STORE TVERRBOTTIND - 2161 METER

Bilde av Store Tverrbottind 
(bruk tilbakeknappen i nettleseren for å komme tilbake til denne siden.)

Fra stigningene mot Store Bukkeholstind mot Østre og Store Tverrbotntind. Juli 2002.

Store Tverrbottind er den høyeste toppen på en flere kilometer lang fjellrygg øst for Leirdalen i Nordjotunheimen. Leirvassbu er det naturlige utgangspunkt for turer til denne toppen. Regn 3-4 timer opp og ned fra Leirvassbu hvis man bare skal bestige denne ene toppen, og inntil det dobbelte dersom man skal traversere hele Tverrbottryggen inkludert Tverrbytthornet (2102 moh).

Adkomst:
Fra Leirvassbu går man nordover på østsiden av Presten (1511 moh), før man kommer så langt svinger man til høyre opp mot ryggen som fører til Tverrbottinden Ø-2 (2106 moh). Det er vardet opp denn ryggen. Fra Ø-2 går man nordover over Tverrbottind Ø1 (2151 moh) og videre nordvestover til toppen. Det er enkelt hele veien. 
Man kan også gå opp fra Leirløyfte, rett nord for toppen og komme opp via nordvestryggen. Det er også mulig å gå mer direkte mot toppen via Leirholet, men dette er steinur hele veien, og stedvis temmelig bratt slik at jeg på ingen måt vil anbefale det.
Man kombinerer gjerne toppen med de andre nabotoppene som også er forholdsvis greie å komme opp på. I løpet av en halv dagsmarsj når man forholdsvis greit 5 topper over 2000 meter. Se for øvrig turartikkelen nedenfor.

Se også beskrivelse a v hele traversen fra nord til syd med Tverrbytthorna med vekt på sistnevnte her.

