Broren min insisterte likevel på at han i det minste ville gå litt opp breen å se. Sammen med Terje tok de seg ned den bratte fjellsiden ned mot brekanten. Jeg var for pysete til det, og gikk hele veien ned der vi var kommet opp, snaut 500 høydemetre, før jeg begynte på oppstigningen mot breen.
De andre hadde nok ventet en stund da jeg sliten ankom brekanten, så det ble ikke noe tid til
hvile for meg. Stegjernene ble tatt på før vi skrådde opp den første bratt isbakken. Breen her nede var tilsynelatende sprekkfri.
Etterhvert tok snøen over for isen, og sakte men sikkert vant vi stadig mer høyde. Snart var vi over den høyden på fjellryggen nord for oss hvor vi måtte snu, noe som var en milepel på en måte.
Vi gikk forbi et par grupper, og møtte enda fler på vei ned. Noe som slo meg som litt underlig var taubruken. Etter det vi hadde lest ble det anbefalt å bruke tau, noe som også mange gjorde – men det kunne virke som om mange brukte tauet kun fordi det ble anbefalt. Det var par som gikk med et par meters taulengde mellom seg,
det var taulag som gikk med mangfoldige meters slakk i tauet og andre eksempler på innbindinger som i steden for å redde noen ville medføre at alle i tauet sannsynligvis ville blitt
rammet dersom noen hadde hatt et uhell. 
Jeg har den største respekt for breer, men vi valgte likevel å ikke bruke tau på denne turen fordi vi gikk i
et godt opptråkkede spor samtidig som breen virket å være nærmest sprekkfri. Noen få små sprekker
som vi enkelt skrittet over, var det riktignok,
bl.a. en bregleppe helt oppe ved toppen, men jeg følte ikke på noe tidspunkt at vi tok noen sjanser.
Oppover breen ble det kaldere, og den stekende sola klarte knapt å smelte nysnøen
fra dagen før. Litt over der de to østlige breearmene møttes gikk tråkket opp på snøeggen mellom disse. Denne ble fulgt til
vi kom til noen interessante
nåleformasjoner ut mot sydstupet, men vi var for slitne til å utforske disse noe
nærmere.
Jeg følte meg egentlig i fin form, og gikk jevnt oppover. De andre hadde blitt langt etter, men jeg var ikke i stand til å ta det med ro nå som toppen virkelig var innen rekkevidde. Jeg passerte flere andre, og selv om jeg måtte stoppe oftere nå enn før gikk det ganske jevnt oppover mot toppen.
Like under toppen var det en tydelig bregleppe som strakk seg over hele
breen. Der tråkket gikk var den fylt av snø, og etter å ha sondert litt med isøksa skrittet jeg over.
Breen strekker seg her syd for toppen opp i over 4000
meters høyde så det er ikke så lange biten på fjell.
Siden fjellet var delvis dekket av snø og is beholdt jeg stegjernene på oppover fjellet som er en egg på noen hundre meter med en fortopp og et punkt litt
lenger borte som trolig er noe høyere. Jeg fulgte fjellsiden på skrå oppover til
jeg kom til et skar. Her var det lett klatring i luftige omgivelser videre de siste
3-4 meterne opp til toppen. Jeg følte meg for sliten til det og snudde. (De
fleste snur da også like under selve toppen da det siste stykket er en del mer
krevende.) Nede ved breen satte jeg meg for å vente på de andre som gikk bort til fortoppen som er kronet med en madonna statue. Her ved minneplaten over en gruppe som omkom på toppen i uvær for noen år siden snudde de
også uten å nå noe toppunkt – men vi var likevel strående fornøyd med å ha kommet så langt etter at vi tidligere på dagen trodde at det ikke ble noen
topptur i det hele tatt etter vår bomtur.
