STORE DYRHAUGSTIND - 2147 METER
Store Dyrhaugstind er det høyeste punktet på
Dyrhaugsryggen, en ca. 1 ½ km lang nordvest til sydøstgående rygg i Hurrungane.
Det er en populær tur blant tinderanglere bl.a. fordi den sentrale plasseringen midt
i Hurrunganes tindeverden gjør at man har førsteklasses utsikt til det meste
av området. I tillegg er det en morsom tur å gå, spesielt når man kommer opp
på på selve ryggen: Ikke for vanskelig, men med stadige
"småutfordringer".
Adkomst:
Turtagrø
er det nærmeste overnattingsstedet. I tillegg er det fine teltplasser både i
Skardstølsbotnen og spesielt i Ringsdalen. Dersom man kommer med bil er det
enklest å kjøre noen kilometer på veien fra Turtagrø mot Årdal og parkere
omtrent der veistubben inn mot Ringsdalen tar av. (Eventuelt kan man kjøre
denne veien et kort stykke, men den er nokså dårlig).
Kommer man fra Turtagrø går man temmelig rett sydover, mens man skrår
sydøstover dersom man starter fra ytre Ringsbotn.
Fra øvre Dyrhaug og videre er veien omtrent den samme uansett utgangspunkt (med
mindre man går opp fra indre del av Ringsbotnen eller klatrer opp fra Bandet
via Søre Dyrhaugstind).
Ved øvre Dyrhaugen ligger et par tjern idyllisk til og stedet innbyr så
absolutt til en rast. Like ovenfor vannene finner man bekker slik at man får
fylt opp vannflasker. (Det er ikke så veldig mye vann å finne lenger opp.)
Videre er det hovedsaklig steinur (evt. snø tidlig på sommeren) opp til ca.
2000 moh. Her får man for første gang på lenge øyekontakt med toppen
og nærkontakt med det loddrette stupet ut mot Skardstølsdalen. Litt senere
markerer en slags varde begynnelsen på selve eggen.
Før man kommer til selve toppen er det en liten fortopp som krever litt klyving
å komme over, men det er enkelt å runde denne på høyre side. Videre mot
toppen er det greit.
På toppen står det et kunstverk av en varde, ikke bare er den stor, men den er
bygget slik at den opptar det meste av toppen slik at man nærmest må klyve i
siden på venstre side av varden dersom man ikke vil gå ned i siden og runde
toppen.
Fra toppen har man en kjempeutsikt. Først og
fremst mot Skagastølsryggen
i øst, men også mot Maradalsryggen,
Midtmaradalsryggen,
Stølsmaradalsryggen,
Ringstindane, Store
Austabottind, og Soleiebottindane
- Altså det meste av Hurrungane.
I nord har man flott utsikt mot Skjåkfjella, Breheimen og Jostedalsbreen med
bl.a. Lodalskåpa
og Brenibba.
Av Jotuntoppene ser man bl.a. Falketind
og Stølsnostind
svært godt i sydøst. I tillegg har man mengder av isbreer under seg på alle
kanter.
Fra toppen er det mulig å gå ned i Ringsbotnen
hvis man ikke vil gå samme vei tilbake, men det er bratt og mye løst fjell.
De
fleste nøyer seg ikke med kun å bestige Store Dyrhaugstind, i alle fall ikke
hvis været er brukbart. Det er på mange måter her moroa begynner. Omtrent 1
km strekker ryggen seg videre sydøstover. Det er som en berg- og dalbane med
lett klyving enkelte steder over de to midtre Dyrhaugstindene, hele tiden med en
fantastisk utsikt dersom man er heldige med været.
På tilbaketuren er det absolutt å anbefale å skli / gå på snøen som ligger i
ei stor fond øst på Dyrhaugsryggen høyt over Fremste Skardstølsvatnet, dette
sparer en både for tid og slitasje på knær.
Fra ytre Ringsbotn kan man regne ca. 3 timer opp og 2 timer ned. I tillegg går
det fort halvannen til 2 timer ekstra dersom man går frem og tilbake helt ut
til Søre Dyrhaugstind (2072 moh).
Egen turopplevelse - Fellestur med Valdres Tur- og Fjellsportlag til
Dyrhaugsryggen. (09.08.2003)
Jeg og Julia hadde allerede hatt en drømmedag på Svellnosbreen da vi
kjørte i retning Turtagrø for å treffe de andre i Fjellsportlaget utpå
fredagen. Det var ingen kjente ansikter å se ved Turtagrø så vi kjørte litt
videre for å ta et bad i elva like ved. Snart dukket de første opp og litt
senere var vi en håndfull telt samlet ytterst i Ringsbotnen. Noen få teltet
andre steder mens 3 benyttet seg av Turtagrøs tilbud. Avmarsj ble satt til kl.
