STORE RINGSTIND - 2124 METER
Enhver som har kommet kjørende på
riksveien ovenfor Turtagrø mot Sognefjellet i godvær har mer eller
mindre bevisst sett Store Ringstind. En av de virkelig flotte toppene i
Hurrungane. Fra veien ser man den med det loddrette nordstupet midt i
mot og den skrånende østflanken som strekker seg opp mot en
"sylskarp" toppegg.
Store Ringstind er kanskje først og
fremst en skitopp. På godværsdager i mai kan store skarer av
skiløpere legge i vei mot toppen. Til tross for store sprekker på
breen, kan man ta seg noenlunde trygt til toppen uten sikring dersom
snøforholdene er brukbare og man følger en trygg trasé. På sommeren
er sprekkfaren større, adkomsten lengre og det er lengre mellom hver
fjellvandrer.
Utsikten fra Store Ringstind er
upåklagelig, plassert som den er forholdsvis sentralt i Hurrungane. En
godværsdag på toppen er en opplevelse om ikke for livet, så i alle
fall noe det går an å leve en god stund på.
Adkomst:
Fra Turtagrø ved riksvei 55 kjører (eller går) man veien i
retning Ringsdalen (ca. 2 km fra Turtagrø). Det går tydelig sti
innover Ringsdalen på østsiden av elva. Innover dalen åpenbarer
stadig nye tinder seg og utsikten endrer seg hele tiden. Ringsdalen er
rett og slett en dal som aldri slutter å imponere.
Innerst i dalen dominerer steinur og morenemateriale og det blir litt
mer kronglete og ta seg frem. Vardingen skrår etterhvert opp i
fjellsiden øst for dalbunnen før den "skjærer" bratt opp
ca. 50 høydemetre. Det er svak varding forbi denne passasjen.
Snøforhold o.l. kan imidlertid medføre at andre veivalg enn vardingen
blir mer naturlige. Under gode forhold er det forholdsvis greit å ta
seg opp her, men det kan være nokså ekkelt å ta seg opp her når det
er vått (på vårparten ved skiturer krysser man normalt opp det
bratteste partiet på ei snøfonn. Er snøen hardfrossen kan det være
aktuelt med stegjern.).
Vel oppe det første bratte stykket (drøyt 1500 moh)
passerer man over en avrundet morenerygg før man går litt ned mot
brekanten. Herfra er det flere varianter: Man kan enten følge en nokså
direkte linje syd til sydvestover mot vestfoten av Midtre Ringstind
eller man kan gå i en mer sydøstlig bue oppover mot Ringsskard og så
svinge vestover under nordveggen på Midtre Ringstind. Sistnevnte
foretrekkes av mange, spesielt på ski, fordi det gir en noe mindre
bratt stigning og man holder litt mer avstand til stupene ut mot
Ringsdalen.
Etterhvert som man nærmer seg bandet
mellom Midtre- og Store Ringstind dukker oppstigningen opp mot toppen
frem: En lang bre- / snøbakke. Normalt holder man her litt til venstre
opp til drøyt 1900 moh hvor man kommer over en slags kam. Herfra går
man litt mer nordover opp til foten av den siste, nokså bratte
snøhellingen mot toppen. De siste omlag 50 høydemeterne opp til
toppeggen er bratte og ved vanskelige snøforhold kan stegjern være et
godt hjelpemiddel. Ved myk snø er det normalt uproblematisk å ta seg
opp den siste bakken uten spesielle hjelpemidler. Selve toppen er en
smal nord-syd gående egg, omlag 100 meter lang, dog ikke smalere enn at
de fleste ikke vil ha noen problemer med luftigheten.
Returen følger normalt samme vei, evt.
med et besøk på nabotoppene Midtre- og Østre Ringstind eller
Stølsmardalstind. Vær obs på at returen kan være vanskelig å finne
ved tåke og ha i bakhodet at det befinner seg stup ut mot Ringsdalen
stort sett hele veien.
