SKARVFLYLØYFTTINDEN -2250 METER

Flere bilder fra Skarvflyløyfttinden: 
(bruk tilbakeknappen i nettleseren for å komme tilbake til denne siden.)

Toppen sett fra Store Knutsholstind. Juli 2001. 

Skarvflyløyfttinden har et toppplatå som stuper rett ned i Skarvflyløyftbreen mot syd. Mot øst går en fryktinngytende rygg, mens nordryggen er noe snillere. Det er nok ikke så veldig mange som besøker Skarvlyløyfttinden og det er i grunnen synd, for her har man en kjempe utstik ned i det imponerende Knutsholet og bort på Store Knutsholstind (2341 moh) hvor breen nærmest henger oppe i fjellsida.

Adkomst:
Å bestige Skarvflyløyfttinden fra en av de omkringliggende hyttene er mulig, men det blir en drøy tur, vi anbefaler derfor å ha med telt og campe nede i Leirungsdalen. Letteste adkomst er fra stien i Leirungsdalen opp til Tjørnholsoksla (som beskrevet i avsnittet om denne). Fra toppen av Tjørnholsoksle fortsettere man mot nordvest, etterhvert vest, langs sydsiden av Skarvflybrean og opp i skaret mellom Søre Skarvflytind og Skarvylløyfttinden. Herfra bratt opp nordryggen til toppen.
Man kan også komme fra sydvest dersom man har vært på Østre Leirungstind kan man fortsette bratt ned fra denne og bortetter eggen mot Skarvylløyfttinden.

Kveldsblikk fra Tjørnholstind mot deler av Skarvflymassivet. (I forgrunnen) PS! Vestre Leirungstind (kan ikke ses) og Vesle Knutsholstind (der Vestre er tegnet inn) er tegnet inn feil på bildet.

Egen turopplevelse: (08.07.2001)
Litt signe etter gårsdagens tur på Vestre Leirungstind og Knutsholstindryggen la vi i vei samme retning opp langs sydbredden av Leirungsåi. Vi krysset elva på ei snøbru nesten opp ved breen før vi bøyde nordover. Vi fulgte en morenerygg opp til den øvre delen av Skarvflyløyftbreen, over denne og opp sydryggen til Østre Leirungstind. Været hadde vert ganske bra hittil, men nå tjuknet det skikkelig til med sur blest fra syd. Det ble en kort påkledningspause før vi fortsatte bortover ryggen mot Skarvflyløyfttinden. Et kort klyvepunkt ble forsert rett før det første toppunktet på Skarvflyløyftplatået. Videre bortover mot hovedtoppen var det til dels råtten snø som var svært tung å gå i, og grunnet tåka så vi ikke varden før vi var like ved.
I slikt vær blir gjerne oppholdet på toppen kortvarig og etter en kort stopp var vi på vei mot nordryggen og ned denne mot foten av Søre Skarvflytind. 
Ryggen var delvis forsvunnet i ei bratt snøfonn, men snøen var så myk at det var helt uproblematisk å skli ned her. Hadde snøen vært hard ville jeg imidlertid aldri gått der uten stegjern. Men lenger ut på sommeren og i år med mindre snø er nok ryggen for det meste snøfri. 
Nede i skaret fortsatte en snørenne videre ned på Knutsholsbreen, trolig den eneste nedgangen til breen fra øst.
Opp til Søre Skarvflytind var det lett klyving og egentlig veldig kort. Videre bortover mot Midtre var det forholdsvis mye småkronglete klyving, men ble det for luftig kunne man hele tiden holde et par meter til høyre for eggen. Videre fortsatte vi over et litt smalt punkt opp til en topp som ikke figurerer på noen liste, men primærfaktoren må være minst 10 meter (?).
Neste utfordring var Midtre Skarveflytind. De to andre i følget fortsatte mens jeg satt meg for å vente. Det ble søking både på høyre side, i midten og til venstre på den steile veggen opp mot Midttoppen, men uten sikringsmidler og den rette kunnskapene ville de ikke. De var nesten oppe på toppen, og sa det var så greit ut opp til toppen, men visstheten om at de måtte ned samme vei, uten tau, gjorde at de droppet det. Det dårlige været gjorde ikke inspirasjonen til å prøve videre noe større heller.
Vi hadde lest at det skulle være mulig å omgå toppen, men noen slik vei syntes ikke innlysende for oss. På venstre side var det stupbratt langt nedover og på høyre side strakte et steilt snøflak seg bortover fjellsiden, på nedsiden av dette igjen var et sva som brakk av i et mindre stup.
Dette snøflaket så i alle fall ikke noe fristende ut for oss, da heller den forholdsvis greie klatringen opp sydveggen. Det må imidlertid vente til en annen gang.
Vi prøvde oss på noe jeg innbilte meg var en lur løsning, nemlig å skrå øst til sydøstover ned siden på Søre Skarvflytind, men vi rotet oss snart bort i bratte snøflak og våte sva som endte i enda brattere stup, slik at vi endte med å klyve opp nordøstsiden til Søre Skarvflytind. Fra skaret nord for denne gikk vi ned steinura og over de øverste restene av Skarvflybreen.
Via Tjørnholsoksla returnerte vi til Leirungsdalen og teltene våre, søkk våte etter å ha gått i striregn den siste timen.

