SKARDSTIND - 2373 METER

Skardstind er Norges 5. eller 6. høyeste fjell, litt avhengig av hvilken liste man går utfra. Ikke bare er Skardstind høy, men den har også en meget karakteristisk form, spesielt fra øst. Hvis man ser bort fra tindene i Hurrungane er Skardstind en av de mer krevende toppene i Jotunheimen å bestige. Selv om bestigningen ad letteste vei ikke byr på spesielt teknisk klatring er det en ubetinget fordel å ha med tau til å sikre med da det stedvis er meget luftig og utsatt.

Skardstind sett fra Storjuvbreen øst for toppen. Bildet viser den steile østveggen med Nåla (2310 moh) lengst til venstre i bildet og hovedtoppen noe lenger til høyre. (Foto: Bjørn Sekkesæter)

Flere bilder fra Skardstind: 
(bruk tilbakeknappen i nettleseren for å komme tilbake til denne siden.)

Fra "Porten" vest til sydvestover mot toppen. April 2002. Foto: Bjørn Sekkesæter
Fra Storjuvbreen en tidlig aprilmorgen 2002 mot toppen. Foto: Bjørn Sekkesæter
Skardstind sett fra vest nede i Illådalen. August 2000.
Fra Galdhøpiggen mot Skardstind i kveldslys. August 2002.

Adkomst:
(1) Det greieste utgangspunktet for en bestigning av Skardstind er Geitsetre nede i Leirdalen, ca. 6 km innover bomveien mot Leirvassbu fra Riksvei 55. Herfra går man østover på nordsiden av Ytre Illåe, og omtrent der Søre og Nordre Illåe møtes, svinger man litt nordover og følger den brede ryggen nordøstover mot Raudhamran og Dumhøe platået. Dette er en sammenhengende stigning på nærmere 1000 høydemetre, så det blir vel både en og flere pustepauser i bakkene på de fleste.
Innover Dumhøplatået holder man øst til nordøstover, og passerer høyde 2060 moh samt noen snøfonner før man snart befinner seg rett vest for Vestre Skardstind (2219 moh). Herfra er det en drøy halvkilometers avstikker nordover til den ubetydelige toppen på Dumhøe (2189 moh) for toppsamlere. Mot Vestre Skardstind blir det etterhvert smalere og luftigere, og fra skardet mellom Vestre Skardstind og hovedtoppen er det meget utsatt det første partiet, mens det blir enklere etterhvert. Fra toppen kan man fortsette et stykke videre mot sydøst og bestige Nåla (2310 moh).

(2) En annen mulig rute til toppen av Skardstind som er mindre luftig enn den via Vestre Skardstind, er å holde innover mot Nørdre Illåbreen på nordsiden av Nørdre Illåe fra Geitsetre, og skrå bratt opp grusbakkene mot skaret mellom toppen og Nåla. På slutten blir det også her meget bratt, og en bør ha med seg tau!

(3) Les for øvrig de innsendt kommentarene / turartiklene lenger nede på siden for ytterligere inspirasjon.

Dersom man har med seg breutstyr kan man også bestige toppen bl.a. fra Juvasshytta og Spiterstulen. Fra Spiterstulen går man opp Tverråbreen til nedre Tverråbandet (som beskrevet under Store Tverråtind (2309 moh)) og videre over nordre Illåbreen og opp den bratte stigningen til skaret mellom Nåla og toppen.

Fra toppen har man en fantastisk utsikt mot tinde- og brelandskapet i området rundt. Vi kan bl.a. nevne en flott utsikt mot den bratte vestveggen på Galdhøpiggen (2469 moh) 2 km unna, og ned på den lange Storjuvbreen. I sydvest har man en flott utsikt mot Smørstabbtindene med alle breene, hvorav Storbreen ses spesielt godt.

Følgende kommentarer / turartikler til forskjellige adkomster finnes lenger nede på siden:

Kommentarer til adkomstbeskrivelsen av Tom Trender
Turartikkel av Ole Petter Andersen
Adkomstkommentar / Turartikkel til alternativ rute uten sikring fra Dumhøplatået av Bjørn B. Henriksen.

Kommentar til adkomst beskrivelsen innsendt av Tom Trender.

