ØSTRE LEIRUNGSTINDEN - 2288 METER
Sentralt beliggende topp i området mellom
Leirungsdalen, Svartdalen og Gjende. Kan bestiges som en dagstur fra Torfinnsbu,
Gjendebu
eller sogar riksvei 51 over Valdresflya (men det er drøyt). Regn 7-8 timer opp
og ned fra Torfinnsbu som er den nærmeste hytta. Det er selvfølgelig
kjempefint å ha telt i Leirungsdalen, noe som også medfører at turen opp blir
adskillig kortere.
Adkomst:
Fra Torfinnsbu følges rute JS04
forbi vestre Leirungstjernet (1678 moh) på sydsiden før man forlater stien og
skrår nordøstover mot sydøstfoten av selve toppen. Herfra går det endel
bratterer, men verken luftig eller spesielt vanskelig. Det siste stykket før
toppen kan det bli litt klyving før man når toppen som blant annet kan by på
en fantastisk utsikt ned i Knutsholet og bort på Store
Knutsholstind (2341 moh).
Dersom man kommer fra Valdresflya eller har telt nede i Leirungsdalen tar man av
fra stien mellom Gjendesheim og Torfinnsbu (JS04) i motbakkene ca. 1 km før
Østre Leirungstjern (1578 moh) og holder opp ryggen mot nordvest. Når man
kommer opp på moreneryggen foran Skarflyløyftbreen (den vestre) følges
sydkanten og deretter sydvestkanten av breen til man kommer opp på ryggen mot
selve toppen. Derfra som for det første alternativet.
Fra toppen kan man fortsette over Skarvflyløyfttinden, ned i skaret mot Søre
Skarveflytind, videre ned på Skarvflybreen , over Tjørnholsoksla og ned i Leirungsdalen.
(Se for øvrig turartikkel
fra en slik rundtur.). Vær oppmerksom på at det ofte er isete og i alle fall
ganske bratt ned på nordsiden av toppen. Det er også et litt luftige sted
bortover ryggen videre over Skarvflyløyfttinden.
Egen turbeskrivelse:
Det var srålende vær. Jeg hadde tenkt meg å gå runden om
Østre Leirungstind, over Skarvflyløyfttinden og Tjørnholsoksle. Jeg la friskt
i vei fra Valdresflya. Kom meg tørskodd over Leirungsåe like etter å ha
passert sideelva som kommer ned fra breen øst for Munken. Jeg
gikk opp til morenekanten syd for den vestre delen av Skarvflyløyftbreen, og
tok sjansen på å gå i kanten av breen i steden for å slite seg frem på den
grove morene massen. Oppe på toppen av Østre Leirungstinden blåste det surt,
men det var ikke værre enn at det fint gikk an å kose seg med niste en halv
times tid. Fra toppen videre ned mot nordvest ble det mer kronglete. Fjellsiden
som består av tildels mye jevnt bratt fjell var dekket av snø og is.
Forsiktig, med god hjelp av isøksa kom jeg meg ned, bare for å måtte snu på
et luftig punkt litt senere hvor det ikke var noen til å psyke meg videre. Jeg
måtte pent snu og gå tilbake over toppen igjen og ned samme vei som jeg kom.
På returen la jeg veien innom den oppsprukne Leirungsbreen for å ta noen
bilder av brefallet. Sliten og sårbent kom jeg tilbake til Valdresflya i
kveldinga.
VESTRE LEIRUNGSTINDEN -
2250 METER
Karakteristisk, hornformet topp som
tårner seg over nordsiden av Svartdalsbandet tvers overfor Leirungskampen
(2079 moh).
Adkomst:
Lettest bestiges Vestre Leirungstind kanskje fra Svartdalsbandet,
hvor man går opp sydryggen, og krysser over til nordsiden av toppen når det
blir for bratt å følge ryggen. Fra skaret mellom Søre Knutsholstind og Vestre
Leirungstind opp til toppen fra nordvest. Alternativt kan man ta opp i det
forutnevnte skaret rett fra Svartdalen.
Begge alternativene er meget bratte og tildels luftige. Regn 6-8 timer fra Torfinnsbu
eller Gjendebu.
Egen
turopplevelse: (07.07.2001)
Første helgen i juli var satt av til topptur. Det var tre av oss som med
tung opp-pakning gikk inn til den såkalte tyskerplassen ved foten av Munken i
Leirungsdalen.