Egen turopplevelse - 17. mai
"feiring" på Store Ringstind: (Fredag
17.05.2002) (Se også et eget bildegalleri fra denne turen)
Fagernes - Turtagrø
Vi hadde allerede spikret vårskitur denne helga en god stund og
forventningene ble ikke akkurat mindre da metereologene klistret en stor
sol på kartet over sydnorge. Vi var derfor litt skuffet da vi kjørte
nordover Valdresflya med tunge skyer hengende nedover Tjørnholtind og
Besshø. Nordover mot Vågå lysnet det imidlertid litt og i Lom skant
sola. Her møtte vi broren min, Tor Erik, som kom ned fra Trondheim.
Klokka var bare litt over 8, så vi hadde utnyttet morgenen ganske så
godt. Det ble tid til en liten frokost i Lom før vi kjørte videre mot
Sognefjellet.
På Sognefjellet var så godt som alle skyer fordunstet og toppene var
pudret med et godt lag nysnø. Bare i Hurrungane hang det igjen en god
del tunge skyer. Vi satset imidlertid på at også disse skulle
fordunste og kjørte videre mot Turtagrø.
Turtagrø
Som mange har fått med seg, brant det gamle erverdige Turtagrø
hotell ned til grunnen vinteren 2001. Nå til 2002 sesongen var
imidlertid det nye bygget kommet opp i en noe spesiell arkitektonisk
utforming som det sikkert være delte meninger om. Sikkert er det i alle
fall at de fleste fellentusiaster gleder seg over at Turtagrø igjen er
åpent og tilgjengelig for fjellentusiaster der det ligger vakkert
plassert ved foten av Skagastølstindane.
Vi hadde trodd det skulle være mye folk på Turtagrø, men det synet
som møtte oss da vi kom ned dit ved ti-tiden på 17. mai overgikk alle
mine forestillinger. Biler over alt og telt i bøtter og spann i
området rundt hotellet. Det viste seg at Telemark / Snowboard magasinet
Fri flyt hadde et større arrangement her oppe. Vi kjørte raskt gjennom
og videre oppover mot Ringsdalen. Heldigvis var veien mot Årdal åpen
og kjørbar et stykke opp fra Turtagrø. Dette sparte oss for et par
kjedelige kilometre som vi ellers ville ha måttet bære skiene. Vi
parkerte i veikanten sammen med en rekke andre biler. Sekken ble pakket.
Maten ble gravd ned i snøen, Ansikter ble kremet inn og feller ble
festet til skiene før vi forventningsfulle la i vei inn mot Ringsdalen.
Ringsdalen
Det var lite snø i de ytre delene av Ringsdalen. Flere ganger
måtte skiene tas av for å krysse snøfrie partier. Vi fulgte
hovedsporet over på østsiden av elva. Senere skulle det vise seg at vi
hadde kunnet gått mer sammenhengende på ski dersom vi hadde holdt oss
på vestsiden innover dalen. Skyene hadde nå også forlatt Hurrungane.
Kun enkelte etternølere hang litt igjen rundt enkelte topper. Det var
fantastisk å gå innover her på ski og bøye nakken og skue opp på de
mektige tindene innover i dalen. Jeg hadde vært her før om sommeren,
men dette var første gangen på ski.
Innover dalen var mange små grupper på vei innover, men oppe på
Rinsbreen var ennå ingen å se. Inntrykkene ble mer og mer mektige dess
tettere vi kom inn på fjelltoppene og de oppsprukne brefallene som
styrter ut mot Ringsdalen, både rett forfra og fra høyre. Etterhvert
dukket også nye topper som Østre Ringstind og Nordre Midtmaradalstind
opp, topper som ikke er synlige lenger ute i dalen.
De første to kilometerne er dalen ganske flat, men så begynte
stigningen for alvor. Først noe forsiktig, og så stadig brattere
etterhvert som vi skrådde opp i fjellsiden på venstre side av dalen.
