FANNARÅKEN - 2068 METER
Fannaråken ligger helt i det nordvestre hjørnet av Jotunheimen
nasjonalpark. Toppen er blitt en klassiker og masse fotturister
valfarter hvert år til toppen for å oppleve soloppgangen fra toppen. De
færreste lykkes imidlertid med akkurat det (Fannaråken er sammen med
Hurrungane det området i Jotunheimen med mest "dårlig" vær), men
det er fullt mulig å ha en flott tur likevel.
Nest etter stortoppene Galdhøpiggen
(2469 moh) og Glittertind
(2464 moh) er kanskje Fannaråken den meste besøkte 2000 meters
toppen i Jotunheimen? Dette skyldes flere ting: For det første går det merket
sti til toppen både fra Turtagrø
og fra Skogadalsbøen
i tillegg til at det går breturer med fører til toppen fra Sognefjellhytta.
Videre drives det en betjent turisthytte på toppen, der Norsk Meteorologisk
Institutt (NMI) tidligere hadde sin værstasjon (1925-1978). I dag er det kun
turistforeningen som driver noen form for virksomhet på toppen. Sist men ikke minst er det
ikke noen ulempe for besøkstallet at utsikten fra toppen sydover mot Hurrungane
er blant de flotteste som finnes. Omlag 6 km unna reiser
Skagastølstindmassivet med stupbratte hengebreer.
Hytta på Fannaråken er en av de høyest beliggende bygningene i Norge, og det
ubestridt høyestliggende overnattingsstedet i Norge (Galdhøpigghytta tilbyr
enkel servering, men ingen overnatting).
Adkomst:
Fra Turtagrø:
På traktorvei opp Helgedalen på andre siden av veien for hotellet (Følg
Riksvei 55 noen hundre meter oppover mot Sognefjellet fra hotellet).
Traktorveien går ca. 3 km innover dalen til Helgedalsbotnen, før stien ovetar.
Fra Helgedalsbotnen går det i jevn stigning opp til Ekrehytta, ei hytte
tilhørende værvarslinga på Vestlandet. Her deler stien seg. Stien mot
Skogadalsbøen (JS42)
fortsetter videre øst til sydøstover mot Keisarpasset mens stien mot
toppen snor seg nordover langs Steindøla og etterhvert mer østover mot toppen.
Det bratteste partiet er like ovenfor Ekrehytta. Mot slutten går man for det
meste på stein og snø. Etterhvert dukker hyttene på toppen opp og målet er
nådd. Dersom man ønsker det kan man fortsette på merket sti sydover og komme
ned på stien mellom Turtagrø og Skogadalsbøen i Keisarpasset. (se forøvrig JS42).
Fra Skogadalsbøen:
Fra Skogadalsbøen følger man JS42
i retning Turtagrø til Keisarpasset. Her deler stien seg og man tar til høyre
og går nordover mot toppen. Først noe nedover og over bekken med det
dramatiske navnet Fannaråkfossen før man fortsetter videre oppover på stein
og snø nordover mot toppen. Like under Fannaråksnosi (1990 moh) svinger stien
mot vest (venstre) og følger ryggen i slak stigning den siste kilometeren til
toppen.
Det er mulig å gå ned stien til Turtagrø i stedenfor å gå samme vei tilbake
som man kom.
Fra Sognefjellshytta:
Et lite stykke vestover langs Riksvei 55 fra Sognefjellhytta, helt i
vestenden av Fantesteinsvatnet går det en sti sørover, bl.a. i retning av
Skogadalsbøen (JS41).
Denne stien følger man sydøver i østkanten av det store Prestesteinsvatnet.
En drøy km fra Riksvei 55 deler stien seg, og man tar her til høyre og følger
sydsiden av Prestesteinsvatnet i retning Fannaråkbreen. Stien er vardet helt
fram til brekanten. Her er det på med breutstyr før man skrår oppover breen
mot ryggen litt øst for Fannaråksnosi (1990 moh). Man avgjør selv hvor bratt
man vil ha det på slutten. Rett opp mot Fannaråksnosi er det ganske bratt,
mens dersom man går noe lenger mot syd er det mindre bratt. Man kommer så til
slutt inn på stien fra Skogadalsbøen rett syd for toppen av Fannaråksnosi og
følger denne stien til toppen. Dersom man mangler breutstyr og breerfaring,
går det tur med fører over Fannaråkbreen om sommeren. Ta kontakt med Sognefjellhytta.
