Klikk på bildene for en større versjon - samt bildetekst.
I august 1999 skulle jeg for første gang på fotturferie utenfor Norge og var naturlig nok ganske spent. Alpene var målet, men hvor i alpene hadde jeg
ingen anelse om siden jeg ikke var kjent der. Noe tilfeldig falt valget på Aosta regionen i nordvest Italia. Mest fordi jeg hadde et ønske om å bestige en 4000
meters topp og Gran Paradiso (4061 moh) som ligger i området skulle etter sigende være blant de enklere 4000 meters toppene i alpene.
Sammen med min bror og en bekjent reiste jeg den lange veien med bil fra Norge.
Vi forlot Larvik med ettermiddagsferga en Lørdag i august og ankom Fredrikshavn i Danmark sent om kvelden. Kun avbrutt av korte pauser kjørte vi på skift hele natten.
Gjennom Tyskland var det ganske slitsomt – kraftig
regn og stor trafikk gjorde kjøringen ytterst anstrengende, men vi kom oss
jevnt og trutt nedover. Kl. 07.00 om morgenen kunne vi nyte (?) en rask
frokost ved Frankfurt og klokka 12 passerte vi gjennom St. Bernhard passet i strålende solskinn etter å ha hatt nesten bare tåke og regn gjennom Sveits.
Utsikten som åpenbarte seg mot Gran Paradiso og ikke minst Mt. Blanc (4807
moh) massivet var fantastisk.
Vi var alle trøtte men kunne likevel ikke motstå fristelsen til en liten fjelltur. Vi
besteg et fjell på omlag 2600 moh – en anselig høyde etter norske forhold,
men på mange måter var det som om å være på 13-1400 meters høyde hjemme: varmt, grønn vegetasjon og kun noen få snørester.
Fra St. Bernhard passet på nesten 2500 moh bar det ca. 2000 høydemetre ned til Aostadalen i Italia, noe bl.a. en brent lukt fra varme bremser vitnet om.
Vi hadde egentlig ikke noen konkrete planer eller anelse om hvor vi skulle,
men i Aosta fikk vi kjøpt oss et par kart samtidig som vi fikk noe informasjon på turistkontoret ved byens torg.
Ved siden av noen utskrifter fra internett var dette alt vi hadde av informasjon.
Vi dro rett til campingplassen ved Pont i den vakre Val di Rhemes dalen som
jeg hadde lest om på internett.
Vi sjekket inn og bestemte oss for en akklimatiseringsdag den påfølgende dagen.
Mandagen våknet vi opp til blå himmel og flott vær. De høye fjellene gjorde det imidlertid kjølig og skyggefult ved teltet.
Vi fulgte den fine brede stien sammen med mange andre vandrere opp til
turisthytta Refugio Vittorio Emanuel II på 2730 moh, en stining på nesten 800 høydemetre fra Pont. Etter en kort pause i solveggen sammen med mange
andre turister gikk vi videre i retning Moncorve breen, men på kort tid forandret været seg dramatisk og snart høljet regnet ned, og enda
værre: Det tordnet og lynte i ett sett. Man føler seg alltid utsatt for lyn når man er i åpent fjellandskap. Vi kom ikke høyere enn ca. 3000 moh denne dagen. Hele resten av dagen regnet det og vi fikk ikke gjort stort annet enn å
vente i bilen og teltet.
Mot kvelden klarnet det imidlertid opp igjen, og toppene i området dukket igjen
frem, denne gangen med et slør av frisk hvit nysnø. Vi bestemte oss for å
gjøre et forsøk på å bestige Gran Paradiso den påfølgende dagen siden vi
tross alt ikke hadde så mange dager å ta av. Vekkerklokka ble stilt på klokkka
04.00 siden vi skulle starte helt nede på Pont (1960 moh) (så godt som alle
som bestiger toppen starter ved Refugio Vittorio Emanuel II på 2730 moh
etter en overnatting her oppe.)
