| KART | GLITTERTINDEN BLAD 1618 III |
| KARTREFERANSE | MP764 235 |
| FØRSTEBESTIGNING | ? |
| VANSKELIGHETSGRAD | MIDDELS |
| KOMMUNE | LOM / VÅGÅ |
Søre Blåbrehø er den sørligste og samtidig høyeste av en serie mindre toppunkter som ligger på rekke og rad nord til nordvestover fra Surtningssui. Alle sammen stuper bratt ned i Blåbreen mot øst, mens selve høydedraget er bredt og fint å følge.
Adkomst:
Til Surtningssui,
og derfra ca. 1 km nordvestover. En halv til en times avstikker fra toppen av
Surtningssui. Dersom man ikke ønsker å gå oppom toppen av Surtningssui
først, kan man følge Memrudualen (JS09)
til man er nesten oppe ved Austre Memurubreen, og så ta østover retning skaret
nord for Blåbrehø S2. Herfra er det enkelt adkomst nordover til S1
(2154 moh) og sydover til S2.
Et flott alternativ en godværsdag for de spreke er å gå til Surtningssui
(2368 moh), og fortsette nord til nordvestover over samtlige
Blåbrehøer (fire i følge listen som operer med trehundre 2000 meters topper
i Norge), videre over Sørvestre
Styggehøbreatind (2220 moh) ned i Styggehøbreskardet før man
svipper oppom Veotinden (2267
moh) rett nordvest for skaret. Vel nede i skaret igjen følger man JS09
ned til Memurubu.
Regn 10-12 timer på denne turen, men man får 7 (nye?) 2000 meters topper i
"samlinga" på en dag
Egen turopplevelse - Påskeaften på Blåbreahøene i tåke og snøvær. (10.04.2004)
Vi hadde lurt litt på topptur til Slettmarkshø dagen før, men droppet planene på grunn av mye vind. I dag var sise sjanse for å få til en topptur denne påska. Vi var innlosjert på Memurubu og værmeldingen var omtrent som dagen før: Kuling fra nordvest og skiftende skydekke med byger. Dagen før hadde det blitt ganske fint utover dagen, så vi tok sjansen på at det kunne gjenta seg.
Oppover Memurudalen hadde vi en lei motvind midt i kroppen. Snøen var blåst bort. Is, skare og skavler var sammen med stein og vegetasjon alt som var igjen. Memurudalen er en utrolig lang dal noe som gjør at den store stigningen fordeles pent. Det er nesten 15 km. fra Memurubu nede ved Gjende og opp til Styggehøbreskardet helt øverst.
Vi møtte noen folk på vei nedover, samt et telt oppe i dalen foruten en Røde Kors scooterpatrulje på tur opp til Styggehøbreskardet, angivelig for å sjekke kvistinga, ellers var det ingen å se denne dagen, kanskje ikke så rart for været dro seg til utover. Det begynte å snø, og Memurutindene vi hadde kunnet beundre gled inn i tåkehavet. Bare Blåbreahøene på østsiden av dalen beholdt vi øyekontakt med hele tiden.
Vi fulgte stort sett kvistinga hele veien opp dalen, men enkelte steder virket kvistene å være satt litt dumt. I stedet for å følge dalen gikk det litt opp og ned i siden. Akkurat som om ikke nesten 1200 meter opp var nok så ville de som hadde kvistet løypa legge på litt ekstra kuppering? Naja, det er vel letter når man sitter på en scooter og stikker ned kvistene. Disse stedene fulgte vi dalbunnens jevne stigning i stedet for kvisteløypas energikrevende opp og ned krumspring.
Oppe ved kanten av Austre Memurubre gikk løypa en tur over bretunga og når man sammenlignet med kartet var det ikke noe vanskelig å se at utstrekningen var mindre enn det som er tegnet inn.
Litt før Styggehøbreaskardet forlot vi kvistinga og gikk opp
til skardet mellom Nordligste Blåbreahø og Sørvestre Styggehøbreatind. Julia
og Pål som ikke hadde samme toppambisjonene som meg tok det litt mer med ro og
besøkte Nordligste Blåbreahø samtidig som de var en tur nesten oppe på
Sørvestre Styggehøbreatind (de siste 5 meterne er litt utsatt som sommeren og
enda mer utsatt om vinteren). Jeg forsatt sydover over alle Blåbreahøene. Det
var en fullstendig avblåst steinørken, omtrent helt fri for snø, her oppe.
Kun et bånd, 3-10 meter bredt ut mot overhengende skavler i østveggen var
snødekket. Her kunne man fint gå på ski, bortsett fra det bratte partiet ned
i skaret mot Søre Blåbreahø. Disse skavlene var virkelig flotte og
imponerende overhengende med flere meters overheng.
Et par ganger brøt sola gjennom og jeg fikk kort glimt av Memurutindan og
Veotindan før de igjen ble innhyllet i tåka.
Tilbake i skaret satt Julia og Pål og ventet i en vindsekk, klare til å kjøre ned til Memurubu og påskeaftens middag. Til tross for flatt lys og noe upålitelig snøkvalitet ble det en grei nedkjøring som leitet langt mindre på beina enn det jeg hadde fryktet.
Sekundæretopp omtrent midt på Blåbreahøryggen i Østjotunheimen ca. 1 km nord for Blåbreahø S 2 (2196 moh). Bestiges enkelt både fra nord og sør. Se for øvrig Blåbrehø S 2 (2196 moh) for mer informasjon om adkomsten. Primærfaktoren er ca. 10 meter (Tvilsom etter min mening, men ikke målt. Har noen målt?).
Se også kart.
Sekundærtopp nord på Blåebrehøaryggen i Østjotunheimen ca. halvannen km nord for Blåbreahø S 2 (2196 moh). Bestiges enkelt både fra sør og nord. Se for øvrig Blåbreahø S 2 (2196 moh) for mer informasjon om adkomsten. Primærfaktoren er ca. 60 meter.
Se også kart.
Sekundærtopp nord på Blåbreahøryggen i Østjotunheimen ca. 2 km nord for Blåbreahø S 2 (2196 moh). Bestiges enkelt både fra sør og nord. Se for øvrig Blåbreahø S 2 (2196 moh) for mer informasjon om adkomsten. Primærfaktoren er ca. 20 meter.
Se også kart.