Regn 6-8 timer opp og ned, litt avhengig av hvor man går fra, form osv.
Egen turopplevelse:
Etter en litt forsinket start kom vi oss av gårde fra
Beitostølen litt over kl. 16. fredag 11. mai 2001. Etter å ha vært knallfint
hele dagens mens vi satt på jobb begynte det nå å skye litt på, men vi var
optimistiske foran denne helgen på Sognefjellet.
Kjøreturen i seg selv var spennende siden veien over Valdresflya hadde åpnet
dagen før. Det er alltid noe spesielt med årets første kjøretur over
Valdresflya i mai, som regel et halvt år etter at man har sett fjellene her
oppe på nært hold sist.
Ved syvtiden ankom vi Sognefjellet og vi hadde håpet å rekke en tur opp på
Fannaråken som oppvarming foran morgendagen. (Og med
et realt håp om å få tatt noen fine solnedgangsbilder fra toppen.)
Vi begynte turen i deilig, varmende kveldssol og gikk bort til
brekanten i skaret vest for høyde 1495 moh.. Skiføret frem til brekanten var
ikke det helt store. En lang dag med stekende snø på unormalt lite snø hadde
gjort underlaget ustabilt og stedvis helt råttent. På breen ble det imidlertid
langt bedre.
Vi skrådde sydøstover opp breen mot den markerte breryggen som strekker seg ut
under Fannaråksnosi (1990 moh). Tor Erik, bror min forsvant etterhvert mer og
mer bort fra meg og Julia og endte opp med å gå forholdsvis rett opp
snøryggen mot Fannaråksnosi, en rygg som avsluttes med en kort, bratt
snøbakke før det igjen flater ut mot toppen.
Jeg og Julia fortsatte over snøryggen og bortover i skyggesiden (med
Jervvassbreen badet i herlig kveldssol). På vei bortetter fjellsiden
passerte vi et forholdsvis stort snøskred som var gått samme dagen, et
fasinerende stort ras var det egentlig, med snøblokker nesten på størrelse
med en garasje. Raset kunne ikke ha hatt alt for stor hastighet, siden det hadde
stoppet opp i forholdsvis bratt terreng. Vi kikket forsiktig opp på
snøskavlene under Fannaråksnosi før vi en og en forsiktig fortsatte fremover.
Da vi kom bort på ryggen der sommerstien går forlot vi skiene for å gå til
fots. Det ville ikke vært lett å gå på ski her, men å gå til fots viste
seg å bli et blodslit. Frosten hadde ennå ikke rukket å støpe snøen om til
et fast gulv, mens det tynne skarelaget på toppen skar mot beina hver gang vi
sank igjennom.
På toppen av Fannaråksnosi (1990 moh) måtte vi rett og slett ta en lengre
drikkepause, nesten helt utmattet av kampen mot den råtne snøen. Lenge kunne
vi imidlertid ikke bli dersom vi skulle greie målet om solnedgang på toppen,
for ildkula sank fareturende raskt i nordvest.
Tor Erik hadde allerede vært på toppen en stund og begynte å bli utålmodig,
men han fikk bare være utålmodig, for vi skulle bort å fotografere i
solnedgangen.
Stadige fall gjennom det forræderiske snølaget gjorde det hele mer spennende
enn det vi satte pris på, og det ca. 1 km lange partiet fra Fannaråksnosi og
Fannaråken drøyde lenger enn vi hadde forestilt oss. 50 meter før toppen
lyste Hurrungane opp i et knallorange lys som ikke ble matchet verken før eller
siden. Vi hadde valget. Stoppe her og fotografere, eller å nå toppen til
solnedgangen. Vi valgte det siste, og opplevde et vidunderlig og fredelig
kvarter på toppen mens sola gikk ned og mildt sluknet lyset i Jotunheimens
tinderverden.
Vanskelige snøforhold og forsiktige nedkjøringer i halvvmørket gjorde at vi
ikke var nede ved bilen før klokka 1.
Flere og flere stjerner dukket opp på himmelen og det var virkelig en magisk
kveld, et inntrykk som ble forsterket av at vi var de eneste som var på tur i
området denne kvelden.
Vi kjørte ned i lavlandet og campingen mellom Fortun og Skjolden hvor vi
trøtte og tilfredse krøp ned i soveposene (alle utenom Tor Erik som hadde
glemt igjen sin :) ) kl. 02.00.
