PUTTEGGA - 1999.2 METER
Puttegga er det høyeste fjellet i Møre og
Romsdal, og mangler mindre enn 1 meter på å komme i det "gode
selskap" av 2000 meters topper. Historien vil ha det til at romsdøler bar
med seg sement og murte stein opp til den magiske grensen, men at dette senere
ble revet ned.
Det som i alle fall er sikkert er at Puttegga kan by på en fantastisk
utsikt som langt overgår den man får fra mange 2000 meterstopper. Sørover har man
førsteklasses utsikt mot Breheimen og så langt som Hurrungane,
mens i vest kan man skimte Sunnmørsalpane. I nord dominerer Trolltindane og de
andre fjellene rundt Romsdalen og Innerdalen. I øst ser man vidt utover de
roligere landskapsformene med bl.a. Reinheimen og Dovrefjell.
På toppen av Puttegga er det tydelig merket av
med rød farge hvor 2000 metersgrensen går, og det er mulig å ha hele kroppen
over 2000 meter på dersom man klatrer litt på varden.
Toppen er en vest - østgående fjellrygg som brekker bratt av mot nord og vest,
og den er et populært turmål, (først og fremst for
nordvestlendingene), noe
som skyldes statusen som områdets høyeste fjell, i tillegg til naturligvis den
flotte utsikten og ikke minst den greie adkomsten.
Adkomst:
Om sommeren er det flere alternativer. Det vanligste utgangspunktet er:
A: Fra Pyttbua
(ca. 2,5-3 timer fra parkeringsplass ved Tungaseter).
Fra hytta følger man umerket sti vestover, på bru over elva og videre på
skrå oppover fjellsiden syd for Putteggenden (1511 moh). Det er vardet stort
sett hele veien opp til toppen, men vardingen kan være lett å miste, så det
kan kanskje være like greit å konsentrere seg om utsikten i steden for å
speide som besatt etter neste varde. Oppe på ryggen dominerer steinur og / eller
snø terrenget. Man passerer forbi høyde 1675 moh før man kommer ned til et
par små tjern. Herfra er det ca. 350 høydemetre, forholdsvis slakt og
lettgått opp til det flate topp-platået. (PS! Vær
oppmerksom på mulig snøskavel mot nord).
Returen kan legges samme vei, eller man kan fortsette bratt ned sydover mot
Søre Skardet og Høgstolen, eller ned mot Søre Botnvatnet.
Fra Pyttbua bør en regne fra ca. 5 timer opp og ned (for normale
fjellvandrere under gode forhold) på en bestigning.
B: Fra Reindalsseter
i vest kan man følge ruta mot Pyttbua (TRxx) oppover Øvre
Reindalen og forlate denne ved tjernet på 1142 moh. Herfra fortsetter man øst
til sydøstover opp bratt steinur inn til et lite tjern (1490 moh) innerst i botnen
under den steile vestveggen på Puttegga. Videre opp bre / snøfonn til Søre
Skardet mellom Puttegga og Høgstolen. Fra skaret går man bratt nordover opp
til toppen (ur og steinheller).
Returen legges samme vei eller alternativt om Høgstolen (1953 moh) ,
vestover ned til Lågstolen og nordøstover ned til Øvre Reindalen og på stien
ned til hytta igjen.
Det er også mulig å gå over toppen og videre ned til Pyttbua i stedenfor
gjennom dalen. Fra Reindalsseter kan man regne grovt ca. 7 timer opp og ned ad
korteste vei.
C: Topprunden fra Pyttbua:
Rundt søre botnen, vest til sydvest for Pyttbua ligger 1900 meterstoppene i en
hesteskoform. Dersom man våkner utvilt inne ved Pyttbua er dette en
overkommelig topprunde for de fleste fjellvandrere med en rimelig god kondisjon
og trinnsikkerhet (mye steinur etterhvert som snøen smelter). Fra
Pyttbua følger man stien (TRxx) opp mot Karihøene, forlater
denne og tar vestover mot Karitinden (1982 moh)
i ca. 1700 meters høde. Småbratt steinur det siste stykke opp mot toppen.
