STORE MEMURUTIND ØSTTOPPEN - 2366
METER
Dette er det østlige toppunktet på "Store
Memurueggen", en litt under 1 km lang sagtakket egg.
Adkomst:
Fra Spiterstulen
er det en lang tur på 8-9 timer frem og tilbake. Man følger JS15
sydover fra Spiterstulen til broen over Hellstuguå, og i steden for å
krysse elva på broen følger man stien opp mot Hellstugubreen. Omtrent ved
brekanten tar man bratt opp steinura østover mot Veoskardet. Fra Veoskardet
sydover på nordryggen til Memurutindane og over vesttoppen. Fra vesttoppen
bort til østtoppen er det litt kronglete berg og dalbane, men vanskelighetene
kan omgås ned i steinura på sydsiden.
Fra Memurubu
er det også en lang tur, enten tvers over Austre Memurubreen (breutstyr !)
eller langs nordsiden av denne til Memuruskardet og herfra bratt opp til toppen.
Man kan også ta seg opp til det nevnte Memuruskardet fra Glitterheim
over Veobreen.
STORE MEMURUTIND
VESTTOPPEN - 2364 METER
Vesttoppen på Store Memurtindeggen er trolig den langt mest
besøkte selv om den er en anelse lavere enn østtoppen,
og det er en forholdsvis grei tur for de fleste, men den er ganske drøy og
krever litt kondisjon, regn 7-8 timer gangtid.
Adkomst:
Fra Spiterstulen
følger man JS15
sydover til broen over Hellstuguå, og i steden for å krysse elva på
broen følger man stien opp mot Hellstugubreen. Omtrent ved brekanten tar man
bratt opp steinura østover mot Veoskardet hvor det er mulig med en snau times
avstikker opp til Leirhø (2330 moh). Fra
Veoskardet sydover på nordryggen til Memurutindane til toppen. Det er bredt og
fint å gå hele veien, og man får først litt følelse av topptur de siste
5-10 meterne. Dette ser man også godt på avstand, spesielt fra syd hvor toppen
kun ser ut som en liten tagg på en ellers flat egg.
Det er også mulig å gå fra Memurubu
over Austre Memurubreen (breutstyr !) og opp i steinura litt vest for toppen.
Det kan f.eks. være en fin variant av JS16
mellom Memurubu og Spiterstulen.
Egen turopplevelse:
Det var en strålende Augustdag og lette til sinns la vi i vei
fra Spiterstulen. Vi gikk over Leirhø (2330 moh) først og så ned steinura til
Veoskardet. Det var en av disse dagene hvor det knapt var nødvendig med klær
selv om man beveget seg over 2000 moh det meste av dagen. Sol fra en skyfri
himmel, og ikke minst nærmest totalt fravær av vind. Vi holdt oppover
nordryggen mot Store Memurutind langs stupet mot Veobreen og stod før vi visste
ordet av det på toppen. Den brede ryggen smalner ganske kraftig like før
toppen og oppe på selve toppunktet er det ikke allverdens med kvadratmetre, men
en stor flott varde er det i alle fall blitt plass til. Fra toppen begynte vi
østover eggen mot østtoppen, men vi gikk fort lei av løs steinur og stadige
omgåelser og snudde ca. midtveis, og gikk bort til Memurutind
V-1 i steden, før vi returnerte ned mot Visdalen fra Veoskardet.
MEMURUTIND Ø 1 - 2301
METER
Ganske isolert topp øst for Memuruskardet.
Adkomst:
Fra Memurubu
som JS09
mot Styggehøbreskardet, forbi den høyeste Veotinden
(2267 moh) og vestover mot toppen. På slutten opp en skarp is /
snødekt kam (isutstyr !) til toppen.
En enklere variant er å gå opp Memurudalen, og så følge nordsiden av breen
til Memuruskardet, og bestige toppen fra vest. En hammer kan omgås mot syd ut i
steinura mot Austre Memurubreen. Dersom man har breutstyr og breerfaring kan man
naturligvis også ta seg opp i Memuruskardet via Veobreen fra Glitterheim.
Kommentar til traversen "Memurudalen rundt"
- av Gunnar Fermann. 14. oktober 2002
Klokken 15.00, 26. juli, starter jeg fra Memurubu opp den sigdformede dalen som bærer samme navn som turisthytta ved Gjendevannet. Memurudalen skrur seg vestover og etter hvert nordover til den oppløses i tinder, breer og skar. Det er nettopp dalens omkringliggende herligheter - tinder og skar - som er hovedmål for turen. Breene skal jeg unngå så langt det lar seg gjøre og tre forsiktig på der de ikke lar seg omgå. Planen er å traversere de tyve toppene som omkranser Memurudalen fra de Vestre Memurutindane, via Store- og Austre Memurutindane og Styggehøbreskaret, til Surtningssui inkludert sørtoppen. Plan B er å ta innersvingen og unngå de Vestre- og Store Memurubutindane - om været ikke slår til eller motet svikter. I så fall reduseres antall 2000-metere til 10-11.
