Soleiebotntindane

STORE SOLEIEBOTNTIND - 2083 METER

KART	HURRUNGANE BLAD 1517 IV
KARTREFERANSE	MP353 132
FØRSTEBESTIGNING	1888 (FURAAS / GREEN / SULHEIM)
VANSKELIGHETSGRAD	LETT
KOMMUNE	LUSTER

Store Soleiebotntind er den nest vestligste av 2000 meters toppen i Jotunheimen. Den er ikke spesielt spektakulær å se til sammenlignet med de andre toppene i nærheten, men utsikten til nabotoppene i Hurrungane er i høyeste grad førsteklasses. På toppen kan man fra orkesterplass nyte utsikten mot loddrette stup, mørke sorte fjellvegger, ville fjellrygger, spisse tinder og oppsprukne breer. Og det beste av alt: Toppen er enkel å nå for de aller fleste.

Adkomst:
Det naturlige utgangspunktet er fjellveien mellom Årdal og Turtagrø. (Bomvei. 50 kr. for en passering, 75 kr. tur / retur. Bommen står på toppen av Berdalsbandet slik at man ikke vil komme frem til bommen dersom man kommer fra Turtagrø. Kommer man derimot fra Årdal må man passere bommen to ganger med mindre man parkerer lenger syd. Veien åpner normalt i månedsskiftet mai / juni, men dette varierer noe fra år til år. Hør med Turtagrø eller Statens Vegvesen i Sogn og Fjordane)
Det er flere mulige startsteder, men vi skal beskrive 2: Berdalsbotnen og litt lenger nord ved brua over Tverrelvi i Soleiebotnen.

Fra Berdalsbotnen:
Fra Berdalsbotnen litt nord for Berdalsbandet (det står Hurrungbotnen på kartet) forlater man veien og går nordøstover, over Berdalselvi og videre på skrå oppover mot øst på nordsiden av denne. Man får en flott utsikt mot Austabottindane etterhvert som man vinner høyde, likeså mot Berdalsbreen som stedvis henger ut mot Berdalsvannet med en høy isvegg i front. Rett øst for høyde 1674 moh på kartet kommer man opp til foten av selve toppmassivet. Herfra er det omlag 400 høydemetre, for det meste i steinur, opp til toppen. Det blir aldri mer enn passe bratt, og på ingen tidspunkt direkte luftig med mindre man anstrenger seg for å gjøre det slik.
De siste 3-400 meterne bortover mot toppen er det nokså flatt og man får igjen pusten slik at man kan konsentrere seg om den fabelaktige utsikten.
Få topper i Jotunheimen har en så flott ustikt vestover mot Blåskavlen, fjellene rundt Sognefjorden og Jostedalsbreen. Likevel er det utsikten mot det ville Hurrungane som suger til seg blikket. Det føles nesten som om man kan strekke ut hendene og ta på tindene rundt. Så tett innpå livet virker villskapen i øst.
Midt i mot har man Dyrhaugsryggen (2147 moh) og til høyre for denne Store Skagastølstind (2405 moh). Videre har man topp utsikt til Midtmaradalstinden (2062 moh), Østre (2002 moh), Midtre (2025 moh) og Store Ringstind (2124 moh). Også de andre Soleiebotntindane (se lenger ned på denne siden) ser man godt når man kommer opp på toppen der de ligger bortetter skarpe egger som strekker seg nordøst- og sydøstover fra toppen. Sist men ikke minst har man en nesten uslåelig utsikt mot Austabottindane.

Fra broa over Tverrelvi:
Man går sydøstover og kommer etter en drøy km. til et lite vann (ikke å forveksle med en serie småtjern som man går forbi litt tidligere) med høyde 512 moh på kartet, en høydeangivelse som er åpenbart feil. I følge topografien på kartet ligger nok høyden et sted mellom 1420 og 1440 moh.
Fra vestenden av vannet fortsetter man sydover og følger høydedraget som svinger østover opp mot Bukkenosi (1674 moh). Her passerer man en stor varde før det er nokså flatt et lite stykke frem til starten på den siste stigningen. Det siste stykket forløper som beskrevet under adkomsten fra Berdalsbotnen.

