MIDTRE HOLÅTIND - 2047 METER

Bilder av Midtre Holåtind:
(bruk tilbakeknappen i nettleseren for å komme tilbake til denne siden.)

Østre og Midtre sett fra toppen av Vestre. Påsken 2001 (ca. 600 x 400).
Toppen på Midtre sett gjennom telelinse fra vesttoppen. Påsken 2001 (ca. 600 x 400).
Vestryggen på toppen sett fra Holåbreen. Påsken 2001 (ca. 600 x 400).

Midtre Holåtind er den høyeste av de tre bemerkelsesverdig like Holåtindene. Holåtindane ligger på fjellryggen mellom Tundradalen og Lundadalen i Breheimen. Holåtindene er flotte topper for skibestigning og er på mange måter vel så lette å nå med ski som til fots.

Se for øvrig Turtartikkel fra en vintertur til toppen og en turbeskrivelse fra vår påsketur hit i 2001..

Adkomst:

Fra Sota Sæter:
Fra Sota Sæter følger man merket sti i retning Nørdstedalsseter (JS73a) til man er kommer til stidele for ruta til Trulsbu. Det enkleste er å gå østover og følge Holåbreen på høyre side under høyden på drøyt 1800 moh, og over breen et kort stykke før sydryggen følges til topps.
Fra toppen er det forholdsvis enkelt og brefritt østover til Østtoppen.

På ski er den enkleste ruta å gå opp til Sottjørnin fra Sota  og videre sydøstover i en bue ovenfor Tundradalsbotnen og ned til Grøntjørnin. Videre derfra i jevn stigning opp til brekanten syd for Ytre Gjelhøi.
Herfra har man alle tre Holåtindane for sine føtter.
Midtre kan bestiges forholdsvis greit både fra vest, syd og øst.

Fra Trulsbu:
Man kan ikke kjøre inn til Trulsbu, man er man først kommet inn hit er dette det enkleste utgangspunktet for en tur til toppen. Stien mot Nørdstedalsseter følges innover botnen (JS74). Stien kan snart forlates  og man blir på høyre side av vassdraget. Man peiler seg inn på bandet mellom midttoppen og østtoppen og følger fjellsiden opp der den er minst bratt. Alternativt kan man følge den vesle breen øst for toppen opp til bandet.
Det siste stykket følges østryggen til topps. Enkelt østover til østtoppen. Også enkelt vestover og opp på vesttoppen men det krever en brepassasje.

Fra Nørdstedalsseter:
Følg stien i retning Trulsbu (JS74) nesten helt frem. Ved vannet på 1431 moh forlater man stien og går f.eks. som beskrevet fra Trulsbu ovenfor.

Fra Sota Sæter eller Nørdstedalsseter er det en temmelig drøy dagsmarsj å bestige Holåtindene, men det går greit for de spreke.

Se for øvrig Turtartikkel fra en vintertur til toppen.

ØSTRE HOLÅTIND - 2043 METER

Østre Holåtind sett fra Holåbreen. I bakgrunnen til høyre ses den vestligste Hestbrepiggen (spiss, pyramideformet topp).

Bilde av Østre Holåtind:
(bruk tilbakeknappen i nettleseren for å komme tilbake til denne siden.)

Østre og Midtre sett fra toppen av Vestre. Påsken 2001 (ca. 600 x 400).

Østre Holåtind er den nest høyeste av de tre bemerkelsesverdig like Holåtindene. Holåtindane ligger på fjellryggen mellom Tundradalen og Lundadalen i Breheimen. Holåtindene er flotte topper for skibestigning og er på mange måter vel så lette å nå med ski som til fots.

Adkomst:

Fra Trulsbu:
Trulsbu er en god marsj fra nærmeste parkeringsplass, men er utvilsomt det beste utgangspunktet for en tur til østtoppen. 
Den minst bratte veien er å følge nordsiden av vassdraget vestover fra hytta og så svinge mot nordøst i retning skulderen øst for toppen der det ser slakest ut. Oppe på skulderen svinger man vestover opp på østryggen som fører greit til topps.
Fra toppen er det enkelt videre vestover til midtoppen mens en brepassasje må forseres for å komme seg bort til vesttoppen.
Retur etter å ha vært på middtoppen kan legges ned der oppgangen er beskrevet under midttoppen.

