STOREBJØRN - 2222 METER

Storebjørn er en av de mest karakteristiske toppene i Jotunheimen, og blir hvert år besøkt av mange brevandrere. Toppen i seg selv er ikke spesielt vanskelig å bestige, men den krever erfaring i brevandring da en bestigning selv ad letteste vei krever passering av oppsprukne breområder. 
Fra syd kan man forestille seg toppen både som en sittende bjørn, eller selve toppkronen som en stående bjørn med hodet mot vest. Det var Emanuel Mohn som gav tindene i området rundt Smørtrabbreen slike "praktiske" navn en gang i det 19. århundre..

Storebjørn sett fra Stetind (2020 moh) i øst. Skydekket er i ferd med å lette. Bjørnebreen som følges det siste stykket til topps skrår opp mot toppen fra høyre mot venstre. Veslebjørn (2150 moh) kan så vidt skimtes i tåka til høyre for Storebjørn.

Flere bilder av Storebjørn: 
(bruk tilbakeknappen i nettleseren for å komme tilbake til denne siden.)

Storebjørn sett fra Saksi. Mai 2001.
Storebjørn sett fra Veslebjørn. Mai 2001.
På toppen av Storebjørn. Mai 2001.
Det siste stykket mot toppen. Mai 2001.
Ved foten av Storebjørn. Mai 2001.
Storebjørn sett fra Leirdalen. August 2000.
Kveldsstemning i Leirdalen mot Smørstabbtindene. August 2000.
Storebjørn i et stemningsfult lys. Mai 2000.
Storebjørn sett fra Sørøstre Smørstabbtind. Juni 2003.
Fra Leirdalen mot toppen i kveldslys. August 2003.

Adkomst:
Fra Krossbu / Sognefjellhytta følger man stien mot det oppsprukne Bøverbrefallet, og hvis en ikke veldig gjerne vil tumle litt rundt i brefallet holder en på sydsiden av brefallet (til høyre) og tar inn på breen der den flater ut, og følger den sydøstover. Mellom Veslebjørn (2150 moh) og toppen er det mulig å ta opp ei renne til ryggen mellom disse to toppene. Til å begynne med holder man i kanten av Bjørnebreen sydøstover, men brattheten tvinger en etterhvert ut på breen. Her bør det utvises forsiktighet, denne breen har noen digre sprekker som du ikke har lyst til å falle nedi. Breen strekker seg nesten helt til toppen.
Det er også mulig å gå opp Leirbreen til Bjørneskaret og så følge Bjørnebreen herfra til topps.
Fra Leirvassbu krysser man Leira og holder nordvestover over Storflye før man runder inn i Tverrbytnede (evt. følg veien et par km før man forlater den mot vest). Litt nordøst for Tverrbytttjønne krysses Tverrbyttbekken og man fortsetter vestover mot nordsiden av Bjørnebreen. Breen følges så til toppen.
Fra toppen har man en vanvittig utsikt mot sentrale, vestlige og nordlige deler av Jotunheimen. Smørstabbtindene troner rett i nord og vest. Rett i øst ser man den loddrette vestveggen på Stetind (2020 moh). Litt lenger borte i nordøst reiser Galdhøpiggen (2469 moh) seg og på andre siden av Sognefjellet, i nord ses Hestbrepiggene og Holåtindane. I vest strekker Jostedalsbreen seg som et hvitt bånd i horisonten mens i sydvest reiser Hurrunganes spisse takker seg mot himmelen. I syd ser man Rauddalstindane med de bratte breene i forgrunnen, og bak disse igjen den stolte Uranostinden (2157 moh). Dette er bare noe av alt det man kan se fra toppen. 

Fra både Krossbu og Leirvassbu arrangeres det tur med fører for de som har lyst til topps, men som ikke vil gå på egenhånd.

Fra Storbreatinden (2018 moh) mot Smørstabbtindene. Store Smørstabbtind (2208 moh) i forgrunnen, og Storebjørn helt bakerst. Man kan så vidt ane sporene fra dem som har gått til topps på Storebjørn.

