GALDHØPIGGEN - 2469 METER
Galdhøpiggen er Jotunheimen og Norges høyeste fjell med sine 2469 meter
over havet. Den er samtidig også den mest besøkte fjelltoppen (kanskje sammen
med Gaustatoppen) i Norge hvis man ser bort fra mindre topper i mer urbane
strøk. Dette skyldes det forlokkende faktum at det er det høyeste punkt på
Fastlandsnorge, samtidig som Galdhøpiggen er relativt lett å bestige. Det var
lenge en rivalisering mellom Galdhøpiggen og Glittertind om å
være Norges høyeste fjell, dette skyldes en diger bre / snøfonn som ligger
oppå selve fjellet av Glittertinden. Denne fonna har imidlertid smeltet en del de siste tiårene
og Galdhøpiggen er nå Norges høyeste fjell enten man regner med eller uten
snøen på Glittertind. (Glittertind har fast fjell opp til 2452 moh, og toppen
oppgis i dag til å være 2464 moh med brefonna på toppen.) Selv om Piggen, som
den for korthetsskyld av og til blir kalt, er landets høyeste fjell er den
langt fra det mest ruvende eller majestetiske fjellet vi har, og det er da
heller ikke tilfeldig at før den moderne vitenskapen kom med nøyaktige
høydelmålinger, ble andre topper som f.eks. Snøhetta og Store
Knutsholstind regnet for å være høyere. I dag står det (desverre
etter min mening) en solid steinhytte på toppen av Galdhøpiggen , den tredje i
rekken. De to første ble tatt av uvær og blåst utfor fjellsida. I tillegg til
å kunne skryte av å ha vært på Norges høyeste fjell er utsikten en god
grunn til å avlegge Galhøpiggen et besøk. Ca. 35000 km² med fjell, breer, daler, skog og innsjøer kan man skue fra toppen på en
klar dag. (Fra Gaustatoppen som har
Norges videste utsyn kan man
til sammenligning se ca. 50000 km²).
Galdhøpiggen bestiges lettest fra Spiterstulen (1100 moh)
eller Juvasshytta (1834 moh).
Adkomst:
Fra Spiterstulen:
Fra Spiterstulen
tar det ca. 6 timer (4 timer opp og 2 ned) til toppen. Det er en god stigning
med godt over 1400 høydemtetre som må bekjempes (når en tar med Svellnosi og
Keilhaus topp som en nesten må over for så å gå litt ned igjen på andre
siden) men belønningen og for noen kanskje også drivkraften er en utsikt som
blir stadig videre etterhvert som man vinner høydemetre hvis man er så heldige
å ha klarvær på turen opp.
Stien går på bro over Visa fra Spiterstulen og snor seg bratt oppover i
fjellsida på andre siden. Stien er godt merket, men det dannes dessverre
likevel stadig nye stier parallelt med hovedstien. For å unngå ytterligere
skjemmende erodering på denne sterkt trafikkerte stien er det derfor viktig at
vi som går der følger den merkede stien. Man passerer raskt et veiskille hvor
stien til Juvasshytta tar til høyre mens veien til toppen snor seg videre bratt
oppover. Mellom 17 og 1800 moh avtar brattheten noe og man kommer etterhvert inn
på snø (avhengig av når på sommeren man går og kraftig snøsmeltinga har
vært). Like over 2000 moh. kommer man helt ut mot Styggebreen og her er det
stupbratt rett ned i breen. Stien går så videre litt til høyre for
Svellnosi (2272 moh.) før man tar fatt på den nest siste bakken, opp til
Keilhaus topp (2355 moh.). Herfra går det litt ned igjen før en lang seig
snøstigning på ca. 150 høydemetre fører det siste stykket opp til
toppen. Etter noen dødsulykker på Piggbreen opp mot toppen i de senere
årene er det nå satt opp tydelige stolper i snøen den siste bakken opp mot
toppen. Disse bør man holde seg i nærheten av for sin egen sikkerhetsskyld.
(Har selv sett delvis snødekte sprekker bare få meter til høyre for stien
når man går oppover.)
På hytta kan man få kjøpt sjokolade og forfriskninger, som av naturlige
årsaker koster en del mer enn nede i lavlandet, samt suvenirer som poststempel
og t-skjorter.
Fra Juvasshytta:
Turen fra Juvasshytta
er omtrent like lang som fra Spiterstulen, men innebærer en adskillig
"snillere" høydeforskjell (ca. 635 m.). Vanlig tid er 6 timer
(3,5 timer opp og 2,5 timer ned). Dette er anslått tid for tur med
fører fra Juvasshytta og inkluderer en del pauser. Ruta går rett over
Styggebreen og krever at man har breeerfaring og er tilstrekkelig mange
til å danne et taulag. Det går daglig opp til flere turer med fører
fra Juvasshytta og sporene er som regel ganske tydelige hele veien til
toppen, men det er alltid lumskt på bre hvis tåka kommer, så husk kart og kompass!
