Jostedalsbreen er med god margin fastlandsnorges største isbre. Den er
sogar den største i fastlandseuropa. Ingen breer i alpene kommer opp
mot Jostedalsbreen i utstrekning. Man må helt til Island eller Svalbard
for å finne større breer.
Nesten 500 km² dekker selve Jostedalsbreen, i tillegg ligger en rekke
andre breer i området like rundt, så det er kanskje ikke så rart at
dette området etterhvert har fått navnet Breheimen.
Årsaken til at her finnes en så stor bre har med
klimaet å gjøre, ikke først og fremst at fjellene er så høye, men
heller at en mengde vinternedbør som kommer vestfra med
atlanterhavslavtrykkene faller ned her. I tillegg spiller andre forhold
inn. noe som gir et totalt bredekket area.
Det at breen er en kystbre innebærer at den først og
fremst opprettholdes av store mengder vinternedbør, snarere enn bare
kalde temperaturer som er tilfelle med breer i mer polare strøk.
Snømengdene som tilkommer oppe på breplatået er enorme og det er ikke
uvanlig med xx meter snø i løpet av en vinter. Samtidig er
avsmeltingen nedenfra om sommeren tilsvarende stor. Det forholdsvis
milde klimaet som hersker nedover rundt brearmene medfører at isen
"flyter" raskere. Dette i kombinasjon med mange bratte brefall
gjør at man ved enkelte brefall på Jostedalsbreen kan oppleve å se
reaksjoner på endrede nedbørsmengder på topplatået som endringer i
brefrontens posisjon allerede etter en håndfull år.
Med omkringliggende landskap preget av dype, bratte og
frodige daler, fjorder og små jordbruksbygder kan man trygt si at dette
er et kontrastenes området. Også Jostedalsbreen selv er kontrastrik:
På toppen en endeløs hvis flate som kan gi assosiasjoner til mer
arktiske strøk, og utover mot dalene ville, oppsprukne og blåskimrende
ismasser som rekker sine tunger forlokkende mot hundretusenvis av
turister hver sommer.
Utstrekning og tykkelse:
Jostedalsbreen strekker seg i ca. 60 kilometers lengde fra sydvest
mot nordøst. Med unntak av de to nunatakene Lodalskåpa
(2083 moh) og Brenibba
(2018 moh) er det ingen punkter som strekker seg høyere mot
himmelen enn breen selv. Forholdsvis midt på breen finner man Høgste
Breakulen, en "brekul" som strekker opp mot 1960 moh.
Man ville kanskje gjette på at her var breen også på sitt tykkeste,
men så er ikke tilfelle? Under de høyeste brekulene er breen normalt
ikke mer enn 50 meter tykk eller mindre. Disse brekulene oppstår på de
stedene hovr det finnes en fjelltopp under isen. Målinger med radar har
nemlig vist at landskapet er alt annet enn flatt under breen. Det er
omtrent som det man finner rundt breen med dype daler og fjellrekker,
innsjøer og elver. De største tykkelsene på isen man har målt er i
områdene nordøst for Kjenndalskruna (innenfor
Krunebreen) og i øvre deler av Fåbergstølsbreen.
Førstnevnte sted er det målt isdybder på oppimot 600 meter! I
gjennomsnitt regner man med at istykkelsen på Jostedalsbreen er 150-250
meter.
Breens historie:
En rekke funn har gjort at forskerne nå er rimelig sikre på at
området var isfritt, eller så godt som isfritt i en varmere periode
som fant sted etter den siste istid for ca. 6-7000 år siden. Breen har
altså oppstått på nytt etter den tid. Detaljert kunnskap om breen har
vi først fra 1600 tallet og utover. Utover på 1600 tallet og første
halvdel av 1700 tallet forværret klimaet seg og breene vokste kraftig.
Den lille istid har denne perioden senere blitt kalt. På det meste var
Jostedalsbreen omtrent dobbelt så stor i utstrekning da som nå og
breen skapte mange ulykker og tragedier for folkene som bodde under den.
(Se også artikkelen om ulykker
rundt breen).
Fra den tid og frem til våre dager, spesielt i det 20. århundre har
breen minket mye i utstrekning, bare avbrutt av små fremstøt. I de
siste 10 årene har brearmene igjen tatt til å vokse, og spørsmålet
er om dette er en kort fremrykning før videre tilbaketrekning eller om
det er en varig endring?
De fleste ekspertene mener at breen vil fortsette å minke som følge av
et stadig mildere klima, og det eneste som kan motvirke dette er en
økning av vinternedbøren som en del forksere mener også vil komme.
Brearmene:
Til tross for at det utgjør bare en liten del av breens utstrekning
er det de mange brearmene som Jostedalsbreen sender ned mot dalene som
tiltrekker turister og får oss til å betrakte isen i dyp beundring.
Omkring 50 brearmer sender breen utover stupbratte fjellsider. Noen er
stumpe og korte, mens andre er lange. Noen er bratte, mens andre er
slake. Noen er sterkt oppsprukne og blåskinnende, mens andre er mer
flate og tilsynelatende skitne.
Et 20 talls brearmer er navngitte og en håndfull er blitt store
turistmagneter. De to største turistattraksjonene er Briksdalsbreen
og Nigardsbreen.
Andre markante brearmer er Bergsetbreen, Fåbergstølsbreen og
Austdalsbreen på østsiden. På sydsiden finner man bl.a. Bøyabreen og
Austerdalsbreen og på vest og nordsiden Kjenndalsbreen, Bødalsbreen og
Erdalsbreen. Men som sagt, detter bare noen få av de mange brearmene.
|
