HARDANGERJØKULEN - ca. 1863 METER

I artikkelen nedenfor finner man noen få bilder fra Hardangerjøkulen. For langt flere bilder vennligst besøk vårt bildegalleri hvor man finner et eget bildegalleri fra Hardangerjøkulen under rubrikken "andre fjell"

Hardangerjøkulen er et bregrep langt utenfor fjellentusiastenes rekker. Over lange avstander fra f.eks. Gaustatoppen, Sandfloegga eller Folgefonne kan man se den karakteristiske hvite kuppelen på Hardangerjøkulen. Syd for Hardangerjøkulen ligger det ikke like høye fjellmassiv på flere mils avstand og breen ses derfor på lange avstander.
Når man kjører bil over Hardangervidda (RV7) og ikke minst når man kjører Bergesbanen ved Finse får man som vanlig reisende nærkontakt med breen. Ikke minst jernbanen til Finse har gjort breen svært tilgjengelig. Knapt noen av våre store platåbreer er så lett tilgjengelig som Hardangerjøkulen. På godt skiføre er man for eksempel fremme ved brekanten på en god halvtime fra Finse. Om sommeren tar det noe lenger tid til fots.

Breen har flere "skjær" som stikker ut av isen samt flere topper som ligger isfrie i utkanten av breen, men de høyeste punktene er (i alle fall enn så lenge) dekket av is. Det er to forholdsvis markante brekupler, begge godt over 1800 meter. Den høyeste av disse ligger noe nord på breen, rett sør for Middalsbreen og når opp i anslagsvis 1863 moh. (Høyden vil variere med is og snøtykkelse, men tendensen er vel heller en synkende høyde enn motsatt).

Fra Finsehytte mot toppen på Hardangerjøkulen

Adkomst:
Toppen på Hardangerjøkulen er kanskje mest kjent for sitt uformelle 17. mai tog som hvert år går av stabelen fra Finse, men ellers i året er den også populær og bestige, og da nettopp med Finse som det vanligste utganpsunktet.

Om sommeren følger man stien sydover over demningen i retning breen fra Finsehytta. Like etter demningen deler stien seg og den venstre grenen fortsetter mot Krækkja eller Kjeldebu mens den høyre stien fortsetter mot breen. Halvannen km. senere deler stien seg på nytt. De fleste går nok om sommeren til venstre mot det flotte brefallet som har fått det velklingende navnet Blåisen, men den letteste veien tar til høyre inn i en slags bred botten hvor mye breavsetninger har bygd opp en liten breelveslette. Så fort som råd krysser man elva (kan være vanskelig på grunn av mye vannføring og grumsete brevann, men da må man evt. gå lenger opp mot bretunga på høyre side av elva) og går opp mot østsiden på Middalsbreen. Deretter følger man i kant av Middalsbreen og opp i skaret på sydsiden av Nordre Kongsnuten. Etterhvert svinger man mot syd og opp fjellryggen (delvis bredekket) opp til Jøkulhytta som Finse Røde Kors eier. Hytta står på fast fjell og er siste utpost på fast fjell før toppen. Herfra går man i sydøstlig retning snaut 2 km til man mener å ha nådd det høyeste punktet (her finnes ingen varder eller lignende markeringer). Det er en smal sak å finne omtrentelig det som er toppen i finvær, i tåke er jobben langt mer krevende (og ikke minst mindre inspirerende for de fleste).
Det er et forholdsvis kort stykke man her går over bre, og sprekkfarene er ikke overhengende, men man må ta de forhold og gjøre de vurderinger som en isbre alltid krever.

For returen til Finse finnes det utall av muligheter. Man kan gå ned Middalsbreen eller Blåisen. Andre muligheter er å gå via Søre Kongsnuten lenger øst, eller sogar Torsteinsfonni. Man kan også krysse breen på vei fra Finse til Kjeldebu eller Rembesdalsseter, men som sagt nødvendig breerfaring er en forutsetning.

Vinter:
Vinterstid går det i sesongen merket trasè fra Finse opp til Middalsbreen og opp i skaret syd for N. Kongsnuten og videre bratt opp til Jøkulhytta og inn til brekuppelen. Merkingen fortsetter nordvestover og forlater breen vest for Dyrhaugane før den følger Finsevatnet tilbake til Finse.

Det er også fine alternativer og gå opp Middalsbreen eller østkanten på Blåisen, men utenfor merkingen bør man føle at man har tilstrekkelig breerfaring og ikke minst er det en stor fordel at sikten er god. Flere av nedkjøringene fra Hardangerjøkulen er forholdsvis slake og nærmest en drøm for middels eller mindre begavede skikjørere.

På vei opp Middalsbreen. Tell skyene på himmelen da vel!?

Egen turopplevelse: (Lørdag, 20.04.2002)

Morgentur
Vi ankom Finse stasjon kvelden i forveien og var i grunnen overrasket over hvor mye folk som var på stedet. Ikke var det påske, og ikke var det Skarverenn, men lovende værmelding, det var det.
Fredagskvelden var det nokså skyet, men jeg festet min lit til meterologene og forberedte meg på en pre-frokosttur for å få noen fine bilder rundt soloppgang oppe på breen.
Ved 5 tiden snek jeg meg ut av rommet vårt og en halvtime senere skøytet jeg på skaresnøen over Finsevatnet. Ikke et vindpust, et vidunderlig morgenlys og ikke en sky over breen. Opp bakkene mot Middalsbreen måtte jeg kjempe litt mot min skrale kondisjon, men fra brekanten (med feller på) gikk det strykende oppover den slake brearmen. Enkelte isrygger og sprekkformasjoner tittet opp gjennom den ellers glatte og ubrutte snøflaten og jeg gjorde meg mine tanker om at dersom en bresprekk skulle sluke meg var det små sjanser for at noen ville finne meg. Fornuften satte seg imidlertide raskt i førersete igjen: På en slak brearm i april, uten spesielle strekkpartier tidlig om morgenen på skaresnøen er sjansene for at en skiløper skal falle i en bresprekk sannsynligvis mindre enn at man skal komme ut for en alvorlig trafikkulykke. Så jeg trøstet meg med det inntil de første solstrålene uansett fikk meg til å glemme slike "uviktige" ting og konsentrere meg om fotografering.

