HØGRONDEN - 2114 METER
Utsikten mot Høgronden, Midtronden (2060 moh) og Digerronden (2015 moh) fra Dørålseter i nord er et av Norges absolutt mest fotograferte motiver, og er hyppig brukt i turistbrosjyrer og reklamesammenheng. Det er spesielt når høsten setter inn og den første nysnøen har lagt seg på toppene at skjønnheten er fullkommen. For de som er ute etter mer enn bare å fotografere byr Høgronden på en fin topptur blant de enklere 2000 meters toppene. Å ha telt ved Langglupbekken sydøst for toppen er kanskje det enkleste utgangspunktet, men både Bjørnhollia og Dørålseter er greie utgangspunkt for en bestigning av toppen, og det er merket sti til toppen fra begge hyttene. Adkomst: Fra Dørålseter følger man stien sydvestover fra hytta og på bro over Atna
etter en drøy km. Kort etter at man har krysset elva deler stien seg.
Hovedstien som fortsetter til flere forskjellige hytter i Rondane fortsetter
langs Atna, mens stien mot Høgronden svinger til venstre og klatrer ganske
bratt opp snaut 100 høydemetre. Vidjedalsbekken følges et stykke og stien dreier
etterhvert mot øst. Omlag 3 km etter stidelet kommer man forbi det vesle
Neverbutjernet. I motsetning til fjellområder som Hardangervidda og Jotunheimen
som kryr av små og store innsjøer, er disse en sjeldenhet i Rondane, og de få
innsjøene som finnes er meget små. Stien fortsetter sydøstover i slakt og
lettgått terreng. Dersom været er klart har man hele tiden en flott utsikt mot
den bratte nordvestvestveggen på Høgronden, og man kan tydelig se nordryggen
som man snart skal følge til topps. Like innunder toppen passerer man et tjern
på 1461 moh, et vannfylt hull etter en botnbre som en gang lå her. Her
på omlag 1500 moh begynner selve stigningen. Først i en bred fjellside, men
etterhvert svinger man inn på selve nordryggen og det blir betraktelig smalere.
Mot øst er det et loddrett stup på flere hundre meter.
Utsikten fra toppen er naturligvis flott dersom det er klart vær. I nordvest ser man fint mot Dovrefjell med bl.a. Snøhetta (2286 moh). I øst ligger Alvdalsfjellene med den ruvende Sølnkletten (1827 moh) som blikkfang, og ikke minst mot den imponerende nordveggen på Rondeslottet (2178 moh) som ligger kun noen få kilometer mot sydvest. Dette er bare noe av det man ser fra toppen. Fra Bjørnhollia tar det 7-8 timer opp og ned. Det samme fra Dørålseter, eller dersom man går mellom Bjørnhollia og Dørålseter over toppen. Egen turopplevelse - Langs røde T'er til Høgronden (06.09.2003) Allerede på kjøreturen fra Skrautvål minnet fjellbjørkenes gulfargede blader oss om at høsten var i anmarsj. Første helga i september var her og værmeldingen var ikke mer enn sånn passe høstlig. Vi lot oss likevel ikke skremme, men pakket i stedet bilen og satte kursen mot Rondane, nærmere bestemt Døråldalen med Høgronden og Trolltinden (tidl. Sagtinden) som turmål. Etter 260 kilometer i bil lørdag formiddag kunne vi begynne å gå litt over tolv. En kraftig sydvestvind slo i mot oss og fikk øyne og neser til å renne allerede fra start ved Nedre Dørålseter. Et kort stykke gikk vi i feil retning mot brua over Atna, ei flott trebro over det krystallklare, grønnlige Rondvannet. På andre siden begynte stigningene brutalt, omlag 50 meter opp ei diger sandmorene, med den hviteste, fineste sand man kan forestille seg før vi kom opp i Skranglehauganes eventyrverden. Skranglehaugane er verd et besøk alene - Overalt er det hauger og rygger dekket av grønnlig lav med dødisgroper innimellom. Disse gropene er stort sett fylt opp av lyng og annen vegetasjon som får et vidt fargespekter fra rødt til grønt om høsten. Disse fargene er så intense mot den lyse laven. Et virkelig sterkt inntrykk. Videre førte stien oss over i den godt skjermede Vidjedalen, et lite paradis i seg selv hvor fjellbjørka