Men moroa begynner lenge før jeg passerer 2000-meter merket. Grunnlaget for adrenalin-kickene legges da jeg velger sti på "feil" side av Muruelva. Der enkleste vei er på høyre side av elva, velger jeg venstre. Dette er ikke bare "sigdens ytterside" som gjør veien til teltplassen 10 kilometer opp i dalen lengre. Det viser seg at mange sideelver slutter seg til Muruelva nettopp på denne siden. Dette hadde vært helt ukomplisert om disse tilslutningselvene fra Memurutunga og Vestre- og Austre Memurubre hadde vært utstyrt med klopp. Men det er de ikke. Av den enkle grunn at stien opphører etter fire kilometer der Memurudalen bøyer av mot nord.
Etter flere mellomstore tigersprang og én hårreisende kryssing av en av elvene ned fra Vestre Memurubre, er jeg adrenalin-mettet så det holder. Men først og fremst er jeg mettet av inntrykkene fra en fantastisk vakker dal. Den er grønn helt opp til 1500 meter. Jeg har passert en haug med flotte teltplasser underveis, men bestemmer meg likevel for å campe i morenelandskap (for ikke å si månelandskap) i 1650 meters høyde rett øst for den østligste av de vestlige Memurutindene (2049 moh.). Hensikten er å starte på traversen tidlig neste morgen - og fra høyest mulige utgangspunkt.
Klokken ringer 5.30. Det slår mot teltduken og jeg behøver ikke en gang se ut for å vite hva som har skjedd. Regn. Hvor ble det av det "garanterte" høytrykket jeg er så avhengig av for å gjennomføre Plan A? Plan A innebærer som nevnt traverseringen av tyve 2000-metere. Dette lar seg ikke gjøre på en lang dag og krever således at jeg tar med overnattingsutstyr, som i sin tur bidrar til at traversen tar enda lengre tid. Dette kalles en ond sirkel, men nettopp derfor er turopplegget såpass interessant. Men med regn blir det mer spennende enn jeg er beredt til å være med på. Plan B - traversens innersving med 10-11 topper - skulle imidlertid la seg gjennomføre på en drøy dag med ditto lettere sekk på ryggen. Men ikke før jeg har sovet litt mer og sola har rukket å ta rotta på den bre-genererte fuktigheten. Det er i hvert fall arbeidshypotesen.
Som ikke ser ut til å slå til med det første. Likevel forlater jeg teltet 9.30 i retning kanten av Austre Memurubre som jeg treffer fem hundre meter øst for brevannet. Jeg sikter mot Memurutind Ø1 (2151 moh.) - første tind i traversen "Memurudalen rundt" - versjon innersving. Men før det skal jeg over breen til skulderen med høydemarkering 1894. Den knappe kilometeren med gråis er trygg og skulderen "just a walk in the park" klyvemessig. På toppen av skulderen åpenbarer seg en overraskelse: Her har Norges vassdragsvesen satt opp en liten hytte som åpenbart brukes ved målinger av breen. I motsetning til NVE-koia ved Søre Hellestugubreahesten (Vestre Memurubreen), er ikke koia på kanten av Austre Memurubu merket på kartet. Den er åpen (om ikke inviterende…) og inneholder foruten to enkle senger og et bord, litt kjøkkenutstyr.
Fra koia på skulder 1894 moh. er det 250 høydemeter til Memurutind Ø1. Jeg går rett på og følger en slags rustrød rygg i sørflanken. Om det skal kalles rygg eller flanke er en smakssak, men fargen er det ingen tvil om. Uansett har jeg intet ønske om å gå røysrennene til venstre for ryggen. Ryggen gir klatring i ganske fast fjell, overstiger aldri grad 2, og føltes trygg og grei. Vel på toppen setter jeg kursen nordvestover mot Austre Memurutind Ø1 (2301 moh.) via en hengekøyeformet snøhylle. Jeg følger kanten (eggen) av snøhylla som utgjør øverste del av breen som skrur seg opp fra øst og nord mot topp 2301. Hyllekanten går over i ganske bratt snøflanke (ca. 30-35 grader) som følges diagonalt opp til høyre for å gli over i det som er nordryggen til Austre Memeburutind Ø1 (2301 moh.).