Egen turopplevelse:
Det gikk mot slutten av august, en flott tid i fjellet selv om dagene begynner å bli merkbart kortere. Etter en noe amputert arbeidsdag forlot jeg kontoret og satte kursen over Valdreslya mot Leirdalen. Ved 16 tiden parkerte jeg bilen et stykke før Leirvassbu, sydvest for Presten. Det hele ble litt impulsivt. Jeg hadde vurdert å sykle ned Gravdalen for å gå på noen av Rauddalstindene, men endte opp med Tverrbottindane. For en ettermiddagstur er de også et ypperlig turmål der de ligger rett øst for bilveien inn mot Leirvassbu.
Jeg la forsiktig i vei nordøstover mot Leirløyftet. Spor i snøen vitnet om at det hadde gått folk her tidligere på dagen, men nå var det ingen å se noe sted. Opp Leirløyftet er det et kort bratt parti før det blir litt slakere igjen.
Jeg holdt litt til venstre for skaret mot der jeg antok at de nordvestligste Tverrbottindane måtte ligge (toppen kunne ikke ses herfra). 
Etter å ha slitt seg opp noen hundre høydemetre i ensformig steinur stod jeg med ett på kanten av stupet ut mot Søndre Illåbre, og herfra var det bare å følge kanten av stupet bort til den første toppen, 2110 moh. Her skulle også det som var av spenning forbundet med turen utløses. Etter sigende skulle det være krevende fra den første toppen og ut til hovedtoppen (2113 moh) et par hundre meter lenger øst. Omlag 5 meter under toppen begynte eggen og jeg skjønte med ett at dette ikke var noe for meg uten tau. En rygg omlag 15 meter lang og mellom en halv og en meter bred. På venstre side et tresifret antall meter rett ned og på høyre side mer enn høy nok til å slå seg ihjel. Jeg gikk et par meter utpå eggen før jeg snudde.
Men det viste seg å være enkelt å gå litt ned i sydsiden og så opp på toppen fra syd. På denne måten kom jeg meg opp. Fra den vestligste av de to tvillingetoppene er det jevnt stopp. Her brekker ryggen videre bratt av ned mot breen. Utsikten mot nabotoppen er imponerende herfra. Den ser ut som en knoll, rødfarget av det jernholdige fjellet og med et markant overheng.
Jeg fulgte ryggen ned til skaret og kunne konstatere at den luftige passasjen ikke var noe for meg fra denne kanten heller. Jeg gikk i steden bortover fjellsiden under denne eggen og fant en vei opp som var mer enn nok utfordrende for meg. Tilbake ved den første toppen ble det tid til å ta noen bilder. Været letnet litt hele tiden og de første solstrålene tittet etterhvert frem, samtidig som alle dalene vestover var fylt av tåkeskyer. Dette gav en flott og litt spennende atmosfære.
Videre var det enkelt, 15-30 minutter videre sydover til Store Tverrbottind (2161 moh). Det var steinur hele veien, men ved å holde helt ut i kanten mot Søndre Illåbre kunne man stedvis gå på fast fjell.
Turen fortsatt så sydover over 2151 moh, og 2106 moh. Være ble stadig bedre, og fotopausene stadig hyypigere, selv om et batteri som hele tiden truet med å streike bekymret meg endel.
I skaret før jeg kom opp på Tverrbottind Ø2 (2106 moh) så jeg plutselig en haug med krøstet is nede i Tverrbytnede, som om det skulle ha vært et enormt brefall her. Ved å titte litt lenger ut over kanten fikk jeg svaret: Det hadde gått et enormt ras. Omlag 100x300 meter med snø og is hadde rast ut og alt sammen lå nedenfor i en diger haug av snø og isblokker. Der massene hadde ligget tidligere var det bare en diger åpen flekk midt i snøbreen som ligger her. Det buldret nok bra når det raset gikk ja. 
Som jeg hadde sett nedenfra var ryggen utover mot Leirdalen den mest naturlige ruten å gå. Nedover var det stedvis vardet og i alle fall fint å gå. Det tok meg ikke lange tiden ned til bilen. I en fei fikk jeg opp teltet og innen mørket falt på var jeg behagelig installert i soveposen.
Turen tok tilsammen ca. 4 timer og er fint egnet som en ettermiddagstur. Rasker man med seg Tverrbytthornet (noe jeg ikke rakk denne kvelden) blir det også en fin dagstur av det.

TVERRBOTTIND Ø 1 - 2151 METER

Bilder av Tverrbottinden Ø-1: 
(bruk tilbakeknappen i nettleseren for å komme tilbake til denne siden.)

Fra tjørna i Tverrbytne mot toppen. Juli 2002.
Fra stigningene mot Store Bukkeholstind med blikk mot toppen. Juli 2002.

Tverrbottind Ø1, eller Midtre Tverrbottind som den heter på kartet er en markert topp sentralt på Tverrbottryggen rett øst for Leirdalen i Nordjotunheimen.

Adkomst:
Se adkomst og turartikkel under Store Tverrbottind (2161 moh).

TVERRBOTTIND V 1 - 2113 METER

Tverrbottind V-1 er den nordligste av Tverrbottindane i Nordjotunheimen. Den er adskilt fra de andre Tverrbottindane av det mer enn 100 meter dype skardet Leirløyfte. Regn 4 til 5 timer opp og ned fra Leirvassbu.

Bilde av Tverrbottinden V1: 
(bruk tilbakeknappen i nettleseren for å komme tilbake til denne siden.)

Fra Illådalen mot Tverrbottinden V1 med S.Illåbre i forgrunnen. August 2000.

