GRAVDALSTINDEN - 2113 METER

Gravdalstinden er et isolert fjell med stup mot syd og øst. Fra flere retninger, bl.a. nord og syd, ser den riktig flott ut, en isolert ruvende tinde. Det er mange mulige adkomster til toppen, både med og uten brevandring, toppen ligger imidlertid et stykke fra alle de naturlige utgangspunktene, slik at til fots går det nok fort 6-8 timer opp og ned, med mindre man bestiger toppen på ettersommeren fra Leirvassbu og har med seg sykkel slik at man kan sykle ned den gamle anleggsveien til Gravdalsdammen. På godt skiføre er en maibestigning fra Krossbu / Sognefjellhytta også forholdsvis raskt unnagjort (3-4 timer opp og 1-2 timer ned). 
Vi vil her beskrive 3 alternative adkomster.

Bilder av Gravdalstinden: 
(bruk tilbakeknappen i nettleseren for å komme tilbake til denne siden.)

Fra Tverrbottindane mot Hurrungane med Gravdalstinden i forgrunnen. August 2000.
Fra Kniven med telelinse mot Gravdalstinden. Mai 2002.
Fra skaret i nord med snøeggen i forgrunnen og toppen i bakgrunnen. Juni 2003.
Toppen sett fra nord. Juni 2003.
Toppen sett fra breen i øst. Juni 2003.
Høykantbilde av toppen. Juni 2003.
Toppen sett fra eggen mellom de Sørøstre Smørstabbtindane. Juni 2003.
Fra foten av Sørvestre Smørstabbtind mot toppen. Juni 2003.

Adkomst:

Fra Leirvassbu:
Følg den gamle anleggsveien nedover Gravdalen. (På ettersommeren er det mulig å sykle her.) Nede ved Gravdalstjernet holder man på nordsiden av vannet og skrår etterhvert nordvestover opp den bratte ryggen mot høyde 1895 moh. Herfra følger man fjellsiden vestover og runder toppen slik at man etterhvert kommer opp mot toppen fra øst.

Fra Skogadalsbøen:
Følg stien i retning Leirvassbu (JS40), en drøy km etter at man har krysset Store Utla på bro (ca. 8 km fra Skogadalsbøen) forlater man stien og går nordover opp fjellsiden der denne er minst bratt. Etterhvert som man kommer opp på selve vestskulderen til toppen svinger man østover og følger fjellet enkelt nordøstover til toppen.

Fra Krossbu:
Selv om man også fra Krossbu kan nå toppen uten å gå på bre, er turen over Smørstabbreen det mest spennende alternativet herfra. Denne turen kan også utmerket tas som en vårskitur. 
Om sommeren følger man stien til Bøverbrefallet, og går inn på breen litt lenger øst, ovenfor selve brefallet. Om ettervinteren / våren følges kvisteruta opp Leirbreen og et stykke innover Smørstabbreen før man forlater kvistingen og går syd til sydøstover mot toppen.
Etter å ha krysset breen kommer man opp i skaret mellom Smørstabbtinden SV (2045 moh) og Smørstabbtinden S1 (2033 moh). Herfra følges fjellryggen sydover over Smørstabbtinden S2 (2015 moh) eller forbi denne. Videre kan man følge eggen rett til topps, eller som mange (spesielt ved skiturer) gjør - skrå opp breen og svinge inn på fast fjell i overkant av den markerte eggen. Ved isete snøforhold kan isøks / stegjern være en fordel. Ellers er toppen enkel å bestige fra denne kanten.

Sognefjellshytta er et alternativt startsted til Krossbu.

Egen turopplevelse - Juni-nattur (natt til 02.06.2003)

Sammen med O.M.Fossli reiste jeg fra Skrautvål i retning Sognefjellet ved 21 tiden søndag kveld. Mens andre gikk til sengs før en ny arbeidsuke parkerte vi ved Fantesteinen, Sognefjellsveiens høyeste punkt, 1434 moh.
Etter en del pakking og skifting var vi endelig klare til å ta fatt på den relativt greie oppstigningen til Smørstabbreen. En lang rekke advarsler mot breene i bl.a. Jotunheimen denne vinteren gjorde at vi valgte å gå et stykke til høyre for breen. Til tross for at et skylag var i ferd med å trekke innover Jotunheimen var det en herlig stemning, ikke spesielt kaldt, vindstille og overhodet ikke mørkt selv om klokka var nærmere halv ett. Stille var det heller ikke: Fjellrypene kurret på hverandre rundt om på de snøfrie haugene i den lyse sommernatta.