Så langt har jeg klart meg med halvstive klatrestøvler og en isøks som back-up. Snøforholdene har vært gode. Med myser sørover opp nordryggen (jeg må myse fordi sola omsider har tittet frem og jaget skyene på dør! Sikten kan ikke bli bedre). I Morten Helgesens beskrivelse heter det at man "på slutten [må] opp en skarp is/snødekt kam [for å nå] toppen". Det kan bekreftes at snøeggen er ganske skarp - men fortsatt av god og fast snø. Lenger opp viskes eggen ut i flanke like før stein og klippe overtar til topps. Mellom snøeggen og de avsluttende klippeformasjonene var det antydninger til snødekt is, men ikke verre eller mer enn at det gikk greit uten stegjern.
På toppen spiste jeg matpakka (en av dem) og studerte taulaget som var på vei opp fra Veobreen. Både jeg og ravnen (som bare ventet på at jeg skulle legge meg ned og dø, og omgjøres til en delikatesse) syntes det begynte å bli vel folksomt. Således tok vi fatt på nedturen langs nordryggen og østover mot Søre Veotinden (2267 (moh.). Akkurat der ryggen brekker fra en nordlig til en øst-nordøstlig hovedretning sperrer en hammer (fra min bevegelsesretning, en fallende hammer). Jeg valgte å omgå denne til høyre langs små hyller i sørøstvendt sva. Er man dehydrert nok kjennes ikke gravitasjonskreftene noe særlig. Jeg ser ikke bort ifra at denne hammeren innfrir kravene til selvstendig topp innenfor en inflatert og lite meningsfull primærfaktor på 10 meter (Hvorfor ikke 5 meter, eller 1 meter? Det er bare å senke kravene til antall 2000-meter topper stiger mot det uendelige og ethvert fotsteg over 2000 meter blir å betrakte som en topp-bestigning…). I så fall er den om lag 2185 moh. På laveste punkt mellom Auste Memurutind Ø1 og Søre Veotind er det bygd levegger i stein. Sammen med den tidligere omtalte NVE-koia utgjør denne leirplassen gode muligheter for vintertraverser.
Søre Veotind (2267 moh.) er en fin topp, men ingen klatremessig utfordring. Det samme kan ikke sies om Sørvestre Styggehøbreatind (2220 moh.) øst for Styggehøbreaskardet. I hvert fall ikke uten tau. Når sant skal sies dreier det seg om en luftig klyvetur langs en avstikker østover (ca. 2+). Hvis man ikke liker å gå over en fem meter lang og halv meter bred egg med loddrett fall til venstre og vonde oppbremsingsmuligheter til høyre, kan man som jeg klyve av eggen til høyre for det mest eksponerte partiet. Passasjen må gås tur-retur.
Traversen fra fortoppen til Sørvestre Styggehøbreatind (2220 moh.) til Surtningssui (2368 moh.) er en 4-5 kilometer lang gåtur fra nord til sør der utfordringen er å spise og drikke nok. Premien for ensformigheten er de seks 2000-meterne man får med seg på akkurat denne passasjen. Det var dessuten nok snø til at jeg kunne fylle vannflaskene underveis. Klokka 20.00 er jeg på den tiende høyeste toppen i Norge. Med kikkert kan jeg se det gule tomannsteltet mitt nede i Memurudalen. Jeg kan også se nettverket av elver som sperrer veien tilbake til leieren. Men den tid, den sorg. Nå gjelder det å få med seg Sørtoppen (2302 moh.) og kjappe seg ned til Muruelvens østlige bredd før det blir for mørkt. Jeg følger den merkede stien til der den brekker av mot sør.
Noen burde lage en oversikt over krevende elvepasseringer i høyfjellet. Muruelva er en åpenbar kandidat - spesielt sent på kvelden da effekten av solsmeltede breer er på sitt høyeste. La meg si det slik: Jeg kom ikke over elven tørrskodd; jeg kom ikke over den tørr til skuldrene heller. Men jeg kom omsider over i live, og med en dyrkjøpt lærdom: Aldri skal jeg igjen campe på gal side av Muruelven. Klokken er 01.00 når jeg detter sammen i soveposen. Hvem trenger en elegant avslutning etter en slik dag?
MEMURUTIND Ø 2 - 2151
METER
Topp lengst øst på den nordlige delen av Memurtindene ca. en
halv kilometer øst til sydøst for Memurutind Ø1.
Kan f.eks. bestiges ved å gå opp Memurudalen og runde Austre Memurubre før
man går opp steinura til skardet vest for toppen og derfra det siste stykket
på eggen ut mot toppen. Primærfaktoren
er ca. 20 meter.
Se også kart.
|
