SJOGHOLSTIND (SNØHOLSTIND) - 2141 METER

Bilde av Sjogholstind: 
(bruk tilbakeknappen i nettleseren for å komme tilbake til denne siden.)

Like ved Olavsbu mot toppen. Juli 2001.
Toppen sett fra vest til sydvest. Juli 2003.
Ved toppvarden. Juli 2003.
Utsikt fra toppen østover mot bl.a. Gjende og Besshø. Juli 2003.
Klyvepunkt på sydvesteggen I. Juli 2003.
Klyvepunkt på sydvesteggen II. Juli 2003.
Fra toppen mot nordeggen. Juli 2003.
Under oppstigning mot Svartdalspiggan mot Snøholtind. Juli 2003.
Toppen sett fra kvisteløypa mellom Fondsbu og Gjendebu. April 2004.

Sjogholstind er et dominerende, nærmest kuppelformet, fjell sentralt i Jotunheimen. Toppen bestiges forholdsvis greit både fra nord (mer krevende) og sør (via vest eller sørøstflanken), mens den markerte østeggen er mer vanskelig og krever klatring.

Toppen ligger innenfor dagsturrekkevidde fra flere populære turisthytter. Disse er Eidsbugarden / Fondsbu i sør, Gjendebu i øst og den selvbetjente Olavsbu i nord.

Fra Olavsbu følger man stien sydover i retning Eidsbugarden (se JS25b). Når man nærmer seg bandet mellom Mjølkedalstinden (2137 moh) og toppen tar man av fra stien til venstre og følger nordvestryggen mot toppen. Det er stedvis ganske bratt opp ryggen hvor enkelte varder viser vei. Vanskelige punkter omgås vekselvis på venstre og på høyre side. Selve toppeggen er enkelte steder ganske smal og luftig! 
Alternativt fortsetter man et stykke forbi ryggens begynnelse før man skrår opp vestflanken mot sørryggen. Dette er en enklere variant.

Fra Gjendebu følger man stien i retning Olavsbu (JS22) og tar av fra denne mot vest like før man kommer til tjernet på 1424 moh. Man skrår så nordvestover opp fjellsida under den bratte toppveggen og kommer via ei stor markert skråhylle ut mot sørryggen. Sørryggen følges så enkelt til topps.

Fra Fondsbu / Eidsbugarden følges stien (JS25b) i retning Olavsbu. Ta av mot Gjendebu (JS26) før man forlater stien og tar sikte på den smale landstripen som skiller de to Sjogholsvannene. Man fortsetter så nordøstover mellom de to vannene før man tar seg østover opp fjellsida mot det lille høydepunktet sør for toppen, på vel 1920 moh. Herfra følger man ryggen nordover, evt. litt ut på østsiden, bratt men greit til topps.

En så isolert topp som Sjogholstinden gir naturligvis en flott utsikt: I vest rager den flotte Uranostinden (2157 moh), mens bak den igjen reiser Hurrungane seg litt mer blålig mot himmelen. Rett i nordvest står den spisse Mjølkedalstinden (2137 moh) og til høyre for den Rauddalseggi (2168 moh). I sydvest ruver Gjendealpene med  Slettmarksmassivet nærmest.

Egen turopplevelse (20.07.2003)

Brutalt ringte vekkerklokka kl. 5 søndagsmorgen. Først ombestemte vi oss, og ville sove videre, men vissheten om det fine været på baksiden av persiennene gjorde dette umulig.
Klokka halv 8 stod vi turklare på parkeringen ved Fondsbu. Det var en nydelig dag, fortsatt nokså rolig rundt hytta og sol fra en skyfri himmel. Med lette dagstursekker fulgte vi stien i retning Olavsbu opp langs Mjølkedøla. En del myrområder og litt mygg var det eneste negative, ellers var det bare helt herlig å rusle innover her i den friske morgenlufta.

