STORE KNUTSHOLSTIND - 2341 METER
Store Knutsholstind er et av de flottere fjell i Jotunheimen.
Spesielt nordfra og nede fra Svartdalen tar den seg godt ut. I riktig gamle
dager ble den regnet som ubestigelig, og av enkelte regnet som den
høyeste toppen i Norge. Store Knutsholstind er et pryamideformet toppunkt på
en nord-syd gående fjellrygg øst for Svartdalen.
Toppen er relativt lett bestigelig, selv om den kan se ganske steil ut. Den er
også den høyeste toppen i tindeområdet mellom Gjende og Bygdin, kjent som
Gjendealpene.
Adkomst:
Den letteste veien til topps fører fra Svartdalen. Hvis man ikke
har med telt, er Gjendebu den hytta som ligger nærmest. Torfinnsbu
er også et godt utganspunkt for en dagstur selv om det blir noe lengre.
Fra Gjendebu følger man stien mot Torfinnsbu (JS18) til man
kommer til det første lille tjernet lengst nord i Svartdalen.
Herfra tar man av fra stien og går opp i steinura mot toppen. Her bør man ikke
komme for langt ut til høyre for da blir det bratt. Det er varder, mer eller
mindre tydelige opp hele fjellsida her, som er ganske greie å følge lengre
oppe, men som kan være litt værre å finne / følge helt nederst. Det er ikke
spesielt luftig denne veien opp, men svært bratt med endel løs stein og grus.
Oppe på toppen kan man nyte en fantastisk utsikt mot nesten "alt" av
tinder i Jotunheimen. Regn ca.6 timer gåtid opp og ned fra Gjendebu, og 7-8
timer fra Torfinnsbu.
Alternativt kan Store Knutsholstind også bestiges nokså lett (men luftig !) ad
syd eller nordryggen (i kombinasjon med de andre toppene på ryggen ?) For en
beskrivelse av letteste vei opp til nordryggen se Norde
Knutsholstind (2185 moh). Sørryggen kan man enten komme opp på
ved å ta bratt opp i skaret mellom Store og Vesle Knutsholstind, eller ved å
følge hele ryggen fra Svartdalsbandet via Vestre Leirungstind.
For de som vil ha enda større utfordringere kan en tur opp fra
Knutsholet kanskje være det rette ? En bestigning fra Knutsholet innebærer
klatring.
Egen turopplevelse:
Turen til Besshø
dagen før satt ennå i beina, og det gikk tungt opp moreneryggen fra Gjende mot
Svartdalen. Vel fremme ved punktet der vardinga skulle ta av fra stien mot
toppen ble vi stående å speide. Vi fant et par varder opp i ura, men rotet oss
etterhvert bort mot noen bratte klatrepartier. Vi så også en annen gruppe som
gikk sidelengs langs en utsatt hylle noe lengre oppe, tydeligvis på jakt etter
veien opp. Vi bestemte oss for å snu og prøve lenger nord. Etter å ha passert
ett bratt punkt med klyving, fant vi den vardede ruten som det gikk relativt
greit å følge helt til topps. Sur vind og tåke på toppen la enhver plan om
å utforske ryggen mot syd eller nord død, og vi snudde ganske fort. Nesten
nede ved det litt bratte punktet valgte jeg å holde lenger mot nord der det i
følge kartet var mindre bratt. Bortsett fra at det var litt glatt på noen
våte sva, var det en lettere (og raskere når man skal ned mot Gjende) og
mindre bratt vei enn den som vardene viser.
Se også
turartikkel fra en tur opp sydryggen.
Raset:
(Sakset fra en eldre Jotunheimenbok (Grøndahl og Søn forlag, 1980))
I den tykke tåken var vi kommet på feil vei ned fra
toppvarden på Store Knutsholstind. Fordømt feil. Et par rapeller nedover
isglatte sva og små overheng hadde bragt oss i det konkave og rasfarlige
snehenget på vest-siden av Knutsholstind, flere hundre meter over Svartdalen.
Tette skybanker rast med stor fart mot fjellsiden, av og til
var vindkastene så harde at vi hadde vanskeligheter med balansen. Slik hadde
det vært i flere timer. Lyset var intenst, og vi skimtet solskiven såvidt
gjennom tåketeppet. Sikten var minimal og ga oss ingen holdepunkter. Vi ventet
en stund i håp om å få et lite glimt av terrenget vi befant oss i - og som
kunne befri oss fra vår desorienterte tilstand. Alt var hvitt, alt gikk i ett.
Vi selv var belagt med et melislignende rim.
