ØSTRE TORFINNSTIND - 2119 METER

Bilder fra Torfinnstindane: 
(bruk tilbakeknappen i nettleseren for å komme tilbake til denne siden.)

Torfinnstindane i vinterprakt fra syd gjennom telelinse, april 2000
Torfinnstindane sett fra Mugnetind gjennom telelinse. Mars 2001.
På vei opp mot midttoppen tilbake mot østtoppen. Juli 2002
Torfinnstindane sett fra liene ned mot Bygdin. Juli 2002.
Utsikt fra toppen mot midttoppen i regnvær. Juli 2002.
Fra toppen nordover mot Svartdalen. Juli 2002.
Fra Mugna med telelinse mot Torfinnstindane. April 2003.
Fra Vestre Kalvehøgdi mot Torfinnstindan. Vinter 2003.
Østre Torfinnstind sett fra Nordre Kalveholotind. Vinter 2003.

Torfinnstindane er meget i øyenfallende der de troner mer enn 1000 meter over Torfinnsbu, men så er de da også selve symbolet til Torfinnsbu. Når man ser inn i Jotunheimen fra Valdres er det knapt noe annet fjell som er så markant som Torfinnsmassivet. I denne delen av Jotunheimen (Gjendealpene) er det også Torfinnstindområdet som er det mest populære for klatrere. Traversen over alle 3 Torfinnstindene er blitt en klassiker.

Adkomst:
Fra Torfinnsbu oppover den grønnbevokste lia opp mot selve foten av Torfinnstindene. Fra foten av fjellet i steinur hvor man etterhvert kommer inn i den østligste renna. Når denne begynner å bli for bratt tar man seg over i neste renne mot vest (det er noe varding her) og bratt videre oppover.  Forbi et litt vanskelig punkt før eggen følges til topps. Det er en bratt og noe luftig tur, men den krever ikke klatring. Egner seg dog best for litt fjellvante folk uten alt for mye høydeskrekk. Regn 5-6 timer opp og ned fra Torfinnsbu.
Hvis man vil gå den klassiske Torfinnstraversen trenger man klatreutstyr. Går man fra Østre Torfinnstind og vestover er det egentlig ikke klatring, men man må rappellere ned vestsiden av Østre og Midtre Torfinnstind.
Fra Vest mot Øst er det derimot omvendt ; nedstigningene går greit, mens det kreves klatring å komme opp på Midtre og Østre Torfinnstind fra skarene. Men det er fint klatrefjell med mange og gode festemuligheter for sikringer.

Torfinntindane (med Torfinnsegge i forgrunnen) sett fra Kvitskardstind. I bakgrunnen til venstre for Torfinnstindane ses Bygdin.

Egen turopplevelse - Torfinnstraversen i regn, tåke, sol, regn og atter tåke: (Lørdag 20.07.2002)

Med en nokså optimistisk værmelding i baklomma tok vi sjansen og kjørte oppover mot Bygdin selv om skyene hang regntunge over fjellene denne lørdagsmorgenen. Vi hadde lyst til å prøve oss på traversen over Torfinnstindane. 
Nokså presis ti over ti la M/B Bitihorn nesten fullsatt fra kai ved Bygdin Høgfjellshotell og tøffet vestover vannet. Skyene tok til å lette noe og humøret steg proporsjonalt.

Fremme ved Torfinnsbu gikk de fleste passasjerene av. Stort sett alle bar lette dagstursekker og vi antok derfor at de hadde tenkt å gå tilbake til riksveien langs vannet. Vi på vår side, ruslet vestover steinstranden så snart vi hadde fått på oss de blytunge sekkene, på jakt etter en egnet teltplass. Våre mest optimistiske tanker gikk ut på å ta en god dagstur den påfølgende dagen også, så vi gikk derfor inn for et litt høyereliggende teltplassalternativ, nemlig et nokså flatt utspring omlag 250 høydemtre over Nybui.

Godværet hadde i mellomtiden fått skikkelig tak, og vi kunne nå skimte hele Torfinnstindmassivet med sine sorte, forrevne formasjoner samtidig som en stekende sol lokket frem litervis med svette. Slitne ankom vi hylla vår med en nydelig utsikt over Bygdin. Teltplassen viste seg å være minst så god som vi hadde håpet på.
Teltet ble slått opp før vi intok en bedre lunsj i sola. Været virket kjempelovende. Omkring oss var det mørke regnskyer, men akkurat her rundt Bygdin var det et nydelig sommervær.

