STORE RAUDDALSEGGI - 2168 METER

Rauddalseggi er en skarp egg sentralt i Jotunheimen som strekker seg 3-4 km øst til sydøstover fra Olavsbu.

Flere bilder av Raudalseggi: 
(bruk tilbakeknappen i nettleseren for å komme tilbake til denne siden.)

Mot Raudalseggi en tidlig morgen. August 2000.
I fjellsiden under Raudalseggi. August 2000.
Toppkronen på store Raudalseggi. August 2000.
Utsikt fra toppen mot Svartdalen. August 2000.
Enda et morgenbildet mot Raudalseggi. August 2000.
Utsikt fra Raudalseggi mot Semmeltind. August 2000.
Utsikt fra Raudalseggi mot Mjølkedalstinden. August 2000.
Fra Mugna på Kalvehøgdi mot Raudalseggi med telelinse i morgenlys. April 2003.
Illustrasjonsbilde av toppeggen sett gjennom telelinse fra Snøholtinden. Juli 2003
Raudalseggi titter ut av tåka. Sett fra sørøst. April 2004..

Adkomst: Vesteggen mot toppen er meget krevende og krever klatring, slik at den ruten som er mest aktuell for de fleste er å gå opp fra Skarddalen.
Det er to muligheter:
1) Å følge breen opp til bandet mellom toppen og Midtre Raudalseggi (2016 moh) (få sprekker, men et par stor tverrsprekker er det.).
2) Å følge ryggen fra Skarddalen opp mot Midtre Raudalseggi (2016 moh), enten helt til topps (bratt med en del sva og løse steiner) eller skrå opp og vestover fra ca. 1750 meters høyde bort til bandet mellom de to toppene. I førstnevnte tilfelle er det bratt, men forholdsvis grei klyving ned fra Midtre Raudalseggi vestover til bandet. I det andre tilfelle bør man være oppmerksom på at man må krysse et parti med snø det siste stykket opp til bandet. Dette stykket ligger i nordsiden og kan ofte være hardfrosset, spesielt sent på sommeren. Det kan derfor vær til hjelp med isøks og stegjern hvis man går her godt utpå sommeren.

Fra bandet er det bratt, men bredt og forholdsvis enkelt stort sett hele veien til topps. Fra den første toppen man kommer til fra øst går det en ca. 100 meter lang egg bort til det andre av to temmelig like høye toppunkt som utgjør toppen på Store Rauddalseggi. Et parti på noen få meter like etter den første av disse kan virke luftig for enkelte (se for øvrig turartikkelen litt lenger ned på siden).

Fra toppen har man en førsteklasses utsikt mot nabotoppene med Skarddalseggi (2159 moh) rett i nord, Høgvaglen (2066 moh) og Rauddalstindane (2157 moh) i nordvest, Mjølkedalstinden (2137 moh) rett på andre siden av Rauddalen i vest samt kolossen Sjogholstind (2141 moh) i syd.  Lenger unna i vest troner Hurrungane, og utsikten sydøstover mot Gjendealpene med bl.a. Store Knutsholstind (2341 moh) er uhindret.  I tillegg har man et fugleperspektiv i ordets rette forstand på eventuelle fjellvandrere som følger stien gjennom Rauddalen, mer enn 700 høydemetre rett under en. Dette er bare noen eksempler på det man ser fra toppen. 