I et lite glimt oppfattet vi veien videre. Vi måtte
traversere snefeltet. Bundet sammen i hver vår ende av klatretauet begynte vi
traverseringen.
Faren for ras var usedvanlig stor. Fra de overhengende sneskavlene dryppet det
vann over oss. Et tegn vi ikke satte særlig pris på. Vi listet oss derfor
forsiktig på "to hev", steg for steg. Isbroddene og hele støvlen
forsvant dypt ned i den bløte sneen. Det var nervepirrende krisegang. Vi var i
ferd med å dele snehenget i to med våre egne fotefar. Bare et aldri så lite
hikk - og helvete kunne være i gang. Vi tittet stadig opp og betraktet de
lutende snemengder over hodet på oss. Gjennom tåken vel en taulengde foran,
skimtet vi endelig den markerte steinryggen som forsvant nedover mot dalen - og
som vi hadde som mål å nå frem til. Der ville vi være i sikkerhet. Kom vi
dit, var vi trygge.
Et forrådende drønn ovenfra.
Et skrik om ras fikk meg til å kjøre isøksen med all
kraft ned i den tunge, våte sneen. En reaksjon jeg like godt kunne ha spart
meg, snekonsistensen var lik havregrøt. Isøksfestet var derfør i høyeste
grad illusorisk - for ikke å si null verd til de formål å holde fast den
glidde sneveggen. I mangel av noe annet presset jeg kroppen i hele dens tyngde
over hodet på isøksenm for liksom å ha gjort det også.
En bevisst forståelse av situasjonen slo seg kvalmende fast
i hjernen. Alt stod stille, det var som intet eksisterte. Det var et stivfrosset
øyeblikk - før en forunderlig saklighet, noe helt ukjent la det uunngåelig og
krystallklart frem. Det var som en dommers kjennelse av dødsdommen, presis -
udramatisk og uunngåelig. Intet kunne stoppe utviklingen - intet. Vi kunne ikke
komme ut av det. Vi hadde selv satt naturkreftene i gang - og vi måtte følge
med neover fjellsiden til veis ende.
I et glimt før snemassene tok meg med på sitt ville ritt,
så jeg Werner bli slått ned og slukt av de hvite massene - for i sekundet
etter å dukke opp igjen. Hans spenstige og veltrente kroppe kjempet desperat
mot de enorme kreftene i en ulik og håpløs kamp. Skrek han, skrek jeg?
Et ragnarokk av øredøvende bråk overdøvet alt annet, men
enda hørte jeg tydelig hva han meddelte - tenkte. En overdrivelse? Nei, ikke
når et vennskap gjennom friluftsliv og ellers har vart i 20 år, og hver
bevegelse, hver grimase er leselig og oppfattes. I livets grenseland kommer
også nye sanser - med unik kontakt. Jeg så hvordan han om igjen og om igjen
prøvde å finne feste for isøksen, på et underlag i boblende kaos. En kokende
snefront av sne og is - høyere enn meg selv, kom veltende.
Det lange mørke fjellspriner som vi hadde tatt peiling på
da vi begynte traversen, passerte jeg seilende på et sneflak i stående
stilling, rett foran rasfronten. Plutselig smuldret flaket til en masse og
assimilertes i sitt eget element, og jeg begynte å synke. Et enormt rykk fra
tauet som bandt oss sammen slynget meg ut i løse luften, og jeg beskuet rase
dundre under. Jeg gikk rundt to ganger - mellom himmel og sne. Jeg observerte at
solen brøt gjennom tåken, omgitt av den blåeste himmel jeg noensinne har
sett. Et nytt rykk og jeg ble trukket inn i det kalde frådende mørke. Det
svidde i ansiktet. Et slag, enda et. Ingen smerte. Rykk igjen. Mørkt. Trykkende
og mørkt. Raset raste videre med stor fart gjennom en innsnevring i fjellsiden,
i en form som en åpen trakt. Fra sidene presset meterhøye våtsnemengder på
mot sentrum og fosset ut i fritt fall med oss i lasten. Igjen ut i det fr. Igjen
dette inferno fra fugleperspektiv. I et glimt registrerte jeg Werner under-
ridende på uhyrets rygg.
I rotasjonen fosset jeg videre utfor fjellsiden inne i
sneraset som rev og slet i kroppen og eltet meg rundt - som en rosini verdens
største kakedeig. Et kraftig sammenstøt tok pusten ut av brystet, og jeg
snappet etter luft med åpen munn. Munnen ble med en gang brutalt fylt med sne.
