Snøskred:
Snøskred representerer et faremoment ved all ferdsel  i bratt lende om vinteren. 
Statistisk materiale samlet inn gir en del informasjon om mennesker som blir tatt av skred. 20% er omkommet allerede før snømassene er kommet til ro, mens etter en time er det bare 40% som ennå lever. Det sier seg derfor selv at den første letingen er kritisk. I gjennomsnitt er det omlag 6 dødsulykker i forbindelse med snøskred pr. år i Norge, omlag halvparten av disse skjer i forbindelse med friluftslivsaktiviteter.
Erfraringer fra alpene viser at så mye som i 90% av snøskredene hvor mennesker er innvolvert, er det menneskene selv som er den utløsende faktor, noe som forteller oss at eget veivelg samt kunnskap om snøskred er veldig viktig når man ferdes i bratt lende om vinteren.

Skredtyper
Hvordan unngå skred
Hvordan forholde seg ved skred

Skredtyper:

	Sørpeskred: Sørpeskred opplever de fleste bare om sommeren i forbindelse med kryssing av bratte snøflak hvor varmen fra sola har gjort det øverste sjiktet av snøen våt og tung. Den settes da i sakte bevegelse ved at man "sparker den i gang". Alvorligere former for sørpeskred, som kan oppstå f.eks. når en snødemmet bekk eller lignende brister ser man sjeldent.
	Løssnøskred: Løssnøskred oppstår helst i bratte fjellsider. De har gjerne en pæreformet bane nedover fjellsiden, og er som regel avgrenset i omfang. Hvis en selv utløser et løssnøskred vil det som regel være snømassene nedenfor en selv som raser ut, slik at man har gode muligheter til selv å unnslippe. Det er da også svært sjelden det skjer alvorlige ulykker ved slike skred i forbindelse med skiløping.
	Flakskred: Flakskred oppstår når et helt flak med snø løsner i fjellsiden. Flaket brekker raskt opp i mindre biter, og hvis man kommer til et sted hvor det har gått et mindre flakskred vil man ofte kunne se klumper som er rester av flakbitene. Er skredet stort og kraftig vil alle flakbitene pulviseres på vei ned og det vil ikke være godt å se på skredtunga at det dreier seg om et flakskred. Øverst i fjellsida der skredet løsnet vil det imidlertid være en markert kant. Skredløsningen skjer meget raskt og i løpet av et øyeblikk er hele flaket i bevegelse. Flakskred skjer hovedsaklig på fjellet over skoggrensen hvor vinden får et godt tak i snøen og pakker den kompakt og tett sammen, noe som muliggjør at enorme flak kan løsne på en gang.

Hvordan unngå skred:

Får å unngå skred er det 3 ting en bør vite litt om og det er: Under hvilke væreforhold er skredfaren størst.  Hvor i terrenget er skredfaren størst. Og hva slags snøsammensetning er det der man går.

Under hvilke værforhold er skredfaren støst ? Kraftig vind kan bidra til å øke snøskredfaren ved at det dannes tett sammenpakket snø med stor fasthet, i tillegg til at vinden former overhengende skavler som henger ut over bekkefar og trange daler. Kraftig snøfall gir økt snøfare, siden en del av snøen "alltid" må ned fra de bratteste fjellsidene. Hvis temperaturen i tillegg stiger etter et kraftig snøfall snakker man gjerne om meget stor skredfare. Sammenhengen i nysnøen vil bli dårligere, og sjansene for løssnøskred øker ved temperaturstigning rett etter kraftig snøfall. Dersom det blir kaldere igjen vil snøforholdene gjerne stabilisere seg litt. Lange kuldeperioder derimot vil gjerne føre til at det dannes ustabil sukkersnø ned mot bakken (mange har sikkert opplevd slik snø når de har gravet dypt i snøen utpå vinteren, denne snøen er omtrent som sukker og henger ikke sammen) som gir dårlig stabilitet for snøen som ligger over. Dette kan man av og til registrere når man hører drønn i snøen og føler at man synker ørlite grann nedover, samtdig som overflaten sprekker litt opp. Dette er et tegn på at snøen er ustabil, og en gjør da lurt i å holde seg unna de mest utsatte stedene.

