HØGVAGLEN MIDTRE - 2066 METER
Midtre Høgavgltinden er høyeste punkt på et isolert fjellmassiv noen
få km syd for Leirvassbu.
Mot øst ligger det et par større breer, mens mot vest er det ei bratt
fjellside opp mot toppen.
Klikk her for et
stort panoramabildet av Høgvaglmassivet (67 KB)
Adkomst:
Leirvassbu er det naturlige utgangspunktet for en tur til toppen.
Den raskeste veien til opp (ca. 4 timer opp og ned) følger stien i retning
Gjendebu snaut 2 km (JS13),
før den følger høydedraget sydover mot Høgvaglbreen. Ved kanten av breen er
det på med breutstyr før breen krysses i retning skardet mellom Vestre og
Midtre Høgvagltind. Herfra videre bratt opp ryggen sydøstover mot toppen.
Dersom man ikke har anledning til å krysse breen kan man følge stien fra
Leirvassbu (JS13) til man har passert Øvre Høgvagltjern. Her tar man av fra stien
mot vest og følger ryggen i sydøstkanten av den nordlige Høgvaglbreen. På
vei til toppen passerer man et par toppunkter før den siste bratte
oppstigningen i grov urd til toppen.
Et alternativ som kan være aktuelt dersom man kommer fra vest, (f.eks. Olavsbu)
kan være å gå inn i Simledalen vest for Høgvaglmassivet og ta bratt opp
fjellsida mot skardet mellom Vestre- og Midtre Høgvagltind. Fra Skardet følger
man ryggen mot toppen sydøstover.
Toppen er noe lavere enn omgivelsene slik at utsikten blir noe begrenset, men
like fullt praktfull dersom man er så heldig å stå på toppen i klarvær. I
vest ser man rett bort på de imponerende Rauddalstindane
(2157 moh) mens i nordøst reiser Tverrbottindane
(2161 moh) og Visbretinden
(2234 moh) seg.
I sydøst er Skardalseggi
(2159 moh) og Rauddalseggi
(2168 moh) nærmeste nabo. Glemmes skal heller ikke
Smørstabbtindene med bl.a. Storebjørn
(2222 moh) i nordvest. Innimellom de noe høyere nabotoppene kan man
også skimte store deler av resten av fjellene i Jotunheimen.
Fra toppen er det greit å fortsette nordover ryggen mot Vestre
Høgvagltind (1967 moh). Fra denne igjen er det bratt ned mot nordøst og videre
greit tilbake til Leirvassbu. Dette gir en flott rundtur. (Se
turartikkel).
Ski:
Høgvaglmassivet er ypperlig til skiturer. Når Leirvassbu har åpent er det
kun en kort adkomst før man er oppe på de herlige breflatene med enkel adkomst
til toppene.
Egen turopplevelse - Rundtur på
Høgvaglmassivet (24.,08.2003)
I dag skulle jeg og Julia prøve oss på en kort tur sammen i høyden før
vi reiste hjem til Skrauvtål for raskt å pakke om før ferien i Pyreneene.
Vi hadde ikke kommet lenger enn til bandet mellom Kyrkja og
Høgvaglen før foten til Julia som hun hadde forstuet på Dyrhaugsryggen to
uker tidligere begynte å murre. Vi ble raskt enige om å dele oss. Julia gikk
tilbake til Leirvassbu for å vente der, mens jeg fortsatte bortetter den flotte
stien langs Øvre Høgvagltjernet. Det var en nydelig dag å være i fjellet
på. Morgenlufta var frisk og kjølig. Det hang ennå en del fuktige skyer igjen
rundt toppene, men tendensen var positivit og det var også mye blå himmel og
sol.
Jeg krysset bekken mellom Høgvagltjerna. Skjønt bekk og bekk,
den var i alle fall stor nok til at jeg ble våt på fotan i det jeg, i mangel på
bedre alternativ, hoppet over på en gressvokst tue. Tua trodde jeg var en
bevokst stein, men under var det bare luft, unnskyld vann, og da gikk det som
det går noen ganger: Våt fot.