Det svartnet. Mine organer begynte å svikte - gi opp. Det ringte. Idet skredet
styrtet utfor nok et stup, lettet raskreftenes trykk, det ga meg sansene
noenlunde tilbake før jeg ble halt inn igjen. Jeg registrerte raset, altså
levde jeg.
Plutselig mistet seilasen farten. Med all kraft kjempet jeg
for å komme meg løs og opp før raset ebbet ut og sneen festet seg. Gang på
gang sparket jeg ifra, men antagelig til ingen nytte. Jeg ante ikke hva som var
opp eller hva som var ned. Snemassene presset på, hardere og hardere. De siste
låter fra rasouvertyren døde langsomt isnende hen. Så var det absolutt
stille, så forferdelig stille. Ikke en lyd. Naturkreftenes energi var uttømt.
Den susended ferden var endelig over.
Sne - is og stein hadde vært mitt reisefølge gjennom
slukter, forbi steiner og utfor stup i 400 meter nedover fjellveggen, og nå
satt jeg støpt fast et eller annet sted inne i det kolde mørket, mørbanket,
men med sansene i behold. Men jeg holdt på å miste pusten. Venstre hånden
kunne beveges noe; jeg fikk tredd den et lite stykke av gangen opp mellom
sneveggen og kroppen, til den nådde hodet mitt. All fremgang ble mottatt som om
det var en gave fra en fremmed. Kroppsdelene, som jeg tidligere helt
selvfølgelig hadde betraktet som et hele, underordnet meg selv, føltes nå som
separate selvstendige individer. Under de første bevegelsene snakket jeg til
venstre armen som til en god venn, hvert lilte fremskritt, hver centimeter den
greide å presse seg opp applauderte jeg ivrig; jeg betraktet på en måte dette
fra avstand, som om jeg selv var en utenforstående, en tilskuer til et drama,
med et intenst og sterkt engasjement.
I små porsjoner ble ansiktet endelig frigjort fra den
sammenpakkede sneen, og pusten arbeidet lettere, særlig da jeg fikk spyttet ut
isklumper og slimete isvann. Et eller annet satt fast i halsen - jeg kastet opp.
Det stinket.
Jeg hadden nå armslag med venstre arm i hodehøyde, selv om det var begrenset.
Også hodet hadde etterhvert fått en 2-3 cm i slingringsmonn, men det var
kjellermørkt og isnende fuktig. Et forsøk på å oppnå en lignende fri
bevegelse for kroppen var for øvrig mislykket og kjentes forbasket vondt. Et
eller annet var gått i stykker i brystet. Smertene skar i da jeg dro til med
kroppen for å komme løs. Jeg måtte ta hvilepauser.
Endelig hadde overkroppen fått frigjort plass til en
beskjeden bevegelse. Slik satt jeg og duvet inne i det døde raset som et
hjelpeløst krek i fremmed element. All energi var konsentrert om å komme opp
til dagslys og surstoff.
Hvor dypt befant jeg meg i raset, og hvor lenge ville det vare før surstoffet
var oppbrukt? Hadde jeg noen sjanser i det hele tatt? Jeg kunne bare konstatere
at kroppen fra livet og ned satt bommende fast og var ikke til noe nytte.
Venstre armen begynte å arbeide seg oppover. Neve på neve med sne ble varsom
tatt ned ovenfra og stappet rundt livet. Høyre armen satt som spikret og var
ikke til å rikke. Først np merket jeg at svetten silte nedover ansiktet og at
kroppen var kliss våt. Famlende følte jeg med hånden at den var kommet i et
løsere felt, alle nerver stod på høykant. Jeg skjøt armen opp i hele sin
lengde - og gjennombruddet ut i det fri var et faktum. Jeg sank sammen mens
dagslyset traff meg som en eksplosjon. Jeg var sikker på at resten av
frigjøringen skulle være fort gjort. At Werner satt fast, eller spørsmålet
om hvilken tilstand han kunne være i, vekket meg opp - til nye forsøk for å
komme løs.
Werner hvor var han?
Jeg fortsatte gravingen som i feber. Endelig ble den armtykke huleåpningen
utvidet slik at jeg satt med overkroppen i friluft. Jeg tror at jeg hadde laget
hundrevis av sneballer som ble plassert i sideveggene rundt meg. Slik satt jeg
fortsatt håpløst fast - stikkende opp omgitt av broderte sneballvegger.