Den vanligste ruten er å gå fra broa over Tverrelvi (evt. parkering litt lenger opp langs veien). Her går det også et vardet tråkk oppover mot Bukkanosi. Vår erfaring var at det var vel så greit å følge egen linje oppover mot Bukkanosi. Vardingen er av varierende kvalitet, stedvis er tråkket veldig tydelig)

Fra toppen er det mulig å ta seg videre til de andre Soleiebottentindene. (Se under disse lenger ned på siden for en beskrivelse av dette.)

Ski
Store Soleiebotntind er også en ypperlig skitopp, selv om man normalt må ta av seg skiene noe under toppen. Før fjellveien mellom Turtagrø og Årdal åpner (begynnelsen av juni eller deromkring) er det også mulig å bestige toppen fra Turtagrø. Det er en anmarsj på 7-8 km hver vei fra hotellet inn til Soleiebotnen og derfra et par kilometer til topps.

Se også turartikkel fra en solnedgangstur med avstikker til de sydlige Solebotntindane.

Egen turopplevelse: (05.07.03)

Sommeren var kommet til fjellet for fullt, og med den topptursesongen. Det klødde nærmest i føttene etter å komme i vei. Fra Porsgrunn kom tre klatresugne karer som sammen med oss håpet at metereologene skulle få rett i sine forbeholdne gode værmeldinger.

Vi brøt opp tidlig lørdag morgen og med fem personer i en overfyllt bil dro vi fra Fagernes til Turtagrø via Årdal. I løpet av turen begynte tåka som lå tett i dalene å løse seg opp, og ovenfor var den var det en klar blå himmel som sørget for en optimistisk stemning. Rett etter bomstasjonen på veien mellom Årdal og Turtagrø stoppet vi og karene gjorde seg klare til sin tur over Austabottindtraversen, fra sydtoppen via hovedtoppen til vesttoppen. For meg var dette for vanskelig (luftig og teknisk klatring), men jeg hadde ingen lyst til å bli igjen i Fagernes. Etter å ha vinket de andre avgårde kjørte jeg et stykke videre og gjorde meg klar for min første alenebestigning av en 2000 meterstopp i Norge. Jeg hadde studert kartet og i det fine været ble det dessuten fort klart at den enkleste veien opp var mot Bukkanosi fra brua over Tverrelvi. Gå meg kort kunne jeg umulig, og siden Store Soleiebotntind regnes som den letteste toppen i det ellers bratte og krevende Hurrungane hadde jeg gode forhåpninger om å komme meg opp. Jeg hadde dessuten svært god tid, siden Austabottraversen helt sikkert kom til å ta mye lenger tid.

Jeg begynte turen rett ved Tverrelvi som renner ut av Soleiebotnen. På grunn av sterk strøm ønsket jeg ikke å krysse denne, men jeg fant ingen parkering rett ved broa og ble nødt til å parkere et stykke lenger oppe og gå veien et stykke tilbake. Terrenget var meget flatt i starten, men etter ca. 1 km kom et brattere parti hvor det lå et snøfelt som jeg krysset. For meg som overhodet ikke liker bratt snø var dette den første utfordringen, men siden snøen var myk og gav godt feste ble snøfeltet forsert uten større problemer. Nå fikk jeg en fin og lettgått etappe på ca. 1,5 km i slak stigning på gressvegetasjon. Jeg stoppet flere ganger for å ta bilder før jeg begynte den lange og nokså kjedelige oppstigningen mot selve toppen. Hittil hadde jeg gått gjennom tydelig adskilte "blomstersoner". Først Blålyng, så Fjellsmelle og til slutt Isolleie som stedvis stod tallrik i vakker blomsterprakt.
Nå var det imidlertid slutt på moroa. Vestskråningen opp mot Store Soleiebotntind er en lang steinur. Stein, stein og atter stein 350 sammenehengende høydemetre. Her fikk jeg tydelig merke at jeg hadde sittet for mye den siste tiden, for til kondisjonen min var det ikke noe å merke. Jeg stoppet ofte for å få igjen pusten samtidig som jeg oftere observerte fjellvandrere på Austabottmassivet ved siden av. Folkene mine var imidlertid ikke kommet så langt at jeg kunne se dem fra mitt ståsted.

