STORE AUSTABOTTIND - 2204
METER
Store Austabottind er utvilsomt en
av de flotteste tindene, ikke bare i Jotunheimen, men i Norge. Som Jotnenes
utpost mot fjordlandet reiser den seg skarpt mot himmelen helt sydvest i
Jotunheimen. Fra toppen er det bare drøyt 10 km til havnivå ved Lustrafjorden
og ikke stort lenger til Årdalsvatnet. Når man står i øst, i Jotunheimen
eller i Valdres og skuer vestover mot Hurrungane ser toppen ut som en spiss syl,
mens nordfra (se bilde lenger ned på siden) ser den ut som en pukkelrygg over
en vill, glefsende botten.
Store Austabottind regnes ikke som en klatretopp, men den kan være ganske
utsatt under ugunstige værforhold. Det er ikke mange årene siden det her
skjedde en dødsulykke her oppe på toppeggen.
Adkomst:
 Fra Turtagrø
eller Årdal følges fjellveien (bomvei med betaling på midten) til
Berdalsbandet, veiens høyeste punkt på snaut 1320 moh. Fra veien går man
østover, syd for høyde 1483 moh og tar seg opp på vestryggen en aning fra
sydvest. Ryggen er her meget bred og smalner først til rundt 1800 moh.
Ryggen følges forholdsvis greit videre øst til Austabottinden
V2 (2020 moh). Fra denne vestligste toppen fortsetter man østover
ned i et skar før man runder snørenna opp fra Berdalsbreen på sydsiden.
(Også greit å gå tvers over toppen på snørenna). Videre er det forholdsvis greit opp til Vesttoppen (2100
moh). Fra Vesttoppen er det bratt klyving ned i skaret mot hovedtoppen.
Vel nede på bandet følger man en forholdsvis bred egg bortover mot foten av
Store Austabottind. Etterhvert som denne blir brattere kan man ta ut til høyre
et stykke (dette er mindre luftig) og så komme opp på eggen igjen der det
markante svaet på nordsiden av toppen begynner. På avstand ser det
hele ganske ufremkommelig ut, men det løser seg stort sett greit opp når man
kommer nærmere. Men det kan likevel være nødvendig å sikre under vanskelige
vær eller snøforhold - eller rett og slett snu for å komme tilbake under
bedre forhold en annen gang..
Man passerer først over et nordvendt sva, først ca. 20 meter på en slak, men
markant egg, deretter via renner og riss (en del løse stein ligger her) til man kommer opp på toppeggen litt
øst for den vestligste av de 3 "puklene" på toppeggen. Dette partiet
vil ofte være dekket av snø og is, spesielt tidlig og midt på sommeren. Under
slike forhold bør en ha isøks, og helst også tau og stegjern. Forholdene er
ofte bedre senere på sommeren. Toppeggen er
luftig, men ikke spesielt vanskelig, og under gode forhold er den grei å gå
uten noen form for sikring. Tidlig på sommeren kan det ligge ei snøfonn rett
før toppen som kan være ekkel å passere, den var imidlertid for lengst
smeltet bort da vi var der tidlig i september.
Det siste stykket ut mot toppvarden er luftig og utsatt. Her er det ikke rom for
å snuble i skolisser eller andre krumspring.
Normalt returnerer man samme vei
som kan kom. En slik tur tar 3-4 timer opp og drøyt 2 timer ned igjen.
Fra toppen er det mulig å ta seg sydover til Søre
Austabottind (2103 moh) via eggen. (Klatring,
grad 3-4)
Les også tuartikkel
fra en traversering av hele massivet fra sydtoppen.
Egen turopplevelse - opp i tåke, ned i sol.
(02.09.2000)
Jeg og brodern hadde bestemt oss for en fjelltur denne helga nesten uansett vær, så da metereologoene spådde vått,
kaldt og grått vær for helga trosset vi disse spåmennenskene og dro til fjells.