Hvor i terrenget er skredfaren størst ? Lesider i fjellet der snøen samler seg, renner, trange bekkedaler og skar er steder som er spesielt utsatte for skred. Kunnskap om den vanlige vindretningen i området hvor man skal gå er derfor nyttig slik at man på forhånd vet en del om hvor det er lesider. Unngå renner, for der samler snøen seg, i tillegg til at renner fungerer som en kanal for et evt. skred lenger oppe. Trange daler bør unngås, selv om de ikke er spesielt dype. Skrenter ned mot 10 meters høyde kan forårsake alvorlige skred, og flere alvorlige skredulykker er skjedd fordi folk ikke trodde at så små fjellsider kunne skape så alvorlige ras. Det må selvsagt være en viss helning i terrenget før det kan gå skred. Flakskred kan gå i helninger helt ned mot 20º dersom det er spesielt skredutsatte forhold, men går vanligvis i helninger fra 30º og oppover. Det skal normalt noe brattere fjellsider til for å utløse et løssnøskred enn det som er tilfelle for flakskred. Det er selvsagt ikke så lett å måle helningen på terrenget når man er ute, men med litt trigonometrikunnskap og ved hjelp av skistavene kan man da gjøre noen brukbare anslag. Men selv om man befinner seg på flatmark må man passe på hvor man går og ikke komme for nær bratte, skredfarlige fjellsider, for et stort skred kan feie tvers over dalbunnen og litt opp på motsatt side før det stopper. En annen ting man kan ha i bakhodet er at strekkspenningene er størst i konkave (kul / kolle) deler av fjellsiden, og mindre i konvekse deler av fjellsiden.  En god regel er å holde seg til høydedrag, rygger og fjellsider hvor vinden har feid bort det meste av snøen. Unngå bratte lesider og trange daler.

Hva slags snøsammensetning er det der man går ? Ved hjelp av spadeprøver kan man raskt få et inntrykk av lagdelingen nedover i snøen, om det er noen lag som løsner meget lett i forhold til andre, eller om det stort sett er god sammenheng i snøen. Man kan også finne ut om det er mye sukkersnø ned mot bakken, som gir dårlig stabilitet for snøen over.

Hvordan forholde seg ved snøskred:

Dersom man på forhånd vet at et område er skredfarlig, men velger å ta sjansen på å gå gjennom likevel er det et par forhåndsregler man bør ta: Gå med god avstand, slik at ikke mer enn en i turfølge blir tatt av et eventuelt skred. Bind en lavinesnor (omlag 20 m langt tynt fargesterkt tau) rundt midjen og la det henge etter når man passerer gjennom det skredfarlige område. Ta av skiene, eller gå med løse bindinger. Ta hendene ut av remmene på skistavene. Løsne på ryggsekken; bryst og magebeltet tas av, og gå gjerne med sekken kun over den ene skulderen. 

Blir man tatt av skred må man prøve å kvitte seg med ski, staver og ryggsekk øyeblikkelig. Forsøk så å svømme oppå, eller i det minste kjempe aktivt i mot snømassene. Sannsynligheten for å ende opp lenger nede i snømassene er større dersom man passivt lar seg trekke med. Dersom man må gi opp, må man forsøke å få armene foran ansiktet og bena litt opptrukket. Prøv å ta det med ro (veldig lett å skrive), hyling (ropene ens kan ikke høres gjennom 1 meter tettpakket snø uansett) og panikk tærer på oksygenet. Skaff litt luftrom foran ansiktet dersom det er mulig. Hvis man var alene har man stort sett bare en mulighet med mindre det er 100% sikkert at noen så det : Det er å forsøke å komme seg opp. Dersom ikke lyset entydig forteller hvor opp er, undersøk hvilken vei f.eks. spyttet renner. Er man pakket opp ned i snømassene har man uansett et stort problem, men det er ikke noe vits i å gjøre det værre ved å grave seg lenger nedover. Dersom man er 100% sikker på at man ble sett, er trolig det beste å vente i ro, med mindre man kan komme seg opp ved hjelp av noen små anstrengelser.

