URANOSTIND - 2157 METER
Uranostind er en meget vakker topp, utvilsomt blant de 10
vakreste i Jotunheimen. Spesielt fra syd ser den imponerende ut når man kommer
kjørende fra Tyin. For flere bilder av Uranostinden og utsikten derfra :
Adkomst:
Uranostind bestiges vanligst via Uranosbreen. (Breutstyr
!) Stien
fra Eidsbugarden / Fonsbu / Tyinholmen følges til vestenden av Kvitevatnet,
forbi tjern 1461 moh på østsiden og opp til kanten av breen. Breen følges i
retning av Urdaknatten (1958 moh), som bestiges lett fra breen. Oppe på den
store flaten mellom Urdaknatten og Uranostinden bøyer man av mot vest i retning
skardet mellom Uranostinden og Slingsbytinden (nord for Uranostinden). Fra
skaret følger man den brede skulderen enkelt opp mot toppen. Omtrent 50 meter
før toppen blir det betraktelig smalere og nokså luftig. På toppeggen går
det bratt ned i Uranosbreen mot øst, og mot Urdadalsbandet mot vest. Hvis det
ligger mye snø og eller is kan det være litt ekkelt her oppe. Men utsikten
herfra er fantastisk med det meste av Jotunheimen. Mot syd skal man vistnok
også kunne se helt til Gaustatoppen på en klar dag.
Alternativt kan man gå inn mot Urdadalsbandet enten på sti fra Tyinholmen /
Eidsbugarden eller fra Koldedalen. (Man kan kjøre et stykke på anleggsveien
inn mot Koldedalen, men den er i stedvis dårlig forfatning, og den blir
sjeldent brøytet noe som medfører at snøfonner kan bli liggende til langt på
ut på sommeren.)
Fra nordenden av Urdadalsvatnet skrår man bratt opp i siden mot skaret nord for
toppen. (Kan være rasfarlig noen steder.) Fra bandet mellom toppen og
Slingsbytind som for det første
alternativet. (PS! Fra den røde knausen under
Uranostinden går man ganske høyt opp før men skrår til venstre mot bandet
for å unngå et parti med bratt og vått svafjell. se også turartikkel lenger
ned på siden.)
For de uten høydeskrekk kan man holde opp mot
sørryggen via de to sørtoppene. Opp mot
den første sørtoppen blir det litt luftig før det er greit videre over den
andre til foten av eggen mot toppen. Her er det tidvis bratt og meget luftig.
Klatring av andlagsvis grad 2 / 2+, altså ikke meget vanskelig, men
sikringsutstyr kan være greit å ha med, spesielt dersom man går ned, eller i
dårlig vær. (Se for øvrig detaljert turbeskrivelse).
Regn 7 - 9 timer gåtid opp og ned avhengig av hvor man starter fra. (Det går
selvsagt raskere dersom man har telt og camper ved foten.)
Vinter: Toppen bestiges også om vinteren via
breen og så opp nordrygeen. Snøskavler på toppen kan imidlertid gjøre det
vanskelig å komme helt bort til toppvarden.
Egen turopplevelse -
via sydeggen til topps: (18.08.2002)
Etter en lenge planlagt og mindre vellykket ferie
i Hurrungane, følte jeg et stort behov for å få utrettet noe i det fine
været som hadde ligget over sør Norge ganske lenge. Etter en rolig lørdag
stilte jeg vekkerklokka på halv seks. Sekken var allerede pakket så det tok
ikke lange tiden før jeg satt i bilen på vei mot Tyin.
Været hadde jo sett så lovende ut kvelden i
forveien. Det samme hadde alle værmeldingene gjort, men den gang ei: Disen lå
tjukt og i Jotunheimen lå det attpåtil lave skyer rundt på de forskjellige
toppene som hvite kladder. Jeg krysset fingerne og håpet en stigende sol ville
få skyene til å forsvinne.
Det var lite trafikk så tidlige på morgenen og
det gikk forholdsvis fort. Veien fra Tyinholmen inn til Koldedalsvatnet var
fikset litt på siden vi var der midt i juli, og det tok ikke mer enn drøyt
halvannen time fra Fagernes til jeg kunne begynne å gå.
Jeg parkerte på den vesle parkeringsplassen et
par hundre meter før broa og den skummende elva nedenfor Raudehaugen (1270
moh). Her er det for øvrig en bom, noen ganger stengt, andre ganger åpen. I
dag var den åpen, men det hadde ikke noen hensikt å kjøre lenger inn, for
stien innover mot Urdadalsvatnet tar av veien rett på andre siden av
broa.
