Hvorfor «samle» på 2000 meters topper?
Dette er det mange som ikke forstår. Jeg er ikke den aller
lidenskapeligste «samleren» selv, men har likevel møtt fullstendig
mangel på forståelse for «..slike halsbrekkende og livsfarlige
aktiviteter..».
Spesielt livsfarlig er det ikke! Farlig kan det være, men man har i
motsetning til ved f.eks. bilkjøring selv en ganske stor innflytelse
på hvor farlig det skal være ved å sette sikkerheten først og ikke
ta noen unødige sjanser.
Jeg var selv med foreldrene mine på fjellturer fra hytte til hytte da
jeg var liten. Mye av det syntes jeg var kjedelig, men ting som å skli
på snøflak og gå på topper var lyspunkt. På slutten av 80-tallet,
lenge før jeg begynte å «samle» på noen som helst måte var vi på
Galdhøpiggen og Glittertind. Uten at jeg dengang tenkte så mye over
hvorfor, så ble disse turene det absoulutte høydepunktet iløpet av en
ukes fjellvandring. Gode grunner til å bestige fjelltopper i fint vær
finnes det mange av, og det skjønner også de fleste. Utsikten trekkes
alltid frem (selv om mange av de som bestiger Galdhøpiggen i godvær
virker mer opptatt av nistepakka og souvenirene inne på hytta enn av
utsikten.), egenprestasjonen (både fysisk og psykisk) - det å nå
målet.
For de som blir bitt av basillen er det imidlertid mange andre momenter
som teller inn:
Spenningen ved om man kommer opp, om man møter på hindringer og om man
klarer å forsere disse.
Det å planlegge ruta og gjøre egne veivalg i steden for bare å følge
en merket sti.
For noen tar dessverre samlermanien overhånd. Det å kunne huke av en
topp blir det viktigste - de «ser» rett og slett ikke stort annet enn
toppene, ryggene og det tekniske - det vakre i naturen når ikke inn og
de sitter igjen med et sort / hvitt bilde av en verden i farger, kanskje
til og med uten å være klar over det?
På den annen side er det også store naturopplevelser å hente for dem
som beveger seg på toppene. Når man i 2000 meters høyde vandrer
gjennom enger med isolleie nesten så tett som ei maieng med hvitveis,
eller når en flokk snøspurv ivrig flakser mellom snøflakene her oppe
blant toppene, eller når en kongeørn glir over hodet ditt i det du
klyver opp ei bratte.
Slike opplevelser får du ikke nede i dalene og langs stiene, for ikke
å snakke om det voldsomme inntrykket det gjør å kunne ha «hele
verden» for sine føtter. Beskue blåne bak blåne, tinderekke på
tinderekke. Selv om det å utfordre seg selv, spenningen og kryssene i
boka trolig er drivkfraten for ganske mange, håper og tror jeg at alle
disse sterke naturinntrykkene og alle disse timene tilbrakt i det
ypperste av vår fjellnatur medfører at en kjærlighet til naturen
sniker seg inn «bakdøra», og at man også kan nyte andre sider ved
friluftslivet. Jeg håper så mange som mulig av de som blir bitt av «toppsamlerbasillen»
også kan nyte turer i skog og mark, i fjelldalene, på viddene og på
breene.
Skulle det likevel være så galt at man ikke kan reise til fjells uten
å springe på topper hver dag så er det tross alt ikke det værste i
verden, man får jo i tillegg til å stimulere sitt eget ego en masse
frisk luft og mosjon.
For de som ikke allerede har begynt å samle på 2000 meters topper, som
lurer på hvorfor de skal begynne med dette er mitt beste svar at dette
er noe man ikke begynner med (tror jeg i alle fall). Det startet for meg
(og de fleste tror jeg) med at man besteg noen topper. For en del gir
dette mersmak og etterhvert som man har besteget noen topper begynner
gjerne dette med å samle å dukke opp.
Til slutt vil jeg kort oppsummere noen gode grunne for å «samle»
på topper. De fleste argumentene passer like godt på nesten enhver
topptur i en hver sammenheng, og gjelder ikke spesielt for «samlere»
av 2000 meters topper. Likevel er det å samle 2000 meters topper
etterhvert blitt et begrep og på en måte nesten en slags «samle» med
et etterhvert anseelig antall utøvere.
- Naturopplevelsene (Vil jeg
anse som det viktigste.)
- Utfordringene (Det å ha et
mål å jobbe mot, samt å tøye sine egne grenser.)
- Spenningen (Adrenalinfølelse,
spenningen ved å teste seg selv, følelsen av å virkelig leve.)
- Sunnheten (Til tross for en
viss fare og skaderisiko er det også en svært sunn aktivitet som
bidrar til å holde deg i form, en fin måte å kombinere trening og
spenning på - noe som neppe kan sies å gjelde jogging o.l.)
- Ukjente steder (Mange av
toppene har adkomstveier som tar deg gjennom deler av fjellet som du
ellers neppe noen gang ville besøkt, noen av stedene er sogar meget
severdige.)
- Sosialt fellesskap (En fin
måte å stifte nye bekjentskaper på. Toppturer (og andre turer) er
dessuten en fin måte å styrke eksisterende vennskap og bekjentskap
på.)
Med alle de utroligste lag og foreninger som i dag finnes ville det
ikke overraske meg meget om det også snart finnes en egen klubb eller
forening for 2000 meters toppsamlere. På en måte er jeg litt skeptisk
til dette, fordi det er litt mot det enkle, uorganiserte og individuelle
som jeg forbinder med det å tinderangle - på den annen side ville det
sikkert vært en flott måte for uerfarne toppsamlere å komme i kontakt
med mer erfarne toppsamlere. Men men det er uansett eventuelt noe for
fremtiden som pr. i dag ikke eksisterer.
Skrive et svar / replikk eller kommentar til denne artikkelen.
|
