STORE SKAGASTØLSTIND -
2405 METER
Se
et lite bildegalleri fra Store Skagastølstind.
Egen turartikkel.
Vendereis på Hjørnet i september.
Turartikkel fra
Store Skagastølstind (av Ole-Petter Andersen)
William Cecil Slingsby's førstebestigning
Turartikkel fra ryggtravers over
Skagastølstindene (av Jan Wollan)
Turartikkel fra en tur via
sydvestveien som ble lenger enn planlagt (av Bjørn Sekkesæter)
Utmerket beskrivelse av
Styggedalsryggtraversen fra vest mot øst (av Gunnar Fermann / Norsk klatring)
Selv om Galdhøpiggen og
Glittertinden for de fleste er de to
mest kjente fjelltoppene i Norge, er det ikke tvil om at også Norges 3.
høyeste fjell, Store Skagstølstind ofte bare kalt "Storen", er godt
kjent, også utenfor klatremiljøet. Store Skagastølstind er i motsetning til
de to høyeste fjelltoppene i Norge relativt krevende å bestige, og selv de
enkleste rutene krever moderat klatring med bruk av tau og sikringsutstyr.
Dersom man ikke har erfaring med sikring og klatreutstyr anbefaler vi at du går
en guidet tur til topps dersom du vil til topps på denne flotte tinden. Bl.a. Turtagrø
og Jostedalen Breførarlag tilbyr føring til topps. Bruk alltid
hjelm ved bestigning av toppen, og vær hele tiden oppmerksom på
steinsprangfaren. Å bestige toppen er en grei dagstur fra hytta på bandet
(Skagastølsbu), mens en dagstur helt nede fra Turtagrø kun er å anbefale for
de riktig spreke.
Adkomst:
Fra hytta på bandet:
(a) Fra Turtagrø er det en 2-3 timers fottur (se JS45)
opp til Skagastølsbu oppe på bandet mellom "Storen" og Søre
Dyrhaugstind (2072 moh). Ruta fra hytta holder ryggen ut mot
Skagastølsbreen et stykke (vardet). Når man nærmer seg selve toppmonolitten
skrår man østover (til høyre) mot det såkalte "hjørnet" som
ligger drøyt 100 høydemetre under toppen. Dette hjørnet må ikke forveksles
med et lignende punkt noe lenger ned som kalles det falske hjørnet, sikkert
fordi en og annen har gått feil her. Fra hjørnet bør man sikre videre oppover
til toppen. Ruten fra hjørnet følger et hyllegalleri i østveggen over
Slingsbybreen og opp to bratte skråsva til en markert avsats. Her begynner den
såkalte Heftye's renne. Renna begynner først 2 meter over avsatsen, så
enkelte kan vel trenge et lite puff eller heis for å komme seg opp i renna.
Videre følges en stor hylle opp et søkk mot venstre i retning den sydlige
fortoppen og over et skard bort til hovedtoppen. Klatringen i Heftye's renne er gradert
til 4+.
(b) Alternativt til Heftye's renne, kan man i steden for å gå
til høyre ut mot hjørnet holde lenger til venstre og ta opp den markerte renna
(Andrew's renne) som leder opp mellom fortoppen (til høyre) og hovedtoppen (til venstre). Denne
ruta er luftig, men klatreteknisk noe lettere enn Heftye's renne, med en gradering
på 3+. Det er omlag 3-4 taulengder med klatring opp her.
(c) Fra bandet kan man i steden for å ta den vanlige veien via
sydsiden gå noe nedover mot Midtmaradalen og etterhvert østover mot
Slingsbybreen via et markert galleri, det såkalte "Berges Chausée".
Videre går det bratt opp Slingsbybreen, noe som krever breerfaring, og
tilhørende sikringsutstyr. Øverst er breen smeltet en del vekk, og det
er noen sva som kan være vanskelig å passere det siste stykket opp mot Mohns
skard. Vel oppe i Mohns skard følges nordryggen, evt. et stykke ut mot
nordvestveggen opp til toppen (klatring). Det siste stykket bort til toppen går
over den smale toppeggen. (Luftig!)
Mer detaljert teknisk beskrivelse av Heftye's
renne og Andrews renne finner du her.
Skagastølstraversen:
Traversen av alle Skagestølstindene er en klassiker i fjellsportmiljøet:
Man starter på Turtagrø, og fra Tindeklubbhytta tar man østover et stykke til
man er oppe i steinrøysa nordvest for Nordre
Skagastølstind (2167 moh). Denne steinrøysa følges til toppen,
før det smalner betraktelig av videre. Forholdsvis greit bort til Skagastølsnebbet
(2222 moh), og et stykke videre inntil det kjente V-skardet byr på
klatring (grad
3+) før man kommer til Midtre
Skagastølstind (2284 moh). Videre må Halls hammer passeres før
man kommer opp på Vetle Skagastølstind (2340 moh).
Herfra bratt ned i Mohns skard og opp på "Storen" som beskrevet under
(c) ovenfor.
Se for øvrig Jan Wollans fine turartikkel
fra traversen av Skagastølsryggen og Gunnar Fermanns utmerkedeturopplevelse
samt tekniske beskrivelse
av traversen over Styggedalsryggen fra vest mot øst.
Egen turopplevelse - Vendereis på hjørnet
(13.09.2003)
Sent fredagskveld, på vei ned til Årdal. Tåkeskyene henger tungt nedover bratte
fjellsidene. En snau time senere, opp mot Berdalsbandet overraskes vi av
stjerneklar himmel hist og her. Dette får humøret oppover og selv den
nidkjære bomvakta som sitter her etter kl. 22 en fredagskveld i september får
ikke ødelagt humøret. Ned mot Turtagrø blir det bare bedre og bedre. Innen vi
har fått opp teltet i Ringsdalen er det kun de høyeste toppene som fortsatt
gjemmer seg i skyene.