Adkomst:
Følg veien fra Leirvassbu omtrent 1 km nedover Leirdalen, forbi Presten (1511 moh) og ta så av fra veien og gå nord til nordvestover. Man runder snart vest for Store Tverrbottinden (2161 moh) og går bratt øst til nordøstover opp Leirløyfte før man etterhvert svinger noe nordover mot toppen. 
Før selve toppen når man en fortopp på ca. 2110 moh. Fra fortoppen er det et kort, meget utsatt parti hvor sikring er nødvendig. Dette partiet omgså imidlertid meget enkelt ved å gå en 30-40 meter ned i sydsiden før man går opp på toppen fra sydvest.
Fra toppen er det greit videre syd til sydøstover over de andre Tverrbottindane. Se for øvrig turartikkel.

TVERRBOTTIND SYDVEST FOR V 1 - 2110 METER

Fortopp ca. 100 meter sydvest for Vestre Tverrbottind (2113 moh). Se under Vestre Tverrbottind for en beskrivelse av adkomsten. Primærfaktoren er ca. 20 meter

Se også kart

TVERRBOTTIND Ø 2 - 2106 METER

Tverrbottind Ø-2 ligger ikke mer enn snaut 2 km i luflinje nordøst for Leirvassbu og de spreke kan "springe" opp som en kveldstur etter middagen. Korteste vei til topps tar 2 til 3 timer opp og ned. Er man rask til beins klarer man det også en del fortere.

Bilder fra toppen: 
(bruk tilbakeknappen i nettleseren for å komme tilbake til denne siden.)

Utsikt fra toppen mot Store Bukkeholstind. August 2000.
Utsikt fra toppen mot Visbretind. August 2000.
Utsikt fra toppen mot Hurrungane. August 2000.
Utsikt fra toppen mot Smørstabbtindane. August 2000.
Fra eggen mot Store Bukkeholstind med utsikt mot toppen. Juli 2002.

Adkomst:
Enkleste og raskeste vei til toppen er å følge stien fra Leirvassbu i retning Spiterstulen (JS28) ca. 1 km og så ta av mot venstre og følge fjellsiden bratt oppover mot skardet sydøst for toppen. Fra skardet følger man sydryggen greit til topps. Det er enkelt videre nordover til de to høyeste Tverrbottindane i nord, og heller ikke spesielt vanskelig østover mot Tverrbytthornet (2102 moh). Til sistnevnte er det imidlertid noen bratte hamre, men disse kan alle rundes ved å ta ut i siden fra ryggen.
Alternativ adkomst er å gå nordover fra Leirvassbu og svinge opp på vestryggen etter omlag halvannen kilometer.
Se også turartikkel.

TVERRBYTTHORNET - 2102 METER

Bilder fra Tverrbytthornet 
(bruk tilbakeknappen i nettleseren for å komme tilbake til denne siden.)

Tverrbytthornet sett fra sydvest. August 2003.
På toppen med blikk bortetter vesteggen som delvis er innhyllet i tåke. August 2003.

Tverrbytthornet er et todelt fjell i den østlige enden av Tverrbottryggen i Nordjotunheimen. Leirvassbu er det helt klart nærmeste utgangspunktet, men det er også fullt mulig å ta seg en dagstur til topps fra Spiterstulen. Ellers er det mange flotte teltplasser øverst i Visdalen øst for toppen.

Tverrbytthornet sett fra øst, øverst i Visdalen. Til topps kommer man enklest ad ryggen fra andre siden, eller opp fjellsiden på venstre eller høyre side litt lenger bakenfor det som er synlig på dette bildet.

Adkomst:
Den raskeste veien til topps er å følge stien fra Leirvassbu i retning Spiterstulen (JS28) ca. 3 km og ta av fra stien omtrent i det man har passert tjernet som bærer navnet Troget på kartet. Skrå så bratt oppover fjellsida til skardet vest for toppen og videre opp vestryggen til topps. Det er også greit vestover bort mot Vesttoppen (2035 moh).

Kommer man fra Spiterstulen følger man stien mot Leirvassbu (JS28) helt til man befinner seg rett øst for toppen. Her tar man av fra stien og går inn i Tverrbytnede før man svinger sydover og tar seg opp på ryggen rett vest for (1946 moh). Herfra traverserer man ryggen østover via Tverrbytthornet V (2035 moh) til toppen. Det er noen bratte partier, men det er hele tiden mulig å omgå disse ved å gå litt ut i sydsiden.