Lørdag morgen våknet vi til et lettskyet vær. Toppene innover i Leirungsdalen
var innhyllet i et skydekke, men innimellom skinte sola, og det så ikke så
værst ut. I tillegg hadde vi værmeldingen på vår side denne dagen så vi var
ganske optimistiske da vi la i vei innover langs sydsiden av Leirungsåi med
kurs mot Vestre Leirungstind.
Vestre Leirungstind:
Det hadde vært mer snø enn normalt i denne delan av Jotunheimen og etter
å ha krysset Leirungsåi på ei snøbru rett nedenfor den første (og
største) av
Leirungsbreane gikk vi nesten sammenhengende på snø inn til foten av Vestre
Leirungstind. Snøen var stort sett fin å gå på, men en og annen gang
forsvant "grunnen" under føttene og vi stod til ankels i sørpevann.
Ved foten av sydryggen tok vi en liten drikke og spisepause mens vi betraktet
Leirungskampen (2079 moh) og den imponerende nordveggen på Vestre Kalvehøgdi
(2208 moh). Isen lå ennå tjukt på det øvste Leirungstjernet og det hele
minnet mer om vinter enn om sommer.
Oppe på ryggen ble var det imidlertid bart og det gikk raskt unna oppover
denne, etterhvert med lett klyving.
To ravner svevde i harmoniske sirkler rett
utenfor sydveggen, høyt, høyt over oss, og det var ikke fritt for at jeg ble
litt misunnelig på disse flotte fuglene.
En i følge hadde vært her før, men husket ikke helt hvordan han hadde gått,
i tillegg hadde vi lest oss til at en anbefalt adkomst var å skrå nordover i
fjellsiden og opp mot nordvestryggen i det man møter noen bratte hamre på
sydryggen. Ryggen smalnet etterhvert mer til før vi nådde et lite, snøfylt
skard. Det var tydelig at her begynte hyggen for noen og "uhyggen" for
undertegnede. På andre siden av snørenna så det forholdsvis greit ut å gå ut
til venstre, mens de siste anslagsvis 30 meternet rett opp til toppen så værre
ut, de siste 10 var en loddrett, glatt fjellvegg.
Mitt følge som er glade i litt småklatring og ikke spesielt høyderedde
insisterte på at vi skulle gå litt lenger til høyre enn den letteste veien.
Vi snirklet oss videre oppover sydryggen, tidvis med meg sikret i en taustump.
Det værste var da vi svingte ut på ei hylle dekket av mose. Nedenfor hylla var
et ca. 15 meter langt, sterkt hellende sva og nedenfor det igjen visste jeg at
den fryktinngytende sydveggen på Vestre Leirungstinden befant seg. Trinnene var
enkle, og med en improvisert sikring var jeg forbi dette gyselige partiet. (det
er absolutt ikke nødvendig å gå så langt ut til høyre og da blir det en betydelig mindre "nærkontakt-med-avgrunnen-opplevelse"). Det
siste stykket gikk vi opp en smal renne, full av kaldt, rennende smeltevann rett
til venstre for den øverste glatte og bratte topphammeren.
Få skritt senere kunne jeg sliten og fornøyd puste ut ved toppvarden og nyte
utsikten. Og hvilken utsikt!
"Alt" av Gjendealper kunne vi skue utover. Skarvflytinder og
Tjørnholstind i øst. Kalvehøgdi og
Torfinnstindane i syd,
Kvitskardstind,
Mesmogtind, Langedalstind,
Slettmarksmassivet og
Svartdalspiggan i vest og mest
fasinerende: Ryggen mot Store Knutsholstind i nord. Spesielt Vesle Knutsholstind
tok seg godt ut.
Og været? Ja det hadde rukket å bli helt perfekt i løpet av oppstigningen
vår.
Søre og Vesle
Knutsholstind:
Etter et kvarters tid på vestre begynte vi nedstigningen mot Søre
Knutsholstind i bløt, til dels råtten snø. Gamasjene var gode å ha ned her.
Etter noen minutter var vi nede ad nordvestryggen som for øvrig var meget enkel
og ubetinget den letteste veien det siste stykket opp mot toppen på Vestre Leirungstind.