Stien innover er lettgått og det hadde ingen hensikt å gå en rettere linje,
det hadde tatt lenger tid uansett. Ved Urdadalsvatnet steingikk jeg elva der
T-stien mot Eidsbugarden går over før jeg igjen forlot denne.
Det var mye blå himmel på alle kanter, men toppene lå bortgjemt i store og
klumpete skyer. I korte øyeblikk fikk jeg øye på Falketind, og det gav håp.
Fra oset skrådde jeg nord til nordvestover på
oversiden av en steinur, før jeg krysset en bekk og kom inn i en botten øst
for den rustrøde nuten på 1450 moh. På høyre side litt nedenfor var det en
flat, grønnvokst elveslette som så ut som en ideell teltplass dersom det ikke
er for vått der nede. Jeg fortsatte innover botnen på overraskende god sti og
opp i skaret øst for høyde 1487 moh på 1:50.000 kartet.
Her svingte jeg litt til høyre opp mot sydryggen som jeg hadde tenkt å følge
til topps.
Jeg hadde vært på toppen en gang før, men da langs ei rute i vestsiden og opp
til topps fra nord. Et tidligere forsøk på sydryggen hadde mislyktes fordi jeg
psyket ut litt før sydtoppen. Den gangen var vi flere, mens i dag var jeg
alene. Jeg mente likevel jeg hadde en rimelig sjanse til å komme opp den luftige
sydryggen. Høydeskrekk kan til en viss grad "avlæres", i alle fall
har ikke høyder helt den samme virkningen på meg i år som tidligere år.
I korte glimt fikk jeg øye på sydtoppen der den
lå innhyllet i et tynt skylag. Det var ennå langt opp, og det så ganske bratt
og smalt ut der oppe.
Da jeg kom opp på selve ryggen fikk jeg et fint utsyn ned på Uranosbreen.
Nesten bare blåis å se så langt breen strakk seg. Denne sommeren hadde tært
ekstremt på snø og breer i fjellet. Til tross for at det "bare" var
18. august var det nesten bare firn og blåis å se.
Sydryggen opp mot sydtoppen er en fryd å gå. Det
veksler mellom fast fjell og stødig lettgått steinur hele veien. På snaut
1800 meter flatet ryggen ut og etter et kort flatt parti overtok en smal rygg
for den brede ryggen jeg hadde gått på hittil. Stedvis ble det nå nødvendig
å klyve, men ikke vanskelig og på venstre side mot Urdadalen var det ikke så
bratt ned. Jeg prøvde å klyve litt ut i sida mot Uranosbreen for å venne meg
litt til luft under armhulene før den adskillig brattere ryggen opp mot
Uranostinden som kom senere.
Jeg passerte stedet der jeg hadde snudd for 6 eller 7 år siden uten helt å
skjønne hvorfor jeg hadde psyket ut den gangen. Kort før sydtoppen smalner
eggen av og går en halvmeter ned i et hakk, Her er det litt luftig og jeg gikk
forsiktig over med lavt tyngdepunkt før et kort klyvepunkt tok meg det siste
tykket opp til toppeggen på Uranostinden S2. Innimellom ble det tid til et bildestopp for å "dokumentere" turen. Litt synd at det ikke var andre
med: En egg uten mennesker på gir sjeldent et godt inntrykk av dimensjoner og
bratthet.
På toppen av sydtoppen fikk jeg for første gang
se hele sydeggen til Uranostinden på nært hold. Den så heftig ut! En skarp
egg, flere steder med bratte, rødlige sva som stupte ned i breen på høyre side. Jeg ble ikke lenge på sydtoppen men fortsatte spent videre mot eggen som
lokket der i nord.
Ned fra S2 var det enkelt og opp til S1 (2037 moh) var det bare ei kort
steinrøys. Fra S1 var det heller ingen problemer mot foten til Uranostind, men
det smalnet en del av det siste stykket.
Fra S1 så det forresten veldig greit ut å gå ned i vest mot Urdadalen, men
det så samtidig veldig løst ut, neppe noen drømmetur.
Den ene skyen ettefulgte den andre, med litt blå himmel og sol imellom. Kraftig
kald vind gjorde det ganske surt her oppe på eggen, og det ble ingen lange
pauser, kun korte stopp for å drikke, spise litt og å ta bilder.
I et lite hakk før selve eggen opp mot toppen tok til satt jeg en stund med
føttene ut i svaet mot breen og "psyket" meg litt opp før jeg tok fatt
på eggen opp. Jeg hadde ikke peiling på om jeg kom til å komme meg opp, og
egentlig ingen anelse om hva som ventet. I bunn av sekken lå noen korte
taubiter, litt sikringsutstyr og svasko, utstyr som det skulle vise seg at jeg
bar på til ingen nytte.