Klatreutstyret ble pakket før tok fatt på resten av den middels bratte bakken opp mot skille hvor selve fjellet overtar for de gresskladde eller steinrøysdekkete bakkene. Vi hadde lest flere beskrivelser av ruta tidligere, med et vell av renner og diverse nøkler for å finne frem. Helt til høyre var noen antydninger til renner, mens midt i mot gikk en dyp renne fylt av en bekk opp mot eggen noe øst for Østtoppen. Et par endre vandrere forsvant opp i ei renne lenger vest, ei renne som så ut til å ende oppe i svarte veggen innunder østtoppen.
Markeringen var sparsom, enkelte utydelige T'er vitnet om at noen hadde fartet her med malingsboks en gang, men vardene som ofte viser vei på en del topper i Jotunheimen var ikke å se. Vi ble derfor etterhvert usikre på om vi hadde valgt riktig rute.
Vi fulgte fjellet litt på høyre side av den tydelige renna med bekken i. Her slynget det seg en enkel vei i siksak oppover fjellet som var uproblematisk å følge selv om det så bratt ut nedenfra.

Mens vi funderte på hvilken vei vi skulle ta, innhentet regnværet oss fra sydvest, og snart var fjellet vått utenpå, mens vi var våte både innvendig og utvendig.

Fjellet ble etterhvert brattere, så vi valgte å skjære over til venstre i den tydelige renna. Et par steder rant bekken ganske trangt gjennom skjæringer, og vi hadde virkelig følelsen av å være skyteskive for eventuelle steinangrep ovenfra. På grunn av dette valgte vi etterhvert å gå litt i siden og ikke nede i bunnen av renna. 
Renna var overraskende slak, men regnværet og alle de løse steinene gjorde det litt skummelt likevel. Vi lurte flere ganger på om dette virkelig kunne være riktig vei, men en og annen rødmalt T bekreftet at dette nok var veien.
Et stykke lenger oppe delte renna seg i to rundt et utspring før den gikk sammen igjen lenger oppe. Et kort stykke under toppryggen viste en varde og et tråkk vei ut til venstre og med litt lett klyving på såpeglatte steiner fulgte vi ryggen på venstre side av renna opp til toppen av massivet. Herfra var det kun et kort stykke vestover opp til toppen.

Torfinnstindane var tåkefangere for sydvestværet denne dagen. Nordover i Svartdalen kunne vi se ganske mye, men sydover mot Bygdin var det kun en hvit vegg av tåke. Det småregnet og var alt annet enn kjempekoselig på toppen, men vi bestemte oss likevel for å kikke litt videre vestover mot midttoppen etter en liten pause ved varden.

Omlag hundre meter vest for toppen var det slutt på gåterrenget. Vi fant to rapellfester med flere slynger festet rundt hver av dem. Den korteste rapellen viste seg å være lengst mot nord, og ut mot Svartdalen. Her var det en kort rapell på en 10-15 meter ned en fjellskrent som ikke byr på spesielt store problemer å klatre opp i godvær.
Rapellfeste var imidlertid langt inne på fjellet og tauet løp over to steinkanter. Dette i kombinasjon med at tauet og alt annet var klissvått gjorde at vi ikke fikk dratt med oss tauet ned igjen. Dette merket vi selvsagt først etter at begge hadde rapellert ned, og Tor Erik måtte derfor klatre opp igjen og lage et nytt rapellfeste.
Videre 50 meter ned mot skaret var det bratt og løst, men greit så lenge man var forsiktige.
På andre siden fulgte vi stort sett ryggen opp mot Midttoppen, et kort, lett klatrepunkt ble med en gang vanskeligere på de såpeglatte steinene, men vi kom oss etterhvert trygt opp. 
Akkurat her opplevde vi for øvrig den fineste delen av turen. En kort glippe i uværet sendte varmende solstråler ned til to forfrosne fjellvandrere. Først i kombinasjon med regn, deretter bare sol. En kraftig regnbue tegnet seg over Svartdalen, og Østtoppen lå etterhvet badet i sol. Selvsagt måtte kameraet frem for å forevige dette!

