Snøhettatraversen

SNØHETTA - klatremål gjennom mange år.

Siste dag påsken 1973 gikk ei gruppe på 5 fra det nystartede fjellsportlaget på Dombås, under ledelse av Harald Hammerstad, traversen over Snøhettamassivet fra Stortoppen til Vesttoppen. Det ble senere bekreftet at dette var første gang denne traversen ble gått vinterstid. Artikkelen er ført i pennen av Harald Hammerstad og stod opprinnelig på trykk i medlemsbladet til fjellsportlaget i 1973. Liv Storrusten som var med på turen, som eneste jente, har skrevet inn og levert artikkelen til oss. Artikkelen publiseres i forståelse med Oddlaug Hammestad, enken etter Harald som omkom i en tragisk rasulykke under en vinterbestigning av Larstind i 1992.

Til artikkelen vil jeg få komme med en kort kommentar. Det gjelder det som blant de fleste er kjent som Hettpiggen. I artikkelen går denne tidvis under navnet Peder Langedal.

Artikkelen er innsendt av Liv Storrusten, som også var med på turen. En stor takk til henne for det.

«August 1961.Seks norske speidere befinner seg i britenes klatreeldorado Snowdonia National Park i North Wales. Vi har i dagevis drevet øvelsesklatring mellom regnbygene, trent spesielle teknikker for slabs, cracks og climnies og lært å bruke sikringsmidler, slings, carabiners og pitons sammen med pålestikk rundt livet.
En dag våkner vi til strålende solskinn, noe som er ganske uvanlig også i disse fjellene. Det er vær for topptur, og vi drar av gårde for å traversere Snowdon, det høyeste fellet i Storbritannia uten om Skottland. Utsikten er fin og eggen luftig, men turen er,som Olav Innerdal ville ha sagt, rene sykkelturen. Tilbake i steinhytta med jernsengene, spiser vi flesk og bønner til middag, og da blikkrusene med glovarm te kommer på bordet, trekker vår engelske klatreleder fram årboka (T-forningens) 1952, " Dovrefjell". Sammen med ham ham og hans speidergruppe har vi allerede tilbrakt to påsker på Sjong-setrene i Lesjafjellet. En artikkel i årboka har fanget hans interesse, og han ber meg oversette fra "Toppturer rundt Snøhetta". Det er særlig Larstind og Snøhettatraversen han har festet seg ved. Dette kan bli klatremål for nye Norgesturer. Vi vet at Larstind er vinterbesteget, men hva med Snøhettatraversen?

Larstind er lettest tilgjengelig fra Lesjasiden, og den blir det første målet. Etter flere forsøk bestiger vi den påsken 1963 med start fra Leirsjøen, tre engelskmenn og tre nordmenn. Påsken 1964 ligger vi ved Langvann med Snøhetta traversen som mål. Vi starter i den gale enden (heldigvis) og går opp på Vesttoppen. Det hele virker komplett umulig.
Så blir Snøhetta "glemt" i noen år. Sommeren 1967 starter Lars Grønvold, G. Pearson og jeg fra Langvann for å gå traversen den "riktige" veien, fra Midttoppen. Etter å ha brukt altfor lang tid kommer vi opp på Peder Langdal, så kommer tåka og snødrevet. Vi "sklir" tilbake til Midttoppen og følger for sikkerhets skyld stakeruta til Reinheim.
I juli 1970 er vi der igjen. Jeg har funnet ut at traversen krever tid. Dansken Jens Søgaard og jeg overnatter i blikkhytta som stod like ved linkstasjonen. Med start fra Midttoppen kl.9.00 arbeider vi oss over på ti timer. Ruta er delvis dekket av våt nysnø, og det er farlig glatt. Omsider er traversen gått.

Sommeren 1972, Dombås Fjellsportgruppe har startet sin virksomhet. Vårt "eget" fjell er et naturlig klatremål. Liv, Erland, Bjørn Erik, Jonny og jeg starter fra teltleir ved gamle Reinheim og håper på brukbart vær. På Midttoppen feies tåka bort, og Larstind og Larsbotten suger blikket nedover. Men gleden er kortvarig.Da vi står i Vestskaret under de hardeste taulengdene, hiver kuling og snøvær seg over oss. Våte og forblåste når vi toppen og smyger forbi varden over mot den merkede ruta ned fra Vesttoppen. Grunnlaget for en vinterbestigning skulle være lagt. Vi vet en hel del. Ruta krever tid, været må være det beste og det kan ikke være mer enn to, høyden tre taulag på førsøket. Og i tilfelle det lykkes, vil det være en førstebestigning? Spørsmålet er stadig ubesvart. Tanken på et forsøk i årets vinterferie blir droppet til fordel for gruppa som helhet. Det må bli i påska.
To lag drar innover for og ligge avventende på hver sin side av Snøhetta. Ingen planer er lagt, det er været som bestemmer. Påska går og "været" viser seg ikke. En siste sjanse, 2. påskedag og tirsdag.
Arild, Liv, Ole Martinius, Lars og jeg drar innover for og ligge klar hvis værmeldinga likevel skulle slå feil. Lars hadde avskrevet bilen og kjørte vilt gjennom snødrivene innover mot Snøheim. Etter to "utgravinger" måtte vi til slutt gi oss i kneika innafor Svånålegeret. På godt føre gikk dette temmelig problemfritt innover mot Gamle Reinheim. Alle så fram til å få støvlene ut av sekken, men det hjalp ikke stort. Snøen bar overraskende godt langs stakeruta. Vi gikk ti staker mellom hver rosinpause og forsøkte å holde svetten inne. Klokka nærmet seg ni om kvelden og skydekket var lavt, men ganske lett. Vi hadde ikke særlig tro på tirsdagsværet. Ettersom vinden frisket litt på, fant vi det best og slå leir under toppen. Lars og jeg moret oss for første gang i Helliksens "All round".
Det er enkelt å sette opp, det er litt trangt, men så er det heller ikke noe hus-telt. Vi la oss begge godt til rette før karbonadesteikinga og bønne kokinga tok til. Vi la oss til og sove i tolvtida.

