Høsstur på Dovre 09.-12.09.00

Vi hadde satt oss fore å få til minimum en tredagers tur til Dovrefjell denne høsten. Først og fremst for å bestige Snøhetta (2286 moh), men også for å bli nærmere kjent med dette området, og kanskje se Moskus.
Vi tok oss fri fra jobben to dager i forbindelse med en helg og var fast bestemte på å reise uansett hvordan været var meldt.

1. Dag
Lørdag den 9. september dro vi hjemmefra ved halv ti tiden. Himmelen var dekt av mørke, truende skyer og vi tok det ekstra med ro denne morgenen på grunn av dette. 
Vi planla å gå fra E6 og korteste vei inn til Reinheim, en halvdagstur på omlag 4 timer. Allerede på Valdresflya kjørte vi inn i sludd og tåke, og vi ble straks minnet på hvor vinterlig det ofte kan være i fjellet om høsten. Lenger mot nord så det heldigvis lysere ut og da vi kom opp til Hjerkinn etter drøye tre timers kjøring snek det seg en og annen sprekk med blå himmel innimellom det ellers så tette skylaget.
Vi parkerte bilen ved Grønbakken, rett ved E6, tok på ryggsekkene og brøt opp med godt humør og forventning til en lang, deilig høsthelg på fjellet. Fra Grønnbakken gikk vi på en tydelig og merket sti innover mot Reinheim på sydsiden av elva Kaldvella. Ved å starte på Grønnbakken sparte vi noen høydemetre og litt distanse i forhold til det andre alternative startstedet vårt: Kongsvoll.
Turen begynte med at vi krysset elva Driva på bro før vi fulgte en grusvei til en gammel stasjonsbygning ved Dovrebanen. Her krysset vi jernbanen og klatret over et gjerde før vi befant oss på stien mot Reinheim.
Etter knapt 2 kilometer traff vi en jeger som kunne fortelle oss at han hadde sett Moskus like ved stien litt lenger inne i dalen. Spente og ivrige gikk vi videre. Et par kilometer senere svingte stien vekk fra elva og det gikk slakt oppover. Vi nærmet oss der Moskusene skulle være, og gikk noe forsiktigere og holdt hele tiden utkikk. Akkurat som jegeren hadde sagt fant vi Moskusene i området der elva Stropla flyter inn i Kaldvella.
4 Moskusokser stod et stykke nedenfor stien, heriblant en hann med flotte horn. Avstanden var vel omlag den anbefalte minsteavstanden på 200 meter. Vi ble stående en stund og observere dyrene med kikkert før vi fortsatte.
Innimellom kom det en liten regnskur, samtidig som skylaget sprakk mer og mer opp, noe som medførte en flott regnbue .
På en gresseng under en gammel sidemorene fant vi et beskyttet sted å legge inn en liten sjokoladepause, men været var kaldt og vi hadde ennå et godt stykke igjen så vi var snart på beina igjen.
Herfra gikk det omlag 4 kilometer nokså flatt langs elva. 
Vi hadde allerede kunnet se hytta en stund da stien plutselig svingte bratt opp til venstre, noe vi ikke hadde spesielt lyst på siden vi kunne se hytte på samme høyde som oss et stykke lenger inne i dalen. Vi bestemte oss derfor for å gå utenfor sti det siste stykke. Terrenget var imidlertid mer kronglete enn vi hadde trodd, med mange småbekker og glatte steinurer, så det er vel tvilsomt om vi sparte stort på denne "snarveien", men vi kom da frem til slutt.
På bro krysset vi den iskalde elva like ved hytta før vi stod på hyttetunet. Inne i hytta ble vi ønsket velkommen av de som allerede var der og vi fikk et soverom helt for oss selv. I ovnen brant det livlig og det var ordentlig varmt og koselig inne.
Senere fikk vi vite at tilsynsmannen på Reinheim med kone og et vennepar hadde hatt rundvask på hytta denne dagen, så det var en riktig ren og ryddig hytte vi hadde gleden av å ankomme denne dagen.
Om kvelden hadde været bedret seg såpass at det ble en flott stemning ute. Bilde.

