Replikk til artikkel 4: Toppsamlere - hvem er de?
Her streifer vi et dypt spørsmål hva angår frilufts- og fjell-liv. Hva er det som driver oss ? Om det er 2000 m topper vi samler på eller skal opp på Galdhøpiggen for første gang synes jeg er uvesentlig. Dette handler mest om drivkraften.
Jeg synes det var noen veldig underlige svar som ble gitt på dette emnet. Tror ikke det ble oppnådd så mye forståelse for artikkelens hensikt.
Dette er interessant psykologi. Som Morten Helgesen helt riktig påpeker avslører det mannlige kjønn sin natur. Menn har et instinkt for konkurranse. Jenter kan stå ganske så lenge å spille badminton ved å bare slå til hverandre. Utenkelig i lengden for gutter. I kategorien fjell siles nok likevel en god porsjon av det kvinnelige kjønn ut pga. av at fjellvandring og tindesamling faktisk er ganske så fysisk påkjennende.
Men, jeg er uenig i det skille Morten trekker mellom sportsfanatikeren og den edle "naturelskeren". Hvorfor går Kagge og Ousland til polene ? Hvorfor streber så mange for å komme seg til Mount Everest ? Hvorfor telle antall døgn i telt i løpet av et år ? Hvorfor samle topper ?
Mange av disse svarer at "jeg er såpass realistisk at jeg skjønner at det også kan være status og symboler som er ubevisste motiver, men jeg gjør dette i hovedsak fordi jeg liker å være i kontakt med naturen". De svarer det fordi de må og fordi slike svar gjør deres jakt etter status til noe edelt og eksemplarisk. Jeg tror det er primitive drifter som driver oss alle i våre strebelser etter topper. Dette er noe mange i første omgang ikke har problemer med å idenfisere seg med. Men jeg tror jeg ville møte langt mer motbør om jeg formulerte det mer aggressivt. F.eks; det at vi oppsøker fjelltopper har å gjøre med at vi vil at vår familie og våre venner skal tro vi er suksessfulle og eksemplariske. Vi liker rett og slett å skryte. Selv det er det sikkert en del som identifiserer seg med, men jeg mistenker at de ikke helt har tenkt over hva det innebærer.
Også jeg misliker typen sportsfanatikeren i fjellet. I sommer da jeg besteg Glittertind var stort sett hele massivet dekket av tykk tåke og ganske tidlig på vei opp startet det å snø. Jeg var på langtur i fjellheimen og hadde blytung sekk, ble forbigått av en del oppover. Ved brekanten sto de alle og ventet. Innover så man ikke stort, ingen av dem hadde vært på toppen før og derfor ventet de på kjentfolk. En gruppe av yngre jenter 20-30 år og en gruppe middelaldrende menn (alle iført tettsittende sykkelbukser). Jeg (som "kjentmann") ledet oss innover. Mennene snakk høylytt til jentenes nærvær om at man snur aldri når man er så nærme toppen, da falt man heller utfor stupet. De passet hele tiden på å ligge like langt fremme som meg for å gi inntrykk av at også de "ledet an".
Også jeg blir kvalm av slike folk. Men poenget mitt er at samtidig som man hoverer så bør man være klar over at (hvis man kutter bort bullshitet) det i hovedsak er de samme grunnene/driftene som bringer oss til fjellet og toppene.
O.T. Endresen
|