Etter en natt i telt like ved veien opp Fardalen våknet vi til en himmel som i det minste inneholdt en og annen blå flekk. Dette var langt over forventet og bidro til å få fortgang i "morgenaktivitetene".
Vi kjørte opp til bommen på Berdalsbandet og parkerte noen hundre meter nord for
denne like før det begynner å gå nedover igjen.
Tåkeskyene hang tungt over Soleiebott- og Austabottryggen, men i nordvest så det lysere ut. Fra avkjørselen hvor vi parkerte gikk det
en markant sti de første meterne, men den løste seg etterhvert opp etter at vi hadde passert de heslige kraftlinjene som utgjør et voldsomt visuelt naturinngrep i den storslagne naturen her oppe.
Turen opp mot selve Austabottryggen gikk lett unna. Underlaget var for en stor del fast fjell og ikke så mye steinur. Opp til den vestligste av Austabottindene forløper turen omtrent slik: Først en litt bratt stigning, så et flatere parti, så en ny god stigning etterfulgt av nok et litt flatere parti før man etterhvert befinner seg på selve Austabottryggen. Opp til den vestligste toppen var det rimelig enkelt, og stadig hyppigere sprekker i skydekket bidro til en lettere stemning. Vi gikk etterhvert langs med nordstupet mot Berdalsbreen og nøt utsikten ned i de enorme bresprekkene og bort til
Soleiebottryggen.
Store Ringstind (2124 moh) og Austabottindane skjulte seg enn så lenge i skodda.
Jeg er ikke akkurat noen helt eller supertøffing i fjellet og hadde hørt at Store Austabottind stedvis var en noe "utsatt" og luftig opplevelse, og jeg var rimelig spent på hvordan turen videre kom til å forløpe seg, spesielt på grunn av at de lavdekkede steinene var våte og sleipe, stedvis frosne i tillegg til at det blåste en kraftig og sur vind.
Vi nådde den vestligste toppen (2020 moh) (V2) meget greit og fortsatte noen få meter ned til toppen av ei snørenne som strekker seg helt fra Berdalsbreen og opp i skaret øst for den vestligste av Austabottindane. Fra denne snørenna er det en kort lettgått stigning opp til den neste av Austabottindene, den langt mer markante
V-1.
V-2 virker ikke som noen topp i det hele tatt, og det er egentlig bare en teknikalitet å regne med denne som en topp dersom man spør meg. V-1 imidlertid gir i mye større grad et inntrykk av å være en egen topp.
Været lettet etterhvert så mye at fotoapparatet måtte ut av sekken med jevne mellomrom. Batteriet i kameraet begynte å streike og jeg håpet inderlig at det ville holde turen ut (det gjorde det nesten).
Først fra V-1 og videre østover begynner utfordringene. Det er bratt klyving ned fra V-1, men man beveger seg hele tiden temmelig godt skjermet fra stupet slik at jeg syntes det var veldig greit opp og ned her (morsom klyving). Like øst for V-1 har noen flittige sjeler ryddet en liten rasteplass. Dersom man ikke er for nøye med liggekomforten kan to personer fint overnatte her oppe med en duk e.l.
Vel nede på bandet er det greit et stykke videre. Det er bratt på nordsiden, men på langt nær så bratt på sydsiden og selve bandet er nokså bredt. Det siste stykket opp til selve foten av Store Austabottind tok vi litt ut til høyre for selve ryggen og rotet oss bort i et parti med lett klatring (det finnes sikkert enklere veier) før vi enkelt tok oss videre opp til østenden av bandet.
Jeg har ved flere anledninger tidligere betraktet Store Austabottind fra nord og med gru betraktet det bratte "svapartiet" som munner i et omlag 100 meter vertikalt stup med enorme gapende bresprekker (blant de bredeste bresprekkene jeg har sett i Jotunheimen) i bunnen.
Det gikk derfor et sug gjennom magen når jeg kikket over kanten og så nedover "svaet" som strakte seg 10-15 meter nedover før det brakk av i en markant kant - og jeg visste hva som var nedenfor kanten:
"Ingenting".