Fra Tundradalssetri:
Dette er en drøy tur, men man kan få med seg Hestedalshøgdi (2091 moh) på veien. Skrå sydover opp fjellsiden og videre rett mot skardet øst for Gjelhøi (1982 moh) med mindre man vil oppom Hestedalshøgdi. Herfra tar man seg ut på breen som krysses over til vestfoten av toppen. Herfra greit til toppen.

Fra Nørdsetdalsseter:
Se beskrivelsen under midttoppen.

Se for øvrig en Turtartikkel fra en vintertur til toppen.

VESTRE HOLÅTIND - 2039 METER

Fra skardet mellom midtre og vestre Holåtind mot vesttoppen. Kommer man på ski fra Sota Sæter er den naturlige ruta til topps via ryggen til høyre.

Flere bilder av Vestre Holåtind:
(bruk tilbakeknappen i nettleseren for å komme tilbake til denne siden.)

Utsikt fra vesttoppen mot østre og midtre. Påsken 2001 (ca. 600 x 400).
Utsikt fra toppen østover mot middtoppen gjennom telelinse. Påsken 2001 (ca. 600 x 400).
Kald idyll på toppen av vesttoppen. Påsken 2001 (ca. 600 x 400).
Kveldsstemning på vei hjem med vestre Holåtind i bakgrunnen. Påsken 2001 (ca. 600 x 400)
Puddersnø under vestre Holåtind. Påsken 2001 (ca. 600 x 400)

Vestre Holåtind er den laveste av de tre bemerkelsesverdig like Holåtindene. Holåtindane ligger på fjellryggen mellom Tundradalen og Lundadalen i Breheimen. Holåtindene er flotte topper for skibestigning og er på mange måter vel så lette å nå med ski som til fots.

Adkomst:

Fra Sota Sæter:
Følg merket sti i retning Nørdstedalsseter (JS73a) over til Illvatnet. Omlag halvveis langs Illvatnet kan man svinge østover opp i dalen vest for høyde 1672 moh og videre nordøstover opp på sydryggen som følges greit til topps.
Videre østover til de andre Holåtindane er det forholdsvis greit (småbratt et kort stykke ned nordøstryggen fra toppen), men man må krysse breen for å komme bort til midttoppen uten å gå store omveier.

Fra Trulsbu:
Se midttoppen. Alternativt kan man og over bretunga på Holåbreen (stegjern) og opp sydryggen.

Fra Nørdstedalsseter:
Følg stien mot Sota Sæter (JS73a) til Illvatnet og skrå nordøstover på østsiden av høyde 1672 moh og opp på sydryggen. Videre til midttopen, se under "Fra Sota Sæter".

Se også en Turtartikkel fra en skitur til toppene..

Dagstur til Holåtinder påsken 2001.

Klokka syv ringte vekkerklokka, ja du leser riktig, denne dagen ville vi ikke komme for sent i gang, og hadde stilt klokka på vekking til tross for at det skulle være ferie.
Vi var de første inne i matsalen til frokost. Gjestene på Sota Sæter denne påsken var for det meste fastboende eldre, samt en god del barnefamilier, og disse hadde tydeligvis ikke noe inderlig ønske om å være først til frokost.
Vi var faktisk nokså alene under hele frokosten. Nøkkelen deponerte vi i resepsjonen og sa at vi ville være tilbake igjen til kl. 9 om kvelden.
Det var bare en dagstur, men med en stor fotobag, klær og en del sikkerhetsutstyr ble sekken fort tung likevel, og det var uvurderlig å ha feller på skaresnøen opp de bratte bakkene i starten.
Været var ikke slik metereologene hadde sagt, og som vi håpet på. Det var delvis overskyet, og det blåste en iskald vind fra nord. Vi mistet ikke motet av den grunn og fortsatte ufortrødent opp den laaange stigningen. Oppe ved utløpet av Sottjørnin tok vi en kort rast. Solen begynte å titte gjennom skyene og vinden hadde stilnet noe. Bortover flatene lå det et innbydende teppe av puddersnø og bare ventet på at skiene våre skulle skjære seg gjennom.
Stadig nye fotomotiver dukket opp og både Tverrådalskyrkja, Tundradalskyrkja og den vestligste Holåtinden ble behørig fotografert.
Dagen før hadde vi truffet på en gruppe Skjåkværinger (umiskjennelig dialekt). De skulle overnatte på en hytte tilhørende Skjåk fjellstyre like ved Sottjørnin, og nå etter å ha gått 750 høydemetre kom vi inn på sporene deres der de hadde startet friske og utvilte. Snakke om "tjuvstart".