Så var det tid for de ca. 150 høydemeterne opp
mot toppen. Først var det et kort stykke med klyving / klatring på en kort
egg, den var smal og luftig før man kom opp til en liten hammer som jeg rundet
innunder ved å krype sammen på ei hylle under et overheng på venstre side.
Dette partiet så det imidlertid greit, men tungvint ut å omgå litt ned på
venstre side.
Deretter kom en bratt hammer, ikke spesielt luftig, og med gode tak.
Den gikk veldig greit opp, men jeg vet ikke om det ville vært like gøy å
gått ned her usikret? Jeg hadde uansett ingen planer om å gå tilbake samme
veien i dag, med mindre vanskeligheter lenger oppe ville stoppe meg.
Hammeren gikk greit. Et par steder måtte jeg lete etter gode tak, og passe på
at steinene ikke var løse.
Etter hammeren kom kanskje det mest luftige stykket: En kort egg, kanskje 4-5
meter lang, forholdsvis slakt oppover. Den var spiss som en knivsegg, i alle fall
nesten. På høyre side var det et bratt skråsva ned mot breen. På venstre
side var det også bratt. Det så også her ut som om det var mulig å gå ut i
venstre side, men jeg var usikker på hvordan det ville bli lenger oppe hvis jeg
gikk ned i siden, så jeg våget meg forsiktig ut langs eggen. Med et godt tak
rundt kanten gikk jeg forsiktig oppover. Først med føttene i en sprekk i svaet
på høyre side, senere på halvgode fotfester på venstre side. Den enkleste
veien videre førte litt ut til høyre. Med ryggen mot "avgrunnen" var
det noen få meter klyving før neste hindring dukket opp, en ruglete, avrundet
kam på eggen.
Det viste seg enkelt å gå opp på venstre side her. Det var bratt, men nesten
som en trapp. Herfra ble det til min store overraskelse bredere og slakere, og
snart var jeg oppe på toppeggen. Jeg hadde forestilt meg at det skulle vært
lenger opp.
Etter å ha klamret meg til smale egger lenger nede på ryggen, var den relativt
smale toppeggen som en gangvei å regne. Et raskt bilde på toppen og jeg var
på vei ned steinura mot nord. Et ganske stort antiklimaks kan man si.
Det neste målet, Nordtoppen, eller Slingsbytind
som den også kalles lå badet i sol, mens tåkeskyer drev inn over
Uranostinden. Steinura ned mot Nordtoppen var drøy, men til slutt var jeg nede.
På venstre side var det stein, stein og atter stein og ingen snøflak igjen,
mens breen på høyre side tydelig er i ferd med å trekke seg lenger og lenger
ned fra bandet. Opp mot Uranosryggen tittet blåisen frem helt opp til de
øverste partiene, et område som normalt er breens tilvekstområde.
Etter en kort drikkepause på bandet satte jeg igjen sekken nede på bandet og
fortsatt med kameraet mitt videre mot Nordtoppen. Vinden var nå så kraftig at
den virkelig laget en kraftig, nærmest hylende lyd og det var vanskelig
å stå støtt flere steder på ryggen oppover.
Det smalnet litt av det siste stykket opp mot Nordtoppen, men det ble aldri
spesielt luftig eller vanskelig, og hendene kunne bli i lommene utenfor den
kalde vindens rekkevidde.
Det så fint ut å gå videre nordover ryggen mot Skogadalen, men det fikk vente
til en annen gang. Jeg skyndte med ned til sekken igjen og på skrå nedover i
vestsiden under Uranostinden.
Jeg kom tidlig litt for langt ned i siden og måtte forsere noen partier med
ekle, våte sva på vei ned mot det tydelige rødfjellet nedenfor. Det er ikke
så lett å se hvordan man skal gå når man kommer ovenfra, og det var tross
alt nesten 5 år siden jeg var her sist.
Nede på rødfjellet fulgte jeg en hylle sydover
under Uranosmassivet. For det meste kunne jeg gå på fast rødt fjell, med en
utrolig friksjon. Det var nesten så en kunne gå "loddrett" oppover
på friksjonen. På slutten av hyllestrekket måtte jeg litt opp for å unngå
stup på høyre side før jeg kom ned på ryggen ved 1487 moh og videre ned i
botnen øst for denne.
Etter en lettgått transportetappe på fine stier
var jeg tilbake ved Koldedalsvatnet. Sola skinte og fikk vannet til å lyse
melkegrønt mens Hjelledalstinden og Falketinden kneiste i bakgrunnen. Jeg satte
meg ned i grasset ovenfor anleggsveien og bare nøt utsikten en stund før turen
var over 200 meter senere. Klokka var snaut 3 da jeg ankom bilen. Til sammen
litt over 7 timer hadde jeg vært underveis, og det hadde sikkert blitt lenger
hvis det ikke var for den kraftige kalde vinden.