Videre nordvestover mot Høgstolen (1953 moh)
og bratt ned mot Søre Skardet fra denne. Fra Søre Skardet følger man sydryggen
opp til Puttegga og den vanlige ruta østover forbi Putteggenden og ned til
Pyttbua. Dette er en drøy tur med mange høydemetre. Regn i alle fall 9 timer
eller mer, men det er en fantastisk tur på taket av Tafjordfjella..
VINTER: Det finnes de som går til topps
via Søre Skardet om vinteren, men den vanligste og enkleste rutaer å gå fra
Pyttbua og opp østryggen, omtrent samme vei som om sommeren.
Egen turopplevelse: (22.09.2001).
Tafjordfjellene var valgt for årets høsttur og etter mye dårlig vær hjemme i
Valdres i september så det ut til at vi skulle ha hell med været. I
stråelende solskinn gikk vi inn til Pyttbua denne lørdags formiddagen. Ei
dugnadsgruppe fra Ålesund Turistforening var i gang med malerarbeide ved hytta,
ellers var det rolig her inne i fjellet. Vi storkoste oss i solveggen på hytta
med flott utsikt mot den vakre Karitinden (1982 moh)
før vi i 15 tiden startet i retning toppen.
Til å begynne med fulgte vi
umerket, men tydelig sti. Over elva som vi hadde forberedt oss på å vade lå
det en flott lettmetallsbro så det ble ikke noe fotbad på oss.
Vi forlot etterhvert stien og gikk vår egen vei i retning Putteggenden. Det
gikk tungt til vi var oppe på fjellryggen på drøyt 1500 meter. Ikke så vi
dagens mål heller som lå skjult bak denne fjellryggen.
Omgivelsene bar preg av at det var sent på året, og at det hadde vært en
snøfattig vinter i nordvest. Breene var fullstendig dominert av is og firn, og
over alt var sprekkene synlig. Å se alle disse små breene var en påminnelse
om hvor store sprekker det kan oppstå i selv forholdsvis små breer.
Etterhvert dukket også Puttegga opp i "syningom", så og si
fullstendig ribbet for snø.
Det var kjølig, og enkelte skyer fant det tjenelig å stille seg foran sola
selv om det var utrolig mye annen blå himmel rundt omkring som de kunne dekke
til. Sola sank fort, på himmelen. Dette var høst! Men vakkert var det.
På et
lite band vest for høyde 1675 moh kom vi til et lite tjern. Her tok vi en liten
rast og et par bilder før den siste stigningen på ca. 350 høydemetre opp til
toppen. Mens vi vant høyde reiste spisse, snøfrie tinder seg opp i nord. Dette
var spennende: Helt andre horisonter enn det vi var vant til fra våre
fjellturer lenger syd. Trolltindrekka med sine spisse spir var kanskje det mest
imponerende.
Vel oppe på toppen gikk jeg et stykke videre vestover ned til supet mot Øvre
Reindalen og tok noen bilder i kveldssola.
Vi hadde planlagt å vente på solnedgangen, men det ble kaldt og etter en drøy
halvtime på toppen tok vi de siste bildene og gikk nedover. Nede ved tjernet
hvor vi hadde rastet på vei opp speilet Puttegga seg med kveldshimmelen bak.
Det bare måtte bli en fotostopp. Kun små mikrofluer som traff vannflata
hindret vannspeilet fra å være perfekt.
På vei ned kom mørket fort, og den siste halvtimen var det bare skygger og
konturer å se.
KARITIND - 1982 METER
Karitind er den nest høyeste toppen i
Tafjordfjellene, og på mange måter et vakrere fjell en sin større nabo i
nordvest; Puttegga. Spesielt fra Pyttbua
tar den sorte topp-pyramiden over den hvite "brekjolen" seg godt ut.
Karitind kan med sin sentrale plassering i dette
fjellområdet by på den kanskje beste utsikten utover Tafjordfjellene, og
toppen er omtrent like populær som den høyere Puttegga.
Adkomst:
A: Fra Pyttbua
er den greieste adkomsten å følge stien mot Veltdalshytta
(TRxx) over Karihø. I ca. 1700 meters høyde forlater man stien
og går vestover opp mot toppen. Den aller østligste delen av den på kartet inntegnede
breen er sprekkfri, og stedvis er det smeltet bort områder som er tegnet inn
som bre på siste kart (pr. 2001).
Østryggen følges forholdsvis greit til toppen, men de siste ca. hundre
høydemeterne er noe brattere og det kan være nødvendig å ta hendene til
hjelp enkelte steder, men under gode forhold vil det være problemfritt å
komme til topps for de aller aller fleste.