Det finnes også flere andre mulig adkomster, bl.a. den bratte ryggen rett nord for toppen.

Egen turopplevelse - Tåketravers av Tverrbytthornet (23.08.2003)
Endelig var det tid for å komme seg til fjells igjen. En helg ved Leirvassbu. Julias fot var ennå litt medtatt etter forstuelsen på Dyrhaugsryggen så det var klart at det ville bli litt mindre ambisiøse turer for hennes del.

Planen på lørdagen var at jeg skulle gå ryggen over Tverrbytthorna og møte Julia før jeg fortsatte mot Nordre Semelholstinden. Slik skulle det imidlertid ikke gå.

Jeg la glad og fornøyd i vei, uten noen beskrivelser eller lignende å flyte på. Hadde lest noe om rapeller som kunne omgås for mange måneder siden, men det var alt. Stien mot Spiterstulen ble fulgt et stykke før jeg mente at det var på tide å komme seg oppover. Jeg peilet meg inn på en skrå linje opp mot skaret mellom Tverrbytthornet V1 og topp 1971 moh.

Været var ustabilt. I dalen hadde jeg hatt sol, men ikke lenge etter at jeg nådde skaret vest for Tverrbytthorna begynte jeg å få kontakt med tåka, samtidig som steinene var såpeglatte. Sort lav, vasstrukket til randen er ikke akkurat en friksjonsdrøm. Med stor optimisme begynte jeg å klyve, men fant fort ut at under disse forholdene ble psyken langt raskere brutt ned enn under gode, tørre forhold. En bratt, men forholdsvis enkel hammer måtte til slutt omgås da jeg overhodet ikke stolte på fottakene, mens fingrene skled på de glatte steinene. Snart var jeg imidlertid fremme ved det som måtte være den omtalte rapellen, en massiv hammer i raudfjell, sikkert real klatring å gå rett på. Det så langt ut å omgå den til høyre så jeg begynte å karre meg ned til venstre. Glatte og ikke minst LØSE steiner jaget meg raskt opp på eggen igjen. Litt tilbake og så nedover, ikke fullt så langt som fryktet. Det så ut til å gå et tråkk ut i sida på den røde hammeren og ganske riktig, selv i den fuktige tåka kunne man klyve ganske trygt opp her, og ikke lenge etter var jeg tilbake på eggen og kunne fortsette bort til fortoppen vest for Tverrbytthornet, 2035 moh. 

Videre bortover var eggen ganske smal, overraskende smal. Til venstre lå en diger isklatt, eller det som måtte være igjen av breen her. Jeg måtte over en steintopp til, og bestemte meg for å måle primærfaktor ved hjelp av kropsshøydemetoden. Jeg kom til 10 meter nøyaktig etter å ha tatt forsiktig i, men neppe en pålitelig måling. Sannsynligvis er skaret lenger mot øst ikke så dypt. Jeg gadd ikke å måle, jeg var sikkert seint ute som jeg var. Etter noe mer balansering på forholdsvis smale egger gjensto kun en kort enkel stigning før jeg var på toppen av selve Tverrbytthornet - 2102 moh. For en utsikt! Tåke! Tåke! Tåke!

Jeg ville gå ned mot Tverrbytnede i høyre kant av breen fordi det så veldig greit ut, i alle fall på kartet. I tåka rotet jeg meg litt for langt mot øst, og havnet i ei renne så løs som det går an. Innunder noen enorme steinblokker som lå faretruende langt utpå opplevde jeg det at alt jeg stod på forsvant. Heldigvis ble jeg ikke med, men ble stående til ankels i sand, mens jeg observerte mine tidligere fotfester gå kast i kast med store drønn nedover renna. På veien tok de med seg hundrevis av andre små og store steiner og laget skikkelig fest i renna. Stoppet gjorde de ikke før de var utenfor min syns og høre-rekkevidde. Med ett følte jeg at alt rundt meg var løst og bare ventet på å følge etter. Så lettfotet jeg bare kunne snudde jeg og kom meg tilbake på eggen så fort som mulig før jeg returnerte ned sydflanken under toppen. 