05.50 ringer vekkerklokka (i ettertid ser jeg at det godt kunne vært en
time eller to tidligere). Ute er det skyfritt og kaldt. Ingen grunn til å
snu seg rundt i soveposen nå, her er det bare å sette i gang. Litt over halv
syv begynner vi å gå. To drepende tunge sekker skal bæres fra snaut 1000 til
2405 meter. Vi har et tau hver, personlig klatreutstyr, kamera, klær, mat med
mer. I tillegg har jeg et par ekstra støvler med stegjern uten på sekken.
Brestøvlene er alt for lite snille mot føttene mine til at det kan gå bra en hel
dag, samtidig som jeg ennå ikke har fått meg et par stegjern til de vanlige
fjellstøvlene. Tor Erik har sikringsmidlene. Totalt er det nok en 13-15 kg. på
hver, og det merkes opp den bratte lia med myk vegetasjon fra Ringsdalen opp mot
Dyrhaugsryggen. Vegetasjonen suger til seg en god del av hvert eneste fraspark.
Jeg er bare sjeleglad at det er såpass kjølig, ellers ville jeg vel ha smeltet
allerede her.
Morgensola treffer breen på Store Ringstind. Glødende rosa farger. Det er
vakkert. Antydninger til nysnø på Soleiebotntindane gjør oss litt urolige og
når Store Austabottind dukker opp med en fullstendig hvitpudret nordflanke
forstår vi at Skagastølstindane kommer til å være hvite de også. Håpet er
at sola skal få skikkelig varme og smelte det meste. Når Skagastølstindane
endelig dukker opp så er det som om en hvit linje er trukket ved ca. 2000 moh.
Alt over er hvitt! Håpet om å komme til topps blir med en gang litt mindre,
men prøve skal vi i alle fall. Ved Øvre Dyrhaugstjerna har vi gått i vel en
time og får en velfortjent pause ved det blikkstille vannet. Hurrungtinder i
morgenlys som speiler seg er umulig å gå forbi uten å fotografere.
Vi har kommet litt for høyt opp og må en del ned igjen på vår vei over
til Skagastølsdalen. Vi kommer inn på stien like ovenfor Tindeklubbhytta. Her
det også flere andre på vei oppover. To par går litt foran oss, mens like
bak følger in gruppe på 5. Etter å sklidd på såpeglatte, rimdekte steiner
et godt stykke, er det en befrielse å komme på stien hvor støvlene blir
værende der man setter dem inntil de får beskjed om å gå videre. Stien er
lettgått, omgivelsene storslagne og det går greit fremover. Morgensola lyser
opp Dyrhaugsryggen mens vi selv befinner oss i skyggenes dal.
Ved brekanten er det skobytte for min del. Litt stusselig ser det nok ut der
jeg trasker oppover breen med et par fjellstøvler i hendene, men breen er lett
å gå (uten stegjern ville det forholdt seg helt annerledes) og vi er
snart oppe på bandet. Sprekken helt øverst på breen passeres enkelt på
hardfrosne snøbruer, men jeg stusser likevel litt over uttalelser jeg tidligere
har hørt om at Skagastølsbreen er sprekkfri og trygg. På vå vei har vi
passert et skummelt vannhull, omtrent passe stort til å sluke en mann, og
lenger vest på breen er det en del sprekker.
På bandet legger vi inn en kort rast. Det samme gjør de fire foran oss. En
av dem er medlem av tindeklubben og alle er velkjente med tau, jern og bratt
fjell. To av dem har vært her før og full av respekt vil Tor Erik at vi
følger etter siden vi selv ikke er kjent på fjellet.
Alt som er av vann er
frosset så det er livsfarlig glatt mange steder. Opp Midtmaradalen trekker det
mye fuktighet i form av tåkeskyer, men de smuldrer heldigvis bort i det de når
bandet.
De 5 bak oss har vi ikke sett på en stund, men vi følger like etter de 4 i
morgensola. Vi går stort sett etter varder og tenker ikke selv så mye over
hvor vi går. Allerede temmelig langt nede dukker det opp små utfordringer der
vannet har frosset til ei hinne på steinene. Klyvingen behøver ikke være
veldig vaskelig før det blir en utfordring av slikt da. Et godt stykke opp i
fjellsiden kommer vi til et markert belte med bratte sva som sperrer det meste
av veien, jeg synes likevel vi er for langt til høyre, men siden jeg uansett
ikke er klatreren blant oss holder jeg kjeft. De 4 andre tar på seg
klatretustyr og Tor Erik vil følge etter så det blir en del venting.
Lenger til venstre står en varde og slynger viser at folk har rapellert ned. Her hvor vi står er det ingen tegn som tyder på mye trafikk. I tillegg ligger
det i skyggen. Guttene kommer forholdsvis greit opp, men jentene kommer ikke opp
det første
opptaket som er ca. halvannen meter høyt, uten gode håndtak. Fjellet er
såpeglatt av snøen. Den ene får stå på skulderen min, mens den andre får
brukte Tor Eriks hender.
Endelig er det vår tur. Tor Erik sliter en del med å
komme opp, men greier det alene. Jeg bruker tauet. Flere glatte partier
passeres, partier som i tørt vær kanskje er en god to'er men som nå fort
både blir 3'ere, 4'ere og enda mer. Vi kommer opp til ny standplass og er nå
uansett "fanget" i denne ruta. Det blir en god del venting, men
heldigvis skinner sola. De 5 andre har kommet etter og er nå nede ved
klatringens begynnelse.
Endelig er det vår tur igjen, inne i en snødekt og skyggefull vinkel bærer
det, mens normalveien ligger der 30 meter lenger til venstre, i sola og gliser
av oss. De andre har brukt lang tid opp, og det samme gjør Tor Erik. Dette er
fort opp mot en 4'er på tørt fjell mener han... Her på de såpeglatte flatene
er det i tillegg bare å plusse på. Jeg tviler på om jeg hadde kommet meg opp
uten juks, men det er ikke et tema uansett. Jeg vet at vi begynner å komme i
tidsnød og bruker tauet der andre løsninger ikke er åpenbare. Således kommer
jeg meg forholdsvis raskt etter. Endelig kan vi gå litt igjen, men det varer
ikke lenge før det blir bratt. En skråtravers opp mot punktet der rutene
til Hjørnet og Andrew's renne (de to vanligste rutene fra bandet) deler
seg, sikrer vi igjen. Det er meget enkelt, men snølaget og stedvis isen gjør
underlaget lite pålitelig og på de glatte flatene nedover er det ikke noe
problem å få god fart ned mot Midtmaradalen.