Litt av en likkiste. Ved skjebnens lune befant jeg meg
struttende opp i bunnen av et snekrater på ca. 50 cm. i diameter. Rundt var det
stigende snevegger over 2 m opp. Bare an kort avvikelse til en av sidene hadde
avgjort min skjebne. Jeg var fri, ihvertfall med overkroppen. Den grove sneen
begynte å farves rød av øgelagte hender. Jeg satt fast som i en skruestikke
og måtte tilslutt avfinne meg med den bitre sannhet at det ikke var mulig å
komme løs ved egen hjelp. Forresten frøs det på, noe som ikke gjorde
mulighetene bedre. Knuten på tauet, som vanligvis satt foran, var nå blitt
presset bak på ryggen, rykkene og fuktighete hadde gjort tauet stivt. Høyre
benet var nærmest havnet i en abnorm stilling i spenn bak på ryggen. Når jeg
lag kroppen bakover kjente jeg kontakt med støvelen.
Forsøket på å kaste min røde toppluet opp til
topp-punktet av krateret, i håp om at luen kunne bli sett av Werner, hvis han
eventyrlig nok skulle ha kommet fri og lette for å finne meg i kaoset, lyktes.
Luen kunne vært god å ha hvis oppholdet her nede i hullet skulle strekke seg
over natten og enda lenger. Men jeg haddee anorakkhetten som en brukbar
erstatning. Hvor lang tid det var gått siden raset stoppet, visstej eg ikke,
kanskje 30 minuttet, hvert forsøk på en vrikk med kroppen smertet i brystet.
Jeg ropte til stemmen ble rusten. Lydbølgene ble absorbert av sneen, og steg
antagelig også rett til værs, lik røk fra en pipe en vindstille vinterdag.
Werners skjebne ga meg ikke fred.
Plutselig, som en åpenbaring, stod det en silhuett helt
stille og skygget mot det blå - den skikkelsen kjente jeg. En stille og
fullstendig glede overstrømmet og inntok sinnet. - Vi så lenge på hverandre
uten en bevegelse og uten et ord. Werner bøyde seg over kanten av hullet og
skled langsomt ned. Fortsatt uten et ord tok han tak i luggen min og gransket
meg andektig og mistenksomt. Det tok Werner over en time å få meg løs.
Bortsett fra tre brukne ribben og tap av en topplue og et fotografiapparat, var
vi kommet fra seilasen i god form. Men vi kunne tenkt oss en annen og
behageligere nedtur.
Slik endte vår ellers så vellykkede første
vinterbestigning av Store Knutsholstind påsken 1962.
VESLE KNUTSHOLSTIND -
2205 METER
Sukkertoppformet fjell mellom Store Knutsholstind og Vestre Leirungstind.
Adkomst:
Fra Svartdalen, peil på Vesle Knutsholstind, og ta opp i skaret nord for
toppen og følg ryggen fra nord. Alternativt kan den bestiges som en lengre
avstikker fra Store Knutsholstind langs sydryggen på denne (luftig), eller som
en del av den lange traversen over alle tindene på Knutsholsmassivet (luftig !)
Se også turartikkel
fra en travers over toppen.
NORDRE KNUTSHOLSTIND -
2185 METER
Lite karakteristisk topp på nordøstryggen fra Store Knutsholstind ut mot
Gjende.
Se bilde.
Adkomst:
Bestiges lettest fra Gjendebu. Rute JS18
følges til man er over Svartdalsåe. Ta så mot nordøst, hvor tjern på
1590 moh passeres på sydøstsiden for man runder rundt fjellet under
Knutseggbreen og holder rett mot toppen. På vei opp passerer man over
Burchardts tind (Knustholstind NE). Noe luftig her. Returen (eller turen
opp) kan evt. legges om Knutseggen og nålene der (den nordvestre utstikkeren
på Knutsholstindryggen). Man kan også fortsette sydover mot selve Store
Knutsholstind herfra. Regn 4-5 timer opp og ned på en bestigning av
Nordre Knutsholstind fra Gjendebu.
Turbeskrivelse: (Innsendt
av Trond G.)
Lørdag 12.08.00. Dagens mål var toppene nord for Store Knutsholstind. Ikke en sky på himmelen og shortstemperatur fra start av. Planen var å gå opp til tjern 1590 og deretter opp på Knutseggi og følge denne sydover forbi nålene.