Fem timer senere kom gledeshylet idet jeg gløttet på glidelåsen. Det svarte umiddelbart fra Oles "Norrøna". "Snøhetta- vær": Det var ingen tid å miste. Frokost og pakking tok som vanlig sin tid, og klokka åtte var vi på Stortoppen etter en halvtimes marsj. Enda en time gikk før vi kunne binde oss inn på Midttoppen. Og så var vi igang. Forutsetningene burde være de beste.
Det store spørsmålet var hvordan snøen hadde forandret ruta. Ned fra Midttoppen er vassing på sommerføre. Nå var det bokstavelig talt vassing enkelte steder til livet. For oss som gikk først var det anstrengende, og føttene ble først stivkalde. Første forankring i fjell, en taulengde fra den lille renna opp mot Peder Langdal ( et navn som i følge Anders Randers Heen ikke må brukes, men da det ser ut til at man ikke er helt enige om et nytt navn, både Hettpiggen og Hett-toppen har vært brukt, fortrekker jeg og bruke det gamle intil videre, så vet da vi hva vi snakker om). Renna gikk greit (en halv taulengde), men så begynte moroa. Et lite stykke svaparti var forsvunnet i snøen. En halv taulengde gikk på høyst tvilsomme tak ispedd en solid bong. Standplassen under var temmelig råtten, og det hele var heller guffent, snøen ga ikke feste for øksa, så det ble å bruke den som som det blir gjort i vitsetegninger. Etter en del fomling "sklei" jeg over i flatere terreng, og da Lars kom etter, kunne vi spasere de siste meterene opp på Peder. Halve distansen til Vesttoppen hadde gått unna på 2 1/2 time. Vi visste imidlertid godt at den andre halvparten ville gå tregere, men så mente vi da også at vi hadde tid nok.

På ei stor hylle mot Vestskaret, i ly for den svake nordatrekken, tok vi matpause. Vi hadde vært i skyggen av Peder helt fra Midttoppen, og nå var det deilig og få varmet seg i sola. Ruta opp mot Vesttoppen lå fremdeles i skyggen, men vi regnet med at sola ville nå dit før vi kom så langt. Vi hadde fått et lite forsprang på Arild, Liv og Ole, som hadde ventet ofte og lenge i starten. Plutselig roper Lars:"Ser du sommerfuglen?" Jeg trodde han hadde tørna, men så fikk jeg også øye på den. Den danset opp fra Snøhettabreen og forsvant ned i Larsbotten. Merkelig!

Vi gjorde unna måltidet og pakket motvillig sekkene idet de andre kom. Det var fristende å sitte lenger. Den korte taulengen ned til svaet før rapellen var enkel, men det tok tid å finne boltesprekkene som jeg visste var der. Svaet var ei eneste sklie, men etter litt pirking fant jeg den gamle rapellslynga vår. Før Lars var i gang med rappellen sto også Liv nede på den smale eggen som luter utover Snøhettabreen. Det var antydning til salat, og vi kunne tenkt oss en noe mer differensiert farging av viking- tauene. Så var det klart for rapell, og Arild kunne skli nedover svaet som sistemann.

To taulengder vassing og vi kunne grave oss ei plattform som utgangspunkt for de fire siste taulengdene. Arild, Liv og Ole hadde tatt oss igjen, og da vi visste at første taulengde bød på teknisk klatring, pakket de ut kokesettet. Det gjorde de rett i. Det skulle ta en time før jeg var på standplassen, 30m. høyere. Nå begynte sekken og kreve sin rett. Den ble satt igjen ei hylle under den tekniske delen. Tre bolter, litt kaving, og jeg var på standplass. Nedenfra fikk jeg høre at Lars hadde kjørt i seg tevannet lenge før det ble varmt.