Nede i dalen bommet jeg selvfølgelig på Julia og gikk en times tid på leting. Da vi omsider fant hverandre med oransje jakker (som vi trodde betød at vi garantert ville finne hverandre) var jeg fornøyd og vi tuslet tilbake til Leirvassbu og en tidlig kveld i teltet.

TVERRBYTTHORNET V - 2035 METER

Bilder fra Vestre Tverrbytthornet 
(bruk tilbakeknappen i nettleseren for å komme tilbake til denne siden.)

Fra Tverrbytthornet mot Vesttoppen en tåkedag. August 2003.
Fra Kyrkjeglupen opp mot vestryggen på Tverrbytthornet. August 2003.
Telelinsebildet med inntegnet ruteforslag fra vest. August 2003.
Tverrbytthornmassivet sett fra sydvest. August 2003.

Vesttoppen på Tverrbytthornet ligger ca. 500 meter vest for selve Tverrbytthornet (2102 moh). Toppen bestiges greit fra Tverrbytthornet, direkte opp fjellsida fra sør, eller ad ryggen fra vest (sistnevnte er mer krevende, se påfølgende artikler / kommentarer nedenfor.). Primærfaktoren er ca. 20 meter

Se også turartikkel fra min tur til Tverrbytthornet via Vesttoppen.

Se også kart

Kommentar innsendt av Jan-Christian Raastad (august 2002)

Jeg har vært på en god del topper, og selve Tverrbytthornet opplevde jeg som en enkel topp med
et litt luftig punkt for dem som har litt høydefornemmelser.

Det vestre, lille, hornet, derimot er jeg ikke enig i deres beskrivelse av at det er enkelt fra skaret. Jeg snudde først tre høydemeter under toppen, men jeg fant ut at jeg ville ta en liten titt til, og da så jeg en helt grei hylle på nordsiden av eggen som gav akkurat plass til en fot, og dermed kom jeg greit opp og ned. Jeg er ikke særlig preget av høydefornemmelser, men jeg opplevde likevel at det var klar forskjell på disse to toppene. Så jeg ville kanskje i den korte kommentaren til Vestre skrevet noe slikt om oppstigningen fra øst: "En morsom egg med enkelte
luftige punkter" eller noe slikt. Vestfra vet jeg ikke, for jeg returnerte samme vei.

Kommentar til traversen fra Tverrbotntind V1 til Tverrbytthornet (med vekt på passasjen fra skaret vest for Vestre Tverrbytthornet og østover) - av Gunnar Fermann 13.10.02
Denne rapporten søker å komplettere tidligere beskrivelser av Morten Helgesen og Jan-Christian Raastad.

Den 20 juli klokken 07.00 bryter Ståle Opedal og jeg opp fra teltleiren ved Leivassbu. Til at det er skyet vær er ambisjonsnivået ganske høyt: Vi skal gå/klatre den syv kilometer lange traversen fra Tverrbotntind V1 (2113 moh.) til Tverrbytthornet (2102 moh.) via fem andre totusen-metere samt et par topper på 1900 meter pluss. Anmarsjen opp til traversens vestlige startpunkt utgjør 4-5 kilometer og 600 høydemetere. (Anmarsjen er godt beskrevet av Morten Helgesen. Skal jeg tillegge noe må det være at ikke alle spiser høydemetere like kjapt som ham…). Returen fra traversens østlige ende (Tverrbytthornet) planlegger vi å utføre ved å tilbakegå ryggens mest krevende 700-800 metere ned i skaret rett vest for Vestre Tverrbytthornet. Fra skaret sørlig ned steinrøysa til stien på høyde med vannet Troget på 1446 moh. Derfra 2,5 kilometer vestover til Leirvassbu.