Før det flatere topplatået kom den andre utfordringen i form av et brattere parti hvor ryggen samtidig ble litt smalere, men ingen krise for det var verken for smalt eller luftig på noen som helst måte. Men veivalget ble litt mer begrenset og man måtte ta hendene til hjelp. Passasjen er imidlertid ganske kort og snart hadde jeg det flatere topplatået foran meg. Jeg visste at det ikke var langt igjen, men kunne imidlertid ikke se toppvarden ennå. Utsikten var uansett herlig innover det ville og alpine Hurrungane og i motsatt retning mot snørike fjell og ikke minst den hvite ryggen på Jostedalsbreen.

På toppen la jeg inn en lang pause i sola og nøt fjellpanoramaet rundt meg og den gode følelsen av å ha klart det, mens jeg observerte folk på den karakteristiske trepuklede toppkronen til Store Austabottind gjennom kikkerten. Jeg så flere kvartetter, men kunne ikke gjenkjenne personer på denne avstanden. Pr. SMS fikk jeg imidlertid melding om at de andre akkurat var ankommet på Sydtoppen og dermed var utenfor mitt synsfelt. Selv hadde jeg ikke sett et eneste menneske på "mitt" fjell denne dagen.

Jeg ville ikke vente på toppen til jeg kunne se de andre, for jeg ville ha rikelig med tid til nedstigningen samtidig som jeg ville komme tidsnok tilbake for å hente de andre når de kom ned. Det bratte partiet nedenfor toppen gikk uten problemer, og nå fikk jeg øye på to andre som var på vei oppover mot meg. Disse var også de to eneste som delte Store Soleiebotntind med meg denne fantastiske sommerdagen. I steinura ned fra toppen hadde jeg pådratt meg såre føtter og var glad da jeg igjen var nede på den slakere og gressbevokste ryggen under steinura. Samtidig grudde jeg meg litt for det bratte snøfeltet, for ned er alltid værre enn opp. Da jeg stod i overkant av snøfeltet, så jeg at man trolig kunne gå en enklere vei lenger mot nordøst (til høyre), men jeg var allerede kommet for langt til venstre og hadde ikke lyst på en større omvei. Snøfeltet virket skumlere nå enn da jeg gikk opp, og jeg bestemte meg for å prøve å gå ned fjellsiden til høyre for snøen. Det gikk greit, fra hylle til hylle, stedvis forsiktig på rompa til jeg kom til en 2 meter høy, og glatt fjellskrent, som så virkelig vanskelig ut. Jeg fant imidlertid gode tak for hender og føtter og klatret forsiktig baklengs ned. Jeg var nå ganske sliten og gledet meg til å komme ned til bilen.

Nede ved bilen så jeg at jeg hadde brukt 6 timer på turen, med pauser vel og merke, men likefullt ganske lang tid. Til tross for det måtte jeg vente enda 2 timer på klatrerne, før vi kjørte til Ringsbotnen hvor vi slo opp teltene etter en øl på Turtagrø.