Utsikten er herlig. Nede i dalene gløder lyngen i rødlige farger. Det lille
laget med pudder gjør Store Austabottind ekstra attraktiv, og i det hele tatt
er
følelsen av å være høyt oppe sterk. Vi er på vel 2200 meter nå.
Oppover mot hjørnet ligger snøen hardpakket i ei renne. På grunn av manglende
bremsefelt på nedsiden sikrer vi også her. De andre er for lengst på vei ut i
Andrew's renne.
Jeg vet ikke om det er snøen som er skyld i det, men vi finner
ikke den riktige veien til hjørnet, men havner ut mot østflanken 6-7 meter
nedenfor hjørnet. Jeg sikrer og Tor Erik klatrer opp.
"Jeg tror ikke vi
kommer opp i dag roper han", "Er du sikker!" roper jeg tilbake,
"99%!".. I dette øyeblikket skjønner jeg at det ikke blir noe av
toppen i dag. Kraftig vind pisker forbi og sender snøklumper og fokksnø ut i
lufta. Et øyeblikk uten votter er nok til å få stive fingre. Jeg klatrer
etter, for jeg vil i alle fall ha sett hjørnet, hyllene og galleriene med egne
øyne. Klokka er 15, vi har brukt 5 timer (!) fra bandet og opp hit. Det blir
mørt kl. 20.30. Sola har ikke smeltet snøen her ute som vi hadde håpet. Snø
og is ligger i bortover hylleformasjonene. Sola er i ferd med å si farvel til
denne siden for å overlate den i skyggenes forvaring resten av dagen. Til tross
for snøen. Det ser ikke avskrekkende ut med sikring. Det er langt ned til
Slingsbybreen, men ikke like loddrett som jeg hadde forestilt meg. Tidsaspektet
blir avgjørende, og det er ingen vanskelig avgjørelse å ta. Vi tar noen
vinterlige bilder i sola på hjørnet før vi forbereder oss på returen. Før
vi vender om får vi en herlig utsikt mot den snødekte Styggedalsryggen og
Jotunheimen. Bortsett fra her i Hurrungane er det bare toppene over 2300 moh som
er ordentlig hvite.
En kort rapell ned fra hjørnet, deretter en 50 meters gårapell ned snørenna, litt
gåing, så en 50 meters direkterapell. Herfra holder vi litt lenger ut mot
Skagastølsdalen og kan gå ubesværet på snøen der vi hadde vår vanskeligste
taulengde på vei opp, litt lenger til venstre. Taubruken blir avsluttet med en
siste 50 meters rapell. Det beste av alt er: Vi klarte det uten å sende stein i
hodet på de 5 bak oss. De snudde et stykke lenger nede, og har vært i gang med
rapellering under oss med engstelige blikk oppover mot oss. Nedenfor hjørnet feide
tauet med seg noe stein når det ble dratt ned, men her gikk det greit. Nedover mot
bandet følger vi de 5 og varder. Likevel kommer vi ned en annen vei enn den vi
kom opp. Det er
tydelig at det er minst to vardevarianter i den nedre delen av fjellet.
Litt over halv ni er vi nede ved teltet i Ringsdalen. Støle og sårbente.
Til tross for en del venting har jeg omtrent ikke sittet på rompa de 14
timene. Vi skifter og kjører ned til Turtagrø for litt lys og varme samt noe
forfriskende for strupen, men blir møtt av et oppslag som sier "closed
because of wedding".
I ettertid filosoferte jeg over hvordan det hadde vært hvis vi hadde gått
vår egen vei, fulgt varder og ikke blitt hengende bak de 4? De kom til toppen,
riktignok med mørket snikende inn på vei ned. Vi ville trolig spart den
vanskeligste klatringen samt ganske mye ventetid. Hadde vi nådd hjørnet
13-13.30 ville vi nok fortsatt. Vi kommer tilbake, men ikke midt i september
neste gang.
"Spenning" og haik på Store Skagastølstind
(Turartikkel innsendt av Ole-Petter
Andersen)
Oppvarming på Austanbottntinden
Ved månedsskiftet juli-august var det i 1995 noen knalldager i vestre deler av Jotunheimen. For meg var det et jomfruelig område, som jeg med respekt for alpine topper hadde "spart på". Så da min lille hvite Opel dro seg oppover de bratte bakkene mot Berdalsbandet, og Austanbottntinden kom til syne, ble det høylytt jubel i bilen, enda jeg var mutters alene. Som vanlig hadde jeg ikke fått med meg noen andre på så kort varsel, men hadde lest at Austanbottntinden skulle kunne gå an i tørt vær for fjellvante. Fjellvant, jeg? Jeg visste ikke helt, men trodde rundt 50 totusenmetre de siste 4 årene, samt noe klatreerfaring burde kvalifisere til tittelen.
Turen til Austanbottntinden skal ikke fortelles her, annet enn at den var herlig på tørt føre, og den luftigste toppen jeg hadde vært på til da helt alene. Etter 4,5 timer i joggesko var jeg tilbake ved bilen igjen, og fullt forvisset om at jeg var å betegne som fjellvant. Og da værmeldingen fortale om maks vær også neste dag, bestemte jeg meg for noe originalt: Jeg ville prøve meg på Storen, ved å haike med et taulag opp fra hjørnet!