Vi tok av oss sekkene, spiste litt og tok bilder og fant frem tauet slik at brodern kunne sikre meg det neste stykket.
De neste 15-20 meterne fulgte vi en smal egg, ikke spesielt bratt eller vanskelig å gå. På venstre side
skrådde det jevnt nedover mot stupet, mens på høyre side var det bare noen få meter loddrett ned. Under gode forhold kan man nesten spasere her dersom man er uafissert av avgrunnen i nord, mens ved snø o.l. bør man ubetinget sikre.
Nedenfra så veien opp ganske ekkel ut, men det løste seg greit opp ettersom man gikk oppover. Et sted vitnet en tauslynge om at også andre hadde hatt behov for å sikre.
Vi kom etterhvert opp på toppeggen og ble møtt av et deilig solskinn (ruta opp fra bandet og opp på toppeggen går i nordsida av fjellet og ligger i skyggen store deler av dagen), herfra var det greit videre
siden sola hadde tørket steinene, men jeg kan nok forestille meg det annerledes under andre værforhold.
Eggen var litt smal på ett punkt og det var klyving opp til den midtre av de tre toppnubbene på toppeggen (se
bildet øverst på siden som tydelig viser de tre toppunktene). Videre var det enkelt helt til vi stod noen få meter unna toppvarden. Her helt øst på toppeggen bøyer den av mot nord og strekker seg noen få meter i denne retningen. Vi var forberedt på at dette skulle være en av de luftigste delene av turen og vi skjønte fort at dette stemte.
To steinblokker, helt flate på toppen, med en lengde på ca. halvannen meter og en bredde på drøye halvmeteren fungerer som en bro ut mot toppen. På toppen ligger et par steiner
på en slik måte at man virkelig undrer seg hvorfor ikke de er falt ned for lenge
siden. Oppå dette igjen en liten varde. For å komme seg ut på selve toppen må man gå ut til venstre for varden, og man kommer da ganske nær "kanten", dvs. det er en håndfull meter loddrett ned til et bratt snøflak som ligger der klar til å akselelere deg ut i det store intet. Brodern ruslet først ut før han etterpå var så elskverdig å sikre meg ut.
Man blir fort vant til høyder og slikt, etter å ha karret meg ut på toppen med småskjelvne ben var det deilig å kunne ruslet tilbake igjen med sikre skritt.
Været ble bare bedre og bedre og det var riktig deilig å være til. Utsikten var en drøm. Vi så ut til å være helt alene her oppe denne dagen, mens
det var folksomt på Store Soleiebottind. Også på
Store Ringstind var det folk.
På tilbakeveien ruslet jeg oppom den vestligste av toppunktene oppe på eggen og kikket ned ryggen videre mot sydtoppen. Det er sikkert en kjempefin tur å gå rundturen om sydtoppen og så opp til Store Austabottind før man avslutter ned vestryggen, men det må nok vente til en annen gang.
Nedturen var egentlig langt mindre "psykisk" enn oppturen, men jeg valgte likevel å la brodern sikre meg de siste 15 meterne ned til bandet mot vesttoppen.
Like under vesttoppen traff vi på en snøspurv som badet og lekte i en liten vannpytt, og den karen var absolutt ikke særlig lettskremt av seg da vi kom trampende. Bortsett fra dette var det ikke mange levende skapninger vi traff på turen. Et godt stykke nedover mot bilen møtte vi to karer i olabukse og
joggesko på vei oppover.
Vi tok det temmelig med ro og hadde mange fotopauser i tillegg til at det gikk bort en god del tid til taubruken. Tilsammen brukte vi rundt 7 timer,
men jeg antar at man går opp og ned på mellom 5 og 6 timer uten taubruk, endog enda raskere dersom man er av den lynkjappe
sorten.