9 dagen etter.
Det var en litt kjølig natt før neste dag opprant med sol fra skyfri
himmel. Vi kom oss avsted temmelig presis med Tor Harald Skogheim som turleder
fremst. 19 i alt var vi som krysset tunnellinntaket til Ringselvi før vi
svettet oss opp de bratte lyng og krattbevokste bakkene opp mot Nedre Dyrhaug.
Tor Harald var flink til å passe på at det ble tilstrekkelig med drikkepauser
i det varme været, og oppe ved Øvre Dyrhaugstjerna ble det også anledning til
å fylle på med mer vann. Jeg og Julia gikk en liten omveg øst om tjerna her
oppe og fikk se Soleiebotntindane speile seg i blikkstille vann. Et motiv som
bare måtte fotograferes. Det ble en lang stigning på oss. Flere fikk virkelig
testet ut kondisjonen sin. Jeg og Julia var ikke blant de sprekeste i troppen,
men det var på en måte behagelig å merke at det var andre som slet enda litt
mer.
Etter alt dette slitet var gleden stor da vi sto på kanten av stupet mot
Skardstølsbotnen omalg en halv kilometer nord for Store Dyrhaugstind. Vi hadde
vært forholdsvis skjermet fra Hurrunganes villskap på vei opp, men her fikk vi
den i fullt monn, til alles store begeistring. Knipsefingern gikk nesten varm
hos enkelte og superlativene satt løst. Det skulle da også bare mangle. Nesten
vindstille, varmt og solskinn midt i Hurrungane. Langt nedenfor oss så vi
Skardstølsbrean, med omtrent bare blåis og litt lenger nede Fremste
Skardstølsvatnet. På andre siden av dalen kunne vi nesten ta på
Skagastølsryggen. Flere plukket frem kikkertene for å speide etter klatrere
på ryggen. Tidligere leder i Fjellsportlaget, Hallgrim Hansegård, hadde
startet tidligere på natten sammen med en annen klatrer fra Valdres med
Skagastølsryggen til Dyrhaugsryggen via Storen som mål. Etter hvert var det
Dyrhaugsryggen som fikk oppmerksomheten. Her fra kanten ser man rett bort på en
spiss fortopp som virker nesten vel så dominerende som Store Dyrhaugstind, men
er i realiteten bare et punkt på eggen. På eggen mellom Store Dyrhaugstind og
den nordlige midttoppen kunne jeg se to personer som beveget seg sakte bortover
med bøyd rygg og lavt tyngdepunkt. Det var nok litt luftig bortover der ja!
Julia og Gunnar var fornøyde og bestemte seg for å snu her oppe, mens de
resterende 17 fortsatte. Under sikker ledelse av Tor Harald beveget vi oss rolig
bortover mot første topp. Terrenget fikk nå en helt annen karakter enn under
oppstigningen. Hender ble med ett nesten like viktig som føtter. For noen var
dette bare moro, for andre litt mer spennende, men alle kom seg bort til Store
Dyrhaugstind med glans. Den imponerende varden bygget av Ola Berge i 1916,
fyller opp omtrent hele toppen og alle kunne ikke få plass på en gang. De
ivrigste klatret til og med opp på varden, en luftig opplevelse med stup på
utsiden.
Jeg hadde gått Dyrhaugsryggen før og ville gjerne gå litt lenger denne
gangen og ta med meg de nordlige Midtmaradalstindane. Jeg prøvde å få med meg
noen, uten hell, og gikk alene i forveien videre fra Store Dyrhaugstind. Jeg
kløv bratt ned fra toppen og fulgte eggen forholdsvis luftig, men enkelt bort
til den første av midttoppene. Stedvis gikk jeg på venstre side av eggen ut i
siden mot Skardstølsbotnen. På toppen tok jeg en liten pause med litt vann og
ei brødblings mens jeg betraktet de andre i laget som kom etter. Neste etappe
mot den andre midttoppen var litt mer krevende, spesielt bort mot toppen. Jeg
møtte fem klatrere med hjelm og tau og spurte dumt om de hadde klatret fra
bandet til Søre Dyrhaugstind og hvordan det haddet vært. "Luftig!",
kom svaret kontant, men karen mente videre at det var nesten like luftig her,
noe de andre i klatrefølget ikke var enig i. Opp til den andre midttoppen er
det et kort klatreparti som i motsetning til andre luftige partier på turen
vanskelig lar seg omgå i vestflanken. Først klatrer man noen meter med 2'er
klatring, ikke spesielt eksponert, før den letteste veien fører ut på venstre
side av eggen. Det er fullt mulig å klatre rett opp, men det blir litt mer
krevende og man får etterhvert en del meter fallhøyde under støvlene.