Vi er forberedt på at de klatretekniske utfordringene ligger i starten og slutten av traversen - dvs. passasjen fra Tverrbotntind sydvest for V1 (2110 moh.) til Tverrbotntind V1 (2113 moh.) (og tilbake igjen), og passasjen fra skaret øst for topp 1971 moh. østover via Vestre Tverrbytthornet (2035 moh.) til Tverrbytthornet (2102 moh.) (og tilbake igjen). Utover dette skal vi oppdage at nedgangen fra topp 1971 moh. til skaret er storblokkete og til dels bratt. Resten av traversen - den 5,5 km lange passasjen fra Tverrbotntind sydvest for V1 (2110 moh.) til den østlige av de to Søre Tverrbottindan (1971 moh.) er enkel røys og hellelandskap - skal det vise seg. 

Som en skjebnens ironi tar det til å regne i det vi når fortoppen (2110 moh.) til Tverrbotntind V1 (2113 moh.) - akkurat da vi tar frem tauet for å sikre den luftige passasjen mellom de toppene som skal gås frem og tilbake. Passasjen er teknisk sett klatregrad 2 på det meste (uansett bevegelsesretning). Tar man hensyn til eksponeringen, skraper passasjen oppe i tre-tallet. For de som ikke har med tau er nok en rute i høyre flanke å foretrekke (jfr. Morten Helgesens beskrivelse) - spesielt når det er vått.

Vel tilbake på fortoppen stappes klatreutstyret i sekkene som har ligget og ventet på at vi skulle komme tilbake fra turens nordligste avstikker. Nå bærer turen sørøstover over Store Tverrbotntind (2161 moh.), de Midtre Tverrbotntindene (2151 og 2106 moh.) og over de Søre Tverrbotntindan (1946 og 1971 moh.). Dette er traversens transportetappe. Fra topp1971 moh. østover ned i skaret er det storblokkete og bratt. Løsningen ligger å følge ryggen på høyresiden ned til skaret. Tau er ikke nødvendig, bare en smule tålmodighet.

Så står vi i skaret vest for Tverrbytthorn-massivet og synes egentlig været er ille nok og dagen gammel nok til å returnere ned sørflanken til Leirvassbu. Men så har vi altså lyst til å få med oss de to 2000-meterne i Tverrbytthorn-massivet. Det er bratt røys og enkelte små hammere opp til fortoppen (klyving) til Vestre Tverrbytthornet (2035 moh.), som selv er fortopp til Tverrbytthornet (2102 moh.) som er siste 2000-meter i traversen. Vel oppe på fortoppen til Vestre begynner tauet å røre på seg i sekken: Mot vest pynter Vestre Tverrbytthornet seg med en 15-20 meter vertikal grønnfarget hammer. Å gå direkte på her lukter av sekserklatring og er uaktuelt med store støvler på våt klippe - om ikke av andre grunner! Vestre Tverrbytthornet må omgås om man ønsker å bestige toppen og Tverrbytthornet 500 meter lenger øst.

La meg røpe med en gang at Vestre Tverrbytthornet kan omgås i en høy eller lav sigdformet bevegelse i flanken som vender mot sør. Vi klatrer den høye flankeruten tur, og klyvde den lave ruten retur. Den høyeste ruten er morsomst, men mer tidkrevende pga. taubruken. Begge rutene starter (eller ender) i skaret rett vest for den bratte topphammeren til Vestre Tverrbytthornet.