Egen turopplevelse:
6. juni 2000 var det fri på jobben og værmeldingen var lovende, så det ble planlagt fjelltur. En raskt titt på kartet viste at Slettmarkspiggen (2163 moh) var en av de greiseste 2000 meters toppene som jeg ennå ikke hadde besøkt blant aktuelle dagsturmål fra Fagernes.
I lettskyet pent vær kjørte jeg Julia til jobb i Røn før det bar videre vestover mot en skyfri horisont.
Oppe ved Tyin kom så nedturen: Veien inn til Eidsbugarden var ikke brøytet. En brøytebil startet opp mens jeg stod og betraktet Urdanostinden (2157 moh), men det skulle altså ikke bli noe av turen til Slettmarkspiggen i dag. Jeg tok et bilde av den vakre Urdanostinden før jeg spekulerte på hva jeg skulle gjøre nå. Reise tilbake?
Nei ikke i dette været!
Rusle en tur i nærheten av Tyin?
Nei, været var for bra og jeg hadde allerede reist så langt.
Spontant bestemte jeg meg for å reise videre vestover til Hurrungane. Jeg hadde allerede hørt at fjellveien mellom Årdal og Turtagrø var åpen, og jeg hadde aldri vært på en topp i Hurrungane før. Soleiebotntind var nokså grei, nesten uansett snøforhold, på denne tiden.
Ved 10 tiden parkerte jeg bilen i Berdalsbotnen, og ikke mange minuttene etterpå la jeg ivrig i vei innover på den harde og lettgåtte skaresnøen. Jeg gikk temmelig rett mot Bukkanosi. Snøen var hard og isete, og det ble bratt etterhvert. Jeg likte meg med ett mindre, men skyndet meg opp til fast fjell i forvissing om at jeg kunne ta en annen vei nedover igjen. Dessuten ville snøen helt sikkert være myk senere på dagen. Opp til Bukkanosi var det bratt klyving, før det flatet ut igjen. Her oppe møtte jeg skispor som var en, maks to, dager gamle. Det var altså ikke lenge siden det hadde vært noen på toppen.
Jeg fulgte skisporene, senere fotsporene mot toppen.
Det siste stykket mot toppen gikk for det meste i steinur. Spredte varder antydet veien, men det var egentlig enkelt uansett hvor man gikk. Et lite stykke rundt 2000 moh ble det noe brattere, men ikke værre enn at hendene strengt tatt kunne bli i lomma. Det siste stykket gikk jeg bortover et snødekt topplatå i strålende solskinn. Tilfreds kunne jeg sette meg på toppen med ansiktet vendt mot den fasinerende Store Austabottind mens jeg nøt en velfortjent lunsj.
Etterpå utforsket jeg veien videre mot de sydøstlige Soleiebotntindane, men ble ganske raskt stoppet av et bratt parti ned mot skaret før Soleiebotntind S1. Jeg var alene, og det lå mye "ekkel" nysnø overalt. I tillegg er jeg ikke av de som føler seg aller mest komfortabel i bratt lende. Etter å ha prøvd et par steder, snudde jeg med god samvittighet. Det hadde også gruppen som hadde vært her for en dag eller to siden gjort, så jeg var ikke den enste.
Fotoapparatet som hadde ligget øverst i sekken hele tiden ble fisket frem og området ble fotografert i alle retninger og vinkler. Et lite selvutløserbilde av meg selv ble det også.
Dersom noen av disse bildene skulle bli fine dukker de nok opp på denne siden snart. Det skyet etterhvert nokså kraftig til så jeg vendte nesa nedover. Litt over 4 timer tok turen, inkludert pauser, og den lille turen utover mot Soleiebotntind S1.
Denne turen anbefales på det sterkeste for alle som vil nyte en kjempeutsikt inn i hjertet av Hurrungane uten å føle at de "risikerer" noe som helst.

SOLEIEBOTNTIND S 2 - 2049 METER

Soleiebotntind S2 ligger omlag 500 meter sydøst for Store Soleiebotntind (2083 moh). Toppen er vanskelig tilgjengelig for den vanlige fjellvandrer men for erfarne tinderanglere er den grei under gode forhold.
Den vanligste adkomsten er sannsynligvis som en avstikker i forbindelse med besøk på Store Soleiebotntind. Fra toppen går man 2-300 meter sydover langs kanten før man tar seg bratt på skrå ned i ei renne som skiller Store Soleiebotntind og Soleiebotntind S1. En varde markerer nedgangen, dessuten er det et forholdsvis tydelig tråkk ned her. Alternativt kan man gå noe mer direkte ned i renna men det er nokså luftig. Uansett hvor man går ned er det bratt, og ned den vanlige veien er løs stein kanskje det mest skumle. Vær spesielt forsiktig dersom dere er flere, og gå helst ikke rett under hverandre..
På andre siden av renna holder man seg et kort stykke på hyller ut på sydsiden av S1 før man klyver opp mot S1 og videre bortetter ryggen som løper bortover mot toppen. Ryggen bort mot toppen er herfra ca. 400 meter lang, enkel i begynnelsen men det blir brattere og luftigere mot toppen. Eggen direkte har noen korte klyvepunkter, noe luftig, men disse kan eventuelt omgås litt ned i sydsiden.
Fra toppen kan man returnere samme vei eller fortsette vider sydøstover over enda en topp (S3) drøyt 2020 moh, greit men luftig bort en egg. Toppen har neppe primærfaktor over 10 meter. Videre kan man ta seg ned mot Berdalsbreen og ned denne.
Primærfaktoren er ca. 50 meter.

Se også kart.

Egen turopplevelse - Solnedgangstur til Soleiebotntindane.: (16.07.2003)

Vi hadde planlagt denne turen ei tid. Å stå på toppen av Store Soleiebotntind mens kveldssola satte sin glødende spotlight på Hurrungane var noe vi trodde kunne bli en stor opplevelse.

