Breutstyr:

Til brevandring trenger man en del utstyr utover det som hører med til ordinære turer. Man trenger et bretau å sikre turfølge med, man trenger ei isøks, stegjern og en sele. Videre trenger man noen slynger, karabiner og sikringsmidler for snø og is. For bratt isklatring trenger man i tillegg hjelm og en ekstra øks. I tillegg får man forskjellige mekaniske hjelpemidler som taubrems, taljer osv. som kan være nyttige. For krevende eller hyppig brevandring lønner det seg å investere i spesielle brestøvler. Hvis du vil lese mer om praktiske aspekter ved brevandring eller om isbreer generelt kan du ta en titt på bresidene våre.

Tauet:
Tauet skal være din livreddende navlestreng dersom du faller i en bresprekk. Et typisk bretau er omlag 50 meter langt, og er laget av nylon eller perlon. Tradisjonelle "gammeldagse" tau brukes i dag ikke lenger til klatring og brevandring, bl.a. på grunn av dårlig elastisitet og sårbarhet overfor ytre faktorer. De to typene som er mest aktuelle for brevandrere er kordellslåtte tau og strømpetau.

Kordellslåtte tau:
Kordellslåtte tau blir fremstilt ved at garn, f.eks. i nylon, blir spunnet fra enkeltfibre. Noen garn blir så slått til kordeller (et tau i tauet på en måte), mens kordellene igjen blir slått til tau. Det vanligste er 3 slått tau, dvs. at tauet er laget av 3 kordeller. For å få god balanse i tauet, er hhv. fibrene, garnene og kordellene spunnet i forskjellige retninger, på et annenhver-retning-basis. Kordellslåtte tau til brevandring har typisk en tykkelse på 10-12 mm. Fordelen ved kordelltau er at de er vesentlig billigere enn strømpetauene. Man kan også lettere oppdage eventuelle skader på tauet, og de suger ikke til seg så mye vann som uimpregnerte strømpetau. Tauet bør være laget av nylon eller perlon. Slike tau bør kun benyttes til vanlig brevandring og ikke til isklatring hvor faren for kraftige fall er stor (kordellslåtte tau har langt mindre elastisitet enn strømpetau).

Strømpetau:
Strømpetau er i dag enerådende til klatring, og kan også utmerket brukes til brevandring. Strømpetau består av en kjerne med flere tusen tynne fibre som er omsluttet av en beskyttende strømpe. Det er kjernen som er tauets bærende element. Strømpetau fås i tykkelser fra 2 til 12 mm, hvorav de tynneste utelukkende brukes til slynger o.l. Til brevandring brukes tau i tykkelsen 9-12 mm. Strømpetau er temmelig dyrt, men samtidig det eneste gode alternativet til klatring. Man må riktignok være meget oppmerksom og sjekke tauet nøye for stegjerntråkk fordi det er veldig fort å tråkke på tauet med stegjern og skade kjernen uten at det gir spesielt synlige skader på strømpa. Et impregnert strømpetau absorberer mindre vann og har en større elastisitet enn et kordellslått tau.

Generelt:
Dersom man utelukkende skal bruke tauet ved sikring i forbindelse med ordinær brevandring, holder et kordellslått tau lenge, mens dersom man skal ha tauet til litt variert bruk, slik som rapell og isklatring bør man ubetinget velge et strømpetau.
Et bretau, i alle fall et strømpetau, bør tåle belastninger på minst 23400 N (2400 kp). Elementer å vurdere et bretau etter er: Slitestyrke / antall førstemannsfall, elastisitet (hvor mye tauet strekker seg ved belastning), knyteevne (hvor lett tauet er å knyte, strømpetau er generelt lettere å knyte enn kordelltau), og vannabsorbsjonsevne (hvor mye vann tauet suger opp).
Tauet bør med jevne mellomrom undersøkes nøye for evt. skader. Smuss og partikler fjernes, og tauet kan vaskes med et mildt vaskemiddel i inntil 40 grader (selvsagt ikke i vasmekmaskinen). Tauet bør merkes med tape eller tråd og ikke med maling eller kjemikalier, og det bør oppbevares tørkt og mørkt under normale temperaturforhold. Tau bør byttes ut jevnlig: Mens et hardt brukt klatretau minst bør byttes årlig, kan tau som brukes lite eller ingenting fortsatt brukes etter 5 år eller mer dersom de ikke har andre tegn på forringelse. Sjekk produksjonsdatoen når du kjøper strømpetau. Tau som har ligget lenge på lager i butikken bør du ha prisavslag på eller la være å kjøpe.
Noen merker / produsenter av tau på det norske markedet:

