SLETTMARKSHØ - 2190 METER

Karakteristisk "paddeflatt" bredekt topplatå. Spesielt når en kommer kjørende oppover Østre Slidre på godværsdager ser en godt den flate topprofilen. Beregn i alle fall 6-8 timer på turen opp og ned dersom man starter fra Gjendebu. Blant våre 2000 meterstopper er Slettmarkshø en av svært få som har en permanent toppbre. I farten kommer jeg bare på Glittertind som har en toppbre ved siden av Slettmarkshø

Bilder av Slettmarkshø: 
(bruk tilbakeknappen i nettleseren for å komme tilbake til denne siden.)

Mot Slettmarkshø en tidlig augustmorgen 2000.
Fra Glittertind mot Slettmarksmassivet gjennom telelinse ved soloppgang. 2001.
På vei mot toppen fra nord. Juli 2003.
Brekuppelen på toppen. Juli 2003.
Utsikt fra toppen sørover mot Bygdin. Juli 2003.
Østveggen med litt av toppen i forgrunnen. Tatt fra sør. Juli 2003.
Fra toppen med utsikt mot Slettmarkspiggen. Juli 2003.
Fra Slettmarkshø mot nordtoppene. Juli 2003.
Fra Snøholtinden med telelinse mot Slettmarkshø og Slettmarkspiggen. Juli 2003.

Adkomst:
Bestiges lettest fra nord, med Gjendebu eller telt i Vesleådalen som naturlig utgangspunkt. Stien fra Gjendebu følges mot Eidsbugarden til Vesleåe er krysset. Derfra går man opp mot ryggen øst for Slettmarksbreen og på skrå opp i flanken mot bandet mellom toppen og Slettmarkshø Nord. Dersom man ønsker det kan man svippe innom Slettmarkshø N (2086 moh) på veien opp. 
Alternativt kan man følge den sørlige ryggen, sydøstover fra Langedalen, men dette er adskillig brattere og mer luftig enn ruta fra nord med bl.a. en bratt hammer som kan omgåes i løst fjell på østsiden. Utsikten fra toppen er flott, spesielt mot nord og nordvest der ingen topper umiddelbart sperrer utsikten. Imponerende er også utsikten mot den spisse Slettmakspiggen i vest.

Egen turopplevelse (15.07.2003) - Fra Gjendebu til topps med rekognosering på sydøsteggen.

Etter en slitsom tur til Mesmogtind via Svartdalspiggan dagen før med sen retur var det ingen velkommen lyd da vekkerklokka ringte allerede klokka 6. "Slumre funksjonen" på mobiltelefonen ble flittig brukt en halvtimes tid før søvnsuget ble overvunnet. Det var helt nødvendig å stå opp så tidlig siden jeg skulle være med siste båten fra Gjendebu som ikke går så alt for sent.

Jeg gikk rolig oppover stien mot Eidsbugarden, passerte noen engstelige kuer på vei oppover før jeg etter en trekvarters tid kom til broa over Vesleåe. Jeg var nå allerede på "feil" side av elva fra Slettmarksbreen, men håpet det ville gå greit å krysse denne uten å gå store omveier. Et tråkk gikk opp lia, først på ryggen og senere på venstre side av høyde 1348. Vegetasjonen var lett og fin å gå på - gresskledde morenerygger et stykke ovenfor elva. Jeg drøyde med å forsøke meg på en brekrysning til elva etterhvert delte seg i tre hovedløp. Her gikk det helt greit å krysse med middels vannføring og jeg kunne svinge mer mot nordvestryggen uten å ha gått spesielt mye omvei. Nordryggen direkte så ganske bratt ut, og hele fjellsiden lenger opp var dominert av søfelt, våte sva og løsmateriale. Jeg gikk først opp et bratt snøflak og traverserte over på et annet litt lenger til høyre, sistnevnte er forresten tegnet inn på kartet som ei lita fonn. Ved kanten av den vesle breen under Nordre Slettmarkshø satte jeg fra meg sekken og trasket videre mot toppen kun med kameraet. Det gikk tungt oppover i den delvis løse snøen, men vanskelig var det ikke, og når man trengte en pause var det bare å snu seg å nyte den storslagne utsikten. Skjønt utsikten var i ferd med å forsvinne. Dagen hadde begynt som den forrige sluttet: Uten en sky på himmelen, men nå var lave skyer i ferd med å sige innover fjellheimen og la seg som gråhvite bomullsdotter rundt de høyeste toppene. Slettmarkspiggen forsvant inn og ut av tåka hele tiden.