Store Soleiebotntind
Etter å ha avlyst turen en uke tidligere reiste vi rett fra jobb denne onsdagen. Jeg var nettopp kommet tilbake fra en todagers tur inne ved Gjendebu og hadde pådratt meg et par leie tågnagsår, og var spent på hvordan denne turen skulle forløpe, men prøve - det ville jeg. Etter å ha blitt ristet godt, på den mildt sagt humpete veien fra Årdal i retning Turtagrø en halvtimes tid var vi fremme. Enkelte truende bygeskyer hang rundt oss, men sola så ut til å være den dominerende kamphanen. Å putte føttene i de stive støvlene var smertefullt, og det var med litt stiv og haltende gange turen begynte. Julia som hadde vært her for halvannen uke siden førte an. Vi brød oss ikke om å følge vardingen som også begynner rett på sydsiden av broa, men gikk rett opp mot høydedraget ovenfor, før vi bøyde litt mer av mot høyre i retning Bukkanosi. På vei opp mot den nevnte Bukkanosi forserte vi et par større snøfelt før vi kom opp på den markerte ryggen. Her her vegetasjonen allerede i lav høyde nokså karrig, og steinura blir tidlig dominerende. Lettgått var det i alle fall, kanskje en tanke for varmt i kveldssola. En skulle ikke tro en var i høgfjellet etter temperaturen å dømme. Vi fulgte den merkede ruta opp bratthenget og vant raskt høyde. Midtveis oppe i ura møtte vi et par som hadde vært på en tidlig kveldstur og nå var på vei ned igjen. Etter det hadde vi fjellet helt for oss selv. For en flott kveld! Bak oss blinket massevis av små fjelltjern i kveldssola, mens Austabotntind og Berdalsbreen på høyre hånd imponerte oss med sin villskap. På Berdalsbretjernet var isen allerede i ferd med å forsvinne, noe som er veldig tidlig. Stien slynget seg oppover steinura: først rett opp og så litt ut til høyre før den skrådde til venstre opp mot en bratt hammer. I høyre kant av denne hammeren var det bratteste partiet, en 50 nokså bratte meter hvor hendene av og til måtte tas i bruk. Den siste snaue halvkilometern mot toppen var det slakt steinete lende.

De sydlige Soleiebotntindane
Jeg fortsatte raskt videre mot de sydlige Soleiebotntindane, mens Julia fulgte et stykke etter. Ved varden som markerer den vanlige nedgangen mot S1 satte jeg fra meg sekken og tok med meg isøksa i tilfelle det skulle ligge isete snø i renna nedenfor. Det var bratt og ikke minst mye lenger ned enn jeg hadde trodd. Ikke spesielt vanskelig, men veldig mye løs stein og grus gjorde at konsentrasjonen og forsiktigheten var på topp. Halvveis ned mot bunnen av skaret forstod jeg at isøks var overflødig, så den ble lagt igjen. Nede i skaret var snøen stedvis helt borte. Jeg skrådde en 10-15 meter nedover i renna og kløv opp på andre siden. Det var overraskende greit, for det hadde sett litt bratt ut på vei ned fra Store Soleiebotntind. Snart hadde jeg to muligheter, å klatre videre rett opp noe som så enkelt ut, eller å skrå videre mot en varde som antydet veien. Jeg valgte det sistnevnte og rundet et lite hjørnet som så litt luftig ut, men det var gode tak og god friksjon. Jeg fortsatte videre rett mot S2 for å få med meg kveldssola der før den forsvant. Det gikk litt opp og ned, stedvis i sydflanken og stedvis oppe på eggen, men hele tiden overraskende enkelt. Opp mot S2 var det litt klyving før jeg endelig stod på toppen. Herfra så jeg godt den neste toppen litt bortenfor. Eggen bort dit så smal, men veldig grei ut, men jeg begynte å bli i beit for tid og droppet den siden det ikke er en topp med primærfaktor over 10 meter. Tilbake fulgte jeg eggen hele veien, noe som var litt mer luftig og som bød på noen småutfordringer i baklengsklatring, men aldri lange partier ad gangen. På et punkt rundet jeg ut i Ringsbotnsiden på noen store steinblokker jeg antok lå støtt og godt. Akkurat i det jeg gjorde det hørtes et enormt ras fra Store Ringstind eller Ringsbreen som virkelig drønnet mellom de steile fjellveggene. Det var ikke fritt for at det var litt ekkelt å klamre seg fast til noen store steinblokker ut i siden mot Ringsbotnen akkurat da.