Kjøreturen videre langs Berdalsveien og nesten fram til Turtagrø, åpenbarte et vilt scenario med fremtidige tinderangle-turer. Det var derfor ikke lett å gå til sengs i teltet ved Skardstølen, og spenningen var stor: Ville jeg treffe på et taulag som ønsket å ha meg med? Ville jeg psyke ut ved Hjørnet? Et heidundrende tordenvær om natten gjorde ikke søvnen lettere…
Et hyggelig bekjentskap
Jeg var lysvåken allerede klokka 04.00, og fant ut at jeg likeså godt kunne gå opp til hytta på Bandet før frokost. Etter en time kunne jeg begynne å gå, og det var kjølig og friskt innover Skagadalen, og knallvær - synd jeg gikk i skyggen hele veien… Skardstølsbreen var enkel å passere, men snøbroen over den store bregleppa ved Bandet så rimelig skrøpelig ut nå. Det var ikke uten frykt jeg hastig fór over den, mutters alene.
Jeg nådde 1750 meter og hytta på Bandet klokka 08.00 i nydelig solskinn, og jammen kom det ikke skramlende ut noen støle klatrere fra hytta. Jeg førte en respektfull samtale med dem, for de hadde masse "jern" og alpine erfaringer av en annen verden, men skulle dessverre ikke opp på Storen. Deres mål - om jeg forsto dem rett - var å klatre opp en isrenne til Midtmaradalsryggen, en isrenne som - da jeg så den - gjorde at psyken min ble utfordret. Etter mine vurderinger var et slikt veivalg en fullkommen umulighet. Så jeg inntok min vesle frokost 100 meter over hytta på Bandet i dype funderinger, før jeg betraktet veien videre oppover. Men det så da jammen ikke så ille ut, egentlig. Burde være masse av tak, der. Og føret var tørt og været topp…
En detalj på Skardstølsbreen tiltrakk min oppmerksomhet. Kom det ikke en kar gående oppover? Jo, visst, og jeg så han kikket stadig oppover mot Storen. Jeg bestemte meg for å vente, og spise mer til frokost. Klokka var nær 09.00 da fyren endelig nådde meg, og så lenge jeg hadde sittet, var jeg sprekkeferdig av nysgjerrighet: Var målet hans det samme som mitt? Ja, det var det. Han gikk alene i forveien opp hit. Det kom flere etterpå, blant annet broren hans, som ikke hadde vært på Storen før. De hadde med seg en proff, visstnok, som het Myrer, (Bjørn Myrer tror jeg), som også hadde vært på Everest…
Mannen viste seg å være svært hyggelig, og hadde mye å fortelle meg. Han var i ferd med å overta som bestyrer på Turtagrø, og trodde jeg kunne få haik med et annet taulag som han visste skulle opp i dag. Det var noen klatreelever som hadde vært kurset en uke i området, og skulle ha sin store ilddåpen i dag. Snakk om å være heldig med været… Akkurat så heldig jeg hadde vært på klatrekurset til Aak Fjellsportsenter i Romsdalen juni 1991, med drømmetur opp på "Hornet". Det hadde gitt meg det store "fjellkicket"!
Psykesjokk på Hjørnet
Underveis opp mot Hjørnet var jeg overrasket over å måtte ta hendene i bruk flere steder. Min følgesvenn kunne opplyse at svært mange ble overrasket over at det var så mye klyving før Hjørnet, og at enkelte allerede her falt i betenkeligheter. Jeg fortale om gårsdagens solotur på Austanbottntinden, og om dette gjorde at han trodde jeg ville klare Storen. Han trodde det skulle gå greit, og jeg pustet lettet ut.
De siste meterne opp til Hjørnet bød igjen på enkel klyving, men så kom sjokket: Plutselig var det stopp, og mange hundre meter rett ned til Slingsbybreen. Et øyeblikk lurte jeg på om ikke dette måtte være feil. Hadde vi rotet oss bort på "det falske hjørnet" som det sto om i bøkene. Neida, dette var nok riktig. Jeg svelget flere ganger, mens min følgesvenn ubekymret satte seg ned på en luftig avsats for å spise kjeks. Skjelvende og forsiktig snek jeg meg bort til ham, og slo meg liksom tilfeldig ned.
Pausen her ble svært lang, og det gjorde meg godt, for jeg ble skikkelig "akklimatisert". Min nye venn tok bilde av meg i silhuett mot Austanbottntinden, for han planla å skrive bok om Storen. Gjett om jeg følte meg beæret! Etter lang tid i solskinn, ro og varme, hørte vi endelig lyden av klirrende metall, og plutselig var det folksomt rundt oss.
Haik opp Heyftes renne
Om jeg kunne få haik med klatrekurset? Hmm, er du fjellvant og tauvant? Jada, det var jeg, og jeg hadde med meg en jumar, slik at jeg kunne gå rett på tauet deres, uten å være til bry. OK! Haiken var et faktum, endelig skulle Storen bli min - også gratis da gitt! Jeg overhørte et spørsmål fra Myher til det andre taulaget, om de skulle gidde å bruke tauet ennå - og gispet i mitt indre.
Takknemligheten steg ytterligere etterpå da jeg småskjelvende begynte å gå bortover galleriene: Takk og lov for at jeg hadde et tau her! På hylleformasjonene var det egentlig veldig greit å gå, og nesten som en sti i steile fjellveggen. Jeg sørget for å gå mellom fjellveggen og tauet - det var psykisk svært betryggende, men da tauet plutselig ble strammet kraftig til midt på første svaet (gradert 2), og jeg nesten kilte meg fast, steg pulsen igjen. Det var egentlig enkel klatring, men det luftige stupet gjorde alt liksom så vanvittig. Det neste svaet (grad 3) var også fort gjort, og vel oppe på den digre hylla ved opptaket til Heyftes renne, kunne jeg puste skikkelig ut. En diger steinblokk ligger her, som man liksom kan gjemme seg bak og glemme hele stupet. Jeg fikk litt kjeft fordi jeg (i nervøsitet) hadde sikret meg noe galt, og spørsmål om hvorfor jeg somlet sånn. Jeg forklarte litt fornærmet at han ikke måtte stramme tauet slik, så skulle det nok gå raskt.