Til slutt bar det så bratt oppover at våre smale og slitte feller ikke
lenger ville holde så vi måtte gå sikk sakk. Der det ble for bratt
for å gå videre svingte sporene mot høyre på skrå ut i ei bratt
snøhelling. De fleste valgte å beholde skiene på, mens noen foretrakk
å gå til fots her. Snøen var uansett myk og fin og en utgliding ville
aldri vært farlig. På andre siden av snøhellingen måtte vi ta av oss
skiene og 5 miniutter senere satt vi på moreneryggen i kant av
Ringsbreen og nøt en liten pause med storslagen utsikt.
Ringsbreen
Vi måtte ned en liten bakke før vi kom ut på breen. Ute på
breflata fikk vi for første gang på turen stifte nærkontakt med et
silkemykt, pur-rent og drømmeaktig lag med fersk puddersnø. Med store
forventninger til nedkjøringene trasket vi lett til sinns oppover
breen. Tor Erik fulgte et spor lenger til høyre med sitt snøbrett på
ryggen, mens jeg og Julia holdt en litt slakere linje litt lenger til
venstre.
Det gikk etterhvert tungt opp gjennom nysnøen, og pustestoppene ble
hyppigere, men det gjorde ingenting på en dag som denne. Vi krysset
bortover mot Store Ringstind helt oppunder Midtre før vi kom ut på det
flate bandet mellom disse to toppene. Her ble vi møtt av to vanvittig
flotte syn. Midt i mot steg Store Austabottind som et spir mot himmelen,
tilsynelatende så nær at man kunne ta på den. Denne fasinerende
toppen tar seg vakkert ut fra omtrent alle vinkler, men å se toppen fra
denne vinkelen var noe av det heftigste jeg har opplevd i Jotunheimen.
Like etterpå dukket også Stølsmaradalstind opp på venstre hånd. Som
en sylskarp haifinne ser den ut som fra nord.
På bandet var det folksomt og mange hadde tatt med seg et lite flagg i
sekken. Til tross for at breen videre opp mot Store Ringstind bare
timer tidligere hadde ligget jomfruelig og urørt, dekket av nysnø, var
det nå spor på kryss og tvers, nærmest over alt. Det var sikkert
borti hundre skiløpere underveis denne dagen. De raskeste var allerede
ferdige med bestigningen av Store Ringstind, ja noen var sogar i gang
med topp nr. 2 for dagen, den mer krevende Midtre Ringstind.
På kryss og tvers av breen med mange pustepauser innimellom dro vi oss
helt opp til bunn av den siste bratte bakken, drøyt 50 meter under
toppen. Her var Julia fornøyd og ventet mens jeg og Tor Erik fortsatt
til toppen. Det var bratt det siste stykket, men snøen gav brukbart
feste og i bunn av bakken var det en naturlig stopplass. Jeg lot skiene
stå igjen mens Tor Erik bar snøbrettet helt opp.
Store Ringstind
Endelig var toppen nådd, en topp som hadde vært et høyt ønske
lenge. Ikke bare var toppen nådd, men den ble nådd på en drømmedag
uten en sky på himmelen, med fri sikt i alle retninger. Det satt endog
folk på toppen i kortbukse (ikke det at det så spesielt deilig ut i
den sure vinden på toppen, men).
Vi tok en serie bilder i alle retninger før jeg sugde inn alle
inntrykkene en siste gang før nedstigningen. Utsikten var strålende
mot et hav av tinder, breer, dype daler og snøvidder.
Tor Erik var nede på et blunk (les et minutt) mens jeg og Julia
tok det langt roligere. Med Tor Eriks ski i armene følte jeg meg
dessuten ikke alt for stabil.
Vi fulgte samme vei ned igjen som opp og litt før kl. 19 var vi slitne,
lett solbrente og meget fornøyde nede igjen ved bilen. Turen ble
avsluttet med en brus på Turtagrø før vi kjørt over til andre siden
av Sognefjellet for å finne en teltplass.
Dagen etter hadde vi en nesten like fin
tur på Smørstabbreen.
MIDTRE RINGSTIND - 2025 METER
ØSTRE RINGSTIND - 2002 METER
|
