13.11. - 19.12.

Til side 1 

Great Ocean Road:
Den 29.11 fløy vi fra Hobart til Melbourne hvor vi hentet leiebilen vår. Etter å ha handlet inn litt kjørte vi ut av Melbourne sydvestover i retning Geelong hvor vi tok av mot den berømte kystveien "Great Ocean Road". Dette er en ca. 250 km lang turistvei som strekker seg fra feriebyen Torquay til Petersborough. Veien går i starten langs flotte strender forbi Lorne og til Apollo Bay. Denne strekningen er et kjært feriemål for folk fra Melbourne. Veien er her meget svingete og slynger seg fra bukt til bukt via steile klippeformasjoner. Etterhvert forandrer landskapet seg og man passerer gjennom skog litt lenger inne i landet. Her ligger Otway Nasjonalpark, en godt bevart artsrik eukalyptus skog. Veien fortsetter videre gjennom åkerland og buskland til man kommer til de berømte klippeformasjonene "De 12 apostler" ved Port Campbell nasjonalpark. Her stoppet vi og nøt en flott solnedgang ved sydhavet sammen med masse japanske turister, og tok plenty med bilder. Vi besøkte alle de mest kjente formasjonene: De tolv apostlene, Loch Ard Gorge (logobilde på toppen) og London Bridge i tillegg til Grotto hvor man i motsetning til de andre kan gå nesten helt ned til havet. Formasjonen London Bridge var tidligere en bro, men havets erosjonskrefter har medført at broen raste sammen. Vi fortsatte videre til Port Campbelll uten å finne noe egnet sted for teltet vårt. Det endte med at vi sov i bilen på parkeringsplassen like ved formasjonen Loch Ard Gorge. Dagen etter kjørte vi samme vei tilbake. 
Melbourne opplevde denne uken en skikkelig hetebølge, med mer enn 30 grader i skyggen. Det ble mange iser, og en god del bading i havet som holdt godt og vel 20 grader, og vi var sjeleglade for at leiebilen vår hadde aircondition.

De Australske Alpene (Kosciusko Nasjonalpark):
Vi ble en dag i Melbourne, men varmen gjorde det ganske slitsomt for en stakkars nordboer. I teltet var det for varmt til å sove, og i Melbourne var det en forferdelig hete dagen etterpå. Vi holdt likevel ut et par timer i sentrum før vi dro til den zoologiske hagen (for å se de australske dyrene vi ikke fikk se "live"). Fra Melbourne kjørte vi i retning Snowy Mountains via Marysville, en idyllisk liten ferielandsby ved Yarra Ranges nasjonalpark.
Den maleriske dalen som elva Yarra river flyter gjennom er en av Australias viktigste vindistrikter, og mange gårder tilbyr "garasjesalg"  og smaksprøver noe vi ikke rakk (til Julias ergrelse) å få med oss.
Etter en natt på en rolig campingplass fortsatte vi hundrevis av kilometre på de ensomme australske landeveiene inntil vi endlig kom til "alpeveien" som fører til landsbyen Threadbo, det mest sentrale utgangspunktet i de australske alpene. Vi måtte kjøpe et nasjonalparkpass til 300 kroner for å ha bilen vår i dette området. Svinedyrt syntes vi, men vi kunne ikke godt snu heller, og til gjengjeld kunne vi i det minste telte gratis på flotte opparbeidede teltplasser nede ved elva.
Threadbo er Australias største vintersportssted, og det går stolheis de ca. 600 høydemeterne fra dalen og bratt opp til fjellplatået. Mt. Kosciusko 2228 moh, Australias høyeste fjell var hovedmålet vårt i dette området, og allerede neste morgen la vi i vei. Vi var for gjerrige til å ta stolheisen, slikt at vi gikk opp slalombakken. Det blåste etterhvert opp en forferdelig vind, selv i forhold til det vi er vant med fra fjellet her hjemme, slik at det var nærmest umulig å holde seg på beina, og da mørke skyer i tillegg trakk i mot oss valgte vi å snu.
Dagen etterpå var vi imidlertid tilbake. Opp igjen til fots hele den bratte alpinbakken til toppstasjonen av stolheisen. Været var nå langt mer lovende. Sol fra skyfri himmel og en utrolig varme. Fra toppen av stolheisen gikk det en gangvei av stålrister som ble holdt over bakken av ei ramme på påler, i retning toppen. Særlig vakkert var det ikke, men det sparte i alle fall vegetasjonen for de tusenvis av føtter som hver sommer går her. Det lå ennå litt snø igjen her opp i ca. 2000 meters høyde.
Veien til toppen er ikke lang, en times tid fra toppen av stolheisen kanskje. Selve toppen er bare for en kolle å regne, men den er jo tross alt det høyeste fjellet på et helt kontinent. Varmen ble etterhvert plagsom, og det samme gjorde fluene som omga oss i hopetall. Vi fortsatte likevel videre til Mt. Townsend (2209 moh), det nest høyeste fjellet i Australia (i motsetning til Mt Koscuisko hvor det var masse folk var vi helt allene her) før vi returnerte tilbake til Threadbo. 
Vi hadde planlagt å være flere dager i alpene, men denne dagen med fluer i kombinasjon med at det lille området som utgjør de australske alpene ikke akkurat var så veldig spennende for en fjellvandt nordmann gjorde at vi bestemte oss for å reise videre den neste dagen.
Fra alpene dro vi videre mot østkysten, bare avbrutt av et kort pliktstopp i Australias hovedstad, Canberra. Vårt neste stoppested var Kiama, en ferieidyll ved kysten hvor vi nøt et par late dager. En av de to dagene kjørte vi en runde i omgivelsene til en canyon med flere høye fossefall og gikk en 10 km rundtur i variert kratt- og skoglandskap. Her så vi en flokk med store, svart-gule ravnkakaduer - til Julias store glede.