På tilbakeveien svingte jeg oppom S1 før returen til Store Soleiebotntind. Det hadde lenge vært et flott kveldslys, men noen skyer og en lei dis i horisonten gjorde at vi ikke fikk oppleve den helt store solnedgangen. Nedturen ble en eneste lang pine der jeg gikk og stanget gnagsårene mot skotuppene, spesielt hver gang jeg mistet balansen litt i steinura og måtte ta et korreksjonsskritt. Det gikk seint nedover med oss og vi var ikke ned ved bilen før litt over halv ett. Med noen beskjedne fartsgrenseverskridelser klarte vi likevel å komme oss nydusjede i seng før halv 4 på natta slik at vi i alle fall fikk noe søvn før påfølgende arbeidsdag.

SOLEIEBOTNTIND N 1 - 2030 METER

Soleiebotntind N1 befinner seg ca. 300 meter nord til nordøst for Store Soleiebotntind (2083 moh), og er kanskje den mest utilgjengelige av Soleiebotntindene. Fra toppen av Store Soleiebotntind smalner eggen mot nordøst ganske raskt av. Mot øst er det stup, og mot vest er det bratte hellende sva (evt. ligger det her ei snøskavl litt tidlig på sommeren). Nedover eggen i retning skaret mot N1 bør det sikres med tau. Det siste stykket kan evtlt. omgås noe mot vest. Nede i skaret går man litt nordover under toppen på vestsiden før man klyver opp til toppeggen som er utsatt.
Fra toppen er det mulig å fortsette turen nord til nordvestover via Lauvnostinden (drøyt 1960 moh) og ned til Berdalsbotnen (ikke fortsett eggen videre fra toppen, men gå et stykke tilbake samme vei og rund toppen på vestsiden. Det samme gjelder opp og ned til Lauvnostinden: Hold litt i vestsiden forbi den bratteste hammeren - se for øvrig turartikkel). På denne turen bør man ha med tau og legge igjen høydeskrekken hjemme, i tillegg er det en ubetinget fordel dersom været er godt og fjellet er tørt.
Primærfaktoren er ca. 40 meter.

Egen turopplevelse (06.07.2003)

Etter gårsdagens tur over Austabotntindtraversen var stemningen litt mer variert. Pål hadde vonde knær, Henrik hadde fått nok for en stund av luftige turer og jeg var sliten etter gårsdagens tur. Tor Erik måtte skuffet konstatere at det ikke var stemning for å bestige Store Skagastølstind som planlagt. Som alternativ foreslo jeg Nordre Soleiebotntind. Pål ville ikke være med, Henrik ville være med til Lauvnostinden og Julia ville rusle en tur for å ta noen bilder å slappe av litt.

Vi parkerte på det høyeste punktet ovenfor Turtagrø og ruslet rolig innover flatene mot nordvestryggen på Lauvnostinden. Det var et flott og absolutt avslappende terreng å gå i. Slitet tok først til en 2-3 km senere da vi tok fatt på ryggen opp. Julia forlot oss her, mens jeg, Tor Erik og Henrik svettet oss oppover mot Lauvnostinden. Ca. 2 timer etter start var vi på toppen. Den brede ryggen smalnet med ett av til en egg. På venstre hånd var det stupbratt ned i Ringsbotnen.

Tor Erik og jeg fortsatt videre bortover den smale ryggen. Etterhvert ble det stopp. På andre siden av skaret mot toppen fikk vi øye på 3 klatrere i ferd med å forsere en hammer opp mot foten av nordryggen. Da Tor Erik var ute ved kanten ropte de at vi befant oss ved 10 metersrapellen og at "stien" gikk ned på vestsiden av eggen. Vi gikk litt tilbake og ned et tydelig tråkk som etterhvert førte oss inn i ei løs renne. Et stykke ned i renna var det en stor fastklemt blokk med snaue 2 meter luft på nedsiden. Her var det bare å ta godt tak i blokka, satse på at den forble fastkilt, legge seg bakover og finne et eller annet å sette føttene på. Litt lenger nede i renna måtte vi runde ut mot venstre. Tor Erik passerte et hjørne hvor man ble presset litt utover, med 5-6 meter bratte på nedsiden. Jeg foretrakk å klyve over dette punktet. Tor Erik klatret opp til de andre klatrerne, mens jeg allerede skjønte at skulle det bli noe, så måtte det bli bort i vestflanken og opp snørenna mot skaret mellom Nordre og Store Soleiebotntind.