Fannaråkbreen er et utrolig flott
mål for skiturer i mai. Med bare drøye 2 km fra Sognefjellveien til brekanten
er det et familievennlig turmål. Breflata er tilsynelatende sprekkfri i de
flatere delene nederst og Fannaråken er et forholdsvis enkelt oppnåelig mål.
Gå imidlertid ikke for høyt opp mot de bratte nordhellingene med overhengende
skavler, for her går det av og til nokså store snøskred.
STORE
STEINDALSNOSI - 2025 METER
Steindalsnosi er den lite besøkte og kanskje også lite kjente naboen til
Fannaråken (2068 moh) i nord. Selv om den kanskje er mindre kjent er den i alle
fall sett og beundret av mange. Alle som kjører over Sognefjellet har sikkert
lagt merke til den steile steinkolossen med en bratt, oppsprukket bre hengende
ut i fjellsiden mot veien. Dette er Steindalsnosi. Selve toppen har et ganske
stort platå med bratt stup ut mot nord. Toppen har to toppunkt hvorav det
laveste har fått den fineste varden. Det høyeste punktet har ikke en gang
varde. Steindalsnosi er en fin tur for dem som vil ha en ettermiddagstur, en
mindre dagstur, eller for dem som vil kombinere Fannaråken med enda en topp.
Steindalsnosi er også grei å skibestige, eventuelt med skia i hendene det
bratteste partiet.
Utsikten er upåklagelig. Mot Hurrungane sperrer Fannaråken
noe av sikten mot Styggedalsryggen, til gjengjeld har man fra Steindalsnosi en
noe bedre utsikt nordover mot Breheimen. Ofte kan man sitte alene på toppen,
gjerne med en kikkert, og betrakte alle folkene som svirrer utenfor hytta på
Fannaråken, et forholdsvis kort stykke unna.
Toppen er enkel å nå, og en tur opp og ned tar ikke mer enn 3-4 timer
dersom man parkerer ved Riksvei 55 nordvest for toppen, i nærheten av
Galgebergsvatnet. Det er flere parkeringsmuligheter i området. Man følger
nordvestryggen mot toppen, litt syd for Galgeberget (1505 moh), forbi høyde
1605 moh og litt bratt opp et par hundre høydemetre før det igjen blir litt
slakere mot toppen.
Fra toppen er det mulig å ta seg sydvestover ned mot Steindalen og så svinge
sørover og opp mot vestryggen på Fannaråken.
En alternativ, men langt mer krevende rute til toppen er å følge stien fra
Sognefjellhytta inn mot Fannaråkbreen, for så å følge nordkanten av breen
opp mot nordøstryggen. Krevende. Kun for erfarne fjellfolk..
Det er også mulig å starte på Turtagrø
og følge stien mot Fannaråken, men
der Steindøla og stien mot Fannaråken skiller lag følger man Steindøla og
tar seg etterhvert bratt opp mot toppen fra sydvest.
Det skal visstnok også være bratt, men kurant å gå direkte
fra Steindalsnosi og opp nordflanken mot Fannaråken, eller motsatt vei.
Egen turopplevelse - rask
formiddagstur på Steindalsnosi (10.08.2003)
Dagen i forveien hadde vi vært med Valdres Tur- og
Fjellsportlag på fellestur
til Dyrhaugsryggen. I dag skulle de på Store Austabottind, en topp jeg allerede
har besøkt 2 ganger de seneste årene. I stedet ville vi bestige Steindalsnosi,
en kort og grei tur, slik at vi ikke kom for sent hjem.
Det ble en stor strek i regninga at Julia forstuet foten på
Dyrhaugsryggen. Hun måtte ta til takke med et liggeunderlag i sola ved
Sognefjellsveien, mens jeg ruslet i vei fra den vesle parkeringsplassen vi fant
nord for veien, litt ovenfor Galgebergstjernet. Med lett oppakning gikk jeg
friskt innover mot Galgeberg, men ble snart innhentet av pusten og måtte bremse
litt. Det var småkuppert innover og mye stein. Snøflak som normalt kan lette
ferden opp og i alle fall ned var nå bare hard firnis på grunn av en
snøfattig vinter etterfulgt av en sjeldent varm sommer, og lite egnet for
glatte fjellstøvler. På høyre hånd så jeg etter hvert rett bort på en
liten bre, for anledningen kledd i blåis over det hele. Denne ligger innunder
selve Steindalsnosi, den markerte ryggen som strekker seg ut mot Helgedalen, med
1936 moh som høyeste punkt, og er knapt synlig fra veien.