Hei !
Jeg leste idag turbeskrivelsen til Skarstind. Det som står i denne er forsåvidt riktig. Likevel syns jeg det er en svakhet at ikke den enkleste ruten opp er nevnt. Jeg besøkte selv toppen alene for etpar år siden. Da jeg gikk innover var jeg veldig usikker. Grunnen til dette er at jeg har lest om toppen i tallrike bøker hvor det har stått at man bør ha tau, toppen er ganske vrien osv. Jeg gikk derfor inn til Nordre Illåbre og tok fram kikkerten. Jeg bestemte meg for å prøve meg fram. Noe overraskende fant jeg en rute som var rimelig enkel og hvor "vanlige" fjellfolk absolutt ikke behøver tau:

Fra breen sikter man seg inn omtrent rett mot toppen eller kanskje også noe til venstre for denne (dersom man sikter mellom toppen og Nåla, nevnt som alt. 2 hos dere, blir det brattere og vanskeligere, men dette er altså ikke nødvendig). Man følger bratte skråninger og renner oppover. I klarvær skulle det være lett å prøve seg fram og se seg ut ruter, det fins flere alternativer. I noen av rennene ligger det snø. Denne kan til tider være hard, så isøks er lurt å ha med. På sensommeren har mye smeltet vekk og man kan unngå snøen. Ellers er dette ikke noe problem i det hele tatt. Toppen er jo helt fantastisk og man føler seg enormt fri og alene der oppe. Fra hovedtoppen kan man lett gå ryggen bort til og opp på nåla. Svært enkelt og udramatisk selv om det ser luftig ut på avstand.

Dersom man vil ha med seg toppene på Dumhøe-platået i samme tur, men ikke vil gå den luftige eggen mellom disse og Skarstind, kan man ta et godt stygge ned i siden på Skarstind og senere ta seg opp igjen på ryggen vest for problemområdet. Dette gjorde jeg og fikk meg da en herlig trening i lårmuskulaturen :)

Skarstind er en flott topp. Jeg mener derfor det skyldes å gjøre oppmerksom på at også vanlige folk kan nå toppen uten tau eller luftig dristighet.

Forøvrig tusen takk for enormt fine sider

Med vennlig hilsen Tom Trender

Turartikkel: (Innsendt av Ole-Petter Andersen)

Blodig tur til Skardstind
I slutten av 1994 var min bror Jon-Ivar og jeg på en ukestur med toppsanking i Leirvassdalen. Vi hadde besøkt rundt 10 topper over flere dager i varierende vær, men på turen over Tverrbytthornet gikk batteriet i kameraet tomt for strøm. Ved Leirvassbu på kvelden kunne vi bare konstatere at vårt kamera selvfølgelig hadde noen helt spesielle batterier, som de ikke solgte på hytta. Vi la oss i teltet ved vannet og drøftet situasjonen, og ville neste morgen ta en lyntur ned til Lom.
29.juli dette året gledet sikkert alle fjellvandrere i Jotunheimen, men ikke meg. I bilen nedover fra Leirvassbu kastet jeg lange blikk opp på toppene, og da jeg fikk et glimt av Skardstinds blottlagte topp, var jeg ikke til å rokke: I dag skulle vi på 2300 meter-tur, blås i kameraet. En bestemmelse jeg selvsagt har beklaget noe i ettertid, for vi kunne antakelig klart begge deler…

Skrått terreng
Fra Geitsætri tok vi direkte kurs på Raudhamran, og i rundt 1500 meters høyde fortsatte vi rett østover. Vi hadde rekognosert her tidligere i regnvær, og var forberedt på skrått terreng, men dette var nesten litt mye av det gode. En slik ensidig belastning dette terrenget påførte våre føtter! Det var derfor med glede vi så dalen flate ut etter hvert, og inne ved breenden ble det nydelig å gå langs nordkanten av breen, i gnistrende sol og himmelblått vær.
I bratt steinur svingte vi så opp nordover til Illåbandet. Her var det naturlig med pause, og nyte utsikten. Tanken på det ubrukelige kameraet plaget meg enda, og kjære vene…Jammen hadde jeg ikke glemt å ta det ut av sekken, og gikk og bar på det! Uten at Jon-Ivar så det, tok jeg det forsiktig opp, og prøvde det. Man kan jo aldri vite med slik elektronikk. Men underets tid er nok over, ja. I stedet ble jeg oppmerksom på at Ymelstinden kanskje ikke var så enkel å komme opp på som først antatt. Men vi fikk gå nærmere for å se an forholdene.