Veien fra Østtoppen til Midttoppen hadde vært enklere en forventet, men på Midttoppen så vi i alle fall hvor den bratteste delen av turen befant seg. En nokså loddrett vegg på omlag 25 meter var eneste vei videre vestover. Tauet ble klargjort, og i tåka (som igjen kom sigende) var det godt å vite at vi hadde rikelig med tau med våre 60 meter. Rapellen var litt ekkel på det glatte fjellet siden støvlene stadig skled, men tyngekraften tok oss greit ned denne veggen også. Det var tydelig at her lå utfordringen dersom man går fra vest mot øst, med et par skikkelige klatrepunkter.
Fra det vesle hakket vi rapellerte ned i var det et kort klatrepunkt opp på en ny rygg som endte i et nytt rapellfeste 20-30 meter lenger borte. Denne hammeren var den enkleste av de tra hamrene ned fra Midttoppen, og kan strengt tatt gås uten sikring i tørrvær dersom man er sikker på seg selv. Vi rapellerte imidlertid de ca. 15 meterne ned til enden av et kort flatt stykke før nok et rapellfeste med en håndfull slynger markerte begynnelsen på den siste hammeren ned til skaret mot Vesttoppen. 
Denne rapellen var lengre igjen, med godt og vel 20 meter, og så bratt at sikring er nødvendig uansett vær for alle normale dødelige.
I bunnen av rapellen kom vi ned i et trangt og uhyggelig skar, i alle fall virket det uhyggelig i dette været med tåkegufs som blåste opp fra renna i sør og fra den brefylte botnene i nord før de møttes akkurat her i skaret.

Rett opp fra renna var det bratt klatring, men ved å gå litt ut i siden mot syd ble det vanskeligste omgått. De siste 5 meternte før vi var oppe på eggen mot Vesttoppen var det lett klatring, men de sleipe steinene krevde forsiktighet. Noen få minutter etter at vi var oppe på ryggen stod vi ved den beskjedne varden på Vesttoppen. Utsikten var null, og det var allerede blitt merkbart mørkere.
Det ble med andre ord ikke noe langt opphold på toppen. Fra Vesttoppen var det først et par hunde meter med smal egg, men selv i vått tåkevær (kanskje nettopp på grunn av tåka?) var det ikke spesielt luftig eller krevende. Etter dette blir eggen til en bred rygg med steinur.

Vi skrådde ned, først litt mot sydvest, og senere sydøst igjen og tittet ut av tåka igjen sånn ca. 1600 moh, og kunne konstatere at vi ikke var på alt for ville veier i det vi kunne se teltet rett nedenfor oss.

Etter å ha gått i pøsregn ned til teltet, klarnet det plutselig opp igjen, og det ble så fint at vi og myggen kunne kose oss med maten ute. Vi med brødmat, myggen med noe helt annet!

Været den påfølgende dagen var av en sånn karakter at vi reiste med første båt tilbake igjen hvorpå vi reiste til Bitihorn for å klatre litt.

Turartikkel: (tekst og bilder av Ole-Petter Andersen.)

Drømmetur over Torfinnstindene

Dårlige høstminner
Navnet Østre Torfinnstinden vakte ikke særlige gode minner hos meg. I en høstferie på midten av 1990-tallet hadde Roar og jeg plundret oss oppover rennene i yr og regn. Ruta hadde gitt seg selv og opplevdes aldri luftig, da vi krøp oppover inni renner hele tiden, men det våte fjellet ga begrenset med feste et par steder. Da vi kom opp på eggen, kom også tåka, så jeg hadde ikke engang giddet å ta opp kameraet. Vi hadde imidlertid blitt overrasket av at det var flere andre på toppen samtidig. Jammen finnes det flere gærne folk, ja! 

