MESMOGTIND - 2264 METER
Mesmogtind er den høyeste av tindene på
vestsiden av Svartdalen, og samtidig en av de mindre tilgjengelige, men vakker
er denn tinden. Mot øst stuper den fryktinngytende østveggen rett ned i breen
mellom Mesmogtind og Kvitskardstind, og vestveggen er ikke så mye mindre bratt.
Regn i alle fall 7-8 timer på bestigning av toppen dersom man starter på Torfinnsbu.
Det går naturlig nok raskere dersom man telter i Langedalen.
Adkomst:
Lettest er det nok å bestige toppen fra skaret
mellom Langedalstinden og
Mesmogtinden. Det greieste utgangspunktet er trolig Torfinnsbu (eller
selvfølgelig telt i Langedalen dersom man telter). Fra Torfinnsbu følges
Langedalsåni på nordøstsiden til man når bekken som kommer ned fra holet
mellom Langedalstind / Mesmogtind / Kvitskardstind og Kvitskardsoksle. Herfra
følger man bekken til man når tjernet som ligger på drøyt 1660 moh, før man
går temmelig rett nordover mot det tidligere omtalte skaret. Det kan være
stedvis ekkelt med glatte sva og eller bratte snøhellinger opp her. (Et
alternativ er å gå opp i skaret mellom Mesmogtind og Kvitskardstind og gå
vestover til det andre skaret godt under selve toppen på Mesmogtind.)
Fra skaret er det temmelig bratt og ganske luftig opp sydvestryggen, men greit
nok hvis man finner den rette veien.
En bestigning av Mesmogtinden er alltid fint å kombinere med en bestigning av
Langedalstinden og / eller Kvitskardstinden.
Egen turopplevelse (13.06.2003) - Gjendebu til Mesmogtinden
og tilbake igjen.
Etter en rolig helg ved sjøen var det på tide å utnytte høytrykket som
var spådd i fjellet de neste dagene. Vekkerklokka ringte ubønnhørlig litt
før kl. 5 om morgenen, og 2 og en halv time senere var jeg ombord i Gjende IV på
vei til Gjendebu. Allerede ved ankomst Gjendebu, før kl. 9 om morgenen var det
godt og varmt. Ikke et vindpust og et nesten speilblankt, grønnaktig Gjende,
med nordre Svartdalspiggen, dagens første turmål, ruvende mer enn 1100 meter
ovenfor.
Jeg visste hvor jeg skulle - ved to anledninger før har vi benyttet en flott
teltplass på deltaet mellom Veselåe og Storåe. Her mellom fjellbjørkene
finner man så vel som kuer, kumøkk og mygg også flotte gressenger, ypperlig
egnet for teltslaging. Teltet ble slått opp og en forholdsvis lett dagstursekk
pakket før jeg la i vei mot dagens mål: Alle 2000 meterstopper fra Nordre
Svartdalspiggen t.o.m. Mesmogtind.
Nordre Svartdalspiggen
Turen startet litt annerledes enn planlagt ved at stien mot Torfinnsbu var lagt
om. I stedet for å fortsette over det myrete deltaet fulgte ruta stien mot
Eidsbugarden ca. 1 km. langs Vesleåe før denne ble krysset på en ny bro.
Merket rute til toppen av Svartdalspiggen går opp fra Svartdalsmunningen og så
fra nord, men siden jeg
allerede var kommet så langt i "feil retning", tenkte jeg at jeg like gjerne kunne skrå
sydvestover mot Langedalen og så opp på nordryggen.