Den høye flankeruten starter med at rennen som løper fra skaret nedstiges ca. 15 meter. Herfra er utfordringen å komme seg opp siden av rennen (østlig bevegelsesretning) rundt et hjørne som leder frem til en stor grushylle (for ikke å si en svær terasse). Denne passasjen vil jeg gradere til 3+ til 4- under de rådende (våte) forhold. Fra grushyllen opp dårlig sikret flanke (omkring klatregrad 2+) som leder til den flate ryggen rett øst for Vestre Tverrbytthornet. Fra denne siden fremstår ikke lenger toppen som en 15-20 meter høy "flosshatt", men som en tre-fire meter høy "murstein" (litt høyde har vi altså vunnet gjennom flankemanøveren) - men altså fortsatt med vertikale og temmelig ubrutte sider. Løsningen ligger til høyre, på nordsiden av toppen. Her tyr jeg til Jan-Christian Raastad sin utmerkede beskrivelse:

"Jeg snudde først tre høydemeter under toppen, men jeg fant ut at jeg ville ta en liten titt til, og da så jeg en helt grei hylle på nordsiden av eggen som gav akkurat nok plass til en fot, og dermed kom jeg greit opp og ned".

Veien videre til Tverrbytthornet (2102 moh.) er mindre krevende. Her dreier det seg om klyving langs en mer eller mindre luftig egg, samt litt vandring i toppen av en ikke særlig bratt snøflanke. Vi hadde lagt igjen sekkene på fortoppen til Vestre og måtte returnere samme vei. Som sagt valgte vi på returen å omgå Vestre Tverrbytthornet langs en lavere flankerute enn den som er beskrevet ovenfor. Klokken dro seg mot 21.00 og vi ønsket å finne en lettere rute forbi "flosshatten" - en rute som gjorde at vi kunne unngå bruk av tau, og som mer spesielt kunne gjøre at vi slapp unna det vi forutså som en diagonal rappell i den øvre flankeruten. Jeg har aldri likt diagonale og krøkkete rappeller med pendelpotensiale.

Den lave flankeruten starter eller ender (avhengig av bevegelsesretning) i de to skarene på hver side av Vestre Tverrbytthornet. Det vestre skaret er relativt dypere enn det østlige. Men for begge skar gjelder det at de leder ut i (hver sin) en stor renne fylt av grus, mose og -avhengig av sesongen - snø. I mellom de to renneformasjonene i sørflanken er det fastere fjell som ikke overstiger klatregrad 2- om man ikke går for høyt (eller for lavt). Treffer man den store grushyllen tidligere beskrevet som del av den høye flankeruten, er man for høyt.

Enten man tar utgangspunkt i det vestlige eller østlige skaret (for Vestre Tverrbytthornet), starter den lave flankeruten med at man går rennen ned ca. 40-50 meter. Deretter holdes høyden i flanken til man når den andre rennen som vasses opp til skaret. Om den lave flankeruten avsluttes i skaret vest for Vestre Tverrbytthornet er veien kort og grei opp til fortoppen (hvor vi la igjen sekkene). Herfra til dels bratt klyving i røys og gjennom et par hammere ned til skaret (ca. 1824 moh.) nord for Troget (vann 1446 moh.). Fra skaret ned til stien og til Leirvassbu.

Konlusjon:
Ønsker man å gå den syv kilometer lange traversen fra Tverrbotntind V1 (2113 moh.) til Tverrbytthornet (2102 moh.) uten tau - ev. alene - bør man ikke være spesielt høydesvak. Mellom Tverrbotntind V1 og den sørlige fortoppen anbefales å bruke ruten i høyre flanke som beskrevet av Morten Helgesen. Om man ønsker å klatre eggen uten tau er det fordi man føler seg trygg på halvmeter brede og stupbratte egger. Går du/dere uten tau anbefaler jeg at man velger den nedre flankeruten i omgåelsen av Vestre Tverrbytthornet. Om man ønsker å ta tauet i bruk er den øvre flankeruten morsom nok å klatre, men mer tidkrevende pga. de tekniske momentene og tauprosedyrene.