For de mange er kanskje turen med fører mest aktuelt.
Sommeren 2003 er det to daglige avganger. Kl. 10.00 og 11.30. Prisen er
90.- pr. person. I tillegg kommer 70.- i bompenger på veien opp til
Juvasshytta. Svært viktig er det å ha godt fottøy da det ofte er
meget vått på breen. Førerne holder ikke et spesielt høyt tempo, men
det går likevel såpass unna at svært utrente personer vil kunne få
problemer. Denne turen krever altså en viss kondisjon. Aldersgrense for
barn er 7 år.
Andre alternativer:
En artig variant av Galdhøpiggen er å følge stien til Svellnosbreen
gå opp det utrolig flotte brefallet og så ta seg opp mot Svellnosi og
den ordinære ruten til Galdhøpiggen fra Spiterstulen. Dette er en tur som tar
ca. 9 timer, og dersom man ikke har den nødvendige breerfaringen selv så kan
man gå med fører fra Spiterstulen.
For de litt mer eventyrlystne uten høydeskrekk og med nødvendig sikringsutstyr
kan man også bestige Galdhøpiggen ad de mer alpine ryggene ut mot
Storjuvbreen, enten ad sydvestryggen fra Svellnosbreen eller Storjuvtinden (2344
moh.) eller fra Porten opp nordvestryggen (begge deler fra lett til middels
klatring.klatring, sydvestryggen den enkleste av de to).
Egen turopplevelse - Solnedgang på toppen: (04.08.2002
- se bilder fra turen her)
Etter den noe mindre vellykkede natturen som man kan lese om
lenger nede på siden hadde vi lenge hatt lyst til å gjenta det under bedre
forhold. Vi planla derfor en natt-skitur i juni fra Juvasshytta. Været ville
det imidlertid annerledes, og vi hadde egentlig gitt opp Galdhøpiggen for denne
gangen. Men så en søndag i august som vi egentlig ikke hadde noe stort
planlagt bestemte vi oss spontant for å reise. Ingen av oss skulle på jobb på
mandagen, så det gjorde ikke noe om det ble sent.
Etter en rolig dag på Fagernes med bærplukking kom vi oss
avgårde ved halv to tiden. På veien ble det tid til bading både i Skammestein
og Lemonsjøen samt en Soft-ice stopp i Lom. Halv seks var vi fremme ved
Spiterstulen. Det så ut som om historien fra to år tilbake skulle gjenta seg.
Den gangen reiste vi fra Fagernes med en optimistisk værmelding og endte opp
på Galdhøpiggen kl. 04.00 om morgenen i tåke og regn.
Skyene lå tungt over Jotunheimen og flere topper var borte i tåka, men
samtidig ga enkelte blå gløtt et håp om bedring, vi ville i alle fall prøve
når vi hadde kjørt så langt.
To mindre spreke kropper beveget seg så litt før seks oppover
stien fra Spiterstulen mot Galdhøpiggen, i sakte fart. Det var tilsynelatende
ingen ute i samme ærend som oss, men nedover fra toppen kom det stadig folk i
mot, senest oppunder Svellnosi noe over åtte møtte vi flere grupper med
folk.
I slyng slet vi oss opp stien som etterhvert har est ut i alle retninger og det
er nå stedvis både fire, fem og seks stier som går parallelt oppover. En
annen ting man heller ikke kommer forbi, er søppel. På et sted som dette med
så mange fotturister er søpla merkbar, om ikke påtrengende. Vi plukket opp en
masse sølvpapir, plast og annen emballasje, men lot et par rustne blikkbokser
og et større stykke presenning ligge igjen da vi ikke hadde plass.
På Glittertind skant sola og en regnbue lyste i nord. Det så
faktisk ut til å lette. Ingen topper gjemte seg i skyene lenger heller. Kanskje
dette skulle gå vår vei?
Til tross for at vi kun skrev tidlig i august hadde den varme sommeren allerede
fart hardt med snøen og breene. Breene i Jotunheimen var dominert av blåis,
stein og grus, noe som gjorde vondt i hjertet for en breelsker som meg, med
alvorlig bekymring for at mange av de kjære breene i Jotunheimen etterhvert vil
skrumpe inn.
Oppover mot Galdhøpiggen var det også lite snø, og der snøen lå var den
stedvis så hard at den var livsfarlig å bevege seg på (hellende
skøytebaner).
Været så stadig ut til å bedre seg, noe som igjen gav håp om at vi kunne få
med oss noen fine bilder hjem igjen.
På Svellnosi steg vi endelig ut av den østvendte skyggesiden
og kom inn i sola. En kort kjekspause med utsikt ned på den sprekkrike
Styggebreen og bort mot Juvasshytta og Galdhøe ble lagt inn før de våte og
lettkledde kroppene begynte å fryse. Sola drysset sitt milde kveldslys på topp
etter topp og vinden løyet, en riktig magisk kveld var det. Samtidig lå mørke
skyer i sydøst og laget en trolsk bakgrunn for Jotuntoppene som lå der badet i
kvelddsola. Spesielt Hellstugutindane så vakre ut med sine spisse slanke
formasjoner.