Til tross for skyggen i skogen begynte svetten fort å sile der jeg brøytet
meg opp gjennom underskogen. Heldigvis var det ikke langt opp til tregrensa. Bak
meg pekte den markerte Gjendetunga rett mot den blå himmelen og lenger opp bak
Storådalen begynte stadig flere stortopper å dukke opp. Jeg krysset på skrå
oppover en rekke snørenner med et underlag som varierte fra lettegått "museøre-lende"
til mer tungått vierkratt. Det var ganske bratt. Pusten gikk, svetten rant og
utsikten videt seg stadig mer ut. Semmeltinden, Visbretinden, Skardalseggi,
Hellstugutindane og Surtningssui var blant de mange toppene som tittet frem. Da
jeg rundet munningan til Langedalen dukket Slettmarkshø massivet opp, med deler
av den oppsprukne Langedalsbreen på venstre hånd. Allerede nå midt i juli,
var blåisen fremme på det meste av breen.
Jeg slet meg etterhvert oppover mot nordryggen på Svartdalspiggen. Det var
bratt, men ikke vanskelig på noen som helst måte, bare fryktelig tungt. Myk,
fjærende vegetasjon i sterk stigning er noe av det tyngre jeg vet om å
forsere. Faktisk gikk det mye bedre med en gang vegetasjonen begynte å gi tapt
for steinura. Jeg skrådde enkelt opp steinura i retning Svartdalen og kom
etterhvert inn på den merkede ruta, en av ganske få toppturer som er
"griset til" med rød maling. Ca. 150 meter under toppen stod jeg på
kanten ut mot Svartdalen og nøt utsikten mot Knutseggen og tindene rundt
Svartdalen. Langt under meg så jeg den tydelige stien gjennom Svartdalen, men
fjellvandrere så jeg ikke noe til. De siste meterne opp til toppen var det
veldig enkel klyving litt ut i nordvestsiden før jeg kunne slenge meg ned ved
varden for en fortjent hvil. Så og si vindstille. Sol fra skyfri himmel. Det
ble en god pause på toppen, med litt fotografering, kartstudering og slumring.
Svartdalspiggtraversen
Ryggen videre mot Store Svartdalspiggen så veldig grei ut. Jeg hadde ikke
med meg noen beskrivelser, men i bakhodet mente jeg å ha lest at denne stedvis
måtte omgås på vestsiden. Med denne vage informasjonen fortsatte jeg. Det var
en kort og grei egg, med noen små enkle klyvepunkter som stort sett kunne
omgås før jeg stod på toppen av Store Svartdalspiggen - dagens 2. topp og den
første nye 2000 meteren. Herfra var utsikten flott mot den videre ruta i syd,
og det meste av Jotunheimen ellers. De sydglige Svartdalspiggane så beskjedne
ut, men både Langedalstind og spesielt Mesmogtind så svært dominerende og
flotte ut.
Breen som strakk seg nesten helt opp til Langedalstind understreket inntrykket
av vill og flott natur.
Fra Store Svartdalspiggen fortsatte jeg et kort stykke sydover, før det ble
brått stopp. Jeg prøvde meg så ned en renne i vestsiden, men da jeg kom til
et rapellfeste skjønte jeg at det ikke var noe mer for meg å gjøre her
heller, så jeg måtte opp igjen til toppen og et stykke tilbake før jeg tok
meg ned i vestsiden. Jeg måtte et godt stykke ned før jeg kunne ta meg
bortover i siden innunder fjellet og bort på eggen igjen. Borte på eggen
møtte et imponerende syn meg: Sydflanken på Store Svartdalspiggen. Loddrett,
nesten blankt fjell, til dels med overheng. Litt lenger til venstre gikk det
bratte renner og formasjoner opp, som sikkert lar seg klatre greit, og i alle
fall virket kurante å rappellere ned. Videre fulgte jeg eggen stort sett hele
veien nedover. Det var en del klyvepunkter, men de aller fleste av disse kan
omgås i vestsiden dersom man foretrekker det. Ryggen opp mot Midtre
Svartdalspiggen var dominert av store steinblokker og sva, en temmelig enkel
bestigning. Berg- og dalbaneturen fortsatt videre til Søre Svartdalspiggen. Jeg
hadde hatt mange og til dels lange pauser og brukt hele 6 timer så langt. Jeg
studerte Slettmarkshø massivet og mulighetene for å ta seg opp via Langedalen
og opp til søreggen der. Det så forholdsvis greit ut. På min andre side
ventet Langedalstind. Jeg var ganske tom for krefter og grudde meg litt for
oppstigningen.