Ymelstind og Storgjuvtind
Vi gikk bort og opp til foten av Ymelstind, og søkte nordøstover langs eggen mellom denne og Storgjuvtinden. Litt før halvveis fant vi et passende opptrinn, og litt bratt klyving brakte oss opp på eggen. Herfra var det klart at skulle Ymelstinden erobres, måtte vi over et utsatt punkt. Min bror sa stopp, men jeg søkte ivrig som en sporhund bortover, og fant en bred passasje på en hylle til venstre. Utsatt men heldigvis tørt, og vips var toppen nådd. Utsikten fristet meg til ergelige tanker om kameraet igjen, men nå sto Storgjuvtinden for tur. Dette var moro!
Tilbake halvveis på eggen sammen med min bror, så vi snart at eggen også nordøstover mot Storgjuvtinden hadde utsatte partier. Mens jeg gledet meg over småklyvinga oppe på eggen, gikk Jon-Ivar noe til venstre ned i ura mot Storgjuvbreen, og omtrent samtidig nådde vi toppen. I glede og ensomhet så vi mylderet av folk på Galdhøpiggen, og lurte på om de så oss.
Skardstind så fryktelig ut fra denne siden, men skulle visstnok være overkommelig fra sørvest, "mye løs grus i bratte bakker under toppen" mente jeg at jeg hadde lest et sted. "Tausikring bør vurderes." Dette ble spennende, og vi tok oss ikke tid til å rekognosere eggen bortover mot Galdhøpiggen. Vi stresset ned steinura mot vest, og skjente tilbake mot Illåbandet.

Plundrete opp ved Nåla
Ettersom vi nærmet oss foten av Nåla, ble terrenget svært bratt, og vi rundet Nåla på sydsiden litt for høyt oppe. Det tvang oss litt tilbake igjen, og til å gå litt nedover, før vi igjen rundet Nåla. Vi tok det pent, for her var det ganske bratt, men egentlig greit nok, og plundret oss oppover i renna på vestsida av Nåla. Vi vurderte å følge noen grusrenner - det var flere av dem - oppover mot toppen, men alle så ut til å ende under en skrent, som så svært bratt ut.
Nå hadde vi nesten rundet Nåla, men grusrenna tok slutt, og en bratt fjellvegg overtok. Jaha, så ble det skikkelig klyving da! Jon-Ivar sukket og satte seg ned, men jeg hadde vært i bratt terreng før, og visste jeg måtte prøve tak for tak. Og tak var det godt med her, fast og fint fjell, og et eventuelt fall kunne da ikke være livsfarlig. Etter noen få meter løste det seg greit opp, men min bror ville aldeles ikke komme etter. Han tenkte selvsagt på returen…

Skardstind
Jeg var nå på høyde med - og nesten inne i - skaret opp mot Nåla, men denne pillaren fristet meg ikke. Skjønte ikke at det kunne stå at den var grei å bestige, for det så styggbratt og eksponert ut, syntes jeg. Heldigvis var den ikke hovedmålet heller, og for lav primærfaktor hadde den dessuten. Helt klart, altfor lav primærfaktor, det var ingen tvil om det… Men en annen gang, med tausikring, da…
Videre oppover gikk det rasende fort og greit, hele tiden med den vanvittige nordveggen til høyre. Litt ør og svimmel som jeg var, ble det nok en del klyving som ikke strengt tatt var nødvendig, for ned igjen etterpå gikk jeg uanstrengt uten å bruke hendene. Og endelig, toppvarden på 2373 meter. Norges 5. høyeste topp. Tenk å gå opp hit uten batterier i kamera. Det var til å grine av på en så flott dag som denne. Og ingen notisblokk heller… Hadde jeg bare ikke hatt en bror som ventet på meg, skulle jeg gått bortover toppeggen og rekognosert.