Royal Nasjonalpark:
De siste to dagene før vi skulle fly videre til Brisbane tilbrakte vi i Royal Nationalparkie rett syd for Sydney. Dette er Australias eldste nasjonalpark, opprettet så tidlig som i 1879. Den regnes som verdens nest eldste nasjonalpark, etter Yellowstone i USA.
Det svært varierte landskapet i parken varierer fra tett regnskog med bregner og palmer via eukalyptus dominerte skoger, åpent lyng- og myrlende til bratt klippekyst med små sandbukter innimellom. Det finnes en mengde teltplasser inne i parken, men kun en (Bonnie Vale) som kan nås med bil. For å telte må man ha en telttillatelse som man kan få gratis i nasjonalparksenteret. Vi ordnet oss en slik tillatelse for Bonnie Vale, den eneste teltplassen hvor vi kunne kjøre helt frem (vi var etterhvert litt smålei av å traske rundt med tunge sekker). Selve plassen var forferdelig stygg, omgitt av et dusin falleferdige rønner og en del søppel, hadde vi ikke visst det ville vi aldri trodd vi var inne i en nasjonalpark.
Den påfølgende dagen var været flott. Vi kjørte til den lille landsbyen Bundeena og gikk Coast Track (kyststien) derfra, kanskje den mest kjente av all stiene i denne nasjonalparken. Til å begynne med førte stien gjennom tørt busklandskap oppe på klippeplatået. Sydney kunne skimtes gjennom disen på andre siden av bukta, mens fly hele tiden passerte over hode på oss (vi befant oss rett under innflygningstraseen til flyplassen i Sydney). Av og til gikk stien ned i små bukter fylt av sandstrender, før den igjen slynget seg opp på klippeplatået. Vi gikk ca. 1/3 av hele stien den dagen, og snudde ved Wattamolla Lagoon, en lagune som blir benyttet som badeplass. Selv ikke jeg kunne motstå å bade i det 25 graders halvsalte vannet, selv om vi akkurat hadde ligget lenge å plasket i en deilig ferskvannskulp vi kom forbi litt lenger oppe. Med 30 grader i skyggen, høy luftfuktighet og en stekende sol var hver eneste dukkert kjærkommen, selv om vi var like svette igjen 10 minutter senere. Vi fulgte samme vei tilbake.
Den andre dagen i Royal nasjonalpark hadde vi mindre hell med været - regnskurer og tordenskyer drev hele tiden forbi. Vi kjørte først noen kilometer lenger inn i nasjonalparken og gikk en liten rundtur i tett regnskog før vi kjørte et annet sted hvor det i følge informasjonen vi hadde skulle være nok en badekulp.
Det var en badekulp der, ikke rare greiene men nok til å få kroppen nedi i alle fall. Det var ikke et menneske å se så vi tok sjansen på å la alle klærne ligge på land. På tilbakeveien hadde vi et kappløp med en tung mørk regnsky som vi akkurat vant. Da vi satt tørre og trygge i bilen åpnet skyene sine sluser for fullt. Flaks!
Dagen etter skulle vi fly videre fra Sydney til Brisbane, men flyet gikk ikke før på ettermiddagen, så vi hadde planlagt en dag i Sydney. Leiebilen ble levert på flyplassen, og bagasjen satt igjen før vi tok buss in til sentrum. Operahuset, Harbour bridge og handlegatene var obligatoriske mål.
Noen timer senere satt vi i en Quantas maskin på vei nordover mot Brisbane.