Jeg hadde følt meg fin hele tiden, men nå skyllet en kraftig kvalme innover meg. Sannsynligvis var årsaken 2000 netto høydemetre i for høyt tempo av
en person som var for dårlig akklimatisert i kombinasjon med for lavt
væsketinntak. Nedturen ble en lang rekke med kramper og oppkast, men
heldigvis kreves det ikke så mye krefter å gå nedover på snø. Jeg fikk til og
med mannet meg opp til å ta noen bilder i visshet om at det kunne bli lenge til neste gang jeg var på et 4000 meters fjell.
Nede ved hytta på 2730 moh satt turistene å koste seg i ettermiddagssola. Vi tok også en snau times pause her for å psyke oss opp til de siste 800
høydemeterne ned til Pont.
Nede ved campingplassen stupte jeg relativt raskt ned i soveposen. Jeg er
ikke noe maratonmenneske, og 17 timer på tur med omlag 2500 brutto høydemetre i tunge brestøvler hadde satt sitt preg på en skrøpelig nordmann. Det var jo også typisk at jeg som hadde vært aller kvikkest på vei opp var den
suverent mest skutte nede ved teltet.
Jeg lærte i alle fall det at neste gang jeg skal på et høyt fjell må jeg være mye mer disiplinert med å gå rolig.
Neste dag forlot vi Pont og reiste tilbake til Aosta og hadde en rolig dag med litt sightseeing og shopping.
Den fjerde dagen i Italia bestemte vi oss for å bestige den karakteristiske Mt.
Emilius 3557 moh som rager ca. 3000 meter over Aosta by. Vi kjørte opp til
skisenteret og tokk stolheisen opp i drøyt 2000 meters høyde før vi fulgte
merket sti innover. Det var en vakker liten dal med noen små tjern og forrevne nakne fjellrygger.
Som over alt i dette området var breene langt mindre enn inntegnet på kartene, og de små breene som var tegnet inn her eksisterte knapt lenger. Været som hadde vært fint tidligere på dagen begynte å forandre seg og vi var engstelige for at det kunne bli tordenvær.
Noen steder var det litt småklyving, men stort sett var det greit å gå hele veien opp. Det største problemet var været. Luften ble mer og mer elektrisk.
Isøksene begynte å knitre, mens Terjes hår ikke akkurat fulgte tyngdelovene.
I ei lita luke mellom to tordenssskyer så vi likevel vårt snitt til å springe opp på
toppen og ta de nødvendige bildene. Dette var flaks for etter denne korte perioden med litt lettere vær regnet det mer eller mindre uten stans resten av
ferien vår, i alle fall til vi var ute av Alpene.
Nede igjen i Aosta dro vi i retning St. Bernhardspasset. Vi teltet litt opp i dalen, noe som ble en ganske våt natt..
Vi hadde tenkt å gå en dag eller to i Sveits, men været gjorde at vi fikk ombooket ferge-billetten vår og kom en dag tidligere tilbake enn planlagt.
Denne min første fottur i Alpene fristet så absolutt til gjentakelse. 
De eneste negative sidene var at det var veldig vanskelig å kommunisere hvis man ikke kunne Italiensk eller fransk – i tillegg er de allmenne forbudene mot vilttelting
noe jeg instinktivt stritter litt i mot. Å bo på trange overfylte, usanitære hytter hvor man i tillegg helst skal bestille i forveien slik at det meste må være planlagt på forhånd er ikke slik jeg gjerne ville hatt det. Ellers var standarden
på campingplassene i området gjennomgående dårlig. Toalettene på
italienske campingplasser er noe for seg selv. Ingen ring å sitte på, kunne en
bæsjebinge i gulvet hvor man selv må sitte på huk for egen kraft og sikte som
best man kan. Værst var det etter turen på Gran Paradiso. Jeg måtte på do som bare det, og midt mens det hele står på kommer krampa
for
fullt. Akkurat da stod ikke italienske campingtoaletter særlig høyt i kurs. Men rent bortsett fra disse småtingene var det en utrolig flott tur til et utrolig flott området.