Snøscooter - Sikkert gøy for Snøscooterkjørerne, men!
 Forestill deg en flott vinterdag på snødekte hvite vidder i fjellet. Det er
bare deg, lyden fra skiene som glir fremover på skaresnøen, og den sprø knirkende
lyden av stavspisser som settes ned i snøen og skyver en fremover. Kanskje et
og annet vindpust også?
Luften er vidunderlig frisk, du kan ikke få dratt den
dypt nok ned i lungene. Den lave vintersola varmer svakt i ansiktet. Det er
deilig å leve tenker du!
Med ett bryter en svak dur stillheten, det høres
nesten ut som en motorsag, men her er ingen trær. Lyden kommer nærmere. En
snøscooter selvfølgelig. Med ett har den fortryllende stemningen lettet.
Støyen tiltar, motoren går for fullt. Du trekker hodet inn i hetta, som en
skilpadde som trekker hodet sitt under skallet, og håper det hele snart er
forbi. Med ett stopper farkosten ved siden av deg. En mannsskikkelse løfter på
slalombrillene og sier uanstrengt til deg: «Fin dag i dag!». Du som har slitt og
svettet deg hit opp for den store naturopplevelsen svarer høflig tilbake: «Jo da!». Etter en kort samtale sier karen
«Du får ha god tur videre
da!», før han ruser motoren noe voldsomt. Svaret ditt forsvinner i
støyen. Med et brøl skyter farkosten avgårde. Av vane fra de foregående
timene trekker du luften dypt ned i lungene, men et eller annet går galt.
Luften setter seg på tvers i halsen og pirrer hostemusklene. Du må riktig
hoste og harke for at lungene skal gjenvinne kontrollen, og lenge etter at
motorduren har dødd ut kjenner du den kvalmende lukten av urenset «totaktseksos»
i sterk kontrast til den tørre rene fjelluften som du hadde helt for deg selv
tidligere.
Etter en stund blir alt som før..... Nei, ikke helt. Du klarer ikke å la
være å irritere deg over snøscooteren. Du tar deg selv i å ønske han går
gjennom isen på et eller annet vann, selv om du vet det er litt vel drøyt. Et
eller annet er ødelagt. En kombinasjon av støyen, lukten og den enkeltheten
som andre tar seg dit hvor du legger ned masse slit og svette for å komme.
Du finner liksom ikke tilbake til den stemningen du var inne i før
denne hendelsen.
Med unntak av Finnmark og Nord-Troms er det et generelt forbud mot snøscootertrafikk i Norge i motsetning til Sverige. Takk og lov for det, men
så har man dette med dispensasjoner da. Det kan gis dispensasjoner til
nyttekjøring o.l. (vare og persontransport til hytter o.l.) heter det seg. Men
jeg spør meg når et fjellmassiv i Valdres er perforert av snøscooterspor mange
hundre meter over tregrensa og nærmeste hytter - hvor ligger nytten? Hvilken
dispensasjon hjemler slikt? Det er bare lek!
Eller hva med når to snøscootere kjører
om kapp på fjellviddene?
I mai i fjor var jeg på en vårskitur på Kalvehøgdi
i Jotunheimen. En flott dag, en nydelig tur. Likevel var det en skuffelse å se
at selv der oppe, langt over 2000 moh, delvis inne i nasjonalparken var
snøflatene brodert av snøscooterspor. Hvor ligger nytten?
Jeg har aldri kjørt en snøscooter. Ja, jeg kan forestille meg at jeg ville
ha syntes det var moro. Men likevel: Hvorfor skal noe som er for noen få, få
ødelegge for så mange? Hvorfor blir ikke regelverket strengere håndhevet?
Hvorfor skal nesten alltid pengemakt og folks latskap få råde? I tillegg: Hva
med dyr og fugler som får stadige besøk av særs støyende kjøretøy på
denne måten? Det er nesten ikke grenser for hvor en finner snøscooterspor i
fjellet om vinteren og våren. Eller hva med sårbar fjellvegetasjon som blir knust av
snøscooterførere som ikke er så nøye på om det er snø over alt når de
skal tyne sesongen til det siste?
Min mening: Snøscooter er et onde i fjellet! Anlegg godkjente snøscooterløyper og
snøscooterbaner hvor folk kan få utløp for sine lyster og interesser uten å
plage andre, og straff overtramp
ellers i fjellet 10 ganger hardere enn i dag.
Replikk / svar / innlegg i forbindelse med denne
artikkelen: 
Replikk 1 til denne
artikkelen.
|
