Innhold

"Avansert" kartlesing

Mange som går på tur følger dessverre ikke med på kartet hvor de er mens de går, enkelte kan sogar gjennomføre en tur uten å vite stort om det område de har beveget seg gjennom i det hele tatt. Dette er i grunnen litt synd, for i tillegg til at det kan være til stor hjelp hvis uværet kommer å vite hvor man er, så er det spennende og interessant å følge med på kartet når man er på tur. Det er utrolige mengder informasjon som "gjemmer" seg i et godt turkart. Dersom man gjør det til en vane å følge med på kartet og erfare måten kartet korresponderer med virkeligheten, kan man etterhvert bli i stand til på forhånd å kunne si svært mye om hvordan terrenget kommer til å være der man skal gå, bare ved å se på kartet.
Dersom man ønsker å bevege seg utenfor stier og merkede løyper kommer nytten av å kunne lese kartet ordentlig, for alvor. Man kan gjøre gode vurderinger av om passasjer er for bratte eller om de lar seg forsere. Man kan vurdere terrenget og ut fra det legge ruten langs den traséen man mener er den enkleste. Det er ikke alltid den korteste veien som er den enkleste, det vet alle som har drevet med orientering.
Sist men ikke minst, dersom man kommer ut for tåke eller lignende og begynner å tvile på kompasset (skal man ikke gjøre), kan kartet som oftest gi en mengde tilleggsinformasjon som kan hjelpe til med å finne frem. Bekker, elver, hytter, innsjøer, myrer, knauser osv. osv. Svært mye av dette kan man lese ut fra et godt topografisk kart, og det lærer en seg fort. Det som kanskje volder størst problemer for noen, er å lese topografien - dvs. "lese dybden ut av kartet", klare å se tredimensjonalt på en måte, ved hjelp av høydekurvene på kartet. En del synes å ha litt tungt for å foreta denne "omformingen" av høydekurver til "dybde", oppe i hodet. Dersom man ikke helt får til å lese tredimensjonaliteten ut av kartet på bakgrunn av teorikunnskaper om hvordan dette henger sammen, er det bare en ting å gjøre: Ha kartet fremme når man er på tur, registrer hele tiden sammenhengen mellom høydelinjene på kartet der du går og hvordan terrenget der er i virkeligheten. Etter en tid vil man så automatisk kunne se for seg grovt hvordan terrenget er, bare ved å se på kartet.

Vi har laget to illustrasjoner (kanskje ikke helt vellykkede men) som skal forsøke å vise noen sammenhenger mellom høydekurver på kartet og virkeligheten.

Illustrasjonen viser hvordan høyden varierer langs den horisontale blå linja mot toppen av Kyrkja. Den fiolette linja tilsvarer hele tiden høyden langs den blå linja.

På kartene i M711 serien og de fleste andre topografiske kart i Norge er ekvidistansen, det vil si høydeforskjellen mellom hver høydelinje, 20 meter. Som regel er hver 100 meters linje (hver 5.) tegnet med tykkere strek (disse kalles gjerne tellekoter) slik at en lettere kan lese av høydeforskjeller der hvor disse er store.
Mens mange utenlandske turkart har tatt i bruk farger og skyggelegging for å fremheve dybden i terrenget sverger Statens kartverk i Norge til å utelukkende bruke høydekurver. Noen foretrekker skyggelegging, men personlig synes jeg det er bedre uten når man først er blitt vant til å lese høydekurvene. Etter min mening "farger" skyggelegging oppfatningen av terrenget, spesielt gir det mange ganger inntrykk av at helninger er brattere enn det de egentlig er.
Et punkt vi ikke har nevnt hvor kartet kan være til god hjelp, er ved kryssing av elver. Dersom det ikke finnes bro over en elv man må krysse kan man lese av kartet om elva faller bratt (sterk strøm) eller om den flyter nokså flatt (mindre sterk strøm). Videre kan man lese hvor elva evt. deler seg i flere små løp.

Kort oppsummert : Den viktigste informasjonen man bør kunne trekke ut av et turkart i tillegg til innlysende ting som vann, elver, myrer, isbreer, og karttegn som forklart på kartet, er hvordan terrenget ser ut : Er det bratt? Er det slakt? Søkk. Daler. Renner. Høydedrag etc....