Nedtur og utglidning
Turen ned eggen til skaret ved Nåla gikk greit, nå som jeg var vant til utsikten. Man blir liksom akklimatisert for ørneperspektivet etter hvert. Nåla ble igjen vurdert, men forkastet. Så vendte jeg ryggen mot utsikten, og klatret rolig ned de få meterne til grusrenna. Med gode tak for hendene kan man slippe seg ut fra veggen, og se hvor neste passende trinn for beina befinner seg, og eventuelt bare gå på friksjonen, så lenge armtakene er 100%. Her var det enkel klatring, og et fall ville ikke bli skjebnesvangert.
Sammen med Jon-Ivar fulgte vi grusrenna noenlunde rett nedover mot Nordre Illåbreen. Et bratt parti med gruset sva og mose måtte vi så over, for å slippe en urimelig lang omvei. Rumpa ble tidvis brukt for å få friksjon mot underlaget, og vi arbeidet oss langsomt nedover. Kanskje vi heller skulle tatt omveien om Illåbandet i stedet for dette her, spurte jeg meg selv. I et uoppmerksomt øyeblikk gled foten på en mosete hylle, og jeg virvlet over på siden for å få tak i det jeg skled og bløte fingertupper krafset for å få tak i det sleipe fjellet.
Ferden stoppet etter kun få meter, like over en bratt avsats på 2-3 meter. Takk og lov - ikke livsfarlig - men det kunne kanskje blitt brudd også. Klokka - rettere sagt reimen - hadde reddet meg. Reimen var i leddet metall, og hadde delvis løst seg ut og hengt seg opp i en hylle, og samtidig skjært seg inn i håndleddet mitt. Det hadde definitivt stoppet rutsjeturen. Jeg kavet meg mot siden, og fikk rundet avsatsen, før jeg sjekket den sviende armen.

Bloddryppende retur - men slett ikke alvorlig
Det var vanskelig å danne seg et bilde av hvor skadet armen var, men selv om jeg ikke klarte å bevege den, virket det ikke alvorlig på noen måte. Nesten nede ved breen fant vi en vannpytt, og fikk skylt armen. En del skrubbsår var det blitt, som sved vanvittig, og et skår i håndleddet, men ikke særlig dypt, som konstant blødde en del. Et pent brukt lommetørkle surret jeg rundt håndleddet, og så startet returen til Geitsætri. Balansen var noe vanskeligere å holde nå, da den ene armen bar den andre. Men etter en tid klarte jeg å bevege armen, og etter hvert også la den holde seg selv. (Holdt den ganske høyt, for at det skulle stoppe å blø). Innen vi var ved bilen, var blødningen stoppet, og noen plaster ble satt på. Noe legebesøk og sying ble altså ikke nødvendig, men lærte meg leksa om hvor fort det kan skje uhell på hjemveien, da en er sliten og uoppmerksom.

Ole Petter Andersen har også en egen internettside. Her kan lese om flere av hans turer og se bilder.

Kommentarer til rutebeskrivelse til Skardstind: (Innsendt av Bjørn B. Henriksen)

De fleste rutebeskrivelser til toppen av Skardstind forteller at tau og sikringsutstyr er nødvendig. Etter å ha besteget toppen 21. juli 2001 uten bruk av tau og sikringsutstyr ønsker vi å dele denne erfaringen med andre som ønsker å nå toppen. Vi vil imidlertid understreke at vi hadde med oss alt nødvendig sikringsutstyr og tau på hele turen og vi var godt forberedt på eventuell klatring. Hvorvidt en vil bruke tau og sikring er ofte en subjektiv vurdering og våre vurderinger kan avvike fra andres vurderinger.