Returen legges samme vei, eller dersom man har med seg oppakningen og skal til
Veltdalshytta kan man gå sydover, rundt breene og komme inn på stien igjen ved
Viltløyfi. Det er også mulig å gå hesteskorunden
over Høgstolen og Puttegga til Pyttbua.
Ca. 5 timer opp og ned.
B: Fra Veltdalshytta
kan man følge stien mot Pyttbua (TRxx) opp til Viltløyfi og
forlate denne her. Fortsett nordover og senere vestover opp fjellsiden syd for
breen / snøfonna. Syd til sydvest for toppen dreier man mot nordøst i retning
denne og følger sydvestryggen enkelt til topps.
Retur kan legges samme vei eller ned østryggen. Det er også mulig å fortsette
over Høgstolen og Puttegga til Pyttbua (se hesteskorunden).
Ca. 5 timer opp og ned.
C: Rundtur rundt Søre botnen. Se Hesteskorunden.
D: Breturvariant. Følg stien fra Pyttbua
mot Veltdalshytta til de to alternative rutene deler seg (TSxx og TSxx,
ca. 1 km fra Pyttbua.) Gå inn til det ytterste av de to Søre Botntjerna og
langs dette på sørsiden og deretter svært bratt sydover opp langs elva til de
små bretjerna ved brekanten. Følg så breen opp mot skulderen til høyre for
toppen. Få bretekniske utfordringer, men en god del, til dels skjulte og store
sprekker.
VINTER: Både Veltdalshytta, Torsbu og
Pyttbua kan tjene som utgangspunkt for en vinterbestigning av Karitind. Det
vanligste er nok en avstikker fra den kvistede ruten mellom Veltdalshytta og
Pyttbua. Kvisteruta følger noenlunde samme trasé som Fredlauses veg om sommeren
(TSxx). Det siste stykket opp østryggen er det nok en fordel å
ta av seg skiene.
Egen turopplevelse: (23.09.2001).
Etter bestigingen av Puttegga kvelden i forveien var lysten på flere topper
fortsatt til stede. Når været i tillegg var på lag med oss var det ikke noe
å lure på. Med full oppakning satt vi kursen mot Veltdalshytta over Karihø (TSxx).
Vi ønsket egentlig å skjære rett over den østlige, og tilsynelatende
sprekkfrie delen av breen vest for Karihø, men overflaten bestod utelukkende av
is og hardfrossen firn; et lite trygt underlag for myke fjellstøvler. På grunn
av dette ble vi nødt til å runde vestover i overkant av snøen. Nede i skaret
før selve oppstigningen mot toppen ble Julia igjen på grunn av gnagsår mens
jeg fortsatte til topps. Skyer og kald vind hadde forfulgt oss på vei opp mot
Karihø, men på toppen hadde jeg hellet med meg og fikk nyte utsikten i
strålende sol. Et flekkete og kontrastrikt lys lå over landskapet: Skygge og
sol, sol og skygge. Nedover Puttdalen i nordøst lyste fjellbjørk og lyng i
kraftige farger og skilte seg med det fra det ellers nokså golde landskapet.
Steinen dominerer ganske kraftig i dette området, spesielt utpå høsten når mye av snøen er
smeltet. Overalt blinket små og store fjellvann og på hver eneste bre gapte en
masse sprekker. I sydvest var den flotte Tordsnose
(1975 moh) et naturlig blikkefang. Steile, sorte bergvegger opp mot
toppen og hvite, oppsprukne breer på hver side. Utsikten ble behørig
fotografert før jeg skyndte meg ned igjen til Julia. Videre på vei ned mot
Veltdalshytta gjorde vi en stor feil og rotet oss inn i et forferdelig kronglete
morenelandskap syd for toppen, og vel nede på hytta var vi møkka lei stein!
HØGSTOLEN - 1953 METER
4. høyeste fjell i Tafjordfjellene. Toppen ligger
mellom Karitind (1982 moh) og Puttegga
(1999 moh) og bestiges som oftest i forbindelse med en hesteskotur
over alle disse tre toppene. Grei adkomst både fra Søre Skardet (bratt)
i nord, Karitind i sydøst og via Lågstolen i vest.
|