Bildehenvisningene i teksten refererer seg til bildene i "filmstripen" til venstre (nr. ovenfra). Klikk på bildene til venstre for å se bildene i stort format. Klikk på turbeskrivelse i menyen til venstre eller tilbakeknappen i nettleseren for å komme tilbake til denne teksten.
Dag 1
Onsdag ettermiddag i påskeuka dro vi fra Fagernes med Valdresekspressen i
retning Tyin. Bussen var stappfull, hovedsaklig av skiturister som skulle til
fjells, bortsett fra et sete som var fullt av oppkast var det ikke en ledig
plass. Oppe ved Tyin ble bussen straks omtrent tømt. Folk strømmet ut av
bussen, bort til bagasjerommet, bar sekker og ski 5 meter før de påny ble
lempet på beltebilene som trafikkerer Tyin - Eidbugarden i vintersesongen.
Snart var det bare oss og to jenter som stod igjen. Resten, dvs. et 30 talls
personer satt alle sammen stuet sammen i beltebilene.
Været var verken dårlig eller bra, skiføret langt under pari, smøringen
sikkert feil - men det gikk da fremover.
Turen over Bygdin går etter kvistet scooterløype i sesongen, men for alle oss
som ikke har skiseil er det en ganske monoton og kjedelig tur, de flotte
omgivelsene til tross, så på en måte forstår jeg majoriteten som setter seg
i beltebilen og blir transportert inn på en "bekvem" måte. Vi syntes
ikke det var verd de 150 kronene det kostet, og kom frem til Fondsbu en del
timer senere, temmelig mye slitnere, men tilsammen 300 kroner rikere.
Fondsbu var allerede stappfull, og det var bare gulvplasser igjen hist og her,
så vi tok med oss de 300 kronene vi sparte på å gå inn (og samtidig komme
for sent til å få sengeplasser) over Tyinsjøen ned til Eidsbugarden hotell
hvor det var rikelig med plass, og en langt mindre masete stemning enn tilfelle
var på Fondsbu.
Været var grått og trist da vi la oss, men vi hadde allerede bestemt oss for
å bli over en dag i området for å slippe å bære tunge sekker dagen etter.
Dag 2
Skjærtorsdag morgen våknet vi av at solstråler skinte inn gjennom vinduet
på rommet vårt. Jeg var raskt borte ved vinduet og dro gardina til side.
Skyene lå ennå klamt om toppene, men ellers var det masse blå himmel, hvor
sola skant gjennom og lyste opp en utrolig vakker, fløyelshvit verden.
Etter en deilig frokost på hotellet hastet vi opp til Fondsbu og sikret oss to
av de få sengeplassene som var blitt ledige, (DNT skal jo liksom være for
hytte til hytte vandrere i motsetning til alle private fjellhotellene, likevel
har mange DNT hytter, inkl. Fondsbu begynt å selge en stadig større del av de
faste sengeplassene sine til gjester som bor fast...Litt galt etter min
mening.). Etter å ha sikret oss senger (to netter på Eidsbugarden ville blitt
for dyrt) pakket vi sekkene og smørte skiene utenfor hytta (Bilde nr. 1 fra
toppen.).
(Se også bilde nr. 2 og 3 som viser landskapet denne morgenen sett fra
Fondsbu).
Mens svettene rant som bekker slet vi (vel jeg mest) oss oppover bakkene mot
Sløtafjellet (JV25).
Julia hadde feller og hadde det egentlig ganske fint, mens jeg hadde ski som
hele tiden ville ned til Fondsbu igjen (bakglatte) etter at jeg halvhjertet
hadde lagt på noe klister.
Etter snaut 300 høydemetre var imidlertid alt slitet glemt, terrenget ble flatt
og lettgått og snøen var tørrere. Stedvis lå det mer enn 30 cm. helt ny
puddersnø fra sist natt som glitret i solen, og snart lettet Falketind litt på
tåkesløret sitt. Bedre kan man ikke ha det. Vi hadde bestemt oss for å gå
opp til Uranosbreen og se hvor langt vi kom. Vi gikk til slutt halvveis opp
Uranosbreen (drøyt 1700 moh), men det viste seg at finværet hadde gjort sitt,
og det ble stadig lenger mellom solgløttene. Vi fikk likevel tatt noen fine
bilder fra bl.a. Uranosbreen mot Falketind. (Se bildene 4,5 og 6.)
Vi hadde i grunnen flaks, for rett før vi kom ned igjen til Fondsbu begynte det
å regne, og innen vi var kommet på plass på soveannekset striregnet det ute.