Vi gikk stort sett på steinene ut mot Svellnosbreen fordi
snøen rett og slett var for hard og glatt til å gå på. Så mye firn og is
har jeg aldri opplevd på Galdhøpiggen før.
Fra Svellnosi måtte vi ned et stykke før den seige bakken opp mot Keilhaus
topp. Det siste stykke opp mot Galdhøpiggen er egentlig drøyere enn man ofte
forestiller seg, når man endelig er kommet opp på Svellnosi i nesten 2300
meters høyde må man liksom opp og ned to ganger til før man står på Norges
høyeste punkt. Det hjelper selvsagt på at man allerede har nesten 1200
høydemetre med sammenhengende stigning i beina.
Vi hadde egentlig beregnet å ha veldig god tid, men da vi tok
fatt på den siste bakken opp mot toppen falt sola skremmende fort på himmelen,
og landskapene rundt oss begynte allerede å få den fargen vi ville se og
fotografere fra toppen. Jeg la derfor inn et ekstra gir (som
jeg egentlig ikke hadde) og stormet pesende og svettende opp mot
toppen. Halvveis i ørska ble kameraet og stativet rigget opp, og en halv film
var allerede brukt opp da Julia ankom.
Det ble en magisk liten halvtime på toppen mens sola gikk ned. Varm te,
knipsing og nytelse. Nesten alene var vi også, kun to gutter som bodde på
hytta på toppen var det her oppe. De satt i utsiktsvinduet på hytta og koste
seg nok de også. Litt misunnelige var vi på dem som kunne bli her, mens vi
måtte karre oss ned igjen i mørket.
Det ble en lang og slitsom tur ned igjen. Spesielt den siste
halvparten var en prøvelse. På slitne bein i noe som lignet på bekmørke, men
til tross for et par fall og noen blåmerker kom vi oss helskinnede ned igjen og
etter en god kjøretur kunne vi utmattede hoppe i senga hjemme halv fire mandags
morgen.
Egen turopplevelse - Nattur i tåke og regn: (Juli
2000)
Etter å ha besteget Piggen i godvær sammen med utallige andre fotturister
to ganger tidligere ville vi prøve noe nytt, nemlig å oppleve soloppgangen fra
toppen, helst helt alene. Vi dro fra Fagernes ved 18 tiden en vanlig ukedag og
satte kursen mot Spiterstulen. Vi begynte å gå ved 23 tiden og passerte noen
teltere som gjorde seg klare til å ta kvelden. Værmeldingen var ganske
lovende, men himmelen over oss så heller truende enn lovende ut. Vi hadde
kjørt så langt at vi ville i alle fall ikke snu uten å prøve, så vi la
optimistisk i vei.
Selv om det var tidlig i Juli, gjorde de tunge skyene det fort ganske mørkt,
men en og annen luke med klar himmel gav oss hele tiden et optimistisk puff. Ved
ett tiden begynte det å regne lett, og ved halv to tiden møtte (til vår store
overraskelse) vi et heller tynt kledd par på vei ned fra toppen rett under
Svellnosi. Været gjorde ingen tegn til å bedre seg, snarere tvært i mot, og
fra Svellnosi og opp var det bare et viljen som tok oss videre, lysten var
borte. En og annen tåkesky la seg tykt rundt toppen, og gav oss en litt ekkel
følelse i magen. Alt er liksom "skumlere" på en måte i nattemørket
enn om dagen. Litt før 3 om natta nådde vi toppen. Det ble blitzbilder mot
hytta (se bilde), samt noen korte utsiktsglimt ned mot Storjuvbreen før tåka
for godt pakket inn toppen. Å vente på soloppgangen ville uansett ikke ha noe
for seg, så vi la i vei nedover igjen ganske umiddelbart, og kom ned til bilen
i det de første morgenfuglene begynte å bli aktive nede på plassen rundt
Spiterstulen.
En lang kjøretur, og en ganske tung dag på jobben, men også en deilig
følelse av å ha gjort noe litt spesielt fulgte..
KEILHAUS TOPP - 2355 METER
Keilhaus Topp, sekundærtopp omtrent en kilometer i østlig
retning fra Galdhøpiggen som man passerer på veien fra Spiterstulen til
Galdhøpiggen. Keilhaus topp har en primærfaktor
på omtrent 20 høydemetre.
Se også kart
SVELLNOSI - 2272 METER
Svellnosi, sekundærtopp omtrent en halv kilometer i østlig
retning fra Keilhaus topp, som man passerer forbi på stien fra Spiterstulen til
Galdhøpiggen. Svellnosi har en primærfaktor
på omtrent 20 høydemetre.
Se også kart
|