Gran Paradiso:
Det var med nød og neppe vi reagerte på vekkerklokkas svake og lite forlokkende signal. Kalde og litt fortomlede
kom vi oss ut av soveposene noe over kl. 04.00 om morgenen.
Vi fomlet med sakene våre og kom oss avgårde rundt 5 tiden. Det var
temmelig mørket, men etterhvert som øynene vente seg til mørket var det egentlig ikke nødvendig med lykt.
Fra campingplassen på 1956 moh krysset vi elva mot øst og fulgte elvebredden omlag 1 km sydover før stien begynner å slynge seg bratt opp gjennom barskogen som her vokser opp til langt over 2000 moh. I motsetning til i Norge hvor barskogen som regel etterfølges av fjelbjørkeskog og senere dvergbjørk var det her en ganske brå overgang fra den store barskogen til kortvokst gress og lyngvegetasjon.
Noe før syv ankom vi hytta, og vi fikk i oss en rask frokost. Det var kaldt og vi
fikk fort frosten i oss. Her traff vi også på de første menneskene som snublet
morgentrøtte ut av hytta før de rolig skrittet seg oppover med sine
teleskopstaver (en sjeldenhet i Norge - meget utbredt i alpene). Vi hadde lest at det ble anbefalt å starte så tidlig som 5-6 fra hytta, ukjent av hvilken
grunn (snøforholdene?). 
Klokka var nå halv åtte og vi var øyensynlig blant de siste som la i vei mot
toppen denne morgenen. Vi kunne dessverre ingen Italiensk, og engelsktalende italienere viste seg å være meget
sjeldene her slik at vi beskjedne nordmenn ikke fikk den helt store kontakten med de lokale vandrerne.
Men
inne på hytta var det et entydig oppslag som fortalte om at ruten opp den sydligste av de to breene var
no no (krysset over), mens ruten var tydelig tegnet inn opp på fjellryggen mellom de to breene og etterhvert ut på og opp den nordlige av disse to. (Senere kunne vi ved selvsyn konstatere at dette var desinformasjon av værste slag).
Vi la i vei i vårt optimistiske norske tempo opp gjennom steinura nordøst for hytta og passerte raskt flere turfølger. Etterhvert fulgte vi en morenerygg opp på den tidligere nevnte fjellryggen slik det tydelig var tegnet inn at ruten gikk
nede på hytta. Vi stusset vel noe på at alle de andre gikk opp bredalen til høyre for oss, og opp brefallet som ifølge
rutebeskrivelsen på hytta var no! no!. Vi holdt oss likevel samvittighetsfullt til den inntegnede ruta selv om tvilen begynte å gnage litt.
Etterhvert som vi kom opp på fjellryggen var det varder og noen spor, noe som beroliget oss. Sola steg på himmelen, og de første solstrålene hadde forlengst truffet Mt. Blanc (4807 moh) i nordvest. Vi var ennå i skyggen og det tynne laget med nysnø fra dagen før var tørt og hardt.
Vi tenkte vi muligens kunne ta oss opp den smale fjellryggen mellom de to brearmene (vi hadde allerede da konkludert med at det oppsprukne brefallet i
nord var uaktuelt for oss.) Mens vi strevde oss alene oppover den stadig smalere fjellryggen kunne vi observere alle gruppene som gikk opp den
sydligee breen langt under oss (no! no! ruten ! ).
Vi kom likevel snart til et punkt, ca 3300 moh, hvor det ble klart at
vi ikke kom lenger, og det ble 100% klart for oss at vi hadde gått feil vei. En
bestigning helt nede fra Pont i disse høydene, uakklimatisert som jeg var, var i utgangspunktet i meste laget for meg. Å skulle gå ned nesten 500
høydemetre for så å begynne på nytt virket helt utenkelig og en stor skuffelse bredde seg i meg da jeg kikket
opp på Gran Paradiso der den stod i morgen sola høyt over oss.