Ny topp og ny pause. Fjellsportlaget fulgte etter og hadde nå inntatt den
forrige toppen. Herfra hadde jeg flott utsikt ned mot Søre Dyrhaugstind og mitt
mål, de nordlige Midtmaradalstindane. Man må ned i ca. 1950 meter før man kan
fortsette opp eggen til disse toppene, så jeg ble ikke sittende for lenge slik
at jeg hadde en mulighet til å hente inn de andre før de var kommet for langt
på tilbaketuren. Jeg droppte Søre Dyrhaugstind siden jeg hadde vært her før
og skrådde bort i vestflanken til ryggen fra Søre Dyrhaugstind. En bratt
passasje på ryggen måtte klyves / klatres ned. Det var ikke så vanskelig, men
i motesetning til på Dyrhaugsryggen hvor laven er slitt bort og stegjern
striper tydelig indikerer hvor veien går var det mer jomfruelig her. Sort lav
dekket steinene og jeg måtte stadig være på vakt for løse steiner. Like før
Berges skard tok jeg en ny pause. Et flott sted å spise sin niste. Bratte
fjellrygger både foran og bak meg og breer på begge sider. Litt bort i veggen
mot Søre Dyrhaugstind kunne jeg observere flere klatrere på vei opp denne
klassiske klatreruta. Opp fra Berges skard kom den kanskje vanskeligste biten
på min vei mot Nordre Midtmaradalstind: En del småklatring, etterhvert ut i ei forferdelig løs renne som endte i et
stup mot Midtmaradalsbreen noen meter lenger nede. Jeg kom meg fort ut av renna.
Veien videre opp var enkel og morsom klyving, vekselvis på høyre og venstre
side av eggen og det gav seg egentlig selv hva som var letteste vei. Fullstendig
andpusten og utkjørt ankom jeg Midtmaradalstind N2 og satte igjen sekken her
før jeg tok med meg kameraet videre bort til den noe høyere N1.
Ned igjen fulgte jeg, eller prøvde i alle fall, samme rute som opp, men jeg
kom litt feil det siste stykket. Ikke alltid så lett å orientere når man
baklengsklatrer. I alle fall måtte jeg en god meter lenger til venstre. Litt
sliten. Litt ukonsentrert og med ett er begge fotfestene borte. Venstre hånden
som søker etter håndtak lenger borte fanger luft og jeg blir hengende i bare
høyrearmen et par sekunder før venstrefoten finner et nytt feste. Det var ikke
så mange meterne under meg, men hjertet banker litt fortere en stund etterpå.
På vei opp mot Dyrhaugsryggen virker det som en varde viser vei ut til høyre.
Jeg forsøker å følge denne, men roter meg bort under en stor hammer ut mot
Midtmaradalsbreen. Det blir til at jeg går et stykke tilbake og klyver opp en
slags tunnel mellom to store steinblokker.
På vei opp mot den sørlige av midttoppene på Dyrhaugsryggen tar jeg igjen
baktroppen til Fjellsportlaget og dermed er det slutt på den ensomme
vandringen. Tor Harald henger ut et par slynger til håndtak på de vanskeligste
punktene, ellers går det veldig greit tilbake. Noen få følger eggen hele
veien tilbake, mens de fleste stort sett holder seg litt til venstre for eggen.
Rett bortenfor Store Dyrhaugstind møter vi kjentfolk, Erik W.Thommessen fra
Fjellsportlaget som er på tur med datteren i dag. Ned til Øvre Dyrhaugstjerna
går jeg litt i forveien igjen fordi jeg har gått tom for vann og tørsten
brenner i halsen. Kaldt vann fra en fjellbekk og et herlig bad blir belønningen
for 600 høydemeter ned steinur. Først etter badet oppdager jeg Julia og Gunnar
som sitter litt lenger bort ved vannet. Julia har forstuet foten like etter at
nedturen begynte og er ikke i spesielt godt humør. Hjelpsomme karer i laget
trår til med ekstra sekkebæring og med tiden til hjelp kommer vi oss ned til
teltet, riktignok en god stund etter de andre.