Vi gikk på vått fjell, med gjennomvåt lav stort sett hele veien opp, noe som gjorde fjellet glatt. Brodern følte ikke noe behov for sikring, mens jeg hadde stor glede av det. Under gode forhold vil jeg likevel hevde at de aller fleste kommer seg greit til toppen uten noen form for sikring eller taubruk, det er spesielt tidligere på sommeren hvor det kan ligge mye snø i nordhellingene at tau er en absolutt nødvendig sikkerhetsforanstaltning.
Jeg vil anbefale Store Austabottind fra august og ut i september frem til snøen for alvor legger seg.
(på tur tidlig i juli 2003 fikk viste det seg at i
varme og / eller snøfattige år er Store Austabottind grei å ta seg opp på
også langt tidligere.)
SØRE AUSTABOTTIND -
2103
METER
Den sydligste av Austabottindene er
også den mest krevende å nå. Det kreves klatring for å komme til topps.
Letteste vei for toppsamlere er å gå sydover fra den vestligste av toppene på
Store Austabottind. Her holder man ned på Gravdalssiden (øst)
av eggen gjennom blokkoppstablinger av grad
2. Eggen videre sydover er enkel og gradert til 2.
Den kanskje vanligste veien er å besøke toppen
som en del av traversen over alle Austabottindane. Fra syd passeres et kort
eksponert punkt på venstre side av stor blokk (grad 2)
før man fortsetter bortetter smal egg til markert pinakkel med grad opp mot
4-.
Videre fortsetter man til høyre på sva rundt markert hammer og enten opp via
riss (grad 3) eller bortover Gravdalssiden
til løs kam som følges til toppen (grad 2).
Videre er det forholdsvis enkelt bort til foten av
Store Austabottind. Enkleste vei opp er på Gravdalssiden av eggen mot den
vestligste pukkelen på Store Austabottind. (grad 2).
Alternativt kan man følge søreggen rett på med variert klatring i 4
taulengder med gradering opp mot 5-.
Les for øvrig turartikkel fra en travers juli 2003 rundt hele
massivet.
Se også kart.
Egen turopplevelse - vendereis på sydryggen.
(13.08.2002)
Etter en ventedag på Fagernes med vedvarende regn
og tåke skulle endelig årets Hurrunganeferie ta til. Vi var tre stykker som
reiste fra Fagernes tidlig tirsdag morgen; Morten, Tor Erik og Anne Cathrine.
Tunge skyer hang lavt over Tyin og senere langt
ned i fjellsidene når vi kom til Årdal. Med andre ord en ikke alt for
oppløftende start, men vi satset på at det skulle bli letter utover dagen. Vi
kjørte veien mot Turtagrø til like forbi bommen (der man normalt parkerer
ved bestigning av Store Austabotntind) og forsvant snart opp i en tåkesky.
Vi holdt etterhvert noe mer mot høyre og kom ned i botnen nedenfor
Austabotnbreen via et skard.
Etter en god drikkepause ved noe vi antok var siste bekk før toppen bega vi oss
opp en steinete rygg inntil vi befant oss på selve sydryggen.
Vi fulgte den gamle ende- / sidemorenen et stykke før vi måtte klyve en 30-40
meter (lenger til høyre var det mindre bratt). Herfra var det
ubønnhørlig slit flere hundre høydemetre opp bratt steinur. Været ble hele
tiden lettere og bidro til å holde humøret oppe. Vi befant oss stadig vekk i
tåka, men innimellom tittet faktisk sola frem.
Mot slutten ble det mer og mer fast fjell med lett klyving. Flere ganger trodde
vi at nå var vi oppe, men ryggen strakte seg ennå et stykke før vi kom til
selve eggen. Tåka gjorde sikkert også sitt til at det virket lenger.
Men med ett stod vi der, ved starten på "moroa". Loddrett ned på
venstre side, og i praksis loddrett ned på høyre side også. Her mistet Anne
Cathrine lysten til å fortsette, og den første lille interessekonflikten ble
tent, men det hjalp på humøret at sola tittet frem og varmen virkelig kom
sigende på. Vi ble sittende lenge her oppe ved starten på
"klatringen" og diskutere litt frem og tilbake. Tor Erik var en tur
over det første punktet for å studere ruta videre. Vi kunne se den bratt
hammeren med overheng i midten et stykke lenger borte på eggen, men den
karakteristiske pinakkelen som vi viste kom før hammeren lå skjult bakenfor
det første punktet. Men hammeren var mer enn psykisk nok å se på.