Dessverre hadde det bygget seg opp en del skyer over Hallingskarvet i nordøst og disse stilte seg i stadig større grad i veien for sola. Det virkelig storartede lyset som jeg hadde ventet på uteble og snart ble det helt klart at det ikke var mer å vente på, så jeg snudde i overkant av den markante vindgryta like ved foten av Bukkeskinnshjellane. Breflata var hard og telemarkssvingene satt lett, men det sugde samtidig ganske mye krefter så jeg var egentlig forsynt da jeg kom tilbake til Finsehytta litt før halv åtte.

Jøkultoppen
Kvart på åtte var det frokost og etterpå gjorde jeg og turfølge mitt, Terje, seg klare for hans første og min andre tur for dagen. Sola begynte nå å jage bort skyene igjen og oppover mot Middalsbreen var det så varmt at man fikk følelsen av å koke over. Det var derfor befriende da vi kom opp på breen hvor en kald vind kjølnet oss ned. Denne gangen ble kvistingen fulgt og vi svingte av breen til venstre igjen etter noen hundre meter. Mildt vær og lite snø gjorde at store områder i sørhellingene på N Konsgnuten var bare, og det like ved brekanten!
Opp den lange, bratte bakken sydover mot Jøkulhytta gikk snøen over fra hard skare til en mykere og tørrere variant. På den litt løse overflaten var det akkurat litt for bratt til at fellene ville sitte, så jeg valgte å ta av skiene et stykke mens Terje fiskebeintet seg opp med klister under.
En kald og nokså kraftig sønnavind blåste rett i ansiktet på oss da vi nærmet oss Røde Korshytta og det var ingen steder å finne ly ved hytta samtidig som man beholdt sola i ansiktet. Inne i hytta var det heller ikke spesielt koselig så det ble med en nokså kort og kald rast i hytteveggen før vi fortsatte innover breen langs kvistingen.
Innover mot toppunktet ble det totalt paddeflatt og det var vanskelig å fastslå nøyaktig når man sluttet å stige og når det begynte å gå nedover, men vi tok en stopp på et sted vi mente måtte være sånn noenlunde på toppen, og erklærte dermed Hardangerjøkulen for besteget.

På toppen av Hardangerjøkulen. Padde flatt og ikke helt lett å fastlå nøyaktig hvor toppunktet befinner seg.

Ramnabergnuten
Sola skant nå fra en nesten skyfrihimmel og snøen her oppe var nydelig; 2-3 cm. nysnø oppe på et hardt underlag. Med litt blåvoks under skiene gikk det som en drøm bortetter den høyeste ryggen mot nordvest. Uvitende om at kvistingen fortsatte i omtrent samme retning som vi ville, valgte vi vår egen kurs i retning Ramnabernuten (1729 moh). Etter noen kilometre som virket helt flate til tross for at det gikk slakt nedover kom en laaaang og slaaak utforkjøring hvor vi satte oss på huk og suste nedover breen.
Det siste stykket ned mot Ramnaberskaret var noe mer krevende igjen med tiltakende helning og småskavlete snø.

Nede i skaret fant vi oss en fin plass i sola som i alle fall nesten var utenfor vindens rekkevidde. Med flott utsikt mot Luranuten kost vi oss lenge og vel før det omsider ble tid for å bevege seg igjen. Jeg skulle nå få oppfylt ønske mitt om å bestige Ramnabergnuten noe jeg har hatt lyst til helt siden jeg gikk forbi her forrige gang for ca. 5 år siden.
Vi satte igjen skiene og la i vei oppover den bratte østsiden, noe som senere skulle vise seg å være dumt. Sola hadde tært hardt på snøen her og vi gikk flere steder igjennom råtten snø, men toppen nådde vi til slutt allikevel. Ved toppvarden kunne vi nyte en ny og spennende utsikt mot den oppsprukne Rembesdalskkåki, det lengste brefallet på Hardangerjøkulen, samt gamle kjenninger som Jøkulplatået, Onen, Storskavelen og Osaskavelen.

På vei ned møtte vi to skiløpere som kom opp sammen med et par hunder. Det viste seg å være de samme folkene som vi hadde sette kjøre ned nordøstsiden på Luranuten mens vi rastet. De hadde gjort et klokt valg og gått opp den langt mindre bratte nordøstsiden på ski (via hytta, Ramneredet) isteden for den langt brattere østsiden som oss (da vet man i det minste det til neste gang :) ). Det rareste var at de var de første menneskene vi traff denne dagen, til tross for at Finse var nærmest smekkfulle av skiturister.

Returen gikk langs Ramnabergbreen og gjennom skaret syd for Dyrhaugane før vi igjen kom inn på kvisteløypa fra Finse. Her dukket også alle folkene som vi hadde lurt på hvor det ble av opp.
Langt fra alene rant vi så ned mot Finsevatnet og tvers over dette til hytta og været det holdt absolutt hele denne turen.