Egen turopplevelse: 
En augusthelg i 2000 ble nesen igjen vendt mot fjellet, og Rauddalseggi var målet. Med tung sekk slet jeg meg opp motene fra Eidsbugarden opp til Gravafjellet og fortsatte innover til jeg fant det passende å slå opp teltet. 
Ved oppslagning av teltet oppdaget jeg at jeg hadde klart det geniale å glemme teltstengene i bilen. Natten ble således tilbragt under en liten presenning. 
Morgenen etter våknet jeg til en skyfri himmel, og jeg kunne knapt vente på å komme meg avgårde. Litt over åtte la jeg i vei i den kjølige morgenlufta. Galdeberget, og Slettmarksmassivet med breene så ordentlig billedskjønne ut, delvis innhyllet i morgenskyer. Jeg passerte mellom de to kollene nordvest for Grøneberget før det bar slakt nedover mot Rauddalen. Dessverre begynte det å trekke opp mer og mer skyer. Sjogholstinden (2141 moh), og turmålet: Rauddalseggi stakk såvidt opp av skyene. Nede i Rauddalen gikk jeg 10 meter på DNT stien før jeg fortsatte over elva og på skrå oppover flya på andre siden. Jeg merket det med en gang det begynte å gå oppover at jeg ikke hadde dagen - Det gikk rett og slett tungt. 
Jeg visste på forhånd at Rauddalseggi var lettest fra nord, samtidig som det knapt noe sted er mulig å komme opp på eggen fra syd. For å slippe å gå helt rundt og inn i Skarddalen siktet jeg meg inn på den sydøstlige enden av eggen hvor det var greit å komme opp. Vel oppe rundet jeg to småtjern på høyre side. Disse tjernene ligger på 1700 meter og er blant de høyesteliggende tjerna av en viss størrelse i Norge. Jeg fortsatte videre vest til nordvestover i samme høyde, på snø og sva, til jeg kom til breen øst for Midtre Rauddalseggi. På den nedre delen av breen var isen blottlagt og den så sprekkfri ut, så jeg krysset den i overkant av isfeltet. Herfra var det en flott utsikt oppover breen mot eggen mellom den østligste toppen og Midtre Rauddalseggi. Jeg forsto raskt hvorfor den veien ikke uten videre blir anbefalt. Et par tagger og en steil vegg opp mot Midtre gjør denne traversen krevende. 
Vel over breen var det på tide å få seg en hvil og litt næring. Det gikk fryktelig tungt og jeg følte meg allerede ganske ferdig. Til tross for all den fysiske elendigheten kunne jeg i alle fall glede meg over at været igjen smilte til meg: På kort tide var omtrent alle skyene fordunstet og sola skant på hver eneste topp i Jotunheimen. Skarddalseggi speilet seg i et blikkstille Skarddalsvann, og jeg riktig storkoste meg. Jeg kikket på kartet og terrenget, og bestemte meg til slutt for å skrå vestover mot den neste breen og videre opp på bandet mellom Midtre og Store Rauddalseggi. Et snaut kvarter fra den første breen, nådde jeg den andre. Det var ingen annen råd enn å krysse over. Ingen fare med sprekker eller sånn, men den kalde natten hadde gjort snøen hard som is, så personlig ville jeg nok brukt lang tid over her dersom jeg ikke hadde hatt stegjern med. 
Her oppe virket eggen østover mot Midtre Rauddalseggi steil og bratt, mens ryggen opp mot Store virket langt mer vennlig. Jeg bestemte meg for å bestige Store Rauddalseggi først. I det tørre fine været var det en lett tur de snaut 300 høydemeterne opp til toppen. Fra toppen gikk det en egg videre bortover drøyt 100 meter til det andre topppunktet. Jeg begynte, men en passasje på 4-5 meter like etter det første toppunktet er ganske luftig. Først er det drøyt 3 meter med en drøy halvmeters bredde, før man må passere et lite, snaut 1 meter dypt hakk. Videre bortover eggen er det enkelt. Jeg prøvde 3 ganger, men jeg stoppet opp på vei ned i hakket hver gang. Sånn er det når man har litt høydeskrekk, og når jeg heller ikke hadde noen med til å psyke meg opp ble det til at jeg ikke kom meg bort eggen. Det gjorde heller ingen ting. Det andre toppunktet så for øvrig en anelse lavere ut, uten at det nødvendigvis er det. Uansett var den første vardetoppen, topp god nok for meg. 
En lang deilig pause i solsteiken på toppen fulgte. Stien fra Olavsbu gikk som et bredt bånd nede i Rauddalen, men det var egentlig overraskende lite folk å se der nede på stien drøyt 700 meter under meg. Utsikten var for øvrig flott, selv om toppen ikke er av de aller høyeste i Jotunheimen. Spesielt Skagstølstindmassivet tok seg flott ut, med en "Donaldsky" rundt massivet like under toppen. Østover var det lite hvitt å se, stort sett bare fjell og stein. Breene østover hadde enorme svetteflekker, og jeg tenkte: "Disse breene må vel minke denne sommeren!". Egentlig gjør det seg med en del snø synes jeg, det hele virker på en måte litt mer imponerende da, derfor ble også fjellene i nord og vest flittigst fotografert. Lengst i nordvest lå Jostedalsbreen som et enormt hvitt bølgende hav. 
Etter en lang stund måtte jeg meg tvinge meg på beina igjen. Jeg kunne ha blitt sittende lenge lenge, men tiden gikk fort, og jeg hadde enda et stykke foran meg. Ned til bandet gikk det unna i en fei. 
Vel nede studerte jeg ryggen opp mot Midtre Rauddalseggi. Den så temmelig bratt ut, men jeg vet av erfaring at det er vanskelig å vurdere fjellsider når man ser dem midt i mot. Spent begynte jeg, og det var i grunnen veldig greit opp her. Man måtte bruke hendene litt, men bortsett fra en gang hvor jeg rotet meg litt for langt ut mot Rauddalen var det ikke noe luftig eller utsatt. Omtrent et kvarter brukte jeg på de omlag 130 høydemeterne opp til dagens andre 2000 metersvarde. Jeg vurderte en stund om jeg skulle fortsette til Sjogholstinden, men fant ut at jeg heller ville hjem så det ble en lang returmarsj. Tidlig i kveldinga var jeg nede ved Eidsbugarden igjen.