Neste i tauet, ei jente som var student, kom opp på hylla, men da hun skulle ta bilde av sistemann, mistet hun kameraet. Fortvilet så vi begge apparatet som slo i fjellveggen på sin ferd nedover mot Slingsbybreen. Jeg lovte sporenstreks å sende henne kopi av bildene i apparatet mitt, men fikk aldri adressen hennes. Et forsøk på å spore henne opp seinere har ikke lykkes…
Nå ble det hastverk, for det ble klart at et tordenvær var i anmarsj. Myhrer tråkket på hjelmen til den kvinnelige studenten, for raskt å komme seg opp i Heyftes renne, og resten av laget hans klatret forbi oss, mens vi satt på hylla og ventet. Så forsvant kurslederen oppover renna, og etter kort tid rykket det i tauet, og det var min tur. Opptaket er gradert 4, men hastverket gjorde at jeg tok tauet til hjelp, og halte meg opp i renna, slik at jeg ikke skulle sinke noen. I renna var det trangt og fuktig, og jammen var det godt å ha tau ovenfra!
Vel ute av renna igjen, løste jeg meg helt ut av tauet, og kløv greit men noe skjelvende oppover. Grad 2 var liksom ingenting nå. Oppe på den vesle fortoppen ble jeg overrasket over hvor mange som egentlig var her, og et annet taulag myldret akkurat opp fra motsatt side (Andrews renne.)
"Spenning i luften"
De siste små meterne opp til hovedtoppen var bratte nok, men ikke så luftige. Allikevel var jeg svært glad for at det var tørt fjell. Endelig ved toppvarden - det føltes herlig - la jeg merke til skyene som var i ferd med å omkranse toppen, og fisket raskt fram kameraet. Dessverre var allerede Styggedalstinden delvis forsvunnet i skyer, og jeg knipset raskt rundt meg mens det ennå var litt sikt. Toppeggen videre forsvant også altfor fort - den burde vært utforsket.
Alarmerende rop lød: Kom ned i renna her ved fortoppen. Det er elektrisitet i lufta. Skynd dere! Jeg merket at hårene på armene hadde reist seg, og da det gnistret så vidt i jumaren min, i det den berørte fjellet, fikk jeg for alvor opp farten. Brått redde søkte vi tilflukt i det lille fuktige søkket mellom fortoppen og hovedtoppen. Noen retur nå var utelukket, da et eventuelt lynnedslag kunne kutte rapelltauet. Jeg begynte å angre på at jeg hadde funnet på denne turen, og så meg selv som nygrillet kylling etter lynnedslag på Storen denne vakre dagen i begynnelsen av august. Nei og nei, nå fikk det være slutt med fjellet - det lovte jeg meg selv.
Rask og våt retur
Etter kanskje en halvtime mente man at det var trygt å prøve en rapell, og jeg var ikke sein om å stille meg i køen, for snart ville det nok regne kraftig. 40-meters rapellen ned sydvestveien ble derfor ingen opplevelse jeg rakk å nyte spesielt. I bunnen av denne var jeg atter like nedenfor Hjørnet, men hastet nå videre i racertempo. Jeg ville ned til hytta på Bandet før regnet kom og gjorde fjellet glatt. Jeg rakk det - nesten, og måtte slå litt av på farten til jeg var nede ved hytta.
Så var det bare å jogge. Et kjempesvev over bregleppa til Skardstølsbreen burde imponert noen og enhver, for en regntrukket gammel snøbro er noe en helst ikke utfordrer. Midt ute på breen innhentet jeg den digre svarthårete broren til bestyreren på Turtagrø, og ga ham 200 kroner, med melding om å kjøpe ei vinflaske til kursholder, og takke ham for haiken og for en opplevelsesrik tur! Resten av tilbaketuren ble søkkvåt tross racertempoet, og 15 minutter styrtregn satte et minnerikt punktum, før jeg nådde teltet klokka 20.00.
Førstebestigningen:
Slik beskriver William Cecil Slingsby førstebestigningen av
Store Sagastølstind 21. juli 1876 i boka Til fjells i Norge på Cappelens
forlag, første gang utgitt i 1966: Følget bestående av fjellbonden Knut
Lykken fra Valdres, Emanuel Mohn fra Bergen og Slingsby har nådd foten av
Slingsbybreen. Været er i ferd med å klarne opp. (PS! Bl.a. sterk
tilbakesmelting av breen har gjort det vanskelig å komme opp til foten av
Slingsbybreen nedenfra Midtmaradalen, og i dag brukes vanligvis et hyllegalleri
kalt Bergs Chaussee fra bandet når man skal til Slingsbybreen.)
«..Vi hugget trinn i noe is, hvor et fremspring i fjellet
gjorde breen smalere. Så dreiet vi litt til venstre like under Skagastølstind,
som steg stolt til værs 1000 meter over oss. Det så ut som det nesten
ikke hadde gått ras ned på breen fra dette veldige stup. Det var et godt tegn,
som tydet på fast berg ovenfor. Derimot tordnet et sneskred ned på den
motsatte side av breen, og ekko svarte ekko gang på gang.
Langt oppe på breen, som er nesten 200 meter bred, gikk en stor sprekk nesten
tvers over. Da vi kom dit opp, nesten midt på breen, så den ut som et glupskt
uhyre med gapende kjeft, skremmende dyp og parat til å sluke en hel tindeklubb.
Her var ingen snebroer, og vi fulgte sprekken til vestkanten, hvor sneveggen
hadde brutt sammen så sprekken var delvis fylt. Her følte vi oss sikre på av
vi kunne komme over. Men på det beste sted var der en 4 meter høy sneskavel
ovenfor sneen i sprekken. Mine kamerater forankret seg forsvarlig og ga ut tau
mens jeg kløv ned i gropen.