Det viste seg at det var et helt turfølge, ledet av en slags fjellfører. Når vi skulle ned igjen - vi nøt ikke akkurat oppholdet på toppen - var det slett ikke enkelt å finne retningen og riktig egg. Roar mente vi skulle holde oss til følget, mens jeg på min side følte det var gal vei. Etter en liten stund stupte det ned på alle sider, og føreren kommanderte stopp. Tenkte jeg det ikke, jeg skulle fulgt min intuisjon og retningssans. Flere begynte å drøfte veivalg, men jeg gikk av sted og ba stille Roar følge meg. Og ikke lenge etter var vi akkurat der vi hadde kommet opp på eggen. Jeg hadde da vært ute en vinterdag før…

Nei, disse søkkvåte minnene var ikke akkurat oppløftende, men når godværet nå så ut til å komme for alvor, var det ikke verd å forlate Jotunheimen. Slik var tankene mine, der jeg og Håvard kjørte oppover de bratte bakkene fra Vågå. Vi hadde gått Smedeggen i Rondane i en voldsom blåst samme dag, men sett hvordan været gradvis bedret seg, særlig i vest. Og da vi nå sent på kvelden nærmet oss Vandrerhjemmet på Flya - på vår vei hjemover mot Valdres, var saken klar: Neste morgen skulle vi klatre i Torfinnstindene!

Trengsel på MS Bitihorn.
Etter en god natts søvn på vandrerhjemmet tok vi farvel med en belgier som var på sykkeltur, og reiste av sted. Minutter etterpå var vi på plass ved Bygdin, og inntok frokosten, mens vi med mistenksomme blikk så flere og flere samle seg ved båtkaia. "Nei, dette går ikke lenger! Ta brødskiva i hånda, så vi kommer oss inn i køen." Jeg hadde hørt om dette, at det ikke alltid ble plass til alle som ønsket tur med MS Bitihorn på slike godværsdager.

Det var ikke et øyeblikk for tidlig, for nå dukket også en minibuss opp med psykisk utviklingshemmede som skulle på tur. Samtidig kom båten og la til kai. Det var foruroligende mange foran oss i køen - sukk og stønn - skulle vi da kanskje ikke få komme med? I så fall ville det ha blitt for langt på dag til å gå noen annen tur av interesse. Men vi rykket forover hele tiden, mens båten så søkklastet ut. Der var jeg på, og så Håvard, og jammen to til bak oss også! Men så ble det stopp - takk og lov - vi rakk det - på håret!

Isøksa mi vakte en viss oppmerksomhet om bord, så det var nok en del turister som aldeles ikke hadde tenkt seg i høyden, men som bare ønsket en vakker båttur. Greit nok, naturen er for alle - men sannelig var det godt at vi kom oss med båten. Og turen ble vakker. Vannet lå blikk stille, mens sola gradvis fikk mer makt også over temperaturen. Der kom også Torfinnstindene til syne - nydelig - og foran disse måtte det være Nordre Kalveholotind. Jeg fulgte med på kartet hele tiden, rundt et nes nå, og så var vi ute i friere farvann. Underlig forresten, hvordan båten klarte å navigere ut gjennom alle sandbankene, fram hit.

For sein start.
Framme på Torfinnsbu kjente jeg meg straks igjen, og husket at jeg også overnattet her en gang for snart 7 år siden (4 dager tidligere i 1992). Særlig husket jeg at jeg pusset tennene i bekken øst for bua, og oppdaget like etterpå at utedoen sto plassert over samme bekk om lag 30 meter høyere oppe! Nok en gang et utrivelig minne, ja! Men maten hadde smakt nydelig her på Torfinnsbu, etter en lang dagstur over Knutholstindene. 

Vi labbet langsomt med tunge sekker oppover bakkene fra hytta. Ingen vits å bli gjennomvåt av svette, heller. Men dette viste seg å være et umulig mål i denne varmen, de lyngkledte bakkene formelig stekte oss, og flere og flere plagg ble lempet oppå ryggsekken. Så var det å finne en rimelig horisontal teltplass, da, uten buskas og lyng. Det første og beste stedet var alt opptatt. Av klatrere, det så vi straks på utstyret. Kanskje de skulle samme vei? Ikke før hadde vi tenkt på dette, mens vi rundet teltet deres, så så vi at de satt ute på solsiden og spiste mat. Håvard gikk rett på sak, og kort tid etter var alle planer avdekket. De var ikke så ambiøse som oss, satset bare på ett toppbesøk, men gjorde oss oppmerksom på tiden. Skulle vi over de tre toppene, var det alt blitt langt på dag.