Vi diskuterte en del frem og tilbake hva vi skulle gjøre, men planen om å gå
hele traversen rundt alle Austabottindane ble raskt skrinlagt, men siden det var
såpass fint og varmt vær ble vi enige om at Anne Cathrine skulle bli med forbi
det første punktet og vente der hvor hun kunne se oss, mens vi prøvde oss litt
videre.
Etter omlag en times pause var det på med seler
og frem med tau og jern. Den første biten var enkel. Først på en smal hylle
ut til høyre forbi ei stor blokk og så på skrå opp mot venstre og forbi et
litt småluftig punkt (grad 2) før vi kom opp på et flatt platå. Her
fikk jeg for første gang øye på pinakkelen. Et artig syn, en smal finne som
stakk opp på eggen. Forfra så den temmelig bratt ut, men vi regnet med at den
ville være mer spiselig når vi kom nærmere. Fra platået gikk jeg og Tor Erik
videre, ca. 20-30 meter nedover den smale eggen, enten oppe på denne, eller
litt ut i vestsiden fram til foten av pinakkelen. Her satte Tor Erik standplass
og jeg sikret ham oppover. I starten var det meget lett (grad 1) men
lenger oppover ble det litt brattere (opp mot grad 3). Det så greiest ut
å gå til venstre på toppen, men Tor Erik endte ut til høyre som viste seg
som det beste alternativet når man kom lenger opp.
Etter at sikring var satt fulgte jeg etter og snart var vi begge på toppen av
pinakkelen, i praksis en stor blokk som ikke hadde plass til stort mer enn to
personer. Rundt blokka lå en håndfull slynger i forskjellige farger. På andre
siden var det ikke langt ned, men det var tilnærmet loddrett så vi måtte
rapellere ned de 6-7 meterne. To slynger ble lagt rund en annen blokk og en
etter en kom vi oss ned den litt kronglete rapellen.
Tiden går fort når man holder på å sikre, og Tor Erik begynte å bli litt
urolig for Anne Cathrine. Videre mot den neste hammeren (siste alvorlige
hindring før toppen) var det et 10-15 meter langt skråsva, ikke altfor
bratt, men med stup på venstre side og uten noen ende (i alle fall ikke før
breen noen hundre meter nedenfor) på høyre side. Sva er det værste jeg
vet og jeg var ikke så veldig høy i hatten da jeg beveget meg usikret opp de
første meterne. Jeg stoppet snart opp før Tor Erik (som da allerede hadde
bestemt seg for at vi ikke kom opp) gikk forbi og opp til øvre enden av
svaet.
Dette var før vi hadde kjøpt klatreføreren for Jotunheimen og vi visste ikke
at det fantes en vei rundt hammeren langs sva på høyre hånd med gradering
rundt 3. I stedet kikket vi på hammeren på venstre side av overhenget (en
rute gradert til 5-). Det som ble det avgjørende var at vi måtte gå
tilbake samme veien og ikke visste om det var greie rapellfester på toppen.
Tiden gikk dessuten fort. Vi (eller rettere sagt Tor Erik) bestemte oss
for å snu. Med forsiktige skritt gikk det ned det delvis grusdekte svaet til
foten av pinakkelen. Å rapellere ned var lett, men nå måtte vi opp. Tor Erik
gikk først og satte sikringer opp den forholdsvis korte biten som er gradert
til 4- før jeg kom etter med sekken. Først noen meter hvor jeg mått klemme
meg fast opp gjennom en kløft mellom to blokker og opp til det siste punktet
hvor en må bruke et skikkelig godt tak for begge hendene til å komme seg opp
på toppen.