Langedalstind og Mesmogtind
Fra Søre Svartdalspiggen var det en kort og grei nedstigning til bandet og en
nesten like grei, men adskillig lenger oppstigning mot Langedalstind. Det gikk
på et vis det også. Jeg var etterhvert mer og mer bekymret for hvordan jeg
skulle komme meg opp på Mesmogtind, dagens bratteste utfordring, enn hvordan
jeg skulle orke å gå tilbake. Fra Langedalstind var det stedvis ganske bratt
ned, slik at hendene måtte tas endel til hjelp. På bandet mot Mesmogtinden ble
jeg stående å lure på hvor letteste rute gikk opp. Lenger nede til høyre så
jeg spor i snøen hvor folk tydeligvis hadde traversert fra Kvitskardstind i
Mesmogtind sin sydflanke for å komme opp på sydvestryggen.
Jeg fulgte sydvestryggen oppover. Ruta gikk tydeligvis litt på høyre side av
ryggen, men så lenge jeg følte meg litt ovenpå holdt jeg meg til eggen. Det
var ikke vanskelig, kanskje en god to'er klatreteknisk - og i liten grad luftig.
Jeg var i grunnen overrasket da jeg var oppe og kun hadde få enkle metre igjen
til varden.
For en flott tinde! For en utsikt! Det dro seg allerede mot kvelden, selv i en
gjennomsvett t-skjorte var det behagelig på toppen. Jeg hadde ikke sett et
menneske hele dagen og funderte på om det var like stille på andre siden av
dalen, der jeg skottet bort på Store Knutsholstind. I Leirungsdalen var isen
helt borte på de øverste tjønna, og jeg måtte tenke 2 år tilbake på
omtrent sammet tid - da var de så og si fullstendig snø og isdekket. Dette var
unektelig en varm og snøfattig sommer i Jotunheimen.
Bomtur
Ned igjen holdt jeg meg på venstre side av ryggen, etterhvert i en markert
renne det siste stykket. Ved begynnelsen på ryggen skrådde jeg videre ned mot
den vesle brefonna innunder Langedalstind. Planen var å krysse over mot de
sydlige sekundærtoppene til Langedalstind. Det viste seg snart at jeg var på
bomtur. Det ble brattere og brattere, bl.a. forbi et par punkter hvor man
absolutt ikke burde miste taket før jeg endte opp ved noen steile, glatte
skrenter mot breen. Jeg så med en gang at jeg var kommet for langt vest, og at
jeg burde gått mer direkte nedover fra Mesmogtind. Jeg orket ikke tanken på å
gå opp igjen for så å finne en vei lenger borte, i stedet droppet jeg disse
toppene og slet meg hele veien opp til Langedalstind.
På Langedalstind hadde kveldslyset for alvor satt inn, og noen fyldige
issolleier som tappert vokste her oppe på 2200 meter over havet måtte jeg bare
fotografere.
Tilbaketuren
Returen gikk over Søre Svartdalspiggen og et stykke ned sydvestryggen fra
denne, før jeg etterhvert skrådde ned fjellsiden mot Langedalen. Det gikk
lenge bra, og på kartet så det ikke så bratt ut, men jeg rotet meg etterhvert
borti en stadig brattere fjellside. På smale grasshyller og bakoverklatrende
ned noen punkter hvor jeg ikke følte meg veldig høy i hatten, fikk jeg lurt
meg ned her på et vis. Da jeg stod nede og tittet tilbake der jeg var kommet
ned virket det i alle fall ganske ufremkommelig. Den neste biten var som en lek i
forhold. På snøfonner ned til Langedalsbreen og på snø langs denne og siden
gjennom lettgått morenelandskap. Trått ble det først nede i
vegetasjonsbeltet, og ikke minst gjennom bjørkeskogen hvor myggen var i
festhumør, noe jeg absolutt ikke var. Jeg hadde hatt med svært lite mat, og
fantaserte etterhvert om brus, sjokolade og potetgull på Gjendebu. Jeg gikk
rett forbi teltet uten å sakne farten og rett til Gjendebu. 10 minutter etter
stengetid fikk jeg kjøpt det jeg hadde lengtet etter og kunne tilfreds rusle
bort til teltet.