Anmarsj og oppstigning
Uansett hvor mye jeg hadde prøvd å se meg ut en adkomst inn mot Falkberget uten for mye opp og ned på kartet var det det ble. Terrenget rundt Rundhaugane er preget av, ja nettopp runde hauger og det er tilnærmet umulig å finne kryssing av fjellet her som gir en jevn stigning. Sånn sett er adkomsten fra Krossbu til breen mye enklere. Der starter man en del lavere, men slipper alt dette "opp og ned tullet" før man begynner på selve oppstigningen. Vi passerte Falkeberget på venstre hånd før vi kom ned i et lite dalsøkk. På venstre hånd lå en rekke morenehauger og et bredt søkk som strakk seg opp til brekanten. Dette søkket må ha vært dekket av bre i en ikke alt for fjern fortid.
Snøen var fin og fast selv om det neppe var kuldegrader og i jevnt tempo krysset vi oss frem og tilbake opp til høyde 1834. En markert snødekket kolle dukket opp rett ovenfor oss. Optimistiske ønsketanker om at dette allerede var sørvestre Smørstabbtinden ble raskt jaget bort av realitetene: Det var den 1927 meter høye toppen lenger nordvest vi så foran oss. Herfra fortsatte vi innover den ubrutte breflata inn i bassenget mellom de sørlige Smørstabbtindane. På høyre hånd ruvet sørvesttoppen (2045 moh) og midt imot lå eggen ut mot sørøsttoppen (2030 moh). Det var få spor på breen. Ikke vet jeg om det skyldes alle advarslene om å gå på breene eller om det rett og slett var for sent, men med tanke på den drømmehelga som nettop hadde vært var det litt pussig. Et par skispor i skaret øverst på breen var alt vi så.

Smørstabbtind S1
Klokka var rundt 4 og det var kjølig med en intens og frisk vind. Himmelen var nokså jevnt overskyet og det var helt utelukket at håpet om noen flotte soloppgangsbilder av Hurrungane ville bli innfridd, men sure miner var det ikke tid til - her skulle det bestiges 2000 meterstopper. Skiene ble tatt av før vi med mindre grasiøse bevegelser tok oss opp vestryggen til Smørstabbtinden S1 (2033 moh). Både ski og staver i hendene gjorde det til en utfordring å ta seg opp den steinete ryggen og uforsiktighet var et forbudt ord - mistet man en ski her ville den i værste fall ende opp nede i vetle Utledalen, omlag 1000 meter lenger nede. Ingen ønsketanke akkurat, så vi holdt skiene i et jerngrep.

Gravdalstind og Smørstabbtind S2
Fra toppen var det en slak liten bakke ned til skaret mot Gravdalstinden. Herfra virket toppen riktig majestetiskt, nesten som en speilvendt Glittertind med snøskavelen som nærmest hang utfor øststupet og med den slake snøbakken på andre siden. Nede til høyre for oss ble vi nesten like imponerte over den enorme vindgryten som var gravd ut innunder foten av den 2015 meter høye fortoppen (Smørstabbtinden S2). Vi gikk forbi fortoppen og stoppet opp en stund ved et markert skar før den siste stigningen. Gjennom skaret hadde man en kjempeutsikt rett bort på Styggedals- og Skagastølsryggen. De to sporene som vi hadde truffet på litt tidligere gikk også opp mot toppen. De hadde gått den vanlige veien på skrå opp breen for så å svinge ca. 180 grader og opp på fjellryggen. Vi valgte en annen variant, direkte opp den nokså skarpe snøeggen direkte fra skaret. Mens Ole Morten tok på seg stegjernene var jeg en snartur oppom Smørstabbtind S2. Med isøks som stokk og med høyre hånden utenfor snøkammen tråkket vi oss opp på venstre side av eggen. En morsom oppstigning. Det siste stykket opp den slake vestflanken gikk fort unna og snart stod vi ved varden på Gravdalstinden med Gravdalen langt under oss. Jeg har ofte tenkt på å bestige toppen fra Gravdalen, men i stedet ble det fra Sognefjellsiden.
Utsikten fra Gravdalstinden var upåklagelig, spesielt mot Hurrungane og Falketind / Stølsnostind med den dype Utladalen midt i mellom, men også mot store deler av det øvrige Jotunheimen og Breheimen / Jostedalsbreen. For å gjøre det lettere å komme seg opp den bratte snøkammen hadde jeg satt igjen sekken min nede i skaret. Det angret jeg litt på nå. Noen bleke solstråler kranglet seg gjennom disen i nordøst og blant annet Hurrungane tok seg meget godt ut. I tillegg var den nedsnødde varden med den skarpe toppskavelen i bakgrunnen et flott motiv.
Vi ble stående en stund å suge inn utsikten, plukke ut topper og slikt nyttig tidsfordriv, denne nydelige morgenen, før vi vendte nesen nedover.

