Replikk til artikkel 4: Toppsamlere - hvem er de?
2000meterstoppene
Meg selv mellom turboen og fjellmannen
Egentlig så tenker jeg ikke på så mye mer enn toppen, eggen, utsikten, formasjonen, høydedraget og været. Plantene er for små til å se tilstrekkelig etter høytnok opp. Det er når jeg setter meg ned at jeg kanskje legger merke til det ene eller andre. Litt irritasjonen over at det ikke er multe på de tomme og visne multeplantene. Når man kommer ned til skogovergangen kommer bjøka og slynger seg ofte alfor mye i veien. Veien blir vanskelig og man må bøye seg og se seg for røtter og det ene med det andre. Her gir jeg gjerne gass for å komme meg fort igjenom. Når man er over den er det ikke så mye planteliv mer å se. Man ser på alt det nye som dukker opp over neste kant, stup, egg og topp. Noe av målsettingen blir fort å gå helt opp til disse punktene å ta pause der. Da blir det vanskelig å se på plantelivet. Men bevares, en bekk, med myr, mose og lav er et fint skue. Ikke minst lav-dekkede områder, tanken på at her er det ikke luftforurensing, og at (vill)rein kan beite.
Tidsbesparelsen, raskeste vei opp, overmot, mål. Det var noe av det som gjorde at jeg gikk i fra følge mitt fra Rondevassbu over Vinjeronden til Rondeslottet og tilbake igjen. Jeg tok dem igjen 400meter under Vinjeronden, da de hadde vært på vinjeronden og gått nedover igjen. Og hva gjør jeg så: Jeg går fram dem på nytt, følger nytt høydedrag, kravler over en snøfond og kreker meg opp på Storronden i tillegg. Kravlinga over snøfonda var idiotisk i ettertid; jeg kunne gått rundt (max
5 min mer). Etter 5 skritt tenkte jeg litt - det er jo bratt, jeg har ikke gode sko, jeg kan gli rett ned i steinurla, jeg børde tatt meg tid til å ta på vottene (tørte ikke ta dem på i fonda, redd for å gli), jeg kan jo gå rundt. Men over
fonna, tviholdende på hvert "kravletak" gikk det, det gikk heldigvis bra (men jeg ble
veldig kald på hendene). Følge mitt lurte nok hvordan det gikk med meg, en rød prikk på snøen 400meter over dem. På denne dagen husket jeg ikke på å spise før jeg var på Storronden.
At det å bestige høye topper gir en bonus er ikke i tvil om. Man husker så gått utsikten (hvis ikke tåke), og lurer fort på hvordan utsikten er fra den toppen og den, kanskje den også... Man ser med stolthet inni seg når man ser toppen i etterkant i fjellet eller i bøker og internett hjemme. Der var jeg.
|