Etter matlaging og litt sosialt samvær i det fri går vi tidlig til sengs.
Fjellsportlaget fortsetter mot Austabottindan dagen etter, mens jeg og Julia
vender nesten hjemover. Jeg får imidlertid med meg en rask tur opp på Steindalsnosi.
Egen turopplevelse (03.09.2000)
Etter å ha vært på Store Austabottind
dagen før overnattet vi like ved riksvei 55 opp mot Sognefjellet. Vi merket godt at september var
kommet: Det var bikkjekaldt
og om morgenen var teltet dekket av rim på innsiden - men for et vær vi våknet til!
Kvelden før hadde vært nydelig, og denne morgenen var likedan (men kald!).
Etter en noe treg start på dagen kom vi oss omsider avgårde. Vi kjørte veien fra Turtagrø mot Årdal et par kilometer dit hvor en sidevei tar av opp mot
Ringsdalen. Avkjørselen var imidlertid sperret av en mengde biler, slik at vi ble tvunget
til å parkere noen hundre meter lenger oppe. Vi lurte på om det virkelig var så mange
fjellvandrere her, men fikk raskt svaret: Det var gitt fellingstillatelse på en jerv og
bøndene fra Sogn var møtt mannsterke opp, kledd i grønt, med hagla på skulderen og walkie-talkien i hånda. I mitt stille indre håpet jeg de aldri fikk jerven på skuddhold. (Men at det
det finns Jerv i Jotunheimen fikk vi bekreftet tidligere på sommeren da vi så Jervespor som
forfulgte et Reinsdyrspor ved Slettmarken).
Vi gikk langs veien et par hundre meter inn til demningen og krysset Ringselvi på
denne. Etter å ha fulgt stien innover Ringsdalen noen hundre meter svingte vi opp til venstre
og begynte på den lange stigningen opp mot Dyrhaugsryggen. Det gikk ingen sti eller tråkk her, og stedvis rotet vi oss litt inn i
lyng- og enebærbusker samt vierkratt. Heldigvis ga disse hindringene seg etterhvert og underlaget ble langt bedre å gå på.
Etter en bratt motbakke kom vi opp på et flatere parti og fant en rekke småtjern,
øvre Dyrhaugstjerna. Her oppe var det riktig idyllisk med små blå tjern omgitt av høsbrunt gress og med Hurrungtinder som kulisse.
Til venstre for oss (i øst) hadde vi flott utsyn mot Fannaråken og Smørstabbtindene.
På høyre hånd så vi Lauvnostinden og Soleiebottinden,
mens stadig mer av Skagastølsryggen dukket opp på venstre side.
Ved disse tjernene var det en klukkende fjellbekk, akkurat det vi trengte, og flasker ble fylt opp.
Fra Øvre Dyrhaugstjerna var steinur det dominerende underlaget. Et og annet snøflak hadde overlevd sommeren og den
kalde frostnatten gjorde snøen hard og lettgått. Etter et par timers gange
(fra bilen) stod vi nokså plutselig på kanten av stupet ut mot
Skardstølsdalen og beundret avgrunnen, bresprekkene langt under oss, den spennende Dyrhaugsryggen, og ikke minst den imponerend Skagastølsryggen.
Tydelige spor krysset Skardstølsbreen og hytta på bandet kunne såvidt skjelnes mot snøflaket bak. Mon tro
om noen var på vei til Storen idag?
Vi gikk forbi et følge på tre litt lenger nede i motene, men ellers lot det til at vi var nokså
alene på Dyrhaugsryggen denne nydelige søndagen i september.
Dersom de 1000 høydemeterne opp hit var kjedelige så virket det som nå fulgte tilsvarende
spennende:
En egg med flere sorte, spisse tagger strakk seg sydoverøstover, med en brutalt
loddrett fjellvegg rett ned i Skardstølsdalen på venstre side. Med forventning fortsatte vi bortetter den stadig smalere ryggen.
Vi hadde hørt på forhånd at Dyrhaugsryggen stedvis var smal og luftig, men at eventuelle
vanskeligheter nokså greit kunne omgås på vest til sydvestsiden (til høyre).
Til å begynne med gikk vi ut på høyre side, bl.a. fordi varder viste vei her, men vi fant fort
ut at det raskeste var å følge ryggen, og mange steder var det rett og slett langt mer kronglete å ta seg ned i siden.
