"The finest ice scenery in Europe" lyder det berømte
utsagnet W.C.
Slingsbys, da han for første gang så panoramaet med Loke-, Tors-
og Odinsbre.
Austeralsbreen ser egentlig aller mest spesiell ut fra luften. Et
karakteristisk, krepshalelignende mønster av mørke og lyse tverrstriper
strekker seg oppover hele tungepartiet på breen. I tillegg kommer den utpregede
midtmorenen. Disse elementene gir Austerdalsbreen et umiskjennelig ansikt.
Disse bueformede tverrstripene blir på fagspråket kalt ogivar. De er
krummet nedover mot bretunga og oppstår fordi isstrømmen henger litt igjen på
sidene og siger raskere nedover i midten. Stripene selv dannes gjennom de
vekslende årstidene. Om sommeren får Austerdalsbreen tilført mer skitten is
fra alle brefallene som mater den enn om vinteren. Disse stripene er altså å
betrakte som breens årringer og man kan altså "lese av" hvor mye is
som er tilkommet hver sommer og vinter bakover.
Austerdalsbreen regnes som et av de beste eksemplene i hele verden på dette
fenomenet som kalles ogivar innen glasiologien.
Den like sterkt utpregede midtmorenen oppstår der isstrømmene Odsinbreen og
Torsbreen møtes, øverst på Austerdalsbreen. Begge disse bredene har
sidemorener som presses inn som en midtmorende. Denne midtmorenen er en
overflatemorene som ligger bredt nedover hele Austerdalsbreen.
For tiden er den sebrastripete Austerdalsbreen ca. 3 km lang. Mot slutten av den
lille istiden rundt 1750 var dens utstrekning omtrent det dobbelte. I løpet av
tilbaketrekningen har den åpenbart det som er blitt en stor breelvslette i
Austerdalen samt en rekke mindre endemorender som løper tvers over dalen.
Oppdagelsen av Austerdalsbreen:
Historien om "oppdagelsen" av Austerdalsbreen er en av klassikerne
i norsk fjellhistorie. Mange av overgangene på Jostedalsbreen har i lange tider
blitt brukt som ferdselsåre mellom bosetningene på øst og vestsiden av breen.
Utover 1800 tallet begynte forskere og vitenskapsmenn å komme til
Jostedalsbreen og stadig større deler av breen ble kartlagt og kjent, men
Austerdalsbreen forble "ukjent" frem til slutten av århundret.
To av de som foretok flere turer på Jostedalsbreen i det 19. århundret var
fjellpioneren William
Cecil Slingsby som var på Jostedalsbreen første gang i 1874, og
nordmannen Kristian Bing, en av våre fremste brepionerer som foretok flere
turer på Jostedalsbreen tidlig på 1890 tallet.
Tilfeldighetene ville ha det til at i 1894 var både Slingsby
og Bing på Jostedalsbreen. Uten å vite om hverandre ville de begge utforske
Austerdalsbreen.
Fra Lunde i Jølster startet Kristian Bing og Kristian Sygnesand og gikk over
breen til Austerdalsberget og ned til en fjellknaus øverst på fjellryggen som
går opp fra Austerdalsbreen og opp mellom Odins- og Lokebreen. Her oppe bygde
de en varde hvor den øverste steinen var en hvit kvartsstein. Denne varden har
senere fått navnet Kvitsteinsvarden og en av de mange rutene tvers over breen (B25)
går i dag forbi denne varden.
Det var for øvrig Bing som gav de enorme "iselvene" de lite lokale
navnene. Breen lengst unna Kvitevarden fikk navnet Torsbreen på grunn av de
stadig drønnende israsene som ble assosiert med Tors hammer. De andre
brefallene fikk navnet Odins- og Lokebreen.
Den samme morgenen la Slingsby sammen med nevøen, Cyril Todd
og Mikkel Mundal fra Nystølen i Veitastrond. Derfra gikk de inn Austerdalen til
Austerdalsbreen og inn til de tre brefallene som Bing navnga. Slingsby var så
imponert over dette skue at han uttalte: "the finest ice-scenery in
Europe" (Europas vakreste is skue) om det han så. Ved foten av
Odinsbreen gikk de av breen og opp fjellryggen mot Kvitesteinsvarden, selvsagt
uten å vite at Bing og Sygnesand befant seg på vei ned den samme ryggen, bare
noe nærmere Lokebreen.
Da de kom opp på knausen fant de en varde, og spor i snøen omkring. Slingsby
mente det aldri kunne ha vært folk her og konkluderte sammen med Mundal med at
det måtte være bjørnespor. Dette sier noe om hvor usannsynlig tanken på
andre mennesker her var for dem, bjørnespor og menneskesor er tross alt noe
forskjellig!
Noen dager senere traff imidlertid Slingsby og Bing hverandre
og det ble oppklart hvordan tingene hang sammen.
|