Likevel: Med en deilig dusj, en seng og ferdiglaget mat er det ikke så farlig
åssen vær det er utenfor.
Dag 3
Julia slet med gnagsår, utenfor plaskregnet det, og vi vurderte allerede å
avslutte turen og ta beltebilen tilbake til Tyin (med gnagsårene som
unnskyldning, ikke været selvfølgelig :) ), men vi endte opp med å legge i
vei mot Yksendalsbu (noen og tyve kilometer unna). Ved ett-tiden startet vi. Det
gikk sakte men sikkert oppover Vennisstøldalen i tåke, piskende regn og
kraftig motvind. Vi møtte til stadig folk på vei nedover, overraskende mange,
men i ettertid viste det seg å være folk som gikk dagstur fra Fondsbu og
hyttene i områedet alle sammen, med unntakt av en enslig mann som kom fra
Yksendalsbu. Etterhvert som vi passerte punktene der de andre hadde snudd ble
sporene dårligere og dårligere, og snart måtte vi selv lage spor i tung våt
nysnø. Men det var i det minste godt å ha kvistingen å holde seg til slik at
vi slapp å bruke kart og kompass hele tiden i dette ufyselige været.
Bilder ble det ikke tatt mange av denne dagen, det ble kun gåing med korte
pauser innimellom.
Det siste stykket nedover Yksendalen mot Yksendalsbu var det en 6 kilometer lang
slak nedoverbakke. Vi måtte riktignok gå også nedover på det elendige
føret, men det var likevel langt lettere enn tidligere og stor hjelp for slitne
bein. Det klarnet etterhvert opp og innen vi kom ned til hytta tittet de første
solstrålene igjennom skyene.
Til vår glede var hytta helt tom. Det hadde vært mange her natta før, men
trolig på grunn av det elendige været hadde ingen giddet å gå inn mot en
selvbetjeningshytta. Vi fikk fyr på peisen, laget oss mat og storkoste oss.
Et av turens høydepunkt og vi ble raskt enige om at hit måtte vi reise oftere
om vinteren når vi bor så nære.
Se JV17 for beskrivelse av denne etappen.
Dag 4
Den siste dagen begynte lovene med strålende sol. Vi var oppe tidlig for å
nyte godt av skaresnø fra morgenen av på den lange etappen til Beitostølen.
(Bilde 7,9 og 10) er fra Yksendalsbu denne morgenen).
Det gikk raskt unna bortover Olefjorden, på det skarpe underlaget kunne vi
stake oss fremover uten at det kostet for mye krefter. På Olefjorden lå det
flere steder overvann, og et sted gikk kvisteløypa (se JV16) tvers igjennom
vannet (se bilde nr. 11). Det gikk heldigvis greit å gå rundt. Et sted langs
Olefjorden dukket plutselig Torfinnstindane flott opp i nord, og det var ingen
annen mulighet enn å ta bilder (Bilde nr. 8). Vi var fremme ved sydøstenden av
Olefjorden lenge før vi hadde tord å håpe på, men det var også bra - for
sola steikte og snøen var allerede begynt å bli bløt.
Vi gikk på vestsiden av Oleåni nedover mot Fleinsendin fordi det så kortere
ut på kartet, selv om løypa gikk på østsiden. Det skulle vise seg å være
dumt. Et bratt parti hvor fjellet stupte ned mot elva stoppet oss, og det var
ikke mulig å komme over elva uten å vade. Etter å ha forsøkt flere steder
snudde vi. Til sammen nesten to timer ekstra kostet det hele oss. Resten av
dagen fulgte vi utelukkende løyper :), noe som var krevende nok.
På Fleinsendin var det overvann overalt, og sola var blitt så sterk og varm at
det nesten var plagsomt.
Fra Fleinseindin går det merket løype gjennom bjørkeskogen bort til det
preparerte løypenettet rundt Beitostølen - det var bare det at der hvor løypa
gikk var det gjerne en innsjø av smeltevann, enn bekk som fløt oppå snøen
(Bilde 12) eller ikke noe mer snø i det hele tatt. Denne etappen opp til
Tjernhaug Trollhaug (1067 moh) tok en liten evighet, og var svært slitsom. I
siksak gikk det på de siste snørestene, og enkelte ganger mått vi rett og
slett ta av skiene.
Omsider nådde vi de preparerte løypene og kunne konstatere at de takket være
preparering og vedlikehold ennå holdt en god standard.
En times tid før den siste bussen forlot Beitostølen var vi nede på
Beitostølen, hvor vi tok av oss skiene for godt denne påsken..