Mammut - (strømpetau)
Edelrid - (strømpetau)

Et strømpetau i 50-60 meters lengde koster fra ca. 1000 kr. opp mot 2000 kr. avhengig av tykkelse og kvalitet. Kordelltau fås langt rimeligere bl.a. i jernvareforretninger.

Isøksen:
Isøksen er et av de viktigste redskapene ved brevandring og er samtidig blitt et symbol på tindebestigning.
Isøksen brukes bl.a. som spaserstokk, for å få feste, for å hugge trinn, eller sogar som sikringsmiddel. Skaftet på moderne isøkser er laget i lettmetall eller stål, mens treskaft tidligere var det vanligste. Treskaft er imidlertid ikke så solide som metallskaft. Øksehodet er som regel laget i sterkt stål, og har som regel et svakt buet blad foran og en lang spiss med tagger på undersiden bak. Framsiden brukes til å hugge, slå ned snøanker e.l., mens baksiden også brukes til å få et feste i isen (derfor disse taggene på undersiden). For vanlig brevandring hvor øksen for det meste fungerer som vandrestav eller blir brukt til sondering av snøbroer o.l. er det mest praktisk med lange isøkser (70-90 cm), mens dersom man bedriver isklatring eller ofte passerer gjennom bratte brefall er det enklere å hugge med øksa dersom den er noe kortere (45-70 cm).  Til isklatring får man spesiallagede økser som er temmelig dyre, men som ikke er så tunge å få løs fra isen som ordinære økser.
En god isøks bør dessuten ha en håndstropp festet til skaftet (slik at man ikke mister den så lett), og huller for feste av karabiner (slik at man kan bruke den som sikringsmiddel).
Noen merker / produsenter av isøkser på det norske markedet:

Grivel
Charlet
Camp
Black diamond

Ei brukbra øks til brevandring får man får rundt 600 kr., mens spesialøkser for isklatring koster mellom 1000 og 1500 kr.

Selen:
Til brevandring er det ofte vanlig med en kroppssele som er noe lettere og mindre forsseggjort enn ei klatresele siden man som regel får bruk for den meget sjelden eller aldri. Man kan naturligvis også bruke en komfortabel sittesele, evt. i kombinasjon med en brystsele. For enkle turer hvor sannsynligheten for å falle i en sprekk er meget liten kan man også vurdere å klare seg med en brystslynge. Dette er mye mindre behagelig enn en sele dersom man blir hengende, men det gjør som regel jobben. Å binde tauet rundt maven må ikke gjøres, det er direkte farlig!
Noen merker / produsenter av klatreseler på det norske markedet:

Petzel
Mammut
Black diamond

Seler koster mellom fra ca. 500 kr. og opp mot 1000 lappen for de dyrere.

Stegjern:
For helt enkle, flate brepasseringer kan man klare seg med et sett med brodder. For breturer generelt ellers bør man ha stegjern. Det vanligste er 10 og 12 taggers stegjern, hvorav 12 taggers er de mest anvendelige og allsidige. Det som ofte skiller 10 og 12 taggers stegjern er at 10 taggers stegjern ofte har alle taggene pekende nedover, mens 12 taggers har såkalte fronttagger som peker på skrå fremoer foran. Dette er en stor fordel ved breturer i bratt is, og en nødvendighet ved isklatring. Stegjernet består ellers av en metallramme som passer til fotsålen (disse rammene er justerbare for å kunne tilpasses forskjellige skostørrelser), samt bøyler / spenne eller stropper til å feste stegjernet til støvelen.
Noen merker / produsenter av stegjern på det norske markedet:

Stubai
Camp
Black diamond
SalewaGrivel

Et par stegjern koster fra omlag 800 kr. og opp til nærmere 1500 kr. for de dyreste. Brodder er rimeligere, men kan være vanskelig å få fatt i.