Egen turopplevelse:

Vi våknet sånn passe tidlig på campingplassen mellom Fortun og Skjolden og kjørte oppover mot Sognefjellet etter en lang og god frokost. Det var bare 12. mai, men likevel møtte vi ikke snøen før rundt 600 moh. Oppe ved ruinene av Turtagrø hotell var det heller ikke mye snø. Vi hadde vurdert å gå på Ringstindane, men den forholdsvis lange anmarsjen på snø som garantert ville bli råtten på slutten av en solrik dag som denne gjorde at vi trakk videre oppover mot Sognefjellet hvor anmarsjen til breene er meget kort.
På Turtagrø var det masse biler og en stor teltleir i regi av ekstremsportmagasinet fri flyt, og i stigningene opp mot Dyrhaugsryggen var det mange små menneskeprikker med en lang stigning foran seg. 
Oppe på Sognefjellet var det til vår overraskelse mindre biler. Parkeringen foran Sognefjellhytta var bare halvfull. Ved veiens høyeste punkt, Fantesteinen på vel 1430 moh parkerte vi og begynte å tømme solkremtubene.
Fra et høydedrag et steinkast ovenfor riksveien begynte en nøttebrun soltilbeder å komme med tørre kommentarer og vittige tilrop. Toppen ble nådd da han kastet badebuksa og poserte i det naturen hadde utstyrt ham med. Enten full eller bare klin gær'n konkluderte vi med før vi la i vei mot Bøverbreen (det mest oppsprukne brefallet på Sognefjellsiden av Smørstabbreen), noen med og noen uten feller allerede fra starten.
Ved foten av breen var det på med skifeller for resten av følget før vi svettet oss opp de første par hundre høydemeterne i venstre kant av brefallet. Vi gikk kun noen titalls meter i fra de åpne bresprekkene, men det var helt kurant å følge kanten.
Vi passerte her et følge på tre på vei til Storebjørn, men det viste seg da vi kom tilbake at de hadde snudd bare noen hundre meter ovenfor der vi passerte dem. Bortsett fra disse var vi de eneste som benyttet Bøverbreen som oppgang denne dagen.
Da breen begynte å flate ut unnet vi oss en lang rast i brekanten på noen mørke, soloppvarmede steiner. Sola vamret virkelig og klær var nesten unødvendig. Svetten silte og de medbrakte vannflaskene minket raskt.
Vi hadde ennå ikke helt bestemt oss for hvilke topper vi skulle prøve oss, men ønsket om å komme på Storebjørn var sterkt.
Det ble til at vi skrådde østover breflata og ned i en liten nedsenkning der Kalven / Skeii ryggen reiser seg opp av breen, rundt denne og videre østover med stø kurs mot Bjørneskardet.
Rett før Skeii passerte vi en lang rekke stående skipar og fotspor som gikk rakt opp mot ryggen mellom Skeii og Kalven. Vi lurte på hvorfor de hadde satt igjen skiene så langt ute på breflata uten av vi fant noe fornuftig svar på det der og da.
Nærmere Bjørneskardet ble det mer og mer folksomt. Noen lå midt på breflata og solte seg, mens i den andre enden av skalaen befant de fire som traverserte ryggen fra over Skeii (2118 moh), Veslebjørn (2150 moh) og den smale eggen over til Veslebjørn Nord (2110 moh). I ettertid gikk det da også opp for oss at det trolig var disse som hadde satt igjen skiene langt nede på breflata.
Det var tydelig at de fleste som befant seg i dette området hadde gått opp Leirbreen nede fra Krossbu. Omtrent på hver eneste topp befant det seg mennesker. Flest på Storebjørn og de lette toppene Geiti (2077 moh) og Veslebjørn Nord, men det var også en del som gikk på Saksi (2189 moh).

Etter en pause i Bjørneskardet som vinden sterkt bidro til å korte ned, delte vi oss. Julia ruslet alene på Veslebjørn Nord og videre mot Geiti hvor hun ventet, mens jeg og broder'n fortsatte ned Bjørnebreen, først litt til venstre for å omgå en bresprekk og en bratt kant og så på skrå ned til høyre ned i ei lita vindgryte rett under Veslebjørn Nord, over en 5 meter høy snøkam og så sydover på skrå opp Bjørnebreen mot ryggen mellom Velsebjørn og Storebjørn. Noen få sprekker tittet gjennom snølaget på breen, men stort sett gjemte de seg godt denne dagen. Sommerbilder viser imidlertid at det er flere, til dels meget store sprekker på Bjørnebreen.
Verken vi eller noen andre brukte tau, og det er strengt tatt ikke nødvendig ved god sikt på denne tiden av året.
Vi satte igjen skiene oppe på kammen mot Smørstabbreen og nøt en fantastisk utsikt mot de vestligste Smørstabbtindane, Hurrungane, Fannaraaken, Skeii og mye annet. Det hadde vært mange på toppen denne dagen og det var et markert tråkk hele veien opp til toppen. Den vanlige veien følger for øvrig høyre kant av breen, til venstre for en liten knatt et stykke opp i bakken og videre forholdsvis rett opp mot toppen. De siste 50 meterne blir det litt brattere, men så lenge snøforholdene er bra er det enkelt helt til topps. (Det er også mange som kommer opp fra Smørstabbreen og opp ei snørenne som går helt opp på ryggen 50-60 høydemetre ovenfor det laveste punktet på bandