MinimumImpactCode

[Tilbake]

DNT - Bra for fjellet ?

Jeg har tradisjonelt, som de fleste tror jeg, ment at DNT var en organisasjon som var bra for naturen og vernet av denne. Jeg er ikke så sikker lenger. Det begynte da jeg var meg på et landsmøtet i DNT sin ungdomsorganisasjonen for noen år siden. Der var det en leder av et lokalt ungdomslag som uttalte seg sterkt kritisk til moderorganisasjonen i en ellers nokså samstemt forsamling. Først så jeg på vedkommende som en hobbykverulant, men ikke nødvendigsvis nå lenger.
Jeg har sett en del av DNTs virksomhet etter å ha vandret mye i fjellet i Sør-Norge og vært medlem av organisasjonen i en årrekke, hvorav noen år aktivt. Før jeg fortsetter vil jeg få lov til å understreke at DNT gjør veldig mye positivt både for friluftslivet og naturvernet i Norge, og jeg er på ingen måte ensidig negativ til organisasjonen selv om denne lille artikkelen fokuserer på sider ved organisasjonen som jeg personlig synes er mindre bra.
DNT ble stiftet i 1868, i en tid hvor det var et behov for «..at erverve midler til lettelse og utvikling av turistlivet her ilandet...» som det het i innbydelsen til stiftelsesmøte for DNT 21.01.1868. I dag er det etter undertegnedes mening helt andre behov som gjeler: Nemlig å stanse tilretteleggingen av naturen og stedvis reversere en utvikling som har pågått lenge. I 1868 var uberørt natur en overskuddsvare i Norge. Etter krigen var det ennå en del igjen. Etter at kraftutbyggingen, byggingen av skogs- og stølsveier samt utbyggingen av turismen tok stadig nye jafs i tiårene etter krigen, minket arealene med uberørt natur i Norge drastisk. Samtidig har tilstrømmingen til fjells økt, spesielt til de mest populære områdene. Dette skyldes bl.a. mer fritid blant folk, DNTs kraftige markedsføring og tilrettelegging samt et økende tillegg av utenlandske fotturister som kommer i tillegg til de norske.
DNT har hele tiden ivret for (og gjør det fortsatt) at så mange som mulig skal få nyte godt av friluftslivets gleder. Det er en målsetting som jeg er nokså enig i, men ikke dersom det krever en kraftig tilrettelegging (veier, parkering, overnatting, servering...) for å få det til. DNT har allerede innsett at enkelte områder er overbelastet å prøver med små justeringer å rette på det, uten å lykkes spesielt godt. Jeg sikter spesielt til Besseggen og til en viss grad Rondane.

	Slik ser medlemsbeviset i DNT ut. Mange ender opp med et slikt etter årets fjelltur. Hva er det så jeg ikke er helt enig i med DNT?
1.	Misforholdet mellom markedsføring av seg og sine tilbud og tiltak for å reparere og forebygge skader som denne markedsføringen medfører.
	Hva mener jeg med dette? - DNT bruker betydelige ressuerser på å vokse og øke gjennom publikasjoner, vervekampanjer, flotte turkataloger osv.. I tillegg brukes betydelige ressuerse på å bygge ut rutenett, lage broer, bygge hytter osv. Alt dette medfører et visst press på naturen i form av erosjon og forsøpling samt i noen tilfeller forstyrrelse av dyrelivet ved at trafikken: a) Konsentreres om disse stiene b) Flere går der fordi merkingen gjør det tryggere og enklere. Jeg mener at DNT burde tatt noen av markedsføringsressursene og flyttet over fra markedsføring til reparasjon. Stier som bl.a. Besseggen burde vært steinsatt i en langt større grad. Informasjon ved stiens begynnelse om skadene som tusenvis par føtter gjør på vegetasjonen burde vært tydeligere. Man burde vært MYE flinkere til å legge ut klopper o.l. der stier passerer myrlendt terreng. De fleste går utenom og man får svært mange steder etterhvert hvor det er store sår i myrene: Det ser stygt ut, og det er ubehagelig å gå igjennom. Slike sår oppstår nesten utelukkende i DNTs rutenett, fordi DNT kanaliserer trafikken inn på stier. DNT burde derfor ta et større ansvar for forebygging av slike skader. På mine vandringer, spesielt på Hardangervidda og i Jotunheimen støter jeg ofte på sterkt eroderte myrpartier i stor bredde, men også i andre fjellområder. Til sist mener jeg at DNT selv burde organisere søppelrydding langs sitt rutenett. Den aktive markedsføringen og tilretteleggingen som DNT bedriver medfører også at flere folk kommer til fjells, og i kjølvannet av dette dessverre også mer søppel. Jeg synes det er bare rett og rimelig at DNT setter inn mer ressuerser på å rydde i fjellet, såvidt meg bekjent organiserer ikke DNT noe i forhold til dette.
