MJØLKEDALSTINDEN - 2137 METER

Mjølkedalstind sett fra Kvistkardtind tidlig i Juli. Den drøyt 150 meter lavere Olavsbunuten ses til høyre for toppen, mens kolossen Sjogholstind (2141 moh) reiser seg foran til venstre.

Flere bilder fra Mjølkedalstind: 
(bruk tilbakeknappen i nettleseren for å komme tilbake til denne siden.)

Mjølkedalstind i kveldssol sett fra Sognefjellet, mai 2000.
Fra Raudalseggi mot Mjølkedalstinden. August 2000.
Julia ved toppvarden. Juli 2001.
På toppeggen I. Juli 2001.
På toppeggen II. Juli 2001.
På toppeggen III. Juli 2001.
Mjølkedalstind fra Snøholtind. Juli 2003.

Mjølkedalstind er en flott topp å se til, nesten uansett hvilken side man beskuer den fra. Ikke er den "umulig" å komme opp på heller. Selv vinterstid bestiger folk toppen uten annet enn skistavene til hjelp.

Adkomst:
Olavsbu er ubetinget det beste utgangspunktet for en bestigning av Mjølkedalstind dersom man ikke går under kategorien telter. Men det er heller ikke noe i veien å bestige toppen som en lang dagstur fra Eidsbugarden / Fondsbu. Den vanligste veien opp er nok å gå vestover fra Olavsbu , bratt opp i fjellsida nordøst for toppen for så å komme inn på ryggen som strekker seg nordvestover fra selve toppen. Eggen blir smalere og luftigere mot toppen, men byr ikke på de helt store vanskene for fjellvante folk. Nordvestryggen blir også brukt til vinterbestigninger.  Dersom man kommer fra Eidsbugarden / Fondsbu (JS25b) tar man av fra stien litt før man kommer ned i Rauddalen og passerer gjennom skaret mellom Olavsbunuten og Mjølkedalstind, og runder under toppen til det er greit å ta seg opp på nordvestryggen. Det er også mulig å bestige toppen fra syd til sydøst uten bruk av tau, men det er noe mer plundrete enn nordvestryggen.

Egen turopplevelse: (20.07.2001)
Vi hadde ordnet oss fri denne fredagen og var alt reist opp til Leirdalen i et tungt overskyet vær kvelden før. Vi våknet opp til et minst like trist vær fredag morgen, men fikk truet oss i gang med dagens gjøremål. Kulda gjorde frokosten til en rask forteelse, og skyene som hang tung nedover Skagsnebb og Jervfonn var ikke akkurat inspirerende for en lang topptur inn i hjertet av Jotunheimen.

Vi pakket sammen teltet og kjørte opp til Leirvassbu og la i vei med en svært lett oppakning i retning Olavsbu. Det så ut til at vi hadde hellet med oss, og været ble stadig bedre. Kyrkja tittet snart frem fra skylaget, og Tverrbytthornet fulgte etter like etterpå.
Etter en rolig stigning opp til Høgvaglbandet gikk det fort radig unna. Stien mot Olavsbu er utrolig flott lagt gjennom steinura langs Høgvagltjerna. 
(Det øvre Høgvagltjernet er for øvrig noe av det flottere i Jotunheimen, når man kommer forbi en vindstille dag med Høgvaglen og Skardalseggi som speiler seg i den grønnaktige vannflata.)

Etter ca. 3 timers gange ankom vi Olavsbu. Hytta var tom (bortsett fra hyttevakten) og vi hadde kun møtt 4 svensker og to dankser på vår vei hit, altså ikke den helt store trafikken. 
Sola var nå kommet frem og med de forventningene vi hadde hatt etter en heller laber værmelding var vi nå i et sprudlende humør. Det ble en lang og god pause ved hytta. Olavsbu ligger idyllisk til midt i hjertet av Jotunheimen, men en del søppel skjemmer litt, spesielt på bunnen av det lille tjernet ved hytta. Her burde DNT ta seg en ryddesjau. Vi beundret Raudalseggi som tar seg majestetisk ut fra Olavsbu, Raudalstindane og Fannaråken som reiser seg opp i "enden" av Rauddalen.

Mjølkedalstind
Vi krysset elva like ved hytta og skrådde forsiktig vestover opp fjellsiden og svingte noe mot venstre og opp på snøflak som dekket hovedbekken ned fra snøfonnene lenger oppe. Sola varmet etterhvert godt, og lange sammenhengende stigninger på snø er tungt arbeid, så svetten rant i strie strømmer. 
Toppen ser i grunnen langt mindre spiss og imponerende ut fra denne kanten enn det den f.eks. gjør fra syd eller nordvest. 
En gruppe på 6 som vi hadde fått øye på oppover snøen tidligere rastet i skaret mellom kollen på 1808 moh og nordryggen. Bortsett fra disse var det ikke andre mennesker å se. Fra det snøfylte "bassenget" temmelig rett nord for toppen gikk vi rett opp snøhellinga til vi kom opp på selve ryggen som skulle lede oss til toppen. Oppe på ryggen måtte vi opp et bratt snøflak før vi kunne si farvel til snøen for en stund. Det var litt kronglete å komme seg fra snøflaket og opp på fjellet men derfra var det greit videre. Varder viste veg bratt opp litt til venstre for selve ryggen til vi kom opp på en forholdsvis flat egg. Skjønt egg er vel noe overdramatisert. 2-4 meter bredt var det og tørt fjell i tillegg.
Vi vekslet på å gå foran og bak den andre gruppen som var sporty nok til å gå til topps her med to barn på 9 og 10 år (og som vi fikk rede på på toppen: ei dame 5 måneder på vei. Imponerende!).
På venstre hånd var stupet forholdsvis kontant, mens på høyre hånd var det stort sett noen meter steinur før en eventuell stup.
Et lite skar med et påfølgende lett klyvepunkt ble plassert før en småbratt motbakke (meget enkel klyving) førte opp til en stor varde og et flatere parti igjen. Nå fikk vi øye på toppen igjen - ikke langt igjen her nei, og vi følte oss sikre på at vi ville komme til topps.
Et kort stykke før toppen var det kortere parti som var litt luftig, men med tørt fjell og gode tak gikk det kjempegreit, og like etterpå kunne vi fornøyde sette oss ned ved toppvarden på dagens mål. Med 8 stykker var det ganske folksomt her, men det var god plass til enda fler. De andre laget sin lille videosnutt fra toppen hvor det ufødte barn høytidelig fikk dokumentert sin første 2000 meterstopp (en god start for en fremtidig samler ?).