Fraser Island:
På tampen av ferien vår tilbrakte vi noen dager på Fraser Island, en øy på Queenslands østkyst. Denne øya som også kalles den store sandøya er den største sandøya i verden, og ikke nok med det - den er dekket av frodig regnskog som vokser rett på sanden. Øya har fantastiske strander, og ikke minst: Over 100 ferskavannssjøer og bekker. Innsjøene på øya har en høy PH verdi slik at kun svært få arter klarer å leve her - dette medfører at selv om temperaturene er høye her, så er ikke vannet spesielt grumsete - snarere meget klart. Innsjøene er kanskje øyas store trekkplaster. De er stedvis omgitt av strender med en utrolig finkornet hvit sand, og vannet holdt nærmere 25 grader da vi var der på forsommeren. Og det beste av alt: Man slipper å gni saltet ut av øynene etter et bad, noe man ellers må ved en dukkert i det meget salt havvannet som var overalt hvor vi badet i havet på reisen vår. Her oppe er for øvrig bading i havet ikke spesielt anbefalt på grunn av haier. 
Fraser Island står på UNESCOs verdens naturarv liste.

Desverre er det vanskelig og dyrt å komme seg til øya som turist, og ikke minst rundt på øya med mindre man tar det som en ryggsekk tur. Vi ville unne oss litt luksus på slutten av ferien og booket derfor et rom på King Fischer Bay resort & village, et av få turiststeder på øya, og trolig det mest luksuriøse av disse. En lang busstur tok oss fra Brisbane til småbyen Hervey Bay. Herfra kom vi oss til Kingfisher med katamaran ferge. Etter en velkomstdrink i loungen ble vi tilvist vårt rom. Vi ville se så mye som mulig i løpet av vårt korte opphold, men prisene var skrekkelige (f.eks. kostet 1 dags leie av 4wd bil over 1000 kr. (pluss permit og drivstoff)) i tillegg til at tilbudene av organiserte utflukter ikke var akkurat det vi ønsket. Vi bestemte oss derfor for å gå til Lake McKenzie, den mest kjente av innsjøene, ca. 7-8 km unna.
Stiene var utelukkende sandstier, men de var likevel såpass faste at det gikk greit å gå på dem. Etter et par timers gange kom vi til Lake McKenzie (se bilde), og det var bare ren skjær nytelse å hoppe i vannet. Vi ble liggende lenge å plaske. Vind og skyer gjorde at det var nesten varmere i det 25 graders varme vannet enn på land.
Vi følte oss egentlig ganske spreke, så vi bestemte oss for å gå en lengre runde via Basin Lake, Central Station og den frodige Pile Valley (hvor den vakre Wanggolba Creek renner) med sine opp til 50 m høye Satinay trær. Vannet i Wanggolba Creek er så klart at man knapt kan se det, der det flyter oppe på sanden. Vi badet både i Basin Lake, og en gang til i Lake McKenzie på tilbakeveien. Det ble godt over 30 km gåing, en del av det i ganske løs sand, og mye bading denne dagen.

Dag to på øya var vi litt usikre på hva vi skulle gjøre, men valget falt til slutt på et Delfin-cruise, for å se en av de tre delfinartene som finnes i området, og kanskje den sjeldne sjøkua (Dugong Dugong) som lever av sjøgress. Etter en stor flom som skyllet masse slam ut i bukta og tok livet av det meste av sjøgresset har denne sjøkua blitt meget sjelden.
Det var en flott dag med sol fra blå himmel. Sammen med en drøy håndfull andre sommerkledde turister møtte vi opp på kaia og gikk ombord i den vesle katamaranen med det passende navnet "Blue Dolphin". Vi hadde fått høre at sannsynligheten for å se delfiner var temmelig stor, men i løpet av vår tre timer lange tur på kryss og tvers av stredet mellom øya og fastlandet så vi egentlig ingen ting. Så beholdningen var forfriskningene vi ble servert og en flott båttur. På tilbaketuren fikk vi sogar motorproblemer og vi måtte seile mot land hvor passasjerene måtte vasse det siste stykket i land. Vi tilbrakte noen timer på stranda: Badet og spilte freesbee før vi deltok på et lysbildeshow om øya på kvelden. Slanger f.eks. fantes det mange av på øya, spesielt ble det advart mot Dødsridderen (Deathadder), som gjemmer seg i dødt løv og lignende på bakken, og i motsetning til andre slanger stikker den ikke av når mennesker kommer. En annen slangeart som var vanlig på øya var Trepytonen. Vi så ingen av disse.
Tilbakereisen gikk samme vei som vi var kommet.

De siste dagene tilbrakte vi hos venner av Julia på Tamborine Mountain, et ca. 550 meter høyt vulkansk fjell en times tid syd for Brisbane. Her tok vi livet med ro. Vi foretok små spaserturer i regnskogen på fjellet (det ligger hele 8 små nasjonalparker i fjellsidene av Tamborine Mountain) samt dagsturer til Brisbane og feriestedet Surfers Paradise (Gold Coast).
18. desember var hjemreisens tid kommet. Trist på en annen måte, men det er også alltid spennende å komme hjem etter å ha vært borte så lenge, og jeg var selvfølgelig spent på om det var kommet snø i Norge.
Uansett er ikke Australia stedet å feire jul.
Etter omtrent et døgn i forskjellige fly var vi igjen på norsk snødekt jord og kunne se tilbake på en ferie som hadde vært en kjempe opplevelse.