Nå var det vanskeligste egentlig unnagjort, og herfra gikk det forholdsvis
raskt ned på sørsiden av pinakkelen og opp eggen til den flate steinen hvor
Anne Cathrine hadde ventet. Litt overraskende kom her nesten det værste
punktet. Det viste seg nemlig ganske psykisk og skulle gå ned på hylla ut mot
vest. Det var ikke teknisk vanskelig eller noe slikt, men hylla var vel knapt 40
cm bred, og omlag en meter nedenfor platået. På utsiden av denne hylla var det
så loddrett som det omtrent kan få blitt ca. 300 meter ned i breen. Det var
dette som gjorde det til sånn en flyvende opplevelse.
Men vi kom da vel ned alle tre og var snart på vei ned steinura. Vi gikk en
litt annen vei tilbake, om bretunga (som nå lå markert lenger tilbake enn
det som var tegnet inn på Jotunheimen Vest kartet) og ned i Austabotnen. Vi
hadde startet sent og kvelden kom raskt sigende på. Nå midt i august var
dessuten kvelden merkbart myer kortere enn tidligere på sommeren. Været ble
bare bedre og bedre, og på slutten før siste nedstigningen mot bilen kunne vi
snu oss å beundre hele Austabottindmassivet badet i kveldssol.
Dette var oppvarmingsturen vår foran den
planlagte turen til Store Skagastølstind 15.08 som det ikke ble noe av fordi en
stor del av klatreutstyret forsvant kvelden før. Spesielt ergerlig var dette
siden 15.08.02 ble en drømmedag i Hurrungane hva været angår.
Egen turopplevelse - Austabottindtraversen i
knallvær.
(05.07.2003)
Vi reiste fra Skrautvål litt over syv om morgenen
i en fullastet bil med fem personer (foruten Julia og
meg var det bror min, Tor Erik og to av hans kamerater; Henrik og Pål)
og tilhørende utstyr. Julia skulle gå en tur på Store Soleiebottind, mens
resten av oss skulle forsøke å gå Austabottraversen. Som under det mislykkede
forsøket et år tidligere startet vi i retning Sørtoppen. Sommerlig
kledd, i kortbukser ruslet vi rolig oppover
mot skardet nord for Lovardalsnosi. Her møtte utsynet mot Austabottmassivet og
Austabottbreen oss. Det kriblet litt i magen, dette skulle bli spennende - den
første litt mer luftige fjellturen i år. Fra skaret bar det på skrå nedover
et stykke til botnen under breen. Vi stoppet ved en smeltevannsbekk og fylte opp
det som var av vannflasker. Det kunne bli lenge til neste gang? Etter en bratt
oppstigning på snø og morenemasse kom vi opp til et litt flatere parti rett
nedenfor breen. Breen i sydvestsiden på Austabottmassivet er ikke stor, men den
har en rekke store sprekker, og er et fasinerende syn. Vi fortsatte opp på en gammel
sidemorene fra en svunnen tid da breen var betydelig større, før vi måtte
klyve en 50 meter videre oppover.
Det er en lang steinur som fører opp til sydeggen
og her fikk jeg virkelig merke at formen var langt nede samtidig som ballastbeltet
rundt livet var blitt ubehagelig stort og tungt. Feltet spredde seg, sånn
omtrent med letteste mann først og tyngste mann sist. På toppen av ura, like
før sikringen tar til, satt de andre å koste seg i sola da jeg pesende
ankom.
Omlag 2 timer hadd vi brukt opp, med småpauser underveis, og nå gjorde det i
alle fall godt med en skikkelig pause. Jeg merket fort at jeg overhodet ikke var vant med
høyder lenger, allerede ved den første blokka som man må runde ut i
Gravdalssida kjentet jeg "suget" nedenfra.