 SØRE SKARVFLYTIND - 2210 METER

Adkomst:
Som for Skarvflyløyfttinden til skaret og så greit opp sydryggen. Alternativt kan man komme fra nordøst, via moreneryggen som deler Skarvflybrean. Her er det bratt og stedvis meget luftig.

Se også turartikkel fra en travers over toppen.

MIDTRE SKARVFLYTIND - 2154 METER

Adkomst:
Fra Leirungsdalen over Tjørnholsoksle opp moreneryggen som deler Skarvflybrean og opp i skaret mellom Søre Skarvflytind og Midtre. Herfra er det meget bratt rett opp mot toppen (klatring), men de vanskeligste passasjene omgås mot vest (bratt) slik at man kommer rundt toppen og opp fra nordsiden. Fra toppen er også Nordre Skarvflytind lett å bestige. Alternativt kan man startet på Gjendebu (evt. få båtskyss fra Gjendebu til utløpet av Knutsholsåe. Hør på hytta.), og gå i kronglete terreng nordøstover, inn i Knutsholet, og herfra opp i skaret mellom Nordre og Midtre Skarvflytind.

Egen turopplevelse - lang tur fra Valdresflya (31.07.2003)

Enda en dag med sol fra skyfri himmel. Ferie og fint vær. Akkurat slik det skal være. For siste gang kunne jeg kjøre mindre enn en time hjemmefra for å bestige nye 2000 meterstopper. Litt ovenfor Heimdalsmunnen parkerte jeg bilen og tok et dypt drag av den friske fjelluften. Utstyrt med to gåstaver og en liten dagstursekk ruslet jeg rolig innover mot Leirungsåe, der denne tar en sving rundt Raudhamran. Med unntak av et par kortere myrpartier er denne strekningen utrolig lettgått. Elva like ved veien og Raslebekken et par hundre meter lenger inne kan være litt utfordrende å krysse tidlig på sommeren under snøsmeltingen, men i dag var de uproblematiske. Rundt meg på alle kanter hørte jeg Heiloens melankolske pip. Flere var så nære at jeg vurderte å fiske frem kamerat, men vissheten om at fuglen ville være fløyet lenge før jeg hadde fått rigget meg til med kameraet gjorde at jeg droppet det. Snart var jeg inne på en tydelig sti. Jeg har alltid lurt på hvor denne stien kommer fra. Den er ikke tegnet inn på noe kart. Kanskje går den fra store rasteplassen rett nord for Heimdalsmunnen? I det man runder Raudhamran følger stien noen vakre stryk, der den brefargede Leirungsåe buldrende og skumhvite stuper ut av Leirungsdalen. I løpet av få skritt forandrer hele utsynet seg. Fra å begrense seg til elva og de nærliggende liene dukker plutselig Kalvehøgdas ville stup opp foran en. Først den skarpe ryggen opp til Munken, deretter Vestre Kalvehøgdis sorte stup og til sist Leirungskampens sukkertopp. Et av de flotteste syn i Jotunheimen etter min mening.

Jeg fulgte stien videre oppover dalen, over en stor elveslette og opp til Steindøla, denne elva som kommer frådende ned fra breen under Rasletind. Den kan være nokså krevende å krysse, ja nesten umulig under vårsmeltingen. Det melkefargede brevannet gjør det vanskelig å få øye på steiner som man kan trå på samtidig som de såpeglatte steinene gjør lange hopp uklokt. Tyskerplassen, hvor tyskerne hadde treningsleire under andre verdenskrig. Det er en flott teltplass, men vegetasjonen begynner stedvis å bli litt slitt her. Neste utfordring var å komme tørrskodd over den strie Leirungsåe uten å vade. Fra tidligere visste jeg om et litt morsomt krysningspunkt rett ut for Tyskerplassen. Her flyter går elva rolig og bred. Ved å gå i noen sirlige buer ute i vannet kommer man seg tørrskodd over dersom ikke vannføringen er for stor. Nærmere 200 meter lang er denne krysningen av det 30-40 meter brede elveleie.