Etter litt klyving stod vi på toppen av Store Dyrhaugsryggen (før man kommer til Store Dyrhaugsryggen må man runde eller
gå over en mindre topp) ved den imponerende toppvarden, et lite kunstverk i seg selv.
Toppvarden er så dominerende på toppen at man "må" klyve i siden på varden for å komme seg forbi.
Det blåste langt mindre her oppe på ryggen i forhold til nede i dalene og sola begynte etterhvert å gi merkbar varme så
det ble en deilig rast her ved varden. Ryggen videre lokket imidlertid så vi ble ikke
sittende altfor lenge. Den neste toppen (Midtre
Dyrhaustind, nordtoppen (2135 moh)) var grei. Vi fulgte eggen hele
veien, men et par steder var det imidlertid etter min mening litt luftig slik at jeg gikk
med det man kan kalle lavt tyngdepunkt. Klyvingen opp mot toppen var veldig grei og vi fortsatte
umiddelbart videre mot Midtre Dyrhaugstind, sydtoppen
(2134 moh). Denne så litt mer usikker ut: Dvs. det så nokså bratt ut å komme seg
opp. Å runde i siden under toppen var heller ingen god løsning siden man eventuelt måtte
nokså langt ned for å komme greit forbi.
Veien opp løste seg imidlertid greit opp da vi nærmet oss. Vi prøvde oss først i
solsida (sydvest), men fant etterhvert ut at det var enklere å gå litt ut i
siden mot Skardstølsdalen og gå opp ryggen her.
På toppen ville ikke brodern mer. Han syntes det var for kjedelig og langt ned og ut til
Søre Dyrhaugstind (2072 moh). Jeg derimot ville ikke ha denne ene toppen stående ubesteget når jeg var såpass nær, så jeg hastet ned og ut til
Søre Dyrhaugsryggen mens brodern ventet på toppen av Midtre.
Ned fra Midttoppen syd var det lett klyving flere steder, mens den siste biten opp til Søndre
Dyrhaugstind var
spasertur. Selve toppen på Søre Dyrhaugstind er et relativt flatt og ganske
stort platå.
Tilbaketuren gikk samme vei som vi kom, dvs. langs ryggen over alle toppene. Til en viss grad venner
man seg fort til
høyder. Selv jeg som har et noe pysete forhold til høyder, merket godt at høydene
og avgrunnene gjorde meg mindre på tilbaketuren enn tilfelle var når vi gikk
utover. Tilbake fulgte vi eggen så og si hele veien, noe som også var raskere
enn å gå ned i siden mange steder.
Sola hadde ikke fått taket på snøen
denne dagen og den lange snøfonna nordøst på Dyrhaugsryggen var fortsatt hardfrossen da vi gikk nedover,
men det var likevel langt bedre enn å gå i steinur.
Litt over 6 timer brukte vi alt i alt på hele turen inkludert pauser.
Landmåling på Dyrhaugstind (sakset
fra boken «Fra Rondeslottet til Lodalskåpa» av Thommessen m.fl., oppr. fra
DNTs årbøker)
«Det var i 1896 at den første varden ble bygd for Norges geografiske
oppmåling (NGO) på toppen av Store Dyrhaugstind.
I 1904 ble det gjort observasjoner av kaptein K.S.Klingenberg, som kommenterte:
"For en nogenlunde fjeldvandt oppmålingsofficer, der ikke lider av
svimmelhed, vil bestigningen av Dyrhaugstind ikke frembyde nogen vanskelighed. I
tilfælde snefald og slud bør dog taug benyttes ved instrumentbærerens op- og
nedstigning. Stokke for disse er også gode at have. Fører er ikke
nødvendig"
I forbindelse med målingene bar en opp adksillig med utstyr, som bl.a. omfattet
topptelt, vindskjerm, paraply(!) og en teodolitt (måleinstrument). Teodolitten
måtte deles opp, og den tyngste delen veide 36 kilo og ruvet godt på ryggen.
I 1912 ble varden flyttet til en annen av de mange småtoppene bortover eggen,
og i 1916 ble den nåværende varden bygd av Ola Berge.
Som obersvasjonsplass var den lite egnet. Målinger ble gjort på på en 2x2m
avsats som skrånet litt utover mot stup på to kanter. I 1924 ble den sikret
ved hjelp av vinkeljern og hesjestreng.