Vi gikk den ruten som på kartet så mest økonomisk ut, men på grunn av lite snø i Breheimen denne vinteren med mye steinur som lå utildekket, viste dette seg i ettertid å ikke være den lureste veien.
Vi gikk nord for høyde 1591 moh, ned til Grøntjørni før vi begynte på den lange bakken opp mot Ytre Gjelhøi (1943 moh). Feste begynte å bli dårlig og det ble ganske mye sikk sakk gåing før vi omsider, slitne, stod ved kanten av Holåbreen.
For første gang så vi nå alle tre Holåtindane. Tre "små" hatter som ligger der på rekke og rad mot breen. Breen var skavlete og ujevn med en veldig kompakt og tørr snø som ga veldig dårlig gli. Vi svingte mot syd og den vestligste Holåtinden (2039 moh). Først måtte vi bratt ned på breflata før vi begynte en lang slak stigning opp mot en snørygg som strakte seg nesten helt til topps. Før det siste stykket til topps tok vi av oss skiene og gikk til fots. Alle skyene var fordampet og det var en fantastisk utsikt fra toppen. Mot Jostedalsbreen med Lodalskåpa (2083 moh) sentralt. Mot Tafjordfjella og Reinheimen med bl.a. Pyttegga (1999 moh) og Gråhø (2014 moh). Lenger borte kunne Dovrefjell ses, og i syd selvsagt Jotunheimen med Hurrungane som det fremste blikkfanget. Snø, breer og tinder på alle kanter. I tillegg, rett i syd: Den ville, dype Fortunsdalen.
Det var dessverre alt for kaldt til å bli lenge på toppen. Vi tok bildene vi ville ha før vi skyndte oss ned igjen. Julia var etterhvert fornøyd med prestasjonen og jeg så heller ikke noen grunn til å stresse avgårde alene for å rekke alle tre toppene. Vi ble enige om å renne ned til foten av den midterste og høyeste Holåtinden (2047 moh) og forsøke å finne en rasteplass i le for vinden der, så kunne jeg gå alene opp til toppen mens Julia slappet av i sola.

Ved foten av midttoppen traff vi på gruppen med Skjåkværinger igjen. De hadde startet med den østligste toppen og jobbet seg nå vestover. Julia begynte å grave en "lunsjbenk" mens jeg skyndte meg opp på midttoppen for å få med meg den også i samlinga.
Vel nede igjen var det skjønt å få i seg litt varm drikke og energi etter en hel dag uten stort med næring i det hele tatt.
Det var vindstille en liten stund, men det tok ikke lange tiden før vinden fant oss igjen og vi måtte pakke sammen før vi frøs fast.
Ute på breen igjen dukket det opp stadig nye fotomotiver og det ble flere stopp mens sola stadig sank lavere på himmelen og laget lenger og lenger skygger.

Fra kanten av Holåbreen valgte vi en annen vei ned enn opp. Vi kjørte ned i kanten av breen som munner ut i Grøntjørni. Nesten 400 høydemtre i 20 cm dyp, vanvittig lett, puddersnø. Definitivt et av høydepunktene denne dagen. Videre gikk vi en litt annen vei. Den var litt lenger, men vi unngikk til gjengjeld alle partiene med steinur.
På kanten ovenfor Sota begynte vi å merke at vi hadde vært lenge på beina og de siste 700 høydemeterne ned til Sota Sæter ble en møysommelig prossess på stive ben og dårlig underlag. Men vi kom oss omsider hele ned og var fremme litt før 9, nesten 12 timer etter at vi startet.
Resten av nistematen ble fortært som middagsmat, og Julia koste seg med medbrakt vin på rommet.
Det ble ingen sen kveld denne kvelden heller.