strekker seg opp i over 1100 meter, godt beskyttet mot de kraftige vindene som blåser over Vidjedalsflya. Vidjedalsbekken som renner her er typisk for vassdrag høgt i Rondane. Forholdsvis begrensede mengder med krystallklart vann, omgitt av kritthvite og til dels glattslepne steiner på begge sider. Digerronden og Midtrondane var fri for skyer, mens Høgronden ennå ikke ville vise seg for oss. Litt nysnø lå øverst i nordhelningene over ca. 1900 meter, for øvrig hadde den knallvarme sommeren gjort kål på det meste av snøen. Det var et lettgått og behagelig terreng inn mot foten av Høgronden og den forholdsvis lange anmarsjen gikk fort unna. Vi var fornøyde med fremdriften og egen dagsform og lot oss ikke knekke av at en jogger føk forbi oss i et langt høyere tempo. På vei innover passerte vi Neverbutjernet, tegnet inn på kartet som innsjø, men begge gangene jeg har vært har har tjernet vært uttørket. En stor vegetasjonsfri steinørken er alt som er å se, men meget taknemmelig å krysse med flate steinheller og sand. Når vannet er fylt opp kan det umulig ha så mye som en meters dybde på det meste. Høgronden begynte etter hvert å bli sjenerøs og lot oss få se hvor vi var på vei. Høgt troner den over Midtbotn med sorte fjellvegger og uhyggelige grusrenner. Alle bekkene vi passerte på vår vei var uttørket, dvs. det fantes nok litt vann men det rant godt skjult under overflaten. Inne ved det store tjernet i Midtbotn (som ikke var uttørket) møtte vi de første på vei ned fra toppen. Hittil hadde vi hatt fjellet for oss selv med unntak av jogger'n som kom og forsvant i løpet av et blunk, men ikke nå lenger. Folk hadde tydeligvis startet tidligere enn oss, for hele veien oppover ryggen kunne vi se små menneskesiluetter på vei opp eller ned. Med målet i sikte og med godt mot tok vi fatt på stigningen mot toppen. Først 200 høydemeter lettgått motbakke og deretter 400 høydemeter brattere steinur. Stien forsvant mer og mer, mens turistforeningens røde T'er stod like tett hele veien. Nysnøen dukket etterhvert opp, først spredte klatter i søkk innimellom steinene, etterhvert større flekker. Tåka gadd ikke vente på at vi skulle få unnagjort vår toppvisitt men la se nådeløst rundt hele toppkronen og var vår følgesfiende på hele bestigningen. Jogger'n kom nedover, i et litt roligere tempo nå enn sist vi møtte ham, ikke så rart kanskje på vei ned glatt og våt steinur i et par lette joggesko. Møtende trafikk lenger nede hadde også møtt Jogger'n (vi spurte) og beroliget oss med at han var over i gående frekvens allerede på vei mot toppen, men at han hadde lagt inn en kort spurt i det han jogget forbi en 9 åring på vei mot toppen. Jogger'n smilte og beroliget oss med at det ikke var langt igjen til toppen. Vi gikk ikke helt på den og la på litt for oss selv for å unngå å bli skuffet over en topp som "aldri" kom. Til sist var den der: Et byggverk av en varde, stor som et lite hus. Slik virket det i alle fall i tåka. Vi var de siste på toppen, bortsett fra tre karer som traverserte fra Dørålseter via Digerronden, Midtrondene og nå Høgronden på sin vei til Bjørnhollia. Toppen var intet blivende sted: Ingen utsikt, ingen varmestue, ikke en gang varme. En kort hutrende spisepause unnet vi oss bak ei stor levegg 20 meter bortenfor varden før vi forsiktig skled oss ned de snødekte steinene. 3 timer og 15 minutter hadde vi brukt opp og returen tok oss nesten 3 timer til tross for at vi syntes det gikk bra unna. Slike lange turer hvor været med vind og kulde setter en stopper for de lange pausene gjør at beina blir ganske slitne mot slutten. Det var to par stive stokker av noen bein over såre føtter som ankom bil og telt. Utrolig hvor godt en god varm sovepose, deilig mat og en rykende kopp kakao kan gjøre for humøret etter en slik tur.