Spennende brepassasje
Tilbake i skaret diskuterte vi de videre bestigningene. Eggen mellom de gjenværende Smørstabbtindene i denne enden av breen så skarp ut, med en fryktinngytende snøbakke ut mot breen på Gravdalstindens østside. Det virket lite fristende å skulle gå frem og tilbake med ski i hendene her (sekkene våre hadde dessverre ikke festeanordninger for ski). Til tross for antydninger til sprekker så det fint ut å gå bortetter breen i sydøsthellingen under Smørstabbtinden S1 og opp breen til skaret mot sørøsttoppen (et litt misvisene navn etter min mening siden den ligger lengst nordøst i denne tindegruppen, men det henspeiler seg vel på plasseringen i forhold til Store Smørstabbtind, helt i andre anden av dette området). Ole Morten ville gå direkte tilbake til skaret mot sørvesttoppen og vente der, så jeg begynte å skli nedover breen alene. Tankene vandret tilbake til alle de andre turene i det siste hvor jeg hadde skrubbet stålkantene intenst mot panserhard skaresnø. Disse kantene måtte jo være trillrunde nå? De kunne umulig gi noe godt feste? Forsiktig krysset jeg bortover den harde og isete breskråningen. Det var ikke så vanvittig bratt, men til gjengjeld fryktelig hardt. Miste balansen og skli på rompa ned her? Det ville gått fort, og neppe gjort noe godt. Lenger nede ventet dessuten et åpent brefall med "sultne" sprekker. Nei, her var det best å holde seg på beina. Jeg passerte bratt på oversiden av ei åpen bregleppe og prøvde å se fremover og ikke ned mot det sorte hullet. Det fungerte, for snart var jeg i fint driv på vei opp mot skaret syd for Sørøstre Smørstabbtinden. Jeg fant til og med ut at jeg skulle ta noen bilder. Med stor varsomhet unngikk jeg å sende noen av eiendelene mine på en lang aketur ned breen. Vel oppe i skaret dukket det til min overraskelse opp et basseng fylt av grønnlig smeltevann.

Smørstabbtind SØ
Ski og sekk ble satt igjen i skaret mens jeg trasket opp til Smørstabbtinden SØ. Eggen var lettgått til toppen. Det var to toppunkt på eggen skilt av et lite hakk på en 4-5 meter. Det siste stykket bort til det andre toppunktet var litt smalere. Begge toppunktene virket omtrent like høye, ikke godt å si hvilket som var høyest. Jeg fulgte samme vei ned ryggen tilbake til sekkene.
Eggen videre bortover mot Søre Smørstabbtind hadde et par tydelige toppunkt med en skarp snøegg på toppen. Den borterste av disse hadde tilsynelatende en primærfaktor på mer enn 10 meter. Jeg fortsatte bortetter denne eggen, etterhvert med forsiktige skritt da det var langt ned til breen på venstre side, og på høyre hånd var det en overhengende skavel. Jeg valgte å snu ved det første punktet for så å bestige det andre fra motsatt kant, noe som var enkelt fra skaret nordøst for Søre Smørstabbtind.

Smørstabbtind SV
I skaret mellom S1 og SV traff jeg Ole Morten igjen og sammen gikk vi opp på Smørstabbtinden SV 2045 moh.(litt misvisende navn på samme måte som med sørøsttoppen litt lenger oppe i teksten). Klokka var ikke mer enn rundt 8 men sola varmet allerede godt, og snøen opp til toppen begynte å gi etter for vekta mi allerede, og jeg som hadde glemt gamasjene på denne turen. Kalde ankler og våte føtter til tross - toppen ble erobret og alle dagens mål var nådd.

Retur
Nedover breen fikk vi en drømmenedkjøring. Selv om breflata lå fristende enda et stykke nedover valgte vi å svinge ut av breen rundt 1800 moh og følge omtrent samme vei ned som vi var kommet opp. Dette for å unngå ubehagelige overraskelser lenger nede med bratte skrenter eller plutselige sprekkområder.
Med en gang vi var utenfor breen var snøen langt mer utfordrende å hanskes med og jo lenger ned vi kom jo hyppigere var gjennomslagene. Ole Morten var litt mer vågal enn meg, og hadde desto flere tryn og ufrivillige svømmetak i bløtsnøen. Til tross for at vi av og til måtte smake på snøen kom vi oss helskinnede ned. I bunn av bakkene satte vi oss på en bar flekk og nøt morgenen. Det var riktig varmt! En snøspurv kom flygende og satte seg på en stein 3 meter unna for å hilse på. Den ble stående å betrakte disse rare skapningene en stund før den flakset videre i fjellheimen sin.

De siste 3 km ble et antiklimaks. Snøen var våt og upålitelig. Sola og varmen var intens. Kroppen var ikke lenger helt hundre, men frem kom vi selv om det gikk ganske smått på slutten.
I veikanten ble våte sko og klær raskt fjernet og det var nydelig å bare sitte i solvarmen å tørke opp, med Fanaråken og Hurrungane som kulisse.

Som alltid etter en nattur ble det også denne gangen en kamp mot tunge øyelokk og et hodet som mye heller ville sove enn å kjøre bil.