Opp til sørtoppen
Vi sikret fra denne blokka og det korte stykket opp til fortoppen. Det mest
spennende punktet her er en kort skråhylle ut i vestsiden. Ikke spesielt
vanskelig teknisk (grad 2), men med en vanvittig nærhet til avgrunnen
nedenfor. Vel oppe var først utfordring unnagjort. Toppen er
en stor flat blokk, som trolig kvalifiserer til sekundærtopp med en
primærfaktor på vel 10 meter. Høyden ligger trolig mellom 2020 og 2040 moh.
Videre var det forsiktig gange med lavt tyngdepunkt (utrolig hvordan en
velfyllt og dårlig pakket sekk kan redusere følelsen av å ha kontroll med
balansen) ned den smale og luftige eggen mot pinakkelen. Pinakkelen er en
5-10 meter høy "steinnål" som sperrer veien videre bortetter eggen.
Enkleste vei er over. Klatringen opp pinakkelen er enkel, men det er luftig og
på slutten er det dårligere med tak og friksjonen fra fjellet er god å ha.
Steinene er stedvis godt bevokst med sort lav som gir en super friksjon i tørt
vær og en tilsvarende mangel på friksjon i regnvær. Hele tiden er stupet ikke
langt unna. På toppen av pinakkelen var det for trangt for alle 4 så mens Tor
Erik sikret på toppen rapellerte en og en seg ned på baksiden. Nordsiden av
pinakkelen er mye brattere enn sydsiden og representerer en liten
klatreutfordring dersom man kommer andre veien, slik vi gjorde i fjor etter å
ha snudd.
På andre siden av pinakkelen gikk blankskurta sva, som kommer helt nede
fra breen i Gravdalssida, opp til en imponerende og overhengende hammer. Hvis man
ikke vet hvor ruta går, tenker man kanskje at det er opp her man skal.
Heldigvis er det ikke det, for det ville blitt mer seriøs klatring. Vi gikk
noen meter opp fra skaret etter pinakkelen før vi fulge hyller og oppsprukne riss bortover svafeltet. Midt
under hammeren laget vi standplass. "Klatringen" videre var mer
psykisk enn teknisk. Det gikk veldig greit - vi rundet rett rundt hammeren og
laget standplass på en våt og gjørmete hylle. De siste snørestene var i ferd
med å smelte bort fra svaet og sprinklet det meste av svaet med rennende vann.
Normalt ligger nok snøen lenger enn til tidlig i juli her, men dette året tror
jeg ikke den ble liggende mange dager etter at vi var her. Den teknisk enkleste
varianten skal visstnok være å fortsette traversen bortover svaet og følge
ryggen opp på andre siden, men det var teknisk veldig greit opp i høyre kant
av hammeren.
Endelig oppe! Det var en deilig følelse å kjenne at nå kommer
jeg til å komme opp uansett.
Etter ca. 100 meter på en nesten flat steinørken, ispedd et og annet snøflak
kunne jeg ta på toppvarden og for første gang kunne jeg betrakte Store
Austabottind fra denne vinkelen og dette perspektivet - Den toppen er jammen
flott nesten uansett hvor du står og ser.
Eggen og veggen til Store Austbottind
Jeg hadde innstilt meg på at nå var det verste over og at resten skulle
gå rimelig enkelt, men der tok jeg feil. Eggen var smal og stedvis luftig, med
et par ordentlige klyvepunkter. Da vi hadde gått hele forbindelseseggen stod vi
med ett i bunn av stigningene opp mot Store Austabottind. Ryggen midt i mot
virket loddrett og ekstremt eksponert, altså et prosjekt for klatrere og ikke
en skarve tinderangler som meg. Men hvor gikk så den lette veien? På høyre
side av ryggen gikk ei smal skråhylle nedover. Etterhvert møtte den et
skråsva som kom opp fra Gravdalen. Tor Erik smøg seg elegant ned, men av
erfaring ropte han tilbake til meg: "Jeg tror ikke du liker deg
her...". Det endte med at vi sikret. Hylla kunne ikke gås, så enden på
visa ble at vi la oss over kanten der det fortsatt var 3-4 meter ned til
skråsvaet under og dro kroppen langs hylla med armene. Noen av oss lette
fåfengt etter noe å sette skotuppene på. Vi kom i alle fall helskinnede ned.