2. Tag
Da vi våknet neste dag var det kraftig vind ute. Lufta var kald, men det var mye blå himmel å se. Vi kunne se nesten til toppen på Snøhetta . Etter en kort overveielse for og imot besluttet vi oss for å gå uten ryggsekker mot Snøhetta og se hvor langt vi kom. Det var jo ikke godt å si om været ville bli bedre eller dårligere dagen etterpå.
Vi begynte dagen rolig og nøt en lang og deilig frokost i stua foran ovnen på Reinheim før vi begynte på dagens anstrengelser. Fra hytta fulgte vi den merkede stien mot Snøheim og Snøhetta, først opp en god stigning på rundt 200 meter og videre ganske flatt oppe på platået mellom nordøst- og nordryggen på Snøhettmassivet.
Ved foten av nordøstryggen møtte vi på jernstenger som viste vei videre oppover mot toppen. Disse stengene er satt opp av forsvaret som veivisere i dårlig sikt. Forsvaret har en radiolinkstasjon på toppen og de må kunne ta seg opp til toppen i all slags vær.
Vi fulgte stengene oppover steinura som var dekt av et tynt lag nysnø. Det blåste kraftig og i enkelte vindkast fikk vi assosiasjoner til en riktig snøstorm ). 
Ca. 3 km fulgte vi jernstengene opp den relativt slake ryggen til toppen. Omtrent halvveis oppe på ryggen kom vi inn på enda en jernstangmarkert rute. Dette er hovedruta fra Snøheim.
Skyene dro seg mer og mer sammen og vinden tiltok. Etterhvert ble vinden så sterk at vi flere ganger ble blåst tilbake til utgangspunktet i det vi løftet foten for å plassere den på neste stein.
Vi fortsatte likevel - Det kunne jo ikke være langt igjen tenkte vi - og når vi først var så nære.....
Stedvis så vi antydninger til en avgrunn på venstre side som endte i en bre. Selv om ryggen smalnet noe til det siste stykket ble det aldri noe i nærheten av smalt. 
På toppen satte jeg meg i lesiden på forsvarets hytte, mens Morten fortsatt den knappe kilometeren videre til Midttoppen. Et kort øyeblikk mens jeg satt der tittet sola gjennom tåkehavet og fikk isformasjonene på masten ved varden til riktig å glitre . På et blunk var herligheten forduftet igjen, og alt ble grått igjen. 
Da Morten kom tilbake fra Midttoppen koste vi oss med en termos deilig varm kakao, noe som var en ren skjær nytelse i dette været. Nistematen gikk også ned, om men ikke med like stor nytelse. Særlig lenge holdt vi det ikke ut på toppen i den bitende kulda (litt under null grader og så kraftig vind at det var vondt å holde seg på bena i de værste kastene) og vi var snart på vei nedover igjen.
På nedturen holdt vi oss lenger mot nord og stupet mot nordøstbreen. Skylaget lå lenger ned enn tidligere på dagen, men et godt stykke under toppen fikk vi igjen innblikk i omgivelsene. Nede på platået, ved foten av ryggen tittet sola igjen frem og vi fikk gleden av å observere et snøspurvpar i vinterdrakt på nært hold.
Etter ca. 5 timer (vi gikk verken spesielt fort eller langsomt) var vi tilbake ved hytta igjen. Vi trodde lenge vi skulle bli alene, men litt senere dukket et par fra Sveits opp.