Dersom en i turfølge blir tatt av skred : Følg vedkommende nøye med øynene så lenge som mulig, og forsøk å merke deg hvor vedkommende forsvant. Dersom faren for nye skred ikke er overhengende må man straks gå bort dit man mener den som ble tatt av skredet befinner seg og starte søket. Dersom man er alene til å søke, bør man likevel gjøre et forsøk før man evt. går etter hjelp. 60% av de som tas av skred er omkommet etter en time, og så raskt kommer hjelpen aldri dersom man velger å gå etter hjelp. Er man flere eller mange, kan to sendes etter hjelp dersom den første inntensive letingen ikke gav resultater, mens resten av gruppen fortsetter letingen. Merk raskt av stedet der man sist så vedkommende, og der vedkommende befant seg da han eller hun ble tatt av skredet. Undersøk overflaten nøye. Begynne så søket med en sondestang eller skistav. De som blir tatt av skred befinner seg i gjenomsnitt en drøy meter under snømassene.

Dersom man går for å varsle ulykken er det alltid politi / lensmann på stedet som skal varsles og som så organiserer letingen. For enkelthetsskyld kan man ringe 113, så skal de nødvendige instanser bli varslet derfra. Om mulig oppgi kartreferansen der ulykken skjedde.

Følgende utstyr kan man ha med på vinterturer bl.a. med tanke på skred. : 

	Snøspaden er obligatorisk, og alle bør ha en hver. Graving i snøen med hendene er nermest dødfødt.
	Sondestang. Et bedre hjelpemiddel til å søke i fast skredsnø med enn det sistaven er.
	Skredsnor. Lang snor i kraftig farge som bindes på ved passering av skredfarlig område. Evt. kan den festes til buksa og oppbevares i bukselomma og så kastes ut dersom man uventet blir tatt av skred.
	Sende og mottakerutstyr. Dette er meget populært i alpene, men mindre vanlig i Norge. Dette utstyret krever at man har øvet med det på forhånd slik at man er fortrolig med hvordan det fungerer.
	Mobiltelefon. Ikke stol på at denne virker i fjellet. Men skulle den mot formodning gjøre det, er det helt klart at man raskere kan få tilkalt hjelp.

Smøring av ski:

Smøring av ski er et tema nesten like gammelt som skiene selv. Mange "hater" å smøre ski og gjør det høyst motvillig, mens for andre er det en vitenskap og nærmest en lidenskap.
For turbruk trenger man ikke være så veldig avansert. Man kommer meget langt med noen få typer smøring. Et helt arsenal av ulike smøringer for alle tenkelige forhold er etter vår mening bare tåpelig til turbruk. Strengt tatt klarer man seg godt med blå + fiolett voks sammen med universalklister. Er det kuldegrader og tørr snø gir som regel blåvoksen veldig godt feste. Er det is og skare eller klissvåt snø må man vurdere klisteret dersom man ønsker feste. Er det is og skare, noe som er ganske vanlig i fjellet, kan man også vurdere å skøyte i kombinasjon med skifeller i oppoverbakkene. Da slipper man i alle fall alt dette griseriet som klisteret innebærer.
Er det bikkjekaldt må man selvsagt vurdere om man trenger hardere voks enn blå (grønn).
Jeg skal ikke påstå at jeg alltid har gode ski, men stort sett har jeg kommet langt med min filosofi : Tørr voks så lenge det har noen hensikt, og klister kliner man først på når det ikke er råd med annet.

Voksen gnis på skiene, først og fremst under midten av skiene, før man jevner og gnir det bedre inn med en korkkloss eller lignende. Legg gjerne smøringen på i flere lag. .
Tubeklister trykkes ut i små klumper jevnt fordelt under skiene, før det jevnes ut med en plastskrape eller lignende.
Å skrape vekk og rense bort gammelt klister er en drittjobb - skal du gjøre det, så kjøp i alle fall ikke dyre skirensemidler eller lignende - billig white spirit gjør jobben like bra eller bedre til en lavere pris. Den beste metoden å bli kvitt gammel smøring på er uansett en lang utførkjøring på isete skare, men det er dessverre ikke alltid denne muligheten byr seg.

Til slutt : Smøringsprodusenten Swix har laget et lite hefte om smøring som man sikkert kan få på sportsbutikken, ellers er det bare å prøve seg frem - litt etter litt finner man ut hva som er best for seg.