Fint å gå i starten, gressbunn opp til 1600 - 1700 meter. Videre i ur opp til eggen, brattere mot slutten, men rimelig greit. Kanskje enklere å runde eggen og ta snøfeltet opp i bunn av breen, men det er bratt så isøks er nok en fordel. Eggen videre så ganske brei ut på kartet, men var mye smalere enn forventet. Nokså greit, men tidkrevende sydover til nordligste nål. Etter hvert ned i ura mot Svartdalen forbi nålene. Nålene bortsett fra Søndre nål skal visstnok være mulig å gå på uten sikringsutstyr, men fikk ikke noen føling med dette når vi gikk nede i ura. På høyde med Søndre nål kom vi i kontakt med ei ur som gikk helt ned mot Svartdalen. Dette er antageligvis den greieste veien opp til disse toppene.
Videre greit opp ryggen til det flate partiet. Ut til Midtre Knutsholstind (Platå på Knutseggi) var det to litt utsatte punkter. Men det var gode tak og kort lengde hvor en følte seg utsatt. Videre greit bort til toppen på ca 2170. Videre mot Store Knutsholstind virket det å være en 15 meters rappell rett etter varden (lå ei slynge igjen her). Retur samme vei og veldig greit opp på 2185.
Neste mål på planen var Burchardts tind, men ble litt i tvil da vi så hvor bratt det var ned denne "ryggen". Den videre returen så imidlertid veldig behagelig ut med snøfelt (kanten av breen) ned til 1700 meter, og derfra og ned stort sett gressbunn. Dette avgjorde saken. Ved å ta tida til hjelp kom en ned uten problemer selv om det var litt rim/is på noen steiner. Burchardts tind fra sør var åpenbart klatring, så vi rundet på vestsida ned til breen og deretter lia opp til toppen. Småklvying og litt isete på slutten, men uten store vanskeligheter. Her traff vi forresten en bestefar med barnebarn på 9 år (i tau) rett under toppen. Sprekt !
Returen var som vi hadde trodd veldig grei og behagelig.
Med andre ord er dette en tur som kan anbefales, spesielt er området rundt nålene verdt å utforske nærmere.
KNUTSHOLSTIND NE (BURCHARDTS TIND) -
2125 METER
Toppunkt lengst nordøst på Knutsholstindryggen, ca. 1 ½
km nord for Store Knutsholstind. Primærfaktoren
er ca. 15 meter.
PS! Det er klatring opp til toppen fra syd, kommer man fra syd bør man
altså runde på vestsiden og gå opp fra nord.
Se også kart
samt innsendt turbeskrivele.
KNUTSHOLSTIND
MIDTRE - 2170 METER
Topp en snau km nord til nordvest for Store
Knutsholstind. Bestiges enten fra nordvest via Knutseggen, eller fra
Syd og Store Knutsholstind. Begge deler luftig. Primærfaktoren
er ca. 40 meter.
Trond G.
anflører i en kommentar at det rett syd for toppen er en hammer som krever en
rapell på omlag 15 meter for å komme videre mot Store Knutsholstind, med små
muligheter for å omgå.
Se også kart
samt innsendt turbeskrivselse.
KNUTSHOLSTIND
SØRE - 2145 METER
Topp inneklemt mellom Vesle Knutsholstind og Vestre Leirungstind. Adkomst :
Sikt mot Vesle Knutsholstind fra Svartdalen og ta til syd under denne opp i
skaret mellom Vesle Knutsholstind og Søre Knutsholstind.
Alternativt : Ta opp mot Vestre Leirungstind fra Svartdalsbandet og kryss mot
nord under toppen til skaret mellom Søre Knutsholstind og Vestre Leirungstind
(2250 moh). Primærfaktoren
er ca. 15 meter.
Se også kart.
samt turartikkel fra
en travers over toppen.
NÅLENE PÅ KNUTSEGGI
Lengst nordvest på Knutseggi er det flere artige nåler som
stikker opp. Disse kan sees helt nede fra Svartdalen som små spir. Det er 4
stykker av dem i alt med en varierende fra 10 til 25 meter. Tre av
dem bestiges greit (?) uten klatring, mens søre nål krever klatring. Lettest
bestiges den fra Svartdalssiden. Nålene er:
Midtre Nål (2050 moh) med en primærfaktor
på ca. 25 meter
Søre Nål (2050 moh) med en primærfaktor på ca. 15 meter
Nestnordligste Nål (2035 moh) med en primærfaktor på ca. 10 meter
Nordligste Nål (2035 moh) med en primærfaktor på ca. 10 meter
Adkomst: Følg JS18 fra Gjendebu, ta av fra stien
etter krysning av Svartdalsåe og gå opp i fjellsida mot nåleområdet. (mot
nordøst). Man kan også gjør det mindre bratt ved å holde lenger mot nordøst
først og så komme opp ryggen fra nordvest.
Se også kart.
|