Hittil hadde det vært flatt og lettgått, men nå var det tid for svette og slit. På skrå oppover den grasskledde fjellsiden til Tjørnholsbekken hvor en liten drikkepause i sola ble lagt inn. Været hadde vært strålende hele tiden, men nå begynte truende skyer å trekke innover Jotunheimen fra sydvest. Jeg likte det ikke, men håpet det var et forbigående fenomen. Det er bratt et par hundre høydemeter opp her før det flater ut innover mot Tjørnholsoksle. Innunder toppen ligger en liten brerest, som ofte gir fin avveksling fra steinura på returen. Nå var det imidlertid bare blåis og firn å se - ikke egnet uten stegjern. Langt oppe på flaket stod en reinsflokk og kjølte seg ned. Små som prikker var de og vitnet om at breflaket ikke er så lite som det kan virke. Tjørnholsoksle er en forholdsvis traust topp å se til fra denne kanten. Enkel steinur på venstre side av breflaket, og enkel men småmorsom klyving på høyre side. På høyre hånd ruvet Tjørnholstinden, nesten 200 meter høyere. Jeg kløv opp til høyre for isen og var snart oppe på topplatået. Utsikten her oppe er som på så mange av 2000 meterstoppene fabelaktig, kanskje ikke den beste, men meget interessant - spesielt mot Skarvflyløyfttinden og Skarvflytindan. Kalvehøgdi med den oppsprukne Leirungsbreen er også godt å hvile øynene på for en fjellvenn.

Jeg hadde allerede en god tur bak meg, men var ikke mer enn vel halvveis, så jeg fortsatte raskt videre uten noe opphold på toppen. Ned mot Skarvflybrean var det en drøm å gå. Slakt og med et jevnt underlag, nesten som en grusvei. Snart var jeg nede ved kanten av breen og tok meg tid til en liten matbit i de siste solstrålene. Jeg hadde bestemt meg for å gå opp den bratte ryggen nord for Søre Skarvflytind. For å unngå tap av for mange høydemeter tok jeg sjansen på å krysse breen. Snøen var smeltet bort, og sprekker fantes tilsynelatende ikke, men det var stedvis glatt og stavene var gode å ha. Mot fjellet på andre ble det brattere og isen glattere. Jeg følte meg litt på glattisen for å si det sånn, men noen nervøse skritt senere hadde jeg igjen stein under føttene. Det bratteste partiet fulgte jeg en renne, med en del truende løsgods stablet opp på en lite tillitvekkende måte. Stedvis kløv jeg litt ut på høyre side for å føle meg litt mindre i skuddlinjen. Ovenfor det bratteste partiet skrådde jeg opp mot den vesle toppen mellom Søre og Midtre Skarvflytind. Jeg fulgte en steinpassasje mellom den Søre Skarvflybreen og et snøflak, helt uproblematisk opp til eggen. Et smalt, luftig punkt, måtte klyves før jeg stod på denne mellomtoppen og skuet bort på den steile sydveggen mot Midtre Skarvflytind. Jeg var med på tur hit en gang tidligere hvor vi snudde oppunder toppen her på grunn av manglende sikringsutstyr. Samtidig vet jeg det ikke er spesielt vanskelig klatring, men alene og med fare for å måtte snu igjen lot jeg være å prøve, og tok meg i stedet ned i sydvestflanken. Litt for tidlig begynte jeg å traversere bortover, og endte opp midt i fjellveggen. Jeg måtte snu og gå tilbake igjen før jeg litt lenger nede kunne forsøke på nytt, denne gangen med mer hell. På gress og grushyller traverserte jeg bortover fjellsiden. Det var smalt og ulendt, men aldri spesielt utsatt. Jeg passerte først en renne, som jeg lot få være i fred - den så helt enkelt for bratt ut. Et stykke lenger borte gikk nok en renne opp. Den var også bratt, men så forholdsvis grei ut å klyve, noe den også var. Ikke lenge etterpå satt jeg oppe på platået mellom Midtre- og Nordre Skarvflytind og fortærte resten av nistematen. Store Knutsholstind kranglet allerede med noen aggressive tåkeskyer og hele Knutsholet så temmelig uvennlig ut. Den store breen omgitt av sorte fjellvegger under skyer nesten like så sorte.