Jeg var smertelig klar over at starten blei vel sein. Derfor var det ikke tid til mer snakk. Vi fant en brukbar plass i diskret avstand fra disse klatrerne, en drøy kilometer nord for Torfinnsbu. Høydemåleren på klokka mi viste rundt 1250 meter. Vi fikk teltet opp, pakket om sekkene, spiste litt, skiftet til joggesko og t-skjorte, tok på klatreselene og så var vi endelig på vei oppover, klokka 12:30. Hårreisende langt på dag - men så var vi forberedt på at det blei sein kveld også!

En ny opplevelse av gammel rute.
Vi skrådde rett mot vest for å komme opp på ryggen som førte i nordvestlig retning oppover - der var det mindre lyng og buskas. Godt at vi hadde fylt opp vannflaskene før vi dro, for her så det tørt ut! Oppe på ryggen ble det litt mindre kvelende varmt, og lettere å gå. Nå var alt bare moro! Og så slikt vær, da gitt! Rundt 1600 meter var det en stund noe brattere, og vi begynte så smått å søke lenger vest. Snart var det klart at vi ikke hadde holdt langt nok til vest, for jeg fant ikke renna fra forrige tur.

Vi gikk nå noen minutter rett vest, litt småklyving i løsgods her og der, og fant ganske snart den store renna. Her var tendenser til tråkk og spredt varding, og bare å peise på oppover i renna - i full visshet om det var rett vei. Litt skyggefullt var det også i blant, og det var bare deilig nå. Det var en del løsgods, og vi passet på å ikke løsne steiner som kunne skade hverandre. Litt klyving var det også et par steder, men tørt fjell og aldri luftig, så vi kom ikke engang på tanken om å ta opp tauet.

Før vi ante ordet av det, endte renna i en vestgående toppegg, og vi fikk med ett kjenne det kalde gufset fra Torfinnsbreen - og så rett ned på denne. Nå var det bare å følge eggen bortover og noe oppover til østtoppen på 2119 m, som tok seg helt annerledes ut i slikt nydelig vær. Etter fotografering og nytelse av utsikt, var vi svært spente på veien videre, og fortsatte vestover og svakt nedover bortetter eggen. Snart dukket Midtre Torfinnstind opp og tok pusten fra oss. Her skulle vi nok snart en del meter ned, ja, men det så da egentlig ikke så avskrekkende ut opp til Midtre?

Fra Midtre Torfinnstind østover mot Østre.

Enkel rapell ned fra Østre.
Snart stoppet eggen, og et tydelig rapellfeste slo fast at tauets tid var kommet. Var det ikke mulig å unngå det? Vi søkte med øynene, men fant selvsagt ingen annen vei enn alle andre før oss. Det var litt luftig her, og derfor med noe skjelvende hender vi tråklet tauet gjennom slyngene som var samlet i en solid bunt. Helt klart at vi ikke var akklimatisert med tanke på utsikten, ja! Men i full tillit til tauets holdkraft gikk Håvard resolutt ut i rapellen, men unngikk den absolutte eggen og stupet ut mot breen. Det var da egentlig ikke så ille å fire seg ned her på sydsiden av eggen…

Så snart han var nede kom jeg etter i tauet. Jeg ropte straks at han måtte ta et bilde, og inntok standardstillingen for rapellering. Så småløp jeg ned i tauet - du verden så morsomt - mens jeg observerte ruta med tanke på klatring tilbake. Dette skulle egentlig være enkel klatring - visstnok grad 2. Kanskje vi skulle prøve oss på det? Jeg slo tanken straks fra meg, for vi hadde ikke tid til å leke oss her, skulle vi rekke over Midtre og Vestre også.

Nede, midt mellom de to toppene, var det skyggefullt og kjølig, og vi tok straks fatt på oppstigningen mot Midtre. Litt småklyving, men aldri behov for tau. Fint at vi slapp direkte utsikt ned i breen, her hvor vi småkløv oppover på sydsiden av eggen. Snart var vi oppe, og fulgte enkelt eggen de siste meterne bort til Midtre Torfinnstind (2110m). Her fikk vi interessant overblikk tilbake på Østre, og ruta vi hadde gått. Noen klatrere drev på rundt rapellfestet, og var visst ikke sikre på om de skulle videre. Det var sikkert våre teltvenner.

