[Tilbake]

«Toppsamlerne» - Hvem er de? 

Som det går frem av den foregående artikkelen om hvorfor samle på 2000 meters topper, så finnes det mange gode grunner til å samle på 2000 meters topper. Her hadde jeg tenkt å filosofere litt over hvem disse som samler på 2000 meters topper er. Det første og det mest sikre jeg vil begynne med er at de er menn. Ja, jeg vet at f.eks. Marit Nyhagen fra Valdres i 1999 var første kvinne som hadde besøkt samtlige 300 topper over 2000 meter i Norge, og at det finnes et fåtall andre som virkelig samler, men gjennomgående er det menn. Den slutningen trekker jeg både ut fra de mange tilbakemeldingene vi har fått på toppsidene våre, hvor samtlige som har tilkjennegitt seg som toppsamlere er menn. I tillegg er det 90% menn jeg treffer på topper som ikke heter Galdhøpiggen, Glittertind eller Surtningssui. De jentene jeg vet om som gjerne går på topper samler ikke, de fremhever naturopplevelsen og utsikten som grunn for å gå på topper og på ingen måte det å spe på egen bestigningsliste. 
Dette med å samle tror jeg rett og slett er et mannsfenomen. La gå, det er kanskje flest kvinner som samler på glansbilder og servietter, men f.eks. frimerkesamling, myntsamling og samling av en hel rekke andre rare ting er temmelig mannsdominert. Så mye mer enn at de er menn er det heller ikke lett å si. Man finner dem i de fleste aldersgrupper, men de fleste er nok i alderen 20-50. Ellers kan man på en meget uvitenskapelig måte dele dem i to typer:

 

På dager som dette er det lett å forstå folk som søker mot toppene. Det er ikke alltid like lett å forstå de som roter seg opp i tåka for å nå en varde.

 
1. Turbotoppdödaren
For ham er toppen, utfordringen og egenprestasjonen helt i sentrum. I sentrum for fokus står egger, hamre, rygger, sva, vanskelige punkt, sikring, snøbakker, tidsforbruk, dagsform osv. Han kan gjerne gå en hel dag i fjellet uten knapt å lagt merke til en eneste fugl eller plante han passerer. Han husker det muligens dersom han passerte en tamreinflokk, men heller ikke stort mer. Til gjengjeld husker han veldig godt ruten, de vanskelige passasjene, hvor det var luftig, hvor det var bratt, samt hvilke topper man så fra hvor. Han går gjerne fort, tar seg liten tid til å ta pause, legger heller igjen litt avfall enn å plukke det opp og sender aldri vegetasjonen en tanke der han buldrer frem: En blomst eller en stein - begge deler er bare «underlag». Turbotoppdödaren går også sjelden eller aldri på vanlige turer i naturen, og merkede stier følger han stort sett kun i forbindelse med nødvendig adkomst. Når han ikke rangler på toppene går han ikke i skog og mark eller lignende, nei da rafter han, kjører Telemark eller han raser rundt med sykkeldrakt og hjelm i høy fart på en mountainbike. Til slutt er han gjerne på nesten halvparten av toppene i tåke. Har han bestemt seg for en topp drar han, topperobringen er tross alt temmelig viktig. 
Denne karakteristikken er satt en god del på spissen og treffer knapt noen av de som «samler» på 2000 meters topper, men det er nok en god del som befinner seg nærmere denne beskrivelsen enn den neste(?).