Toppunktet på Slettmarkshø var ikke lett å finne siden det er en paddeflat brefonn som ligger der, men jeg gikk dit jeg antok det høyeste punktet var. En SMS fra Julia ga meg beskjed om at båten fra Gjendebu gikk senere enn det jeg først trodde, noe som gav meg tid til å gå et stykke ut på sydøsteggen for å undersøke hvordan den var. Jeg passerte først over en mindre topp, trolig med primærfaktor litt under 10 meter før selve eggen begynte. Videre nedover var det klyving og småklatring frem til en hammer som hadde en fasinerende stor steinblokk liggende helt ytterst. Jeg gikk litt ned på venstre side av den, og når jeg så hvordan den lå, kun med en liten del ned på bakken, helt ytterst på den forholdsvis smale eggen var det et mysterium for meg hvordan den var kommet dit i første omgang, og ikke minst hvordan den var blitt liggende. Jeg gikk ikke videre siden jeg var temmelig sliten og uansett måtte tilbake til sekken. Rett ned hammeren så det imidlertid ut til å være middels klatring, men dette virket å kunne omgås greit på østsiden (dog veldig mye løst)

Tilbaketuren gikk samme vei med en avstikker til de nordlige toppunktene. Faktisk virker det ytterste toppunktet å være mer av en topp enn det punkt 2086 er, imidlertid har den en mindre primærfaktor og teller derfor ikke med. Nordtoppen ser knapt ut som en topp og virker i seg selv ganske meningsløs å ha på en hvilken som helst liste, men men.

Ned mot Vesleådalen begynte føttene å jamre seg samtidig som finværet var vendt tilbake og gjorde det nærmest uutholdelig hett. Dette var en av rekorddagene sommeren 2003, hvor det ble rapportert over 30 grader flere steder, og ned mot Gjendbu føltes det nesten like varmt. Gjennomsvett og skitten kom jeg 3 kvarter for tidlig til kaia. Heldigvis: For dagens kanskje mest forfriskende opplevelse var å legge seg på svøm ut i det grønne Gjendevatnet. Det var renselse, fornyelse og nedkjøling på en gang - og en flott avslutning på 2 drømmedager i fjellet.

SLETTMARKSPIGGEN -  2163 METER

Bilder av Slettmarkspiggen: 
(bruk tilbakeknappen i nettleseren for å komme tilbake til denne siden.)

Fra Glittertind mot Slettmarksmassivet gjennom telelinse ved soloppgang. 2001.
På vei innover den idylliske Slettmarken med Slettmarksbreen og Slettmarkspiggen. Juli 2003.
Fra oppstigningene mot Slettmarkshø mot Slettmarkspiggen. Juli 2003
Fra Slettmarkshø mot toppen. Juli 2003.
Fra Snøholtinden med telelinse mot Slettmarkshø og Slettmarkspiggen. Juli 2003.
Fra Langedalstind mot Slettmarkshø. Juli 2003.

Toppen er en markant pigg som stuper bratt ned mot øst. Slettmarkspiggen er en fin dagstur enten man startet på Eidsbugarden eller på Gjendebu. Regn 6-8 timer gåtid på turen opp og ned. Har man telt stående vest for foten av fjellet går det naturlig nok vesentlig fortere å bestige toppen.

Adkomst:
Den enkleste veien opp er fra vest, men det er også greit å komme opp fra nordvest. Rute JS21 følges fra Gjendebu eller Eidsbugarden til man er noenlunde rett vest for toppen. Herfra opp ryggen østover mot Slettmarkskampen (2032 moh). Herfra er det bratt ned ca. 30-40 meter med ett noe utsatt punkt (eventuelt sikre) før den siste kilometeren østover mot toppen tilbakelegges. Noe klyving mot toppen, men ikke vanskelig. Selve toppen er nokså luftig. Her er det også stopp, med mindre man er på klatretur eller har pakket fallskjerm i sekken.