For kort tau?
Det føltes godt å stå på toppen av Midtre, for denne krever taubruk fra alle sider. Nysgjerrige trakk vi bort mot vest, mot skaret over til Vestre. Hoi, hoi! Dette skulle bli skikkelig heftig. Først stupbratt ned et godt stykke, og så en forreven og kronglete egg videre. Supert! Her ble det nok mer enn en rapell. Håvard var alt i gang med tauet. Det var et bombesikkert rapellfeste, og kort tid etter var Håvard halvveis nede på en solid avsats. Så lød et rop: "Er det sikkert at tauet når ned?" Jeg gikk opp noen meter, og ut på en luftig avsats rett over hodet på ham, og prøvde å danne meg et bilde av situasjonen. "Umulig å si, Håvard! Du må forsikre deg om det, før du går videre. Men la meg ta et bilde først!"

Bildet ble tatt, og Håvard søkte utover så langt han turde, men overhenget han sto på gjorde det umulig å se om tauet rakk ned til bunnen av skaret. Hva med å fire seg ned, og så sparke seg ut fra fjellet, og lande direkte på den neste pillaren som reiste seg? Muligens var det for langt ut fra fjellet, og dermed for risikabelt. Klarte han det ikke, og var tauet virkelig for kort, måtte han i så fall gå armgang opp igjen på tauet - eventuelt slå knute under rapellåtteren og klatre opp - hvis det var mulig. Utrolig at det ikke sto noe om dette i boka vår. Vi hadde 50 meters tau, altså var det snakk om rundt 25 meter ned. Det kunne da ikke være normalt å drasse på to tau?

Dette ble for mange "hvis" og "dersom". Jeg ba ham vente, så skulle jeg gå utover eggen i sør, og se om jeg kunne med sikkerhet slå fast at tauenden var nede i skaret. Samtidig ville jeg lete etter alternative rapeller. Jeg kløv og gikk, gikk og kløv utover, men samme hvilken vinkel jeg så i, var det umulig å si noe sikkert. Andre rapeller var heller ikke naturlige, og forbundet med de samme "hvis og dersom." Jeg skottet tilbake mot Østre - klatrerne var ute i rapellen nå, utrolig hvor lang tid de hadde brukt på det. Skulle vi vente på dem, og skjøte tauene sammen? Da ville det gå minst en halvtime til med venting, og nå hadde vi rota her i snart en time. Jeg bestemte meg for å prøve meg i rapellen selv, og se nærmere på sakene. Psyket vi oss helt ut på dette - vi som hadde tau og alt vi trengte? For noe tull!

Jeg kronglet meg tilbake og opp på Midtre, og tok med sekken i rapellen ned til hylla, der Håvard nå satt makelig til rette. Jeg søkte ut på overhenget på samme måte som ham, men kunne ikke se noe mer. Klarte jeg bare en meter ekstra, skulle jeg nok se det. En meter måtte da gå an å gå armgang opp igjen om nødvendig. Jeg slapp meg 50 cm til, og sto vinkelrett ut fra fjellet, på tærne. Javisst, dette kom til å gå - vi måtte huske på at det ble strekk i tauet også. Dumt at vi hadde brukt en time på dette! Sekunder senere slapp jeg tauet kontrollert ut av rapellåtteren akkurat samtidig som beina nådde bunnen av skaret. Så kom Håvard etter, og igjen tok vi et bilde som viser ruta klart. Kan være moro å ha også for andre…

Nå var det enkel klyving og et par små rapeller til, før vi kunne følge den elegante og småluftige eggen opp på Vestre Torfinnstind (2085 m). Nydelig. 

Torfinnseggen og nedtur.
Nå var det alt langt på ettermiddagen, så vi skjente i vei bortover Torfinnseggen, med mål om Kvitskartind. Vi fant en del patroner fra 2.verdenskrig, og her var det tydelig at tyskerne hadde hatt mitraljøse-stillinger og trent i høyden. Patronene hadde holdt seg forbausende godt! Vi snakket om planene videre mens vi gikk. Her var det jo lett å gå, og jeg ivret for optimistiske planer om å gå hele natta over alle tindene ned til Gjendebu, selv om maten nå hadde tatt slutt. Håvard var mer dempet i sin begeistring enn han pleide å være. Vi avventet situasjonen, og peste oss oppover den slake stigningen opp mot Kvitskartind. 