 
2. Fjellmannen
En slik betegnelse forbinder kanskje mange med en gammel gubbe som har ruslet rundt i fjellet på traust vis det meste av sin voksne fritid. Det er kanskje en dårlig betegnelse, men jeg kom ikke på noe bedre, men forklaringen gir forhåpentligvis et litt bedre bilde av hva jeg mener. 
Han elsker naturen og fjellet. Han liker også utfordringer og fysisk utfoldelse og å holde oversikt over sine turer. Han har aldri erklært seg som «toppsamler» før eller i det øyeblikket han bestiger sin første topp over 2000 meter. Han begynner kanskje først bevisst å «plukke» etter at hans turer har brakt ham opp på et hundretall av dem. Han synes det er givende å gå på topper. Utfordringen ved å finne sin egen vei, den berusende utsikten og sikkert også litt spenningen. Han legger imidlertid ikke så voldsomt mye prestisje i å komme på toppen, og føler han har vel så mye utbytte av en tur langs stien i dalen som en topptur i tåke på sleipe steiner. Han bryr seg om naturen og er for tiltak som er til naturens eget beste og er heller for tiltak som begrenser tilgjengeligheten til fjellet enn tiltak som letter den. Han ser også mer enn bare toppen, eggen og ryggen. Han har øye for hvor han setter foten og han får med seg det meste av det han passerer på veien. Mens turbotoppdödaren ofte kun kan berette om hvor mange topper han var på, været, utsikten, vanskelige punkter kan fjellmannen fortelle det dobbelte. Både om vegetasjon og dyrelivet. Ofte kjenner han til historien i området han har gått, og han har interesse for geologi også. Han legger aldri igjen søppel med vilje, men plukker stadig opp andre folks etterlatenheter. 
Akkurat denne personen finnes det sikkert heller ikke så mange av.

 
 

 

Hvem finner ikke glede i en slik utsikt? Hvem får ikke en sterk følelse av å leve med et slikt landskap under sine føtter?

 

 

Virkeligheten for en toppsamler er ofte mer som den på dette bildet enn det de ovenstående bildene viser. I et slikt vær er det kun et begrenset antall mennesker som ikke kunne tenke seg et bedre sted å tilbringe tiden.

Jeg synes ikke det er lett å plassere meg selv mellom disse to heller. Jeg liker personlige utfordringer, det å tøye egne grenser og å nå mål. Samtidig er jeg inderlig glad i fjellet, og turen gjennom beltet fra bjørkeskogen og opp til der steinura dominerer er ofte vel så givende som selve topperobringen eller klyvingen. Etterhvert som man lærer å kjenne igjen plantene og skapningene som lever her oppe føler man at man får et «personlig» forhold til dem (selv om det ikke er gjensidig :) ), og man bryr seg automatisk mer om dem. Toppen blir som en bonus, eller pynten på kaka. Uten alt det andre sitter man egentlig igjen med bare pynten.

Å samle på 2000 meters topper er i skuddet som aldri før. Litt av skylden for dette har nok Erik W. Thommessen og hans medforfattere i sine bokserie om 2000 meters toppene i Norge, hvor det oppfordres sterkt til å komme seg opp fra dalene og opp på tindene. I tillegg ligger det mer til vår hektiske tid, at utfordringer, prestasjoner og mål blir sentralt, også i friluftslivet. Uten at jeg et sekund tviler på Thommessen & co. sin forkjærlighet for naturen synes jeg han kunne synliggjort sårbarheten i fjellnaturen litt mer i sine bøker, og prøvd å «legge ved» noen flere naturvernholdninger. Likevel tror og håper jeg at selv de som begynner å gå i fjellet mer eller mindre fordi de vil erobre 2000 meterstopper etterhvert oppdager andre sider ved fjellet, kort og godt ved å tilbringe tid der oppe.

Vi vil i alle fall hele tiden prøve å understreke andre sider ved tinderanglingen, og å gjøre vårt beste til å påvirke holdninger. Det går på avfall og søppel, hensyn til sårbar vegetasjon, og på å prøve å utvide den enkelte tinderanglers naturopplevelser gjennom å fokusere på andre ting enn selve toppen. (Dette vil prege beskrivelser og slikt mer i fremtiden enn det har gjort til nå.)

Vi ønsker enda flere fjellelskere i et mindre tilrettelagt fjell. Ikke flere fjellelskere i et enda mer tilrettelagt fjell. 
De som ferdes i de minst tilrettelagte fjellområdene er etter vår mening de som   statistisk verdsetter fjellet høyest. 
De som ferdes i de mest tilrettelagte områdene er etter vår mening de som statistisk verdsetter fjellet minst (av de som ferdes i fjellet).

 

Skrive et svar / replikk eller kommentar til denne artikkelen.

[Tilbake]