Når jeg nærmet meg 1700 moh ble variert og slakt lende
erstattet med steinur, stadig brattere steinur. Det siste stykket opp mot den
markerte kammen hvor man kommer inn på selve topplatået var det så bratt at
man virkelig måtte passe på å ikke sette steiner i farlig bevegelse. Den
siste snaue kilometern innover mot toppen ble det betraktelig lettere og jeg
kunne igjen sette opp farten. Jeg kom først til et toppunkt og stusset på at
det her kun stod en liten varde, mens et stort og aktverdig steinmonument stod
på en topp litt lenger øst, en topp som helt tydelig virket å være lavere.
Det høyeste punktet, en glattskurt steinegg var til og med helt fri for
vardemarkering. Det kan imidlertid ofte være vanskelig å vurdere hva som er
høyest av to nesten like høye punkt, så jeg tok meg en tur bort til den store
varden bare for å fastslå at det andre toppunktet virkelig måtte være noen
meter høyere. Det pussige er at punktet med 2025 moh som står på kartet er
tegnet inn på det østligste punktet, der den store varden står. Dette gjorde
meg litt usikker. Er det høyeste punktet mer enn 2025 meter? Er høyeste punkt
feilaktig tegnet inn på kartet, eller har jeg virkelig blingset så mye?
På toppen kom sola, som hadde ligget å lurt bak en tynn dis,
for alvor frem. Helt alene med saltpølse-skiver og ei stor vannflaske med
Hurrungane og Fannaråken rett foran meg. Jeg betraktet nordøstryggen mot
Steindalsnosi, noe som så ut som en artig variant til toppen, men noe brattere
enn den veien jeg gikk. Fasinerende var det også å titte ut over nordkanten og
rett ned på den oppsprukne breen nedenfor. Langt under meg snodde
Sognefjellveien seg blant fjellvann og koller. Hundrevis av biler blinket i
sollyset på de forskjellige parkeringene. Denne søndagen med drømmevær var
helt klart en av de store utfartsdagene på Sognefjellet, også for bilturister.
Fra toppen var det et flott skue bortetter den smalere
sydvestryggen på Steindalsnosi. Som en skarp egg delte den sollyset i en
solside og en skyggside. Bakenfor kunne en ane dalen som skjærer seg ned mot
Fortun og nesten havnivå.
Halvannen time hadde jeg brukt opp, noe jeg var ganske fornøyd med, tatt i
betraktning hvor tungt det stedvis gikk opp de bratteste kneikene. Et kvarter
ble brukt til fotografering og matpause på toppen før jeg begynte nedturen mot
Julia som ventet ved bilen. På vei ned møtte jeg tre spanjoler på vei til
Fannaråken via Steindalsnosi. "Skal dere på Steindalsnosi", spurte
jeg, kanskje litt dumt. "You speak english", sa de - og så var vi i
gang på verdensspråket.
Nedturen ble mer og mer et lite løp mot klokka, både fordi jeg ikke ville la
Julia vente for lenge, men også fordi jeg ville se om jeg klarte turen på
under 3 timer med pauser. Det så sikkert rimelig dumt ut, men de siste 5
minuttene jogget jeg og kunne klokke meg inn på 2 timer og 50 minutter totalt,
eller snaut 2 og en halv time gåtid.
Dette var i grunnen en overraskende flott 2000-meterstopp. Det
fine været hjalp selvsagt, men kort adkomst i kombinasjon med spennende og
stadig varierende utsyn gjør dette en tur jeg vil anbefale alle.
Kondisjonsmessig er den forholdsvis enkel, men den bratte steinura gjør at man
bør ha solid fottøy for å unngå overtråkk eller lignende
vederstyggeligheter.
Å gå raskt nedover i stekende sol er mange ganger nesten like
slitsomt som å gå oppover og man blir like svett. Veien var derfor kort til
første lille fjellvann for et forfriskende bad. Dette var for øvrig en slik
dag hvor man ikke kunne få nok bad, og det ble nok en stopp på vei hjem for å
bade, denne gangen i det brefargede Sjodalsvatnet. Det var ikke engang spesielt
kaldt!
|