I motbakkene kjente vi med ett hvor slitne vi var - vi var ikke akkurat supertrente heller. Kvitskartind var heller ikke særlig spennende etter det vi hadde opplevd i dag, og selv om toppen var min totusenmeter nummer 75, var begeistringen avtagende i takt med temperaturen som nå falt. Solen kom snart til å forsvinne, og med ett var det ikke så deilig å tenke på en lang natts kjølig vandring uten mat. Beslutningen var hard å ta, men vi ville følge Kvitskardeggen nordover og ned mot Svartdalen, og håpe at dette gikk. Det var raskeste retur, forutsatt at vi virkelig kom oss ned den veien. 

Det var vanskeligst i begynnelsen, løs, bratt og grov ur. Men det var ikke første gang jeg var i slikt terreng, og jeg visste å ta det rolig og forsiktig. Vi sneglet oss nedover, og vurderte å bruke tauet - men å ordne i stand til rapell ville også ta en del tid. Snart ble det lettere å gå, og da vi kom ned på snøfeltene nær breen, var det bare å løpe! Vi passet oss for å ikke komme ut på bre, og småløp og skled raskt ned mot bunnen av Svartdalen. Nå var sola borte, og all lyst til å gå flere fjellturer i denne omgang også! Jammen var det godt at vi ikke valgte natturen over Mesmogtinden og Langedalstinden - dessuten, hvem visste hvordan det hele kunne være i nattemørke? 

Vi kjørte på det vi orket nedover dalen, og var ved teltet igjen klokka 00:30. Da smakte boksen med Spaghetti Rimini himmelsk, og ilden fra stormkjøkkenet varmet kjølige fingre. Å returnere i godværet neste dag var også enkelt, men ytterligere et par dager seinere, kunne vi ikke skjønne at vi hadde gjort noe så dumt, som å forlate Jotunheimen i strålende godvær!

MIDTRE TORFINNSTIND - 2110 METER

Bilder fra Midtre Torfinnstind: 
(bruk tilbakeknappen i nettleseren for å komme tilbake til denne siden.)

Klyvepunkt opp mot Midttoppen fra øst. Juli 2002.
Øverste hammeren opp mot Midttoppen fra vest. Juli 2002.
Rapell på øvre hammeren på Midttoppen. Juli 2002.
Rapell på øvre hammeren på Midttoppen II. Juli 2002.
Rapell på midtre hammeren vest for Midttoppen. Juli 2002.
Bortover mot Midttoppen fra Østtoppen. Juli 2002.
Torfinnstindmassivet fra liene nedenfor. Juli 2002.
Fra Mugna med telelinse mot Torfinnstindane. April 2003.

Midtre Torfinnstind er den minst tilgjengelige av toppene i Torfinnsmassivet. Det krever klatring å komme opp enten en velger å gå via Vestre eller Østre Torfinnstind, fra breen nord for toppen, eller nede fra Torfinnsbu.
Den vanligste måten  bestige Midtre Torfinnstind på er nok som en del av Torfinnstraversen (se under Østre Torfinnstind).

Les også turaritkkel fra en travers av Torfinnstindane.

Torfinnstindane sett fra nordøst nede i Torfinnsdalen. Østre (2119 moh) til venstre. Torfinnsbreen i forgrunnen.

VESTRE TORFINNSTIND - 2085 METER

Bilder fra Vestre Torfinnstind: 
(bruk tilbakeknappen i nettleseren for å komme tilbake til denne siden.)

Fra Mugna med telelinse mot Torfinnstindane. April 2003.

Den minste av Torfinnstindane. Letteste adkomst er opp mot nordvest fra Torfinnsbu, ganske så bratt enkelte steder, og så runde mot øst opp på den sydlige delen av Torfinnsegge, og ut mot toppen fra vest. Det siste stykket er temmelig luftig. Alternativt bestiges toppen som en del av traversen over Torfinnsindane. Denne traversen er lettest fra Østre Torfinnstind og vestover.

Les også turaritkkel fra en travers av Torfinnstindane.