Videre bar det opp morenelandskapet mot fronten på den nordligste av
Høgvaglbrean. Som over alt denne sommeren var det trist å se hvordan varmen
sakte men sikkert tynner ut breene. Her var det intet unntak og kartet kan
allerede tegnes om. Høgvaglbrean har jeg nesten alltid opplevd som snødekte. Nå
var de, som alle andre breer i området fri for fjorårssnø, utelukkende med
firn og blåis fremme i dagen. Lyden av smeltevannet som rant nedover bretunga
gjorde nå vondt i sjela.
Stigningen videre var ikke bratt, men vekselvis blankskurt
fjell og løse stein i en slags terrasselignende forordning, slik at jeg måtte
klyve litt innimellom. Jeg måtte over et par mindre høydedrag før jeg stod
ved foten av hovedtoppen. Her møtte tåka meg og geleidet meg vennlig helt til
topps. Utrolig hvor kaldt det blir når man blir fanget i en tåkesky som kastes
inn over fjellet med nordavinden. Det ble et kort opphold på toppen før jeg
forsiktig vandret videre mot Vestre Høgvagltind på det våte steinene.
Nede på bandet mot Vestre Høgvagltind var det et lite
bretjern i kant av breen, som forhåpentligvis ga noen flotte bilder.
Tåka hadde lettet og nå var det stort sett sol og nydelige utsikter. Utsikten
bort på Raudalstindane var særdeles flott, med den urørte Simadalen under meg
og Alvbreen og Kristenbreen bratte og oppsprukne oppover flankene mot toppene.
Sjogholstind var også uvanlig spennende fra denne kanten.
På vei opp mot Vesttoppen (Nordre ville vel vært et mer
passende navn dersom man ser på kartet) gikk det veldig tungt. Den gode formen
var som vanlig helt fraværende og jeg pustet og peset som en hvalross, men opp
kom jeg. Det ble en god pause på toppen hvor jeg bare nøt å være til og de
herlige fjellene som omga meg på alle kanter.
Tilbake ville jeg gå nordøstryggen ned fra Vestre. En nedgang
jeg var litt spent på, fordi den hadde sett ganske bratt ut i profil. Bratt var
den, men det gikk veldig greit å komme seg ned. Det var nesten værre gjennom
et større området med fremsmeltet morenemateriale som jeg måtte gjennom før
jeg kom inn på en sti som førte nedover mot Leirvassbu. Denne stien var
faktisk merket med røde L'er men kan umulig ha ført noe lenger enn til
brekanten. Er det noen som vet hva slags sti dette er?
Jeg møtte et polsk ektepar på denne stien. Kanskje de hadde
forvekslet den med den t merkede DNT stien. I alle fall kom jeg ned på DNT
stien et kort stykke før Gravdalsveien.
Det hadde vært en kort, men flott tur. Ikke spesielt teknisk
eller fysisk krevende, men full av herlige utsikter og vakker natur. Med det
varierende været hadde jeg i tillegg fått et bredt spekter av inntrykk.
Anbefales!
STETIND - 2020 METER
Stetinden med sin "sorte knoll" ses godt fra Leirvassbu,
og ser riktig flott ut herfra. På motsatt side, vestsiden, er den imidlertid
enda mer imponerende med et stup som er helt loddrett. Stetinden er i likhet med
Kyrkja (2032 moh) en relativt kort topptur fra Leirvassbu med omlag 4 timers
gåtid opp og ned.
Klikk her for et
minibilledgalleri av Stetind (2020 moh) - (Tilsammen 120 KB)
Adkomst:
Den enkleste veien til topps er å følge anleggsveien fra
Leirvassbu nedover Gravdalen. Etter ca. 2 km, like etter at man har passert
det store Gravdalstjernet på høyre side tar en sti i retning Sandelvbreen av
til høyre. Man følger denne stien et lite stykke, men tar snart av igjen og
sikter seg inn mot skaret mellom Stehø (1885 moh) til høyre og Sørtoppen
på Stetind (1985 moh) til venstre. Fra skaret svinger man mot vest, og følger kanten av
breen til Sørtoppen, og videre langs stupet bort mot Stetind. Det siste
stykket mot toppen er noe bratt, men til gjengjeld ikke altfor luftifg.