MIDTRE RAUDDALSEGGI - 2016 METER

Midtre Rauddalseggi er den minste av de to markerte toppene på Rauddalseggimassivet sentralt i Jotunheimen. Olavsbu er det nærmeste utgangspunktet, men også Leirvassbu og Gjendebu er greie utgangspunkt for en bestigning av toppen. Regn ca. 5 timer opp og ned fra Olavsbu, og betydelig mer fra Leirvassbu eller Gjendebu.

Flere bilder av Midtre Raudalseggi: 
(bruk tilbakeknappen i nettleseren for å komme tilbake til denne siden.)

Midtre Raudalseggi fra bandet mot Store Raudalseggi. August 2000.
Ryggen fra midttoppen og ned mot bandet mot Store Raudalseggi. August 2000.
Fra Mugna på Kalvehøgdi mot Raudalseggi med telelinse i morgenlys. April 2003.

Les også egen turopplevelse under Store Rauddalseggi.

Adkomst: Den vanligste veien til toppen er å gå opp fjellsiden fra Skarddalsvatnet i nord der denne danner en bred fjellrygg mellom to mindre breer.

Fra Olavsbu følger man stien i retning Leirvassbu nordover et kort stykke før man tar av fra stien og går østover mot skaret mellom Rauddalseggi og den navnløse toppen på 1812 moh i nord. Ned mot Skarddalen ligger det ei liten bre som skulle være grei å krysse, men utvis den nødvendige forsiktighet! (Går man lenger nord mot Skarddalstinden kan man ta seg ned i Skarddalen fra Rauddalsbandet uten å gå på noen form for bre.) Videre følger man Skarddalsvatnet et lite stykke før man etterhvert skrår sydøstover mot ryggen som fører til topps. De siste drøye 300 høydemetrene er ganske bratte, men ikke værre enn at det går greit for alminnelige fjellvante vandrere.
PS! Sva og en del stein. Et alternativ er å skrå oppover til bandet mellom Store og Midtre Raudalseggi og følge ryggen til topps.

Fra Leirvassbu følger man stien mot Olavsbu (JS23) nesten til Rauddalsbandet før man tar av fra stien og skrår sydøstover mot skardet syd for Skarddalstinden (2100 moh). Herfra bratt ned i Skarddalen og sydover på bandet mellom det vesle og det store Skarddalsvatnet. Videre et kort stykke langs Skarddalsvatnet før man skrår sydøstover mot ryggen som fører til topps. De siste drøye 300 høydemetrene er ganske bratte, men ikke værre enn at det går greit for alminnelige fjellvante vandrere.
PS! Sva og en del stein. Et alternativ er å skrå oppover til bandet mellom Store og Midtre Raudalseggi og følge ryggen til topps.

Fra Gjendebu følger man stien mot Gjendetunga (1516 moh) (se JSAD) et lite stykke før man forlater denne i det stigningen mot Gjendetunga for alvor begynner. Man fortsetter oppover Storådalen og skrår oppover fjellsida nordvestover. Etter noen kilometer passerer man vestenfor tjernet på 1402 moh. Her svinger man en aning vestover, og kommer snart til Skarddalsvatnet. Vannet følges en drøy km vestover før man skrår sydvestover mot ryggen som fører til toppen. Det er ikke sti her, og det kan være stedvis tungt å gå i de laverliggende delene der vegetasjonen er tett. Alternativt kan man følge JS13 fra Gjendebu i retning Leirvassbu og krysse elva i nordvestenden av Hellertjernet. Her må man belage seg på å vade. (Forsiktig!).

Med mindre man er ute etter utfordringer, bør man ikke velge østryggen mot toppen, selv om den er fin og lettgått til fortoppen på 1936 moh. Det siste stykket er nemlig krevende og krever klatring.

Fra toppen er det forholdsvis enkelt videre vestover eggen mot Store Rauddalseggi (2168 moh).