Vi var seks personer som startet (i tåke) ved Geitsetri ved 9-tiden om morgenen. Vi gikk opp over Raudhammeren og videre innover Dumhøplatået. Akkurat da lettet tåken og dagens mål åpenbarte seg. Vi gikk videre mot skaret som skiller Skardstind og Dumhøplatået. Store deler av skaret består av store stein, men nedstigningen til skaret bydde ikke på problemer. På den andre siden av skaret møtte vi en hammer som for de aller fleste ville kreve tau og sikring, så vi valgte å gå litt ned og til høyre for hammeren. Ca. 30 meter bortenfor fant vi en passasje som lot seg klyve opp. Pass på at steinene du benytter som grep sitter fast da det er mye løse steiner der (og andre steder). Deretter gikk vi videre oppover mot toppen og holdt samtidig litt til høyre. På toppen (eggen) fant vi en ny hammer hvor det ville være en fordel med tau og sikring, så vi gikk litt nedover igjen (i en steinrenne) for å finne neste renne. Vi gikk opp denne rennen for å oppdage det samme som sist, en bratt hammer. Det gjensto (så vidt vi kunne se) to renner som vi vurderte til å ende på toppen/eggen. Den borteste rennen var dekket av snø og under snøen var det hovedsakelig hard is slik at passering ikke uten videre fristet. Mellom nest siste og siste renne så vi en mulighet for å klyve opp et noe bratt og vått parti. Denne passasjen ligger ovenfor et større snøfelt, så vi gikk på oversiden av snøen og bort til passasjen. Det var rimelig lett å klyve opp dette partiet, da det var bra med hold både for føtter og hender. Når vi så kom opp passasjen så vi faktisk toppen og gikk videre rimelig rett opp til eggen for deretter å gå på eggen ca. 70 meter før vi nådde toppunktet med varden. Følelsen av å nå toppen og utsikten var helt fantastisk, særlig mot Galdhøpiggmassivet. Deretter begynte nedstigningen og vi valgte å gå samme vei ned som opp fremfor å forsøke på alternative returer med usikkert utfall. Forskjellen fra oppturen var naturlig nok at vi ikke gikk oppom alle hammerne (toppen av rennene), men holdt rimelig jevn høyde bortover til vi fant de tidligere nevnte passasjer. Begge var enklere å klyve ned enn å klyve opp. Returen for øvrig endte i det samme skaret med klyving opp steinene tilbake til Dumhøplatået. Da kom tåken tilbake og igjen dekket hele Skardstind. Totalt sett brukte vi i underkant av 13 timer på turen, men hvis vi ikke hadde gått opp alle rennene for så å gå ned igjen, hadde vi nok spart 2-3 timer. Det var lite snø og det var en ubetinget fordel for oss. I perioder med mer snø (i rennene), kan ruten være vanskeligere, om ikke umulig å benytte! Turen opp og utsikten er fantastisk, så turen kan anbefales på det varmeste !

På vedlagte bilde har vi forsøkt å tegne inn den ruten som vi gikk som retur (dvs. ikke oppom alle rennene/hammerne). Bildet må brukes som veiledende, men gir likevel en god indikasjon på hvor man kan gå. Det var mindre snø når vi var der, enn det er på bildet.

Se for øvrig en illustrasjon som viser denne ruten.

SKARDSTIND NÅLA  - 2310 METER

På vei opp fra nordre Illåbreen mot Illåbandet med blikk opp på Nåla.

Nåla er en morsom formasjon sydøst på Skardstindmassivet, den bestiges uten de helt store problemene fra skaret mot Skardstind (2373 moh). For adkomst til dette skaret se alternativ (2) under beskrivelse av adkomsten til Skardstind.

SKARDSTIND VEST  - 2219 METER

Sekundærtopp omlag trekvart kilometer vest for Skardstind (2373 moh). Bestiges enkelt fra vest over Dumhøplatået (se forøvrig alternativ (1) under Skardstind for en nærmere beskrivelse av adkomsten). Veien videre mot toppen av Skardstind er luftig og utsatt, og en bør ha med seg sikringsutstyr.
Primærfaktoren er på omtrent 15 høydemetre.

Se også kart

DUMHØI  - 2181 METER

Toppunkt helt øst på Dumhøplatået, drøyt 1 km nordvest for Skardstind (2373 moh). Toppen bestiges enkelt fra vest, f.eks. i forbindelse med en bestigning av Skardstind. 
Primærfaktoren er på omtrent 15 høydemetre.

Se også kart og flere bilder under selve Skardstind.

SKARDSTIND NØ  - 2175 METER

Tind på bandet mellom Storjuvbreen og Heimre Illåbreen, ca. en halv kilometer nordøst for Skardstind (2373 moh). Toppen bestiges greit fra Storjuvbreen (breutstyr!). Mulige utgangspunkt: 
(1) Juvasshytta gjennom porten mellom Vesle Galdhøpiggen (2369 moh) og Galdhøpiggen (2469 moh)
(2) Ytterdalssetre i Leirdalen, like ved Riksvei 55.  Herfra opp Heimre Illåbrean, eller i nordøstkanten av denne opp til Storjuvbreen.
(3) Fra Elveseter opp kjærreveien til Storjuvbreen, og opp denne.
Primærfaktoren er på omtrent 30 høydemetre.

Se også kart