Egen turopplevelse: Tirsdagstrim på Slettmarkspiggen (29.07.2003)

Været var så flott som det overhodet kan få blitt. En blå himmelhvelving som ubrutt strakte seg fra åsene i sør og opp til Jotunheimens tindeverden i nord. Jeg hadde fri, men ingen større planer var lagt. I løpet av de siste par årene har jeg blitt mer og mer målrettet når jeg reiser på toppturer. Etter hvert som listen av bestegne 2000-meterstopper har vokst, og har også drivkraften til å komplettere listen større. Dessverre har det medført at de mange toppene som ligger like i nærheten av vårt hjemsted, Skrautvål, har blitt mindre interessante, og kjøreturene for å komme til nye tinder er blitt lengre. Slettmarkspiggen var en av de få ubestegne topper i grei dagsturavstand, og da været virkelig slo til som nå bestemte jeg meg for en dagstur dit.

Å stå opp klokka 6 om morgenen på en fridag er nokså brutalt, men for en fjelltur gjør jeg det gladelig. Julia jobber i Røn, på veien mot Eidsbugardan, så jeg kunne sette av henne der før jeg fortsatte mot fjellet. Omkring klokka 8 svingte jeg inn på den store parkeringen ved Fondsbu, og jeg var ikke alene: Det var så vidt jeg fant en plass til bilen. M/B Bitihorn lå ved brygga og forventningsfulle passasjer trakk dit for det som helt sikkert ville bli en nydelig båttur. Jeg bestemte meg for å ta det litt som en trimtur og teste om kroppen fungerte etter en sommer som hittil hadde vært preget av en lungekapasitet lik den man formodentlig finner hos en storrøykende pensjonist.

Med gåstaver og en lett dagstursekk bar det i vei. Jeg fulgte stien fra Eidsbugarden mot Gjendebu, en sti som var mindre trivelig å gå på. Her var mangelen på vedlikehold av stien nesten total. Det ene myrområdet fulgte det andre, og vegetasjonen var tråkket bort i mange meters bredde, uten synlige tegn til at de ansvarlige for merkingen hadde forsøkt å legge ut planker, steiner eller lignende for å stoppe den sterke erosjonen. Etter tre kvarter med krangling gjennom myr, kratt, gjørmepytter begynte endelig oppstigningen Høystakktjernet. Her ble også stien langt mer takknemmelig å bevege seg på. Bygdins vannspeil trakk seg unna, mens flotte tinder dukket opp bak meg i vest. Under Koldedalstindene kappsvettet breene  Falketind og Hjelledalstind, frie for snø og breer innunder toppene, strakk sine spisse, mørke, steinpyramider mot himmelen. Lufta var ennå kjølig og en sval vind i tillegg gjorde det veldig behagelig å gå. Jeg kom snart til hengebroa over Høystakka og ville ta et bilde. Til stor skuffelse oppdaget jeg at kameraet lå igjen hjemme og at alt jeg hadde med meg var en fotobag med en telelinse i. Snakk om dødvekt! Letter nedtrykt tuslet jeg videre langs stien noen kilometer, til et skilt dukket opp her midt inne på fjellet. Hovedtråkket mot Gjendebu fortsatte rett frem, mens en nesten usynlig sti tok av til høyre mot Torfinnsbu via Oksdalen. Hadde det ikke vært for vardene ville det stedvis har vært meget vanskelig å følge stien. Det er tydeligvis ikke så mange som går denne stien lenger.