MIDTRONDEN VEST - 2060 METER
Midtronden Vest bestiges nesten alltid i forbindelse med en
bestigning av enten Digerronden (2015 moh)
eller Høgronden (2114 moh). Se derfor under en av disse to
toppene for en mer detaljert beskrivelse av adkomsten. Se også beskrivelsen av traversen
over alle fire fjelltoppene i dette området.
MIDTRONDEN ØST - 2042 METER
Midtronden Øst besøkes nesten alltid i forbindelse med en
bestigning av enten Diggerronden (2015 moh) eller Høgronden
(2114 moh). Se derfor under en av disse to toppene for en mer detaljert
beskrivelse av adkomsten. Se også beskrivelsen av traversen over
alle fire fjelltoppene i dette området.
DIGERRONDEN - 2015 METER
Digerronden er en nærmest kjegleformet pyramide. Spesielt når man
betrakter den fra sydvest, f.eks. fra Rondehalsen er denne formen
utpreget. Adkomst: Fra Dørålsseter er det to muligheter, man kan følge stien mot Rondvassbu (RS02)
og ta av fra denne nordvest for Salen (1511 moh). Bergsetbekken krysses før man
passerer Salen på nordsiden og går videre rakt mot toppen.
TRAVERSEN HØGRONDEN / MIDTRONDEN ØST / MIDTRONDEN VEST / DIGERRONDENFra Høgronden (2114 moh) må man omlag 350 høydemetre ned mot vest, utelukkende på stein. Nede i skaret er det bare å trekke pusten dypt før man begynner på nesten 300 meters oppstigning mot Midtronden Øst (2042 moh). Denne delen er ikke spesielt vanskelig. Pass bare på å ikke trå over eller miste balansen på en av alle de potensielt forrederiske steinene. Det er to toppunkt på Midtronden Øst, men det andre kvalifiserer ikke til å regnes som en egen topp. Den snaue kilometeren mellom Midtrondne Øst (2042 moh) og Midtronden Vest (2060 moh) er den mest krevende på turen, dvs. lett klyving. Fra Midtronden Vest er det enkelt videre ned ad nordvestryggen (snaut 250 høydemetre ned), over en mindre topp før de siste snaue 200 høydemetrene opp til Digeronden (2015 moh). "Samler" man på 2000 meters topper har man på denne turen tatt 4 stykker i en sleng. "Samler" man ikke på 2000 meters topper har man forhåpentligvis hatt en fin tur, og enten man "samler" eller ei begynner man trolig å bli lei steinur på dette tidspunktet. Men det hjelper ikke, ennå må man ned 5-600 høydemetre i steinur før man treffer på snillere underlag. Skal man videre mot Rondvassbu går man sydvestover ned mot Bergedalstjernene, mens dersom man skal til Dørålseter lønner det segå gå nordover mot Vidjedalsflyi og komme innpå stien fra Høgronden (2114 moh) nede ved Vidjedalsbekken. Regn 8-10 timer totalt på en tur fra Rondvassbu eller Dørålseter oppom alle 4 toppene. Se under de enkelte toppene for bilder av disse. Se også kart.
|