Skitur til Holåtindene. (Av Dagny Hovi. Gjengitt med tillatelse fra VTFL.)

Vårens vakreste eventyr.

Fredag 11. mai pakket, Arne Magnus og undertegnende, sekken og skiutstyret i en fei.
Ferden gikk til Sota seter hvor vi skulle møte Marit og Erik W. Der skulle vi ta hver vår tur. 
Ettersom Arne Magnus og Dagny fremdeles er hungrige på 2000 meters topper planla vi å få med oss Holåtindane og Hestdalshøgdi, mens Erik og Marit skulle til Tundradalskjyrkja - noe lavere ned i høyden.

Da vi kom til Sota seter lånte vi bilen til Marit og kjørte i to biler tilbake til Nybu, hvor vi parkerte den ene bilen på en skogsbilvei oppunder Skjellhovden, der turen skulle ende.
Vel tilbake på Sota seter sent på kvelden, fikk vi litt tid til å nyte den hyggelige atmosfæren som preger stedet. Vi fikk en egen stor hytte med gode senger, og ingen var plaget med snorking den natten!

En flott frokost ventet oss tidlig lørdag morgen, som vi nøt med andakt og takknemlighet. Her var det godt å være! Etter hvert viste det seg at pakkingen hadde gått litt vel fort kvelden før, for både gammasjer og votter manglet. Men, hva spiller det for noen rolle når resepsjonen har utstyr til salgs, dog kun i størrelse XL. På med nytt utstyr og av gårde som første pulje. En lang dags marsj lå foran oss.

Sola skinte fra klar himmel, godt og varmt allerede de første morgentimene. Dette lovte godt, om det ikke ble for varmt. Vi brukte god tid opp bakkene til Veslfjellhaugan og dreide over mot Tundradalsbandet og opp skaret mellom ytre Gjeløi og Vestre Holåtind. Herfra besteg vi først vestre Holåtind 2029 moh., hvor vi tok av skiene og brukte stegjern opp til toppen. Vel tilbake til skiene, fikk vi en fin nedfart over til midtre Holåtind. Her tok vi skiene på ryggen og gikk opp til 2047 moh. Arne Magnus med sine flotte telemarkski hadde en elegant nedfart det trange skaret på den andre siden av toppen. Det var litt verre for meg på fjellski, jeg synes det var litt vel tøft og tok det rolig ned fjellsiden. Austre Holåtind 2043 moh ble også besteget på beina, noe vi angret på da vi kom på toppen. Snøen begynte å svikte under støvlene våre, og det viste seg å være en fin nedfart på den andre siden, noe som hadde gjort turen kortere over breen mot den siste toppen. 

Det blåste til tider kraftig på breen, mens på toppene var det vindstille. Her fant jeg ut at jeg også hadde glemt lua. Derimot hadde jeg klart å få med meg shortsen i det fine været, så den gjorde nytten som turban resten av dagen. Den varmet faktisk godt!

Turen over til Hestdalshøgdi 2091 moh var lang og kjedelig. Men det inntrykket rettet seg opp da vi endelig nådde toppen. En flott fjellside dekket av et urørt teppe av snø ventet på oss. Fryd og gammen over skiene som fløt oppe på snøen og lagde elegante spor, gjorde turen ned mot endestasjonen langt mer oppløftende og morsom enn hva vi følte på vei opp mot toppen. Vi peila oss inn på nedfart mellom to bekkefar, Kvittingi, øst for Skjellhovden og traff rett på skogsbilvegen som bilen var parkert på.

Turen tok 11 timer, ca. 50 km var tilbakelagt og vi var godt slitne og fornøyde .Bak oss lå Holåtindane badet i kveldsola som tripp, trapp, tresko ; rene og flotte i sin snøprakt.

Dagny Hovi.