Vegetasjonssoner i fjellet
Subalpin sone:

Den subalpine sonen omfatter i all hovedsak fjellbjørkeskogen som ligger som et belte over den øvre barskogen (prealpin sone). Noen områder på østlandet strekker imidlertid enkelte bartrær seg helt opp mot snaufjellet og inngår da også i den subalpine sonen.
I Sør-Norge strekker fjellbjørkeskogen seg normalt til rundt 1000 meter (+ / - 100 meter). Lokalt finner man dog fjellbjørkeskogen helt opp i langt over 1200 moh. (Bl.a. i Sikkilsdalen øst for Jotunheimen hvor man finner en av de høyestliggende skogsbeltene i hele Norge.)
Nordover synker den øvre grensen for den subalpine sonen via ca. 600 moh i Nordland til under 300 moh i Finnmark

.
Lavalpin sone:

Den lavalpine sonen omfatter i all hovedsak vierbeltet som overtar for fjellbjørkeskogen i høyder fra 900-1100 moh i Sør-Norge og helt ned i 300 moh i Finnmark.
I den lavalpine vegetasjonssonen som normalt strekker seg over 3-400 høydemetre domineres vegetasjonen av dvergvier, dvergbjørk, einer og lyngplanter.
Den øvre grensen til den lavalpine sonen er ikke like klar som den nedre (= skoggrensen), men oppover i den lavalpine sonen tynnes lyng og krattvegetasjonen og der hvor blåbærlyng forsvinner som bestandsdannende er det vanlig å trekke grensen mot den mellomalpine sonen. (rundt 1400 moh i sørlige fjellstrøk, rundt 1000 moh i Nordland og ned mot 400 moh på Finnmarkskysten.)

 
Mellom alpin sone:

I den mellomalpine sonen opphører buskvegetasjonen og vegetasjonen domineres av gressenger og kortvokste dvergbusker så som krekling, blålyng og reinrose. Jorden er mindre stabil i dette beltet på grunn av frostbevegelser og deler av jordlaget "flyter" nedover i fjellsidene etter snøsmeltingen og under kraftig rein (Dette kalles Solifluksjon). Blokkmark og kan også forekomme i dette beltet.
Den øvre grensen mot høyalpine sone er noe uklar, men der den sammenhengende vegetasjonen opphører er man i ferd med å bevege seg over i den høyalpine sonen.
Den mellomalpine sonen strekker seg i Sør-Norge fra ca. 1400 moh til ca. 1800 moh. I Nord-Norge fra mellom 500 og 1000 moh og opp til 12-1500 moh.

 
Høyalpin sone:

I de høyeste fjellstrøkene har man helt øvrest en vegetasjonssone som kalles den høyalpine sonen. I Sør-Norge strekker den seg fra ca. 1800 moh og opp til de høyeste fjelltoppene, over 2400 moh. I Nord-Norge går den nedre grensen mellom 12 og 1500 moh.
I den høyalpine sonen er ikke vegetasjonen lenger sammenhengende. Plantene står enkeltvis eller i små grupper. Enkelte steder kan man likevel finne større områder med issoleie som står så tett og tallrike at de nesten kan minne om en hvitveiseng.
Ellers er stein og blokkmark, snø og isbreer dominerende elementer i denne sonen.
Issoleie er blomsten som  har høyderekorden i Norge. Den er funnet opp til 2370 moh i Jotunheimen. Også andre blomster som rødsildre, fjellsmelle, rosenrot og reinrose forekommer i over 2000 meters høyde.
De plantene som likevel går aller høyest er lav og mosearter. Disse forekommer så og si på den høyeste stein i dette land, dvs. nesten 2500 moh.