Lett klyving tok oss over Søre Knutsholstind, men vi ble ikke lenge for
sydryggen på Vesle Knutsholstind var slikt et majestetisk syn i forhold til
denne ubetydelige sekundærtoppen.
Jeg sa "selvsagt" at her kommer vi aldri opp. Sydryggen på Vesle
Knutsholstind ser ganske skremmende ut forfra med en vannrett vegg i
ordets rette betydning på høyre kant (øst) og en nesten like bratt vegg på
venstre side. Jeg tenkte kanskje vi kunne prøve å gå rundt, men det så
heller ikke helt godt ut, på steile snøflak under en potensielt rasfarlig
vegg.
De to andre la i vei oppover og kom seg nokså fort greit opp. Jeg satte meg
imidlertid tålmodig i sola og betraktet en gruppe på 7 personer som kom
gående opp nordvestryggen mot Vestre Leirungstind, mens jeg ventet på at de
andre skulle kaste ned et tau til meg.
Tauet kom omsider, og festet i dette gikk det veldig greit opp på det tørre
fjellet, men bratt var det de første 20-25 meterne, og uten å ha spesielt
greie på det vil jeg våge å påstå at man her beveget seg over fra klyving
til lett klatring (grad 2 til 3) over noen punkter.
Det siste stykket mot toppen gikk over et svakt hellende sva før jeg fornøyd
kunne plante føttene på toppen av Vesle Knutsholstind.
Sørryggen på Store
Knutsholstind:
Været ble bare bedre og bedre og det var t-skjortevær videre ned den
adskillig enklere nordryggen. Nedet på det laveste punktet så det ut som om
det gikk noen varder vest til nordvestover ned mot Svartdalen. Det skal visstnok
være greit å ta seg opp på skrå fra Svartdalen opp hit, og da får man en
noe mindre bratt tur til toppen enn den vi hadde.
Vi fant noe smeltevann nesten oppe på ryggen og det gjorde utrolig godt for
tørre struper. Et par tuer med rødsildrer og massevis av issoleier trosset de
tøffe forholdene her oppe og blomstret i all sin prakt, det "samme" gjorde en
snøspurv som kvitret fornøyd i det flotte været.
Om Store Knutsholstind er det bare en ting å si: Den er majestetisk. Det var en
vanvittig sterk opplevelse å gå her opp i ettermiddagssola med Svartdalen
langt nede på venstre side og Knutsholet på høyre side. Ryggen var fin og
lettgått til det gjensto drøyt 50 høydemetre. Da tiltok brattheten og det ble
skikkelig klyving. Den nest siste bratten før toppen er noe luftig, ca. 2 meter
bred og med stup i varierende høyde på begge sider. Takene er imidlertid
veldig gode, så å gå opp er greit. Ned kan være litt eklere. Jeg var sliten
og begynte å føle høyden litt, så jeg lot meg sikre opp dette partiet. De
siste 2 minuttene opp til toppen herfra var planke!
For en utsikt! For et vær! Ikke et vindpust. Bare så utrolig synd at klokka
var så mange og at veien tilbake til teltet var så lang.
Vi gikk tilbake samme vei
som vi kom ned til det laveste punktet mellom Vesle og Store Knutsholstind (her
virket det for øvrig meget enkelt å ta seg opp fra Knutsholet for brevandrere).
Herfra skrådde vi ned bratte snøflakt, ur og over rygger sydover ned til et
basseng sydvest for Vestre Leirungstind. Flere steder vitnet store skraper og
riper i snøen at svære steinblokker hadde reist ned fjellsiden fra tindene
ovenfor med jevne mellomrom. Vi kikket ofte oppover, men hadde ikke uhellet med
oss i dag heller.
Fra syd trakk det opp stadig mørkere skyer, og de første tordenskrallene kunne
allerede godt høres. Fra bassenget under Vestre Leirungstind tok vi oss opp på
den nedre delen av ryggen igjen og ned i Leirungsdalen. På vei ned
Leirungsdalen begynte et kraftig uvær. Det lynte og tordnet i ett sett, og
himmelen hadde alle nyanser fra mørk lilla i syd og øst via rosa og blålilla
i nord til lysblå i nordvest.
Nesten 13 timer etter avmarsj kunne vi innta horisontalen ved stormkjøkkenet.
|