To ganger hugget jeg meg oppover veggen, men skjønt jeg laget et dusin brede
trinn, kunne jeg ikke komme over kanten frodi sneen så sent på dag var blitt
for bløt til at jeg kunne få feste med isøksen. To ganger rauset jeg ned i
den bløte sne under mine fruktesløse forsøk. Annen gang gikk føttene
igjennom, og jeg fikk et skimt av uhyggelige dyp og en blå tåke som ikke var
oppmuntrende. Hvis sneen hadde vært sterk nok til å bære en mann til, kunne
vi ha kommet opp. Jeg kunne ha stått på skuldrene hans og hakket en skrå
trapp til plattformen ovenfor. Jeg gjorde et nytt forsøk og greide det nesten.
En stund hadde Knut ropt "til høyre", og nu svarte jeg: "Ja, vi
må gå til høyre." Vi fulgte sporene tilbake, og fant til vår
glede en solid isbro nær østkanten.
Breen ble brattere, men snart nådde vi det sorte belte av stener , hvor vi
nedenfra hadde ventet vanskeligheter, eller kanskje nederlag. Lykken var at
revnen øverst på breen var fylt opp av et snøskred, som ga oss en ferdiglaget
vei til stenbeltet.
Skjønt vi ennå var drøyt 300 meter under toppen, erklærte Mohn at han var
trett og måtte hvile. Begge mine kamerater brukte av prinsipp støvler uten
spor av brodder eller pigger, og følgelig hadde den bratte del av breen trettet
dem ut. De innrømmet begge at deres teorier var gale, og at klatrebrodder var
ypperlige og hindret mangt et fall.
Da klokken var nesten 17, og det største basketak ennu gjensto, sa jeg at vi
ikke hadde råd til å miste noen tid. Deretter gikk jeg ut av tauet, og nådde
snart snehellingen ovenfor stenene. Hellingen var nesten 200 meter høy. Den var
delvis hardfrossen og krevet den største forsiktighet. En isøks var
uomgjengelig nødvendig. Jeg ble nokså engstelig ved tanken på nedstigningen
her. Stedet lå i skygge, og skaren ville bli hardere. Hellingen var bratt, og
et fall var ikke til å tenke på. Hvor det var mulig, holdt jeg meg på berget
og forlot sneen, helt til knausene ble for bratte til å klatre.
En time efter at jeg forlot mine venner nådde jeg toppen av skaret og så meg
om. Nordvest for det sted jeg var kommet opp var der - istedenfor en
vennligsinnet bre eller en brukbar kløft - et svart stup, og ved foten av
stupet en bre, Skagastølsbreen, som stakk isfoten ned i et fjelltjern. På den
andre siden av tjernet ruvet de nordlige Dyrhaugstinder med sinte steile vegger.
Da jeg så på den virkelige Skagastølstind, 150 meter over skaret, følte jeg
at jeg var slått, og at det var slutt på drømmen. Det er vanskelig å
forestille seg et fjell som ved første øyekast ser mer utilgjengelig ut.
Skaret består av en smal flat egg, kanskje 100 meter lang, og den ene ende
slutter ved et veldig avlangt tårn av gabbro, som er selve toppen. På høyre
side gaper avgrunnen med tjernet og på venstre side står tårnets sokkel opp
av breen vi hadde klatret, nesten loddrett og så å si uten hyller. Det så
ikke ut til å være noen virkelig egg som forbandt toppen med skaret, bare en
smal fasade som for det meste besto av glattskurte og nesten vertikale
bergheller. De første 50-70 meter så verst ut, og det falt meg inn at dersom
man kunne nå så høyt opp, kunne toppen kanskje allikevel bli vunnet. Men på
det tidspunktet hadde jeg ingen tro på en slik mulighet. Det var selvsagt ingen
renne, for hellene var altfor bratte til at det kunne samle seg noen mengder sne
der.
Bak meg sto en annen nut, som nu kalles Vesle Skagastølstind. Den reiser seg i
en høyde av omtrent 100 meter fra den andre enden av eggen, og stigningen er
forholdsvis slak. Den så lett ut å bestige, og jeg tenkte at noe var bedre enn
ingenting, og la i vei for å klatre den før mine kamerater kom. Et stykke opp
i hellingen så jeg meg tilbake og fikk se de andre runde en hammer like under
skaret. Jeg skyndte meg ned for å møte dem.
"Hva tror du Mohn?"
"Vel jeg antar at vi nu rolig kan slå fast at det er helt umulig."
"Nei."
"Knut - vil du?"
"Nei, jeg vil ikke risikere livet der."
"Jeg vil i det minste forsøke, men jeg tror ikke jeg greier det."
Heldigvis var jeg godt opplagt, og sterkt stimulert av uvissheten i mitt
foretagende og gleden ved å trenge enda lenger ned i det ukjente. Dessuten er
det sjelden man sikkert kan si at en fjellvegg er ubestigelig når man ikke har
studert den i profil, men bare ansikt til ansikt.
Jeg anbefalte de andre å klatre den lille toppen, som den gang ikke var
besteget. Men Mohn sa filosofisk "Aut Cæsar, aut nihil". Så forlot
jeg dem, passerte under en sneskavl som hang utover nordvestveggen lik en bølge
som er stivnet i det øyeblikk den skal bryte mot stranden, - og sto snart ved
bergveggen.
Og nu - farvel til sneen, denne gode hjelper under klatring, - og 150 meter med
nakent fjell! Jeg fant et lite fremspring i bergveggen, litt syd for skaret. Det
dannet et hjørne. Her måtte jeg opp, det var den eneste mulighet, jeg hadde
intet valg. På nært hold så det mer lovende ut enn ved første blikk. Det
viste seg snart at fjellet var fast, og selv om hyllene var ørsmå, var de
sikre. Lagene i berget hellet i riktig retning, nedover fra overflaten og mot
fjellets sentrum. Og det beste ved det hele: Jeg var fullstendig rolig og i fin
form. Ikke desto mindre måtte det her vises den største varsomhet.