En del skyer hang fortsatt over Hurrungane, ellers hadde vi utsikt mot det meste. Sjogholstind og Raudalseggi, de nærmeste naboene i syd og øst såvel som Sagi, Mjølkedalspiggan og Uranostind - sistnevnte med den bratte sydeggen i profil. 
Langt under oss lå det fortsatt en del isflak og fløt på Mjølkedalstjørna, mer enn 700 meter under oss, og litt lenger mot vest kunne vi se blåisen på breen under Sagi. 
Issoleiene som fulgte ryggen nesten til topps var ikke noe uvanlig syn, men litt mer overraskende var det å se ne frodig tue med Rosenrot rett vestenfor ryggen like oppunder toppen.
De obligatoriske bildene ble tatt før vi tok fatt på tilbaketuren. Vi tok det forsiktig ned ryggen og brukte en del tid ned til snøen, men derfra gikk det i en fei nedover snøflak nesten helt ned til Rauddalen. De andre fortsatte mot Olavsbu mens vi steingikk Rauddøla lenger nede.
Julia hadde fått nok tinderangling for en dag, mens jeg fikk veldig lyst på Skarddalstinden som lå der, så innbydende, nesten "rett ved" stien.
Vi skilte lag der stien opp mot Rauddalsbandet krysser elva. Julia fortsatte stien, mens jeg gikk med rak kurs mot Skarddalstinden og vi ble enige om å møtes der stien fra Gjendebu langs Langvatnet møter stien fra Olavsbu.

Skarddalstinden
Jeg gav litt på, men lufta gikk fort ut av ballongen og jeg ble tvunget til et litt mer "ruslete" tempo. Terrenget var lettgått opp mot foten av selve toppyramiden. Fjellet var stedvis virkelig rustrødt og forståelsen av all navnene som begynner på Rau... i området ble større. Fra bandet over mot Skarddalen (like ved høyde 1764 moh) var det steinur hele veien mot toppen. Så sent på dagen for en ikke alt for veltrent herremann ble det en drøy affære. Etter å ha forventet å se toppvarden over neste stein en 3-4 ganger dukket den endelig opp. Veien opp var meget enkel. Enkelte grove blokker gjorde at man med fordel kunne ta hendene i bruk, men bratt var det aldri.
Toppen kunne by på en herlig utsikt, mest spennende for meg var utsikten ned på den oppsprukne breen under meg og bortetter eggen opp mot selve Skarddalseggi. Ned til bandet mot denne så det greit ut fra toppen, men videre opp til Skarddalseggi så det ganske heftig ut (det er ofte vanskelig å bedømme slik ting når man ser det rett i mot, men dette så virkelig steil ut!). Det var uansett ikke aktuelt å gå noe videre nå. 
Etter et par korte minutter på toppen tok jeg fatt på returen. Siden denne toppen ikke var planlagt og jeg ikke hadde studert kartet på forhånd husket jeg ikke at nordryggen er fin å gå, så jeg gikk et stykke nedover vestryggen som jeg var kommet opp.

Det var en herlig følelse å gå slik i denne høyden med den lave kveldssola midt i mot. Hurrungane var som vanlig et imponerende blikkfang. Imponerende var også de to vestligste Rauddalstindane som fylte opp skaret mellom Østre Rauddalstinden og Høgvaglen.
Et stykke nedenfor toppen svinge jeg av ryggen og gikk ut på et steilt snøflak. Jeg sendte i vei et digert sørpeskred som ikke holdt større fart enn at jeg tok det igjen på vei nedover. Snøen var blaut og det var godt feste så det gikk greit helt til jeg kom ned på den velse breen i nordvesthellinga. Verken is eller sprekker var å se, så jeg valgte korteste vei ned til stien. Snøen kunne følges nesten helt ned og det var ikke mange minuttene denne nedturen tok.

Julia hadd sett meg komme nedover så hun ventet et stykke før der vi avtalte og møtes. Det ble en seig tur det siste stykket bort mot Leirvassbu, men i tørre klær og sko med en iskald cola inne på Leirvassbu var snart all smerten glemt. Dagen, som hadde vært over all forventning ble avsluttet nede i Leirdalen med en utsøkt middag på stormkjøkkenet og et spektakulært kveldslys.

OLAVSBUNUT - 1970 METER

Nut med stup på østsiden. Olavsbunut ligger ca. 1 km øst til nordøst for Mjølkedalstind (2137 moh) og bestiges enkelt fra bandet vest for toppen. Olavsbu er det greieste utgangspunktet, men Eidsbugarden / Fondsbu som ligger ved bilvei muliggjør også dagsturer hit. Primærfaktoren er ca. 160 meter.

Se også oversiktskart.