Dagbøker forteller om hvor vanskelige forholdene kunne være:
«21.08. Om natten sne og storm. Kl. halv to morgen saapas pent at vi gjorde os
færdige til at gaa paa toppen (over eggen), men inden vi kom avsted kom skodden
og senere saa sterk storm at den ene teltstok brak tvers over. 23.08, 25.08. og
26.08. Regn og Skaadde.»
At også turene opp og ned kunne være farlige forteller Kristian Gleditsch i
sin artikkel i DNTs årbok 1964:
«Vi var kommet ned av det farlige brattfjellet og var i lia mot
Skagastølsdalen da jeg med ett så vegen min sperret av et lite stup som
assistentene klokelig hadde gått rundt. Trøtt som jeg var av den tunge børa
søkte jeg letteste veg utfor berghammeren. Plutselig løsnet en del av en
steinblokk da jeg trødde på den. Jeg løp for livet som en sirkusartist rundt
mot omløpsretningen og klarte å holde meg oppå steinhjulet som rullet en full
omdreining nedover. Jeg priste min lykke - litt for tidlig, for med et
infernalsk spetakkel kom den andre steinparten trillende etter i samme sporet.
Leggen knakk, og en av assistentene, fenrik Grøthe fra Lærdal, bar meg på
ryggen 1 og en halv time ned til hovedleiren»
Annenordens obeservasjoner ble gjort i 1934 men deretter var det slutt med
målinger frem til 1963, og fra da av brukte en helikopter.»
SØRE
DYRHAUGSTIND - 2072 METER
Søre Dyrhaugstind er et skråplatå med stup mot nordøst og
sydøst.
Adkomst:
Toppen bestiges forholdsvis greit under gode værforhold via
Dyrhaugsryggen. Først opp til Store
Dyrhaugstind (2147 moh) videre derfra over de to Midtre
Dyrhaugstindene hvor det er stedvis klyving og noe luftig, spesielt ut mot
Skardstølsdalen. Fra den sydligste av de Midtre Dyrhaugstindane er det snaut 100
høydemetre ned, stedvis med klyving før det blir bredt og enkelt på skrå opp
platået ut til toppen.
Blant klatrere er ruta fra Bandet og opp til Søre Dyrhaugsryggen (grad
4) meget populær (fra øst). For dem med klatreerfaring er det også mulig å klatre opp
til toppen og legge returen over Dyrhaugsryggen, en fin rundtur. For den vanlig
tinderangler vil nok imidlertid adkomsten via Dyrhaugsryggen være mest aktuell.
Fra Store Dyrhaugstind (2147 moh) kan en regne en snau times gange ut til
toppen. (Se for øvrig egen turopplevelse
under Store Dyrhaugstind).
Fra toppen er det også mulig å fortsette videre sydover ned i Berges skard og
opp på Nordre
Midtmaradalstind (2062 moh). Under gode forhold er dette en tur som
kan gåes uten sikring. En riktig grom-krysning av Hurrungane er å gå fra
Turtagrø til Stølsmaradalen (ubetjent DNT hytte) over Dyrhaugsryggen og
Nordre
Midtmaradalstind og ned Stølsmaradalen. (flere korte lettere klatrepassasjer -
ha med tau og breutstyr!).
Egen turopplevelse og bilder:
Se under Store Dyrhaugstind (2147 moh).
Se også kart.
MIDTRE DYRHAUGSTIND
NORDTOPPEN - 2135 METER
Toppen ligger 2-300 meter sydøst for Store
Dyrhaugstind, og nås enkelt fra denne. Det er noe klyving det siste
stykket opp til toppen. Eggen bort til toppen er også noe smal et par steder,
men under gode og tørre forhold vil de fleste litt fjellvante synes det er
greit å gå her. Se for øvrig egen turopplevelse
eller enda en turartikkel..
Primærfaktoren
er ca. 20 meter.
Bilder finnes er tilgjengelig lenger oppe på siden.
Se også kart.
MIDTRE DYRHAUGSTIND
SYDTOPPEN - 2134 METER
Toppen ligger omlag en halv kilometer sydøst for Store
Dyrhaugstind (2147 moh), og nås forholdsvis greit fra denne. Det er
klyving over Midtre Dyrhaugstind nordtoppen, og opp til toppen. Videre er eggen
noe luftig et par steder, men under gode og tørre forhold vil de fleste litt
fjellvante synes det er greit å gå her. Se for øvrig egen
turopplevelse eller enda en turartikkel..
Primærfaktoren
er ca. 10 meter.
Bilder er tilgjengelig lenger oppe på siden.
Se også kart.
|