Etter å ha vært skjult for mine venner av sneskavlen, kom jeg på ny til syne
for dem, og de fulgte spent hver bevegelse. Snart fikk jeg vanskeligheter i
hjørnet, og hvis det ikke hadde vært for en hylle, smalere enn en håndflate,
ville jeg allerede nu ha lidd nederlag. Jeg måtte hugge isen av hyllen, det
eneste fotfeste som gjorde det mulig å komme videre, i hvert fall på denne
side av fjellet. Mine venner så meg på dette sted, og prøvet forgjeves å
rope meg tilbake, men ved hjelp av min velbrukte isøks overvant jeg
vanskeligheten. Jeg skal ikke utbre meg mer om dette stedet og andre vanskelige
punkter, skjønt jeg dagen efter gjorde omhyggelige notater. Hvis jeg prøvet å
beskrive turen i detalj, ville jeg utvilsomt av folk uten innsikt i klatrefaget
bli beskyldt enten for å overdrive, eller for å ha vært dumdristig. Selv om
jeg ikke hadde gjort meg skyld i noen av delene.
La det være nok å si at det som under de gunstigste forhold ville vært en
slitsom oppgave, ble enda mer slitsomt på grunn av den ishinne som dekket hver
eneste liten hylle. Tre ganger var jeg nesten slått, men dette var mitt
spesielle og sterkt etterlengtede fjell. Jeg skrapte isen bort, og meter for
meter kom jeg høyere og høyere.
I de andres påsyn nådde jeg det som vi fra skaret hadde anslått til å være
toppen. Jeg oppløftet et jubelskrik som ble gjentatt nedenunder, og ble
oppmerksom på en egg, en knivskarp egg, kanskje seksti meter lang, og på at
det høyeste punkt åpenbart var i bortre ende av eggen. Der er tre små topper,
og et hakk i eggen som nesten stoppet meg. For første gang måtte jeg stole på
en nokså løs berghylle, som hang utover. Jeg prøvet den omhyggelig og halte
meg opp på fast fjell. Og med noen få skritt, litt over en halv time efter at
jeg hadde forlatt mine venner, nådde jeg den uplettede isse på den makeløse
Skagastølstind, et fjellplatå på drøye kvadratmeteren, og snaut to meter
høyere enn eggens nordende. Mine drømmers slott, - det som i eventyret ligger
østenfor sol og vestenfor måne.
Det var skyfritt, og utsynet var slike at det ville være umulig å gi en
utførlig beskrivelse av det jeg så. På alle kanter tok noen av de villeste
stup, nuter og breer i "gamle Norge" seg ut på sitt aller beste. På
den ene kant så vårt lunsjsted 1400 meter nedenfor, ut til bare å ligge et
stenkast borte. På den andre, omtrent 1300 meter under meg, lå fjelltjernet
med isflakene, og over det breen og Dyrhaugstindenes steile vegger. Hist og her
øynet jeg skog og grønne beiter, som mildnet inntrykket av villskap. Og i det
fjerne de mange skjønne kupler og raffinerte buer av blendhvit sne som
tilsammen utgjør Jostedalsbreen i en lengde av 45 miles fra Kamphammerpasset
til snefjellene i Fjærland. En deilig harmonisk horisont, en skjønnhet som
umerkelig vokser i sinnet år for år, og som sjelden fullt ut påskjønnes
første gang man ser den.
På et slikt sted, alene, ute av syne for alle levende vesener, og med et av
hjertets store ønsker oppfylt, var det naturlig at jeg følte at taus andakt og
ærefrykt var mer på sin plass enn skribling i en notisbok. Utsikten var for
overveldende til notater. Jeg ønsket å ha min trofaste venn Mohn ved min side,
og hans fravær var en stor skuffelse. Her oppe ville hans begeistring vært
uten grenser.
Efter en slurk kold te, en bit gjetost, en skorpe rugbrød og noens svisker,
gikk jeg i gang med å reise en varde, men da berget var så makeløst solid,
var det få stener å finne, og varden ble bare en snau meter høy. Under en av
stenene la jeg mitt lommetørkle. som senere ble observert på lang avstand i
kikkert. Mitt barometer viste en høyde av 6200 fot over Vormeli.
Klokken 18.53 puttet jeg noen småstenere og litt reinlav i lommen og forlot
toppen i varmt solskinn. Efter å ha traversert eggen, kom jeg inn i kold skygge
på den iskledde nørdøstvegg. Nedstigningen til skaret var avgjort vanskelig,
og det at jeg var alene gjorde antakelig følelsen av vanskelighet mer merkbar
enn om jeg hadde hatt selskap. En klatrer som har fulgt min rute har skrevet at
det på to, tre steder nær toppen var "en store tilfredsstillelse å vite
at man gikk i et tau som ble forsvarlig holdt".
Den bratte snehelling var nu hardfrossen og tilsa den største forsiktighet. Men
jeg kom ned i god behold og var snart over stenbeltet og nede på breen, hvor
jeg hadde god nytte av noen sklier. Det var med stor taknemmelighet jeg klokken
19.45, nær toppen av breen sluttet meg til mine venner, som gratulerte meg
hjertelig....»
I etterkant skriver Slingsby dette:
« Selv om bestigning av Skagastølstind er blitt populært
blant erfarne klatrere, vil fjellet aldri kunne bli det som i alpene kalles for
"fasjonabelt", - et fjell for turister som blir dradd og skjøvet opp
på fine nuter av likegyldige guider. Den siste biten er for stygg til det. Jeg
for min del ville aldri ha forsøkt å klatre i lignende berg på noe annet
sted. Men Skagastølstind var den jeg hadde konsentrert all min energi om, og
jeg ser alltid tilbake på de 150 meterne jeg klatret alene med en følelse av
ærbødighet. Det ble en begivenhet i mitt liv som jeg aldri vil glemme. Først
start i tåke med en følelse av håp, men uten forventninger. Den første del
av turen i tette skyer og tynget av tvil, resten i strålende solskinn. Hellet
skulle under alle omstendigheter være meg forunt, og hva som bedre var, - vi
var alle kommet tilbake i god behold. »
SENTRALTIND - 2348
METER
Sentraltind er en av de mer utilgjengelige toppene i Hurrungane. Den bestiges
som regel i forbindelse med en traversering av Styggedal / Skagstølsryggen.