Opp til Slettmarkskampen
Slettmarkskampen lå nå foran meg. Et traust massiv. Mye stein og lite imponerende former, i alle fall fra denne kanten. Bak meg var Snøholtinden nærmeste stortopp. Minnene fra turen dit en drøy uke tidligere dukket umiddelbart opp. Til høyre for den igjen Raudalseggi, gråsort og snøfri. Finest å se til herfra var kanskje Galdebergstinden med sin delvis bredekte nordflanke. En liten, nokså oppsprukket bre henger tappert oppe i fjellsiden under toppen og sørger for å gi Oksedalstjernet en svakt grønnlig farge. Jeg forlot stien, krysset elva og siktet meg inn på et bekkeløp fra Slettmarkskampen. Først på lettgåtte grassrygger hvor fjellsmellene stod tallrike og strakte sine gule blomster mot sola, senere over på høyre side av bekken og opp ei bratt steinur. Innunder Slettmarkskampen, 300 høydemeter under toppen var et markert "basseng" med to mindre tjern. Etter vegetasjonen, eller snarere mangelen på denne, ligger det nok adskillig mer snø her enn de få små snørestene som lå her nå. Men de vegesjonsløse svaene var utrolig fine å gå oppover på. En førsteklasses friksjon, og akkurat passe bratt. En siste steinur og Slettmarkskampen var unnagjort. Toppen er nokså flat, med flere små "koller" som stikker opp som toppunkt. Minst 3 av disse er vardesatt, men det var ikke vanskelig å avgjøre hvem som var høyest. Det var noe helt annet å stå her nå, i kortbukse, enn sist gang jeg var her, en junikveld for noen år siden. Da trasket vi i snø fra 1300 moh og til toppen. Snø som gjorde at vi ikke forsøkte oss videre mot Slettmarkspiggen. I dag var det helt andre forhold, og Slettmarkskampen var bare et passeringspunkt på veien videre. 2 timer og 45 minutter hadde jeg brukt opp fra Eidsbugarden, inkludert noen mindre pauser. Akseptabelt tenkte jeg for meg selv før jeg fortsatte.

Morsom klyving mot Slettmarkspiggen
På kanten øst for Slettmarkskampen var de med ett slutt. 20-30 meter nesten loddrett. Jeg søkte noen meter ned, men fant fort ut at her burde man rappellere ned. Jeg gikk derfor litt sørover langs kanten mens jeg skottet bort på Galdebergstinden, egentlig en ganske flott topp sett fra denne kanten. En tydelig varde dukket etter hvert opp på kanten, og jeg skjønte med en gang at det var her det gikk ned. En fin hylleformasjon skrådde bortover fjellsiden tilbake i retning Slettmarksbreen før ett punkt satte en foreløpig stopper for den videre fremmarsjen. Jeg snudde meg mot gåretningen tok et godt tak i en stor steinblokk mens jeg søkte etter fotfeste. Det var ikke langt ned, men fjellet skrådde en del på nedsiden, så jeg tok det forsiktig. PÅ nedsiden var det enda brattere. 3 meter omtrent før man kunne gå ut til venstre på en ny hylle. Jeg funderte på hvordan jeg skulle komme ned her da jeg fikk øye på en annen mulighet. Videre bort til venstre (nord) kløv jeg bak en stor steinblokk og kom til en ny avsats. Her var det bare vel 2 meter ned før jeg ville være nede. Å klatre meg rett ned så likevel vanskelig ut, men til høyre gikk en sprekk på skrå. Jeg snudde meg igjen og klatret enkelt ned det korte stykke. Dermed var vel også vanskelighetene unnagjort. Den lille taustumpen jeg hadde i sekken kunne trygt bli værende.
Mot Slettmarkspiggen var det enkelt videre, stedvis lett småklyving, over eller forbi 2 mindre høydepunkt før den siste stigningen mot toppen. Det var hele tiden flere muligheter, innimellom forsøkte spredte varder å foreslå en vei, men jeg holdt meg stort sett ut mot Slettmarksbreen. Et kort stykke før toppen passerte jeg ei hylle med stup rett på venstre side. Endelig hadde jeg toppen rett foran meg. For en morsom topp! En nokså skarp steinknoll, med stup på venstre side og en forholdsvis bratt flanke på høyre side. Det var klyving for å komme ut på toppen, enklere via sydflanken enn direkteveien som jeg gikk. På toppen ble jeg fascinert stående å nyte utsikten. Der og da var det utsikten mot blålige horisonter i Valdres som tiltrakk seg oppmerksomheten. Mugnetinden og Rundemellen var lett gjenkjennelige.  Steinkjempene i Jotunheimen var nesten litt kjedelige å se til, så lite snø som det var nå. Eggen videre mot Slettmarkshø interesserte meg imidlertid. Hvordan var den å gå mon tro? Bratt og eksponert så det ut ned fra toppen, men ikke uoverkommelig med sikringsmidler. Kanskje det kan bli en interessant travers i fremtiden? Eidsbugarden til Trofinnsbu via Slettmarkspiggen og Slettmarkshø. Ofte er det slik at for hver fjelltur man tar, dukker det opp minst to nye turplaner.