Jeg forlangte at det ble laget mer og at en termos ble sendt oppover så fort som mulig, samtidig som Lars omhyggelig ble fortalt hva for slags type han egentlig var. Han måtte ikke førsøke å spille overrasket om jeg skulle finne på og kutte tauet. Han la likevel trøstig i vei, og snart var vi igang med dagens høydepunkt, sekkeheising. Den som ikke har forsøkt det kan knapt forestille seg hva det er. Heldigvis var Arild på hjul med Lars, og han hadde te. Og det kunne trenges før neste taulengde som skulle vise seg og være den værste. På ei smal hylle må en ake seg framover med hender og knær (d.v.s. et kne, det andre beinet henger delvis utenfor kanten). Hylla blir selvfølgelig smalere etter hvert, og når den er blitt så smal at du lurer på om balansen vil være med lenger, og veggen over hylla buler ut i håp om at den kan dytte sekken, og dermed deg ut i Larsbotten (riktig nok med en del mellomlandinger), da skal du helst reise deg opp for og få kilt deg fast i en mellomting mellom et riss og en kamin som ikke er det minste interresert i sekken din. Jeg ble liggende på hylla å vippe, mens jeg grov etter tak inne i risskaminen. De ville ikke komme fram. Et blikk på veggen til høyre ga håp om en mellomforankring. En lang Cassin-bolt gikk etter oppskriften, men etter hvert blir den smalere, og slakere, og en må ake seg oppover, sittende på utsiden mens støvlene stemmes mot det som er av ujevnheter på motsatt side. Nå er drømmen om et håndtak høyere oppe, men der er det bare snø. Febrilsk roting med øksa fører ikke til noen ting. En priser det grove ullstoffet i buksa (en smule friksjon) og avviser alle tegn til symaskin i høyrebeinet som uanstendige. Jeg husker ikke om jeg fant noe håndtak, men ut av fella kom jeg på en eller annen måte. Standplassen 5-6 m. høyere opp kjente jeg godt, og da to gode bolter var på plass, kunne jeg lene meg tilbake i forankringen og kjenne etter hvordan det stod til. Formen var tydeligvis ikke på topp. Det verket i bryst- og overarmsmuskler.

Den neste taulengden er vanligvis enkel på sommerføre. Den gikk da også ganske glatt nå. I tillegg slapp vi sekkeheising på en full taulengde. Standplass ble en nisje helt oppe på eggen mot Snøhetta. En taulengde til topps og om sommeren bare 7-8 m. med III, klatring, resten halvveis vassing. Men så var det snøen. Den lå som spikra på veggen. I trengt posisjon brukte jeg øksa i håp om å finne et riss jeg visste var der. Omsider traff jeg fjell, blankt og glatt. Så prøvde jeg ut til høyre på noen tvilsomme skrå hyller, men snøen stengte hele veien oppover.

Tilbake og ned til Lars med god hjelp av to mellomforankringer. Han hadde heldigvis spade i sekken, og den ble byttet med øksa. Spaden var bedre redskap, men hver gang jeg fikk løs snø ble den straks pulverisert og vinden som hadde økt litt, feide iskrystallene i ansiktet mitt. Jeg ville helst gi opp selv om jeg visste at det ikke nyttet. Med den ene votten foran ansiktet fortsatte jeg og hakke i blinde. Så satte spaden seg fast. Jeg hadde funnet risset etter lenge å ha tvilt på om jeg var på rett sted. Rensingen av risset var en fornøyelse, tross snø i ansiktet. I iveren skuffet jeg vekk for lite på hylla over risset, og da jeg heiste meg opp på hylla ville balansen utover mens jeg ville innover. Jeg fikk tak i spaden og kjørte bladet inn i snøen som var en anelse fastere enn vanlig.
Så var jeg der, og en time senere var vi der alle fem. Vi hadde klart det. Med leir like under Stortoppen, i strålende vær, og med et sterkt lag hadde det likevel tatt over elleve timer. Sjøl var jeg utkjørt og tenkte med gru på turen ned mot Gamle Reinheim. De andre var ikke nettopp sprudlende de heller. Vi kveilet tau og pakket sekker og sa ikke stort. Bemerkningen fra Arild var ganske betegnende: "Detta skal jeg ikke gjøre igjen på mange år!"

Det gikk merkelig nok i stor fart til Gamle Reinheim. Ole og Arild dro og vi andre hang på. Det var mørkt før vi fikk skiene på, og så glei det omsider. På nydelig føre glei vi det meste av de seks kilometrene ned til bilen, og så var det opp til Lars å gjøre resten. Med suveren forakt for støtdempere og hjul ble hele ekspedisjonen lesset på og inn. Vi fløy lavt over grus og skare, og uten problemer kom vi inn på fast grunn ved Hjerkinn.

Senere kunne Arne Randers Heen bekrefte vår mistanke om at traversen ikke var gått vinterstid tidligere. Gruppa kan altså notere seg for en førstebestigning, og det på vårt "eget fjell". For egen regning må jeg tilføye at et mål omsider er nådd.

TAKK FOR TUREN
Harald»