Jeg satte igjen sekken og tok bare med kameraveska nordover mot den nordligste toppen. På veien passerte jeg over et toppunkt. Mot toppen bar det ned i et lite skar, før 30 meter enkel klyving førte meg til topps. De tunge, mørke skyene stjal så mye lys at det var uråd å ta noen fornuftige bilder. Tilbake og opp til midtre var det ikke annet enn traust rusling opp en slak steinrygg. På toppen var det jevnt slutt. Til venstre var det loddrett opp mot toppen, men mot høyre så det ut til at hylleformasjoner kunne føre greit opp til toppen.
Tilbake fulgte jeg samme vei. Det var jammen tungt og uinspirerende å klyve opp igjen på eggen mellom Midtre og Søre Skarvflytind, men alle motbakker har en slutt, så også denne. På vei ned mot Skarvflybreen var jeg så konsentrert om ikke å trå på løse steiner at det ikke var plass for andre tanker i hodet.

Oppover mot Tjørnholsoskla for andre gang ble jeg oppmerksom på den ville sydøsteggen opp til Skarvflyløyfttinden. Tre markerte topper, ruver på eggen, minst to av dem over 2000 meter, og trolig med en primærfaktor på over 10 meter. Ordentlige toppunkt er det i alle fall. Klatreføreren for Jotunheimen har beskrevet eggen. Det er en tur med brepassasje og moderat klatring opp dit. Ikke noe for de fleste vanlige tinderanglere. Kanskje det er derfor toppene elegant er utelatt fra den opprinnelig listen utgitt av Røine i 1985, en liste som fortsatt danner grunnlaget for mange toppsamlere. Jeg fikk i alle fall med en gang lyst på en ekspedisjon dit, og planene ble med en gang lagret i bakhodet, klare til å realiseres en dag.

Jeg stoppet ikke en gang på Tjørnholsoksla, men gav meg i stedet umiddelbart i kast med steinura ned sydsiden. Breflaket passerte jeg i overkant denne gangen. Nede i liene mot Leirungsdalen kom jeg bums på en rypemor med sine små fjærballer. Rypemora ble ganske oppskaket av denne fjellkaren som kom trampende. Da mitt slitne hode omsider oppfattet hva jeg hadde foran meg, skiftet jeg umiddelbart retning for ikke å stresse den vesle familien unødig. Det var imidlertid ikke bra nok for rypemora. Med halvt utbrettede vinger løp hun rett foran føttene mine i sin tapre aksjon for å få farene på avstand. Jeg forandret stadig retning, men hele tiden skiftet Rypemora retning tilsvarende. Et par hundre meter lenger nede i lia var hun endelig fornøyd og flakset sin vei. Det var en morsom opplevelse og et velkomment avbrekk fra selvsentrerte tanker rundt såre føtter og vonde knær. Nesten nede i dalen passerte jeg et telt med tre karer som slappet av utenfor. Det var ikke fritt for at jeg ble litt misunnelig når jeg tenkte på de 8 kilometerne jeg fortsatt hadde igjen. Men de gikk på et vis de også.

Jeg gikk slik jeg gjorde fordi tilfeldigheter hadde bidratt til at de to ytterste Skarvflytindan var de siste to toppene for meg i dette området. En finere og mer rasjonell tur er å telte i Leirungsdalen og så gå traversen fra Østre Leirungstind over Skarvflyløyfttinden og ut alle Skarvflytindan før man returnerer til Leirungsdalen over Tjørnholsoksla.

NORDRE SKARVFLYTIND - 2073 METER

Adkomst:
Fra Leirungsdalen over Tjørnholsoksle opp moreneryggen som deler Skarvflybrean og opp i skaret mellom Søre Skarvflytind og Midtre. Herfra er det meget bratt rett opp mot toppen (klatring), men de vanskeligste passasjene omgås mot vest (bratt slik at man kommer rundt toppen. Herfra er det greit videre nordover mot toppen. Det er også enkelt sydover mot Midtre Skarvflytind herfra.  Alternativt kan man startet på Gjendebu (evt. få båtskyss fra Gjendebu til utløpet av Knutsholsåe. Hør på hytta.), og gå i kronglete terreng nordøstover inn i Knutsholet, og herfra opp i skaret mellom Nordre og Midtre Skarvflytind.

Se også turartikkel fra en tur til toppen med utgangspunkt Valdresflya.