Jeg var raskt nede ved foten av Slettmarkskampen. Nistemat og drikke ble fortært på en fjellhylle i sola, med panorama mot Galdbergstinden og Bygdin. Jeg befant meg nå 4 meter under det punktet jeg hadde vurdert som krevende fra oversiden før jeg hadde gått litt lenger bort i siden og funnet en vei ned. Jeg befant meg nå på ei hylle, opptil 3 meter bratt ovenfor bunnen. Ovenfor meg var det 3-4 meter opp til neste hylle. Et par riss kunne eventuelt brukes, men jeg var for feig. Til høyre, inn mot en større steinblokk var det en stein jeg kunne gå opp til, og nå var det med ett bare et par meter opp til neste hylle. En fastklemt steinhelle stakk ut over hodet mitt. Etter litt prøving konkluderte jeg med at den lå trygt, la hendene godt rundt den, før jeg sa farvel til fotfeste. Venstrefoten fant raskt veien til en hylle ut til venstre og med en kraftanstrengelse var jeg opp. Nå gjensto bare et punkt før alle vanskeligheter lå bak meg.

På vei ned fra Slettmarkskampen traff jeg en kar som også var ute i samme ærend som meg denne dagen. Vi vekslet noen ord før jeg fortsatt. Herfra og ned gikk jeg sammenhengende uten pause til bilen. Det ble en varm og svett affære, og flere av fjellvandrerne jeg passerte lurte sikkert på hva for en idiot det var som kom trampende forbi i finværet mens svetten silte? Vel 6 timer kunne jeg notere meg inkludert pausene. Jeg var i alle fall fornøyd.

Følgende kommentar til adkomsten på Slettmarkspiggen er sendt inn av Per Tore Granli og gjengitt i sin helhet:

Vi gikk 11.aug 2001 til Slettmarkspiggen i fint og tørt vær. Basert på erfaring som moderat klatrer og topptur vandrer, ville følgende adkomstinformasjon angående Slettmarkspiggen vært til nytte på deres sider (for å vurdere hva slags sikringsutstyr som skal medbringes - heldigvis hadde jeg med 4 lange slynger og ei klatreøks som ble kilt ned i en sprekk -slik at turen ble gjennomført forsvarlig). 

Midt på nedstigningen fra Slettmarkskampen er det et vanskelig punkt (spesielt på vått føre) som det ikke er mulig å gå utenom og som mange vil kvie seg for på en ellers moderat topptur. Nedsteget er langt, har få gode tak og ender på skråhylle, en utglidning her ender 10-15 meter ned. (Ett 20-25 meter tau + noen kiler hadde gitt optimal og trygg forankring). 

Se for øvrig turartikkelen ovenfor for en grundig beskrivelse av denne passasjen.

SLETTMARKHØ NORD -  2086  METER

Toppunkt på nordryggen til Slettmarkshø ca. 1 km nord for toppen. Bestiges greit ad samme rute som beskrevet for Slettmarkshø. Primærfaktoren er ca.15 meter.

Se også kart. og turartikkel fra tur til Slettmarskhø.

Bilde av Nordre Slettmerkshø
(bruk tilbakeknappen i nettleseren for å komme tilbake til denne siden.)

Fra ryggen mot Slettmarkshø med blikk nordover, inkludert nordtoppen. Juli 2003.

SLETTMARKSKAMPEN -  2032  METER

Markant toppunk vest på Slettmarksmassivet,  ca. 1 km vest for Slettmarkspiggen (2163 moh). Se Slettmarkspiggen for rutebeskrivelse. Primærfaktoren er ca.40 meter.

Se også kart. og turartikkel fra tur til Slettmarkspiggen.