2.	« Snikkommersialisering» av virksomheten.
	DNT profilerer seg som, og gir seg ut for å være en ideell organisasjon. En voksende administrasjon og delvis endring (etter min oppfatning) av profilen gjør at jeg føler organisasjonen er i ferd med å havne (i beste fall) i et grenseland mellom ideell organisasjon og kommersiell virksomhet. DNT har gjennom en årrekke gjennom sitt stabile og ideelle arbeid bygget opp en posisjon og status som gir dem en særstilling. Med et slikt utgangspunkt er det lett å la seg friste av kommersialiseringens for lokkende « frukter» i en verden hvor penger har et ord med i nesten hvert eneste lag. A. DNT har i stadig voksende grad satset på butikkvirksomhet, dvs. postordresalg. Unnskyldningen er at DNT vil gi medlemmene godt fjellutstyr til gode priser. Grunnen er at DNT vil tjene penger, i alle fall hovedgrunnen. Å innrømme dette ville i alle fall vært ærlig. Jeg sier ikke at DNT selger dårlige ting, men ikke nødvendigvis heller det beste, og ikke er det nødvendigvis så billig heller. Jeg har selv funnet produkter fra DNTs fjellmarked rimeligere enn DNTs medlemspris. B. DNT har i stadig stigende grad satset på organisering av turer, og de siste års turkataloger er tykke som nesten en hel årgang av Fjell & Vidde (hvis man skreller bort de kommersielle og sitter igjen med kun det redaskjonelle). Grunngivingen: Å tilby turer til folk som ikke vil gå alene mm. til gunstige priser. Prisene er for det første IKKE gunstige. Prisene ligger oppmot eller like høyt som det kommersielle aktører tilbyr, enda DNT i stor grad har benyttet seg av ulønnede turledere (lommepenger + gratis tur). Turene kanaliseres for det meste inn på DNTs egen hytter, og siden DNT har et slikt massivt nettverk og slik en kolossal utbredelse er det ikke lett å være privat aktør i markedet for fjellturisme. I flere fjellområder er det lagt sterke restriksjoner på kommersiell utnyttelse av fjellheimen. DNTs virksomhet regnes som ikke- kommersiell, og slipper lettere til enn lokale arrangører. DNTs virksomhet består i all hovedsak av en administrasjon i Oslo, mens private konkurrenter for det meste har hele sin virksomhet ute i distriktene. Sysselsettingsmessig er det derfor grunn til å mene at DNTs private konkurrenter er bedre for distriktene enn DNT selv. C. Fjellvandring har tradisjonelt vært en prisgunstig ferieform. For å lokke til seg flere gjester med litt mer løst-sittende lommebøker, i konkurranse med private fjellhotell og fjellstuer, har DNTs hytter i økende grad begynt å selge faste opphold til folk som vil kjøre til hytta, bo og spise godt samt rusle dagsturer. Dette har i enkelte perioder ved noen av hyttene medført at vandrere som kommer til hyttene etter en lang dagsmarsj ikke har sjans til å få seg en seng. Ikke på grunn av mange vandrere, men på grunn av at 2/3 eller mer av sengene allerede er solgt til vanlige «hotellgjester». Her kan man spørre seg om ikke «hotelldriften» og organisasjonens egentlige formål ikke er litt på kollisjonskurs?