Denne julimåneden var særdeles varm - fonner, skavler og breer var fullstendig dominert av blåis eller skitten fjorårssnø, noe som gav landskapet et litt goldt preg, og ikke det normale, snøfriske inntrykket som man ellers ofte får i Vestjotunheimen i juli. På et høydedrag før Store Mjølkedalsvatnet fikk vi for første gang innsyn mot Mjølkedalsbreen, et flott motiv med vannet i forgrunnen og breen med de kvasse tindene i bakgrunnen. Vårt mål, Snøholtinden, lå imidlertid godt skjult bak andre koller og fjell, og dukket bare sporadisk opp så vidt det var.  Vi passerte gjennom et markert skar nord for punkt 1616 moh, på Høgbrothøgdis nordrygg. Herfra skled vi ned et snøflak og var snart nede  på bandet mellom de to Snøholsvatna. Det hadde gått smått med oss, og dagen var allerede godt fremskreden med god varme i sola. Vi unnet oss en lengre pause her ved elva.

Snøholtinden tronet 650 meter over oss med sin brede vestflanke. Vi valgte å gå rett opp mot fjellsiden for så å følge den slakeste linja i en nordlig bue slik at vi kom nordvestfra opp mot en markert kolle på drøyt 1820 moh, litt syd til sydvest for toppen. Julia hadde ikke helt dagen idag, og vi ble enige om at jeg skulle gå videre bl.a. av tidshensyn mens hun ble igjen her og ventet.
I stedet for å gå bort mot den østlige siden av sydryggen som planlagt, gikk jeg direkte opp sydvestryggen. Den ble etterhvert markert brattere, og det virket som om letteste vei gikk litt ut i siden, til venstre for selve eggen. Spesielt ett punkt var litt mer utfordrende, hvor man kom ut på ei grusbelagt hylle i overkant av noe "mye brattere". Her var det en stor, fastkilt stein i renna videre opp, som fungerte som hovedtak opp et halvannen meter høyt klatrepunkt. Det gikk veldig greit, men var litt mer enn jeg hadde regnet med på denne ruta. (men den østlige delen av sydryggen er som nevnt enklere). Videre var det klyveklatring, enkelt opp ei bratt renne før jeg snart befante meg på kanten av ei større steinflate. Snøholtinden er en litt annerledes topp. Topplatået er betydelig i utstrekning, og gir toppen en litt kjedelig fremtreden fra de fleste kanter, like fullt er det få svært enkle adkomster til toppen. Fra kanten av topplatået var det kun et kort stykke oppover steinslettene til toppvarden. Dette var enda en av disse dagene hvor man kan sitte timesvis på toppene i godt over 2000 meters høyde med minimalt av klær uten mulighet for å fryse.

Jeg gikk et stykke nedover nordeggen, og skjønte straks at den var av et ganske annet kaliber, avhengig av hvor godt den kan omgås, må det være en spennende og luftig tur. Jeg hadde uansett ikke tid til å prøve meg så langt ned, men fikk i alle fall tatt noen bilder.

På tilbakeveien traff jeg 4 karer som også var på topptur, de hadde startet på Olavsbu og gått over Mjølkedalstind og nå altså opp til Snøholtinden før de skulle videre til Eidsbugarden. De hadde blitt advart mot nordryggen av hyttevakten på Olavsbu, som tildligere hadde snudd på denne, og i stedet valgt vestflanken og samme rute som meg opp sydvestryggen.

Ned i vestflanken traff jeg Julia igjen og sammen gikk vi ned til bandet mellom Snøholsvatna. Varmen var nå skrudd opp for fullt, og vi følte begge at vi var i ferd med å bli overopphetet. Det "skal" jo ikke være så varmt 1500 meter over havet. Resultatet ble i alle fall at vi fant en kulp i elva og badet. Vannet var ikke engang så skrekkelig kaldt! Med sine vel 1486 meter over havet var det ny høydebadreokrd i Norge for vårt vedkommende, og for en forfriskende opplevelse, på mange måter en deiligere opplevelse enn selve toppen.

Tilbake valgte vi en annen vei, først langs Snøholvatnet og opp i skaret øst for Høgbrothøgdi (mye stein!) før vi fulgte vassdraget herfra og ned til stien i Mjølkedalen. Det var litt kortere enn å følge stien, men jeg vet ikke om vi sparte så mye tid på grunn av lengre strekninger med ganske uveisom steinur.
Tilbake ved bilen viste det seg at vi hadde brukt hele 11 timer på turen, langt mer enn regnet med til tross for mange og lange pauser. På en mer målrettet tur, for folk med god form bør man kunne gå denne turen på i alle fall 7-8 timer.