Jeg var nå så sliten at jeg på ingen måte følte at balansenerva var helt
med og terrenget var ikke som skapt for meg. Store blokkoppstablinger samt noen
glattskurte hyller nedenfor endte i et stup med breen nedenfor. Vi gikk litt på
skrå ut i Gravdalssida. To av oss gikk etterhvert videre, mens Tor Erik
tilslutt sikret meg opp en halv taulengde. Jeg tror ikke vi fant den letteste
veien, for flere av partiene vi gikk opp var klatring av grad 3. Litt lenger
oppe gikk det med en gang betydelig bedre, og vel oppe på den vestligste av
puklene på Store Austabottind var enda en utfordring unnagjort.
Store Austabottind og returen
Henrik ble sittende i ettermiddagssola mens Tor Erik, Pål og jeg fortsatte
videre mot toppen. Klyvingen var småluftig, men en langt mindre påkjenning enn
det vi hadde vært gjennom så langt. Selv utsteget på toppvarden virket nesten
uproblematisk på det tørre fine fjellet. Det var en fantastisk følelse atter
en gang å få stå på toppen av Store Austabottind, denne gangen i et
drømmevær uten like. I sør så vi tilbake der vi hadde gått. I nord hadde vi
orkesterskue mot resten av Hurrungane. Hele dagen hadde vi sett mye folk både
på vesttoppen og her oppe på hovedttoppen, men nå var alle nede igjen. Klokka
var 6 og det dro seg raskt mot kveld. Vi fant greit veien ned fra Store, på
skrå ned fra skaret mellom de vestligste "puklene". Det er ikke
spesielt bratt her, men mye løsmasse og harde snøflaksrester gjorde det litt
ekkelt. Som eneste lot jeg meg sikre ned den siste biten. Den er ikke spesielt
vanskelig, men ganske eksponert. Det var veldig lite snø her, men normalt så
vil det ligge en del snø også oppover i flanken som kan gjøre denne passasjen
ekkel. Vel nede ad den skarpe eggen var det bare å kveile tauet for siste gang
den dagen. Vi visste fra tidligere tur at enkleste vei var på venstre side av
eggen videre. Selv om det verste nå var over, gjensto ennå litt klyving -
først ned noen skrenter i siden bort mot vestre og til slutt morsom klyving opp
på Vesttoppen. Nå gjensto bare den trauste transportetappen ned til bilen, men
først tok vi oss tid til litt idyll på toppen. Pål og Tor Erik satte seg på
en luftig blokk utenfor varden og ble fotografert med beina dinglende i lufta og
Store Skagastølstind i bakgrunnen.
Returen tok en drøy time og det var en sliten gjeng som kom ned til bilen der
Julia hadde ventet noen timer etter sin tur til Store Soleiebottind. Jeg var
definitivt den mest pysete under traversen, men som eneste "isbader" i
det lille tjernet ved parkeringen var jeg i alle fall tøffest på et området
den dagen :)
AUSTABOTTIND V 1 - 2100
METER
Austabottind V1 ligger 4-500 meter
vest for Store Austabottind (2204 moh). Toppen er forholdsvis grei å bestige.
Se for øvrig under Store Austabottind
for mer informasjon om adkomsten. Primærfaktoren
er ca. 30 meter.
Se også bilder av massivet under Store Austabottind.
Gå til Store
Austabottind (2204 moh) for å se bilder og egen turopplevelse..
Se også kart.
AUSTABOTTIND V
2 - 2020
METER
Austabottind V2 ligger ca. 700
meter vest til nordvest for Store Austabottind (2204 moh). Toppen er enkel å
bestige fra vest. Se for øvrig Store
Austabottind for mer informasjon om adkomsten. Primærfaktoren
er ca. 25 meter.
Se også bilder av massivet under Store Austabottind.
Gå til Store
Austabottind (2204 moh) for å se bilder og lese turartikkel.
Se også kart.
|