Med bomturer inkludert ble det godt og vel 2000 høydemetre denne turen, ikke
noe problem å sove etter det.
LANGEDALSTIND -
2206 METER
Langedalstinden ligger litt i skyggen av
Mesmogtinden, men den er karakteristisk nok med sin flate toppegg. Sett fra
bl.a. sydøst ser den helt flat ut på toppen. Regn i hvert fall 7-8 timer opp
og ned enten man starter fra Gjendebu
eller Torfinnsbu
på bestigning av toppen inkludert retur. Ligger man i telt i Langedalen
går det naturligvis raskerer.
Adkomst:
Den letteste veien til topps går fra nordvest opp
fra skaret mellom Søre
Svartdalspiggen (2065 moh) og Langedalstinden. Hvis man kommer
sydfra kan man komme seg bratt opp fra Øvre Langedalstjernet, eller via toppen
på Søre Svartdalspiggen fra bandet nord for Øvre Langedalstjernet hvis man
kommer nordfra. (Se rute JS19 for en beskrivele av problemene med
å komme opp på dette bandet sydfra.) Når man er oppe i det tidligere nevnte
skaret er det relativt greit å bestige Langedalstinden ad nordvestryggen.
Alternativt kan man bestige toppen fra skaret mellom Mesmogtind og Langedalstind
(se Mesmogtind for
flere detaljer).
Se også turartikkel
fra Svartdalspiggan via Langedalstind til Mesmogtind.
LANGEDALSTIND
MIDTRE - 2045 METER
Toppunkt drøyt en halv kilometer syd til
sydøst for Langedalstind. Denne
toppen samt den andre sekundærtoppen like ved siden av bestiges normalt som en
avstikker fra Langedalstind / Mesmogtind. Fra bandet mellom disse bratt ned på
brefonn i sydøstsiden under Langedalstinden. Det kan stedvis være vanskelig å
komme ned på fonna på grunn av bratt skrenter ned mot denne. Det virker
greiest å holde litt lenger mot øst ned fra bandet og komme ned på fonna litt
lenger nede. Derfra er det en kort og grei tur ut til toppen.
Alternativt er det mulig å gå opp vestflanken der denne er på sitt slakeste.
Mer krevende alternativer er hhv. bratt travers fra skaret mellom Søre
Svartdalspiggen og Langedalstind eller svært bratt opp i østsiden. Ryggen
direkte fra Langedalstinden innebærer klatring / sikring.
Primærfaktor
er ca. 10 meter.
Se også kart.
LANGEDALSTIND
SØRE - 2030 METER
Toppunkt syd på Langedalsryggen, ca. 1 km
syd for Langedalstind.Denne toppen
samt den andre sekundærtoppen like ved siden av bestiges normalt som en
avstikker fra Langedalstind / Mesmogtind. Fra bandet mellom disse bratt ned på
brefonn i sydøstsiden under Langedalstinden. Det kan stedvis være vanskelig å
komme ned på fonna på grunn av bratt skrenter ned mot denne. Det virker
greiest å holde litt lenger mot øst ned fra bandet og komme ned på fonna litt
lenger nede. Derfra er det en kort og grei tur ut til toppen.
Alternativt er det mulig å gå opp vestflanken der denne er på sitt slakeste.
Mer krevende alternativer er hhv. bratt travers fra skaret mellom Søre
Svartdalspiggen og Langedalstind eller svært bratt opp i østsiden. Ryggen
direkte fra Langedalstinden innebærer klatring / sikring.
Primærfaktor
er ca. 15 meter.
Se også kart.
|