Traversen bort til snørenna var full av ustabile og løse steinmasser, absolutt ikke noe behagelig å gå i. Snørenna var bratt, 35 grader er den beskrevet å skulle være, og det stemmer sikkert det, muligens noen grader brattere helt øverst. Snøen var imidlertid forholdsvis myk og fin, og støvlene fant godt feste. Med isøks og votter i tillegg gikk det greit. Tor Erik som verken hadde isøks eller votter forsvant snart ut av renna og klatret opp fjellet på venstre side av denne. I mellomtide gjorde klatrerne på nordryggen dårlig fremskritt. Eggen så vanskelig ut. Flere små tagger måtte passeres før de kunne begynne på selve ryggen opp mot toppen.

Vel oppe i skaret, konkluderte Tor Erik fort med at vi etterhvert måtte ut til venstre. Vi gikk litt opp ryggen til en bratt hammer som sperret veien og fulgte fjellet en 15-20 meter ned på venstre side. Her sikret jeg Tor Erik oppover en liten taulengde, som etterhvert viste seg å være svært enkel, opp til eggen. Mens Tor Erik sprang videre bort til toppen for å sjekke om det "var noe for meg å prøve <på", kom de andre klatrerne forbi. De hadde avbrutt klatringen sin, og kom nå opp via ei renne rett under toppen og svingte til høyre og bort til der jeg stod og sikret via et lite hakk på høyre siden av renna. Den var grei å gå mente de, og kan være et alternativ dersom snørenna er isete og stegjern mangler. De hadde imidlertid brukt så mye tid at de bestemte seg for å droppe hele Nordre Soleiebotntind. Jeg fulgte etterhvert Tor Erik opp til eggen. Det siste stykket bort mot toppen ble det litt mer utsatt. Først traverserte jeg på venstre side av eggen et stykke, før jeg jeg klatret 3-4 meter opp det siste stykket. Takene var gode og fjellet var tørt, men falle - det burde man ikke gjøre.

Tilbake fulgte vi samme rute, og kom etterhvert i tidsnød siden vi hadde lovet å være nede igjen klokka 16. Klokka 16 var vi på toppen av Lauvnostind, men med en "sluttspurt" på under timen var vi innenfor tilgivelsens rammer. Fra parkeringen bar det rett til Årdal og utepizza. Kanskje ikke verdens beste pizza, men der og da smakte det himmelsk...

Se også kart.

SOLEIEBOTNTIND S 1 - 2020 METER

Topp drøyt 100 meter sydøst for Store Soleiebotntind (2083 moh). Se for øvrig Soleiebotntind S2 (2049 moh) for en beskrivelse av adkomsten.
Primærfaktoren er ca. 20 meter.

Se også kart og turartikkel fra kveldstur med besøk på denne toppen.

LAUVNOSTINDEN - ca. 1965 METER

Lauvnostinden er første toppen på den nordlige fjellryggen som strekker seg fra Store Soleiebotntind i retning Turtagrø på vestsiden av Rinsbotnen. Toppen i seg selv er lite markert og selvstendig, men utsikten er flott, både mot Jostedalsbreen, Soleiebotntindane, Dyrhaugsryggen, Fannaråken, Ringstindane og mye mer.

Det som gjør toppen attraktiv er den flotte utsikten i kombinasjon med den lette adkomsten. Med snaue 700 høydemetre er den flott alternativ til den mer frekventerte Store Soleiebotntind, og la deg ikke bry med at den ikke bryter den "magiske" 2000 metersgrensa.

Adkomsten er veldig grei: Parker på veiens høyeste punkt, vest for Kolnosifjellet. Gå innover flatene, 2-3 km i retning nordryggen, opp på denne og greit videre til topps.

Som ski-topp er Lauvnostind også et flott alternativ til den mer populære Dyrhaugsryggen fra Turtagrø, med vel 1000 høydemetre og en noe slakere profil enn sin mer kjente nabo i øst er den et verdig mål for flotte skiturer.

Se også kart og turartikkel fra en tur til Nordre Soleiebotntind via Lauvnostind.