Nedturen kan alternativt legges i nordkanten av breen, over noen ikke alt for
bratte svapartier og videre østover på nordsiden av Stehøe (1885 moh) til
Leirvassbu.
Et alternativ for de som liker utfordringer er å bestige toppen ad
nordryggen. Dette er meget bratt og til dels temmelig luftig.
Egen turopplevelse:
Det var midt i Juli sommeren 1999. Vi bodde på Leirvassbu. De
siste par dagene hadde det snødd en god del i fjellet, men i dag så det ut til
å klarne opp. Vi startet tidlig mot Stetinden og fulgte den antatt letteste
veien langs anleggsveien nedover mot Gravdalsdammen. Sola skinte fra øst, men
skyene omhyllet ennå toppene rundt Leirvassbu og lenger vest. Kyrkja
(2032 moh) var imidlertid skyfri og så ekstra flott ut med et tynt
hvitt slør omkring toppspiret. Etter å ha fulgt veien som stedvis ennå
var dekket av store snøfonner, et par kilometer tok vi av mot høyre på stien
som går mot kanten av Smørstabbreen. Dette er den vanlige ruten for breturen
mellom Leirvassbu og Krossbu (se JS65).
Vi tok i midlertid snart av fra stien igjen og gikk bratt oppover mot bandet som
skiller Stehøe (1885 moh) fra selve Stetinden. Været klarnet opp mer og mer,
og Høgvaglen så nesten vinterhvit ut, mens Rauddalstindane så ut som
høyalpine fjell med sine bratte breer og spisse snøhvite topper. Selv Hurrungane
begynte å lette på sitt slør og viste frem noe av sin prakt. Til å begynne
med vandret vi for det meste i grass, lyng og mose, men stein og snø overtok
snart for det meste av vegetasjonen. Selve toppen på Stetinden hadde ikke vært
synlig nedenfra, men nå dukket den opp bak til venstre, som en sort knoll
stikkende opp fra all den hvite snøen. Sola hadde for alvor begynt å få tak,
og nysnøen var i ferd med å forsvinne fra de sorte varmeabsorberende steinene
på Stetind. Vi fulgte kanten av breen hvor nysnøen ennå var tørr og
pulveraktig frem til et lite platå sør for fortoppen til Stetind. Her var det
beskyttelse mot vinden og solen varmet utrolig godt til tross for høyden.
Skyene hadde nå forlatt hele Jotunheimen, med unntak av noen trassige dotter
som ennå klynget seg fast til Storebjørn
(2222 moh) og resten av Smørstabbtindene. Veien videre nordover mot
toppen var grei, men nysnø på steinene gjorde at en viss forsiktighet måtte
utvises. Et par steder hadde man også nærkontakt med stupet på venstre side.
Den siste oppstigningen så temmelig bratt ut når jeg betraktet den forfra, men
da vi nærmet oss viste den seg å være veldig fin å klyve opp. Fjellet var
fast og fint, og selve oppstigningen var godt skjermet fra det fryktinngytende
stupet mot vest. På toppen var det tid for fotografering samt å nyte utsikten.
Fotspor i snøen vitnet om at det hadde vært en person her tidligere, men nå
var det ikke andre mennesker å se bortsett fra et taulag som sakte beveget seg
ned Sandelvbreen langt unna. Turen ned igjen gikk ad samme vei som opp, og
de medbrakte akebrettene gav mye moro på nedturen.
HØGVAGLEN VESTRE - 2066 METER
Vestre Høgvagltind er en markert topp nordvest på
Høgvaglmassivet. Den er en fin svipptur fra Leirvassbu via nordøstryggen.
Denne er imidlertid noe bratt.
Enkleste adkomst er nok fra Simadalen og opp via bandet litt sør for toppen.
Forbindelsen fra toppen og sydover til Midtre Høgvagltind (2066 moh) er enkel
og lettgått.
På vinteren gir den nordlige Høgvaglbreen en flott adkomst
til både denne toppen og Midtre.
|