Slynger:
Slynger brukes først og fremst som forbindelse mellom sikringsmidler og hovedtauet. Slynger lages først og fremst av stoffbånd som er spesiallaget til formålet, eller statisk spesialtau i 6-8 mm tykkelse. Båndslynger er også å få kjøpt ferdisydde i forskjellige lengder.
Tauslynger kan dessuten brukes som taubrems.

Ferdigsydde slynger koster fra en snau 50 lapp og oppover, mens man kan få langt rimeligere slynger ved å knyte dem selv av tau eller bånd.

Karabiner:
Karabiner er en metallring hvor en fjærbelastet låsearm / snapper på den ene siden gjør det mulig å åpne den. Karabiner er stort sett utelukkende laget av lettmetall, dette fordi stålkarabiner blir for tunge.
Karabiner skiller seg fra hverandre på tre punkter: bruddstyrke, fasong og låsemekanisme. Generelt er karabiner med høyere bruddstyrke bedre, men alle karabiner som tilfredsstiller UIAAs godkjenningskrav er normalt mer enn sterke nok. De vanligste fasongene på karabiner er oval og D-form. D formede karabiner er gjerne litt billigere og greie nok til brevandring.
Til innbinding og andre kritiske punkt bør man bruke karabin med en låsemkanisme. Enkle karabiner har ingen sikkerhetslås på åpningen, og de kan teoretisk åpne av seg selv. For å unngå denne risikoen bruker man skrukarabiner e.l.

Karabiner til fjellsport er dyrt. De rimeligste koster omlag 70 kr., mens de dyreste koster opp mot 200 kr.

Sikringsmidler:
Det er tre typer sikringsmidler som er aktuelle på brevandring. Disse er isskruer, snøankere og is / snøbolter - sistnevnte er nok ikke så vanlig lenger.
På isen bruker man isskruer, som er en rørformet skrue på 13-30 cm som skrus inn i isen og gir et relativt god og sikkert feste. Gode isskruer er dyre, men man får også billigere varianter som kan brukes til rapellfeste o.l. dersom man ikke har råd til å legge igjen dyre isskruer. (Generelt er dyre skruer letter å skru inn i isen enn billige.)
Snøankre brukes ved sprekkredning og sikring i snøområder. Snøankre kan gi et meget godt feste, men er meget følsømme overfor snøkvaliteten (tung, våt og kompakt snø gir det beste feste).
Isbolter kan være et alternativ til isskruer, mens snøbolter kan være et alternativ til snøanker der snøen er for hard til dette, og for løs til å bruke isskrue.

Gode isskruer er dyre; fra et par hundre kroner til over 500 kr. Det finnes imidlertid også billigere varianter å få kjøpt. Snøankre koster omlag 300 kr.

Hjelm:
Dersom man beveger seg i områder hvor det er stor fare for ras fra isformasjoner over, eller hvor man må klatre litt i isen, bør man bruke hjelm. Vanlige klatrehjelmer er det beste, men en sykkelhjelm er også fullt brukbart.

Brestøvler:
Brestøvler er tyngre og mer solide enn vanlige fjellstøvler. De har en stiv såle slik at man kan stå på tåspissen uten at denne bøyer seg, og de er laget i tykt lær eller plast (blir mer og mer vanlig). Plaststøvlene har den fordelen at de er vanntette, men har samtidig den ulempen at de puster dårligere enn lærstøvler.
Noen merker / produsenter av brestøvler på det norske markedet:

Scarpa - (plast og lær)
Koflach - (plast)
Varg - (lær)

Brestøvler med stegjernfeste koster fra snaut 2000 kr. og oppover. De aller mest solide og robuste støvlene koster fra 2500 kr. og oppover.