3.	Dobbeltmoral og selvmotsigende holdninger.
	Stadig vekk kan man lese i DNTs publikasjoner (spesielt i forbindelse med utfall mot kommersialisering og tilrettelegging i regi av andre enn DNT) om verdier som det enkle friluftsliv i Nansens ånd, ro og stillhet samt nøkternhet. Det DNT i 99% av tilfellene tilbyr, markedsfører og praktiserer er nesten en hån å knytte opp mot Nansen og begrepet det enkle friluftsliv. DNT tilbyr organisering, tilrettelegging, sosialt fellesskap, kjas og mas, køståing og et velsmurt maskineri. Jeg tror de av medlemmene til DNT som har holdninger som er nærmest opp mot Nansens ideer, og tanker om det enkle friluftsliv generelt, samtidig er de medlemmene som til tider føler seg mest fremmed i forhold til organisasjonen. Mange som virkelig bedriver et enkelt friluftsliv er ikke engang med i organisasjonen, fordi de føler at de ikke kan identifisere seg med den. Er ikke det et tankekors? Når 25 damer småkaklende går på rekke og rad i fjellet, fra tre retters til tre retters (med vin til) så er ikke det et enkelt friluftsliv. Det er heller ikke ro og stillhet, neppe nøkternhet heller. Det er tvilsomt om det er den store naturopplevelsen heller. Sosialt, moro og sunt er det helt sikker, men langt i fra det som DNT i mange sammenhenger prater om. Jeg har vært mye på DNT hytter, og på private hytter. Ingen steder er det så mye mas, så mye støy, så mye stress som på enkelte av de betjente DNT hyttene. På de private alternativene er det gjennomgående en mye mer rolig stemning. En morgen på Finsehytta f.eks. er ingen god oppladning foran en dag med naturopplevelser. Nei takke meg til teltet. (Når det er sagt så må jeg få lov til å føye til at DNT bl.a. har et omfattende nett av enkle ubetjente hytter, med enkel standard som er et flott og nøkternt tilbud til turgåere i mange deler av landet. - Det er som nevnt tidligere bare noen få sider ved DNT jeg er negativ til.)
4.	Prispolitikken pluss blanding av politikk og «medlemstvang».
	Et medlemsskap i DNT koster snaut 400 kr. For noen er det knapt lommerusk, for andre er det en del penger. Hva får man for pengene? I følge DNT: Til fots i Norge (flott bok!, men den får man jo kun en gang). Fjell & Vidde, et blad med innhold av varierende interesse (10 numre) En årbok - ofte ei flott bok, men mange ganger så treffer den vel ikke en stor del av medlemmene tror jeg. Og medlemspris hist og her, men først og fremst på hyttene. I tillegg kommer en del mindre betydningsfulle småting. Til fots i fjellet, eller til fots i Norge som den seneste utgaven heter er noe av det nyttigste et DNT-medlemsskap innebærer, men dette er noe man bare får en gang. I en del av de mest kjære fjellområdene i Norge har DNT fått en slags «monopolstilling». Dersom man vil vandre i fjellet (uten telt) «må» man benytte DNTs hytter. Det setter DNT i en særstilling. På disse hyttene kan alle overnatte, men ikke- medlemmer må betale en annen pris. Den prisen DNT tar av sine MEDLEMMER tilsvarer omtrent det man må betale hos likeverdige private alternativer, eller noe under. Er man derimot IKKE MEDLEM må man betale en pris som tidvis er direkte frekk, i alle fall skyhøy. Det er altså i realiteten ikke en medlemsfordel å være medlem, men en straff å ikke være det i forhold til prisene på hyttene. Noen vil kanskje si at det er å snu det hele på hodet, men poenget er i alle fall at man blir «tvunget» til å melde seg inn dersom man ønsker å benytte seg av DNTs hyttenett. På en måte er dette heller ikke så ille - kjernen i dette er det man får med «på kjøpet»: Ola Nordamann ønsker å gå en uke i fjellet fra hytte til hytte. Han finner fort ut at det lønner seg for han og familien å melde seg inn på grunn av medlems-«rabatten». Resultat: a) DNT selger en ferie til vanlig markedspris b) De får et ekstra medlem og medlemsavgift inn i kassa. c) De får et økt opplag på sitt medlemsblad (noe som betyr økte annonseinntekter) d) De får eventuelt økt statsstøtte. Det hele topper seg når organisasjonen gjør politiske vedtak som de så kjemper for. Diverse vannkraftmotstand kan kanskje aksepteres fordi det henger direkte sammen med foreningens virksomhetsområde, men når organisasjonen gjør landsstyrevedtak på at den skal jobbe mot gasskraftverk så beveger den seg litt utenfor sine enemerker etter min mening. Resultatet blir at DNT som er nesten alene om å ha overnattingssteder inne i norske nasjonalparker med sin medlemsdiskriminering kan komme til å «tvinge» en gasskraftverktilhenger (noe som det etter min mening er legitimt å være) til å støtte en organisasjon som kjemper mot dette med penger bare fordi han vil gå i fjellet! Det beste ville vært et «hytte medlemsskap» med reduserte ytelser til en rimeligere penge. Dette vil imidlertid aldri skje. DNT VIL ha så mange mer eller mindre interesserte lesere til sine blader (både på grunn av annonseinntekter, men også på grunn av fremdtidig markedsføring). Det minste man dog kan forvente er at DNT trår veldig varsomt med politiske standpunkt, i alle fall standpunkt som går lenger enn akkurat det å verne konkrete natur områder.