Adkomsten fra Vetle Skagastølstind (2340 moh)
og Store Styggedalstind (2387 moh)
er forholdsvis grei (luftig) under gode forhold, og man trenger streng tatt ikke
å sikre. Under vanskelige forhold som regn, nysnø, is osv. bør man imidlertid
sikre. Men sikring / klatring trengs for å nå de to nevnte nabotopper.
Se også Gunnar Fermanns utmerkede turopplevelse
samt tekniske beskrivelse
av traversen over Styggedalsryggen fra vest mot øst.
Egne turbeskrivelser fra folk som har besteget denne toppen tas gjerne i
mot.
VESLE SKAGASTØLSTIND -
2340 METER
Vesle Skagastølstind er den nest sørligste av Skagastølstindene, og nås
enten ad Skagastølsryggen fra nord, langs Styggedalsryggen fra øst, eller fra
Mohns skard i syd. Klatretopp.
Se også Gunnar Fermanns utmerkede turopplevelse
samt tekniske beskrivelse
av traversen over Styggedalsryggen fra vest mot øst.
Egne turbeskrivelser fra folk som har besteget denne toppen tas gjerne i mot!
Fra nord:
Traversen av alle Skagestølstindene er en klassiker i fjellsportmiljøet:
Man starter på Turtagrø, og fra Tindeklubbhytta tar man østover et stykke til
man er oppe i steinrøysa nordvest for Nordre
Skagastølstind (2167 moh). Denne steinrøysa følges til toppen,
før det smalner betraktelig av videre. Forholdsvis greit bort til Skagastølsnebbet
(2222 moh), og et stykke videre inntil det kjente V-skaret byr på
klatring (grad
3+) før man kommer til Midtre
Skagastølstind (2284 moh). Videre må Halls hammer passeres før
man kommer opp på toppen. Bratt og luftig videre til Store
Skagastølstind (2405 moh).
Fra sør:
(a) Fra Turtagrø er det en 2-3 timers fottur (se JS45)
opp til Skagastølsbu oppe på bandet mellom "Storen" og Søre
Dyrhaugstind (2072 moh). Fra bandet går man noe nedover mot
Midtmaradalen og etterhvert østover mot Slingsbybreen via et markert galleri,
det såkalte "Berges Chausée". Videre går det bratt opp
Slingsbybreen, noe som krever breerfaring, og tilhørende sikringsutstyr.
Øverst er breen smeltet en del vekk, og det er noen sva som kan være vanskelig
å passere det siste stykket opp mot Mohns skard. Vel oppe i Mohns skard følges
sydryggen til toppen.
Fra Øst:
Fra Skogadalsbøen,
opp på Jervvasstind (2351 moh).
Herfra via Styggedalstindene (2387 moh)
og Sentraltind (2348 moh). Luftig og
bratt! Tau og sikringsmidler, også for is, er nødvendig.
Man kan også komme via Nordre
Maradalstind (2160 moh) og Sentraltind (2348 moh).
Se for øvrig turartikkel
fra en travers over Skagastølsryggen.
MIDTRE SKAGASTØLSTIND
- 2284 METER
Midtre Skagastølstind er i likhet med flere av toppene i området en
klatretopp, dvs. den nås ikke uten klatring med tau og sikring hvis man vil
bestige den på en forsvarlig måte. Toppen bestiges langs toppeggen, enten fra
nordvest eller fra sydøst.
Fra nordvest:
Følg veien som beskrevet under Nordre
Skagastølstind (2167 moh), videre relativt greit til Skagastølsnebbet
(2222 moh), før utfordringene for alvor begynner i det man må ned
i, og deretter klatre seg opp av det markante V-skaret (grad
3+), før man når toppen.
Fra sydøst:
Først må man komme seg på Vetle Skagastølstind
(2340 moh), før eggen følges nord til nordvestover mot toppen.
Halls hammer, ca. midtveis på eggen, rappelleres.
Se for øvrig turartikkel
fra en travers over Skagastølsryggen.
Egne turbeskrivelser fra folk som har besteget denne toppen tas gjerne i
mot.
NORDRE SKAGASTØLSTIND
- 2167 METER
Dette er fotturtoppen på Skagastølstindmassivet, den eneste av
Skagastølstindene som greit nås av den vanlige fotturist, uten spesielle
vanskeligheter av noe slag.
Adkomst:
Det aller enkleste utgangspunktet for en bestigning er Turtagrø.
Man følger stien inn i Skardstølsbotnen, og tar av fra denne like før
Tindeklubbhytta som ligger ved Heimre Skardstølsvatnet. Herfra holder man
østover opp mot bandet mellom Kolnosi (1694) moh i nord og Norde
Skagastølstind i sør. Rett før bandet der brattheten begynner å avta,
svinger man mot sydøst og følger steinura relativt bratt, men greit en drøy
km til topps. Regn 5-6 timers gåtid opp og ned. Det er ikke en spesiell lang
tur, men omlag 1250 høydemetre bidrar godt til mosjonsverdien ved denne turen.
For toppsamlere som ikke har med seg klatreutstyr, er det mulig å fortsette
videre til Skagastølsnebbet (2222 moh),
før etterhvert V-skaret setter en stopper for dem som ikke er klatrekyndige.
SKAGASTØLSNEBBET
- 2222 METER
Skagastølsnebbet er et toppunkt ca. 500 meter syd til sydøst
for Nordre Skagastølstind (2167 moh).
Toppen nås nokså greit fra nord via Nordre Skagastølstind. Traversen videre
sydover mot Midtre Skagastølstind (2284 moh)
krever klatring.
Primærfaktoren
er ca. 25 meter.
Se også kart.
|