Egen turopplevelse -
høsttur opp vestflanken:(29.09.1997)
Det var siste dag i september. Det hadde vært en sjelden fin
sommer og høst, og også denne Lørdagen så været ut til å smile til oss.
Det var ikke en sky på himmelen mens vi kjørte vestover mot Tyin. Vi parkerte
på grensen til Utledalen landskapsvernområdet (hvor anleggsveien fra
Tyinholmen mot Koldedalsvatnet var stengt med bom).
Vi fulgte stien fra Raudehøgden nordover mot Urdadalsvatnet, videre langs
vannet i urd og til nordenden av vannet hvor vi tok en rast og studerte mulige
veier opp på kartet. Etter å ha måttet snu rett syd for Sørtoppen en gang
tidligere ville jeg prøve en annen vei opp denne dagen. Vi skrådde rett
oppover mot skaret nord for toppen.
Etterhvert som vi vant høyde ble det brattere, og den harde skaresnøen gjorde
det litt ekkelt. Spor i snøen overalt vitnet om at det hadde gått en del
steinsprang nedover fjellsiden her. Sola kom stadig høyere på himmelen og det
ble overraskende varmt til å å være så sent på året. Smeltevann som
dryppet nedover vestsiden av toppen kunne tydelig høres, og selv kunne vi
etterhvert gå i t-skjorte. Etter å ha svingt opp i skaret og gått sydover på
den brede skulderen mot toppen kom toppeggen brått og plutselig på, noe jeg
ikke var forberedt på, og et par minutters "aklimatisering" var
nødvendig for å tilvenne meg høyden. Forsiktig skrittet vi bortover snøen
til toppen, forbi toppunktet til sydsiden av toppeggen hvor vi i bare kortermede
skjorter kunne nyte nistematen i 2150 meters høyde siste dagen i september (Det
er det ikke så ofte man opplever !). Tilbake over toppeggen gikk det langt mindre
forsiktig enn første gangen. Nede i ca. 1550 meters høyde fulgte vi den brede
hylla som går langs vestsiden av fjellet sydover, og kom ned ved
begynnelsen på sydryggen til Uranostinden. Snart kom vi inn på stien mot
Koldedalen igjen, og det gikk ikke lenge før vi så bilen igjen.
URANOSTIND S-2 - 2048
METER
Topp på Uranosryggen ca. 750 m syd for hovedtoppen.
Førstebesteget
i 1896. Bestiges enten ved å følge sydryggen på Uranostindmassivet. Det blir
ganske bratt og luftig mot toppen. Alternativt kan man gå opp den bratte
fjellsida fra vest og komme opp i skaret mellom Uranostinden S-1 og S-2 (sistnevnte
er en guffen tur i meget bratt og løs urd, og om ikke teknisk veldig krevende
sannsynligvis mer farlig enn å gå ryggen fra syd.).
Les for øvrig en detaljert turbeskrivelse av en
tur over hele Uranosryggen fra syd mot nord her.
Se også oversiktskart.
Primærfaktor
er 55 meter.
URANOSTIND S-1 - 2037 METER
Liten topp på sydryggen til Uranostinden. Toppen
ligger innunder hovedtoppen, rett syd
for denne og er den av toppene på Uranosryggen som gjør minst av seg. Har man
først kommet seg opp på S2 er det enkelt
videre til S1. Fra toppen kan man fortsette videre opp eggen til hovedtoppen.
Men det er bratt og luftig.
Altenrativt kan man ta seg opp vestsiden via bratte grusrygger og komme opp i
skaret mellom S1 og S2. Det er imidlertid en bratt tur i løst og upålitelig
steinterreng.
Les for øvrig en detaljert turbeskrivelse av en
tur over hele Uranosryggen fra syd mot nord her.
Se også oversiktskart.
Primærfaktoren
er 10 meter.
SLINGSBYTINDEN
(URANOSTINDEN N) - 2026 METER
Topp på Uranosryggen, ca. 1 km nord til nordvest for hovedtoppen.
Førstebesteget 1876 av Slingsby. Bestiges enkelt
(noe smalere mot selve toppen, men ikke spesielt luftig
eller utsatt) fra skardet
mot Uranostinden (se. Uranostinden)
fra syd, eller fra nordvest over Urdanosi (1900 moh) fra f.eks. Skogadalsbøen.
Les for øvrig en detaljert turbeskrivelse av en
tur over hele Uranosryggen fra syd mot nord her.
Se også oversiktskart.
Primærfaktoren
er 90 meter.
|