3. Tag
Vi hadde enda en hel dag i fjellet foran oss før vi måtte tenke på tilbaketuren, og bestemte oss for å ta en dagstur i retning Åmotdalshytta.
Vi begynte i samme retning som sist - mot Snøhetta. Da vi kom opp på platået forlot vi stien og gikk skrått sydvestover til vi kom inn på den merkede stien mellom Snøheim og Åmotdalshytta. De små tjernene nord for Snøhetta så virkelig flotte ut der de lyste turkist i solskinnet når de små hullene i skylaget ville det slik. 
Vi rundet foten på Snøhettas nordrygg og tok en liten avstikker opp til det lille brevannet oppe ved nordbreen på Snøhetta. Her oppe hadde vinden i løpet av natten pisket vann opp på steinene rundt sjøen som etterhvert frøs til en tynn, nesten gjennomsiktig ishud oppe på steinene. Da sola tittet fram så det virkelig vakkert ut: Som et glitrende kunstverk fra naturens hånd .
Etter en foto- og sjokoladepause ved vannkanten sa sola farvel for en stund og vi fant det best å fortsette. Vi passerte over et høydedrag og fikk fin utsikt mot Larseggen i syd. Sola tegnet lysende striper på snøen, mens selve Larstind (2106 moh) rotet "hodet" sitt bort i en sky . 
Selv om det var midt i september og været var kaldt og ufyselig fant vi fortsatt en gode del blomster som ikke helt ville gi slipp på sommeren. Tapre og gjenstridige stod de der i et modig forsøk på å trosse vinteren og utnytte sesongen til det siste.
Omtrent 1 km før Åmotdalshytta kom vi til et punkt hvor stiene fra Snøhetta og Reinheim via Leirpullskardet smeltet sammen med den stien vi gikk på. Her gikk vi ikke videre mot Åmotdalshytta, isteden vendte vi nesen mot Reinheim igjen.. 
Planen var å gå stien om Leirpullskardet tilbake til hytta slik at det ble en rundtur av det. Det var betydelig mer frodig langs denne stien enn den vi var kommet tidligere på dagen. 
6 timer etter at vi forlot Reinheim var vi igjen tilbake til det som etterhvert nesten føltes som "hjemme".

4. Tag
Tirsdag 12.09.00 var det ingen bønn:  Sivilisasjonen kalte og ryggsekkene måtte pakkes. '
Alle som hadde kommet til Reinheim fra E6 dagen før hadde sett Moskus, opptil 20 i tallet og vi håpet at vi ville ha samme hell på tilbakeveien denne dagen.
Vi ville prøve enda en ny sti og gikk stien langs nordsiden av Stropla mot Kongsvoll. De første 7 kilometerne var terrenget nokså flatt og utrolig lettgått og vi passerte forbi to idylliske fjelltjern før vi måtte gjennom en gigantisk moreneport.
Dagen hadde begynt nokså skyet, men skyene forsvant mer og mer og med ett kunne vi for første gang se toppen på Snøhetta, badet i sol . Egentlig var det typisk at været ble slik nå som vi måtte tilbake.
Vi måtte stadig snu oss for å beundre utsikten mot Snøhetta og vi ønsket så inderlig at dette hadde vært dagen for bestigningen vår. ( Bilde av rast med utsikt mot Snøhetta.)
Vi krysset Kaldvella på bro og like før vi kom til Hestgjeterhytta møtte vi en Grønlands-danske. Vi spurte ham om han hadde sett noen Moskusokser. Det hadde han dessverre ikke (dette syntes han derimot ikke var spesielt synd, for som han sa så hadde han nok Moskus "like utenfor hagegjerdet hjemme"). Vi hadde imidlertdig ikke sett noen denne dagen og ville naturlig nok gjerne det. Bokstavelig talt bare noen få skritt senere fikk vi ønsket vårt oppfylt. En diger okse med lys ryggmanke gresset like ved stien. Han oppdaget oss med en gang og ville åpenbart ikke være fotomodell for han beveget seg rolig, men raskt, på skrå vekk fra oss.
Noen få hundre meter etter at vi passerte Hestgjeterhytta forlot vi hovedstien og fulgte en mindre umerket sti ned mot elva. På stadig mer utydelig sti fulgte vi elva. Vi hadde en deilig rast i sola like ved et fossefall før vi gikk det siste stykket ned til broa over Kaldvella. Herfra var det bare omlag en kilometer ned til Grønnbakken.
I løpet av de 3 dagene som vi hadde vært her hadde de første frostnettene forvandlet fjellbjørkebladene fra grønt til gult og landskapet lyste i høstfarger .
På hjemturen stoppet vi ved Hjerkinn for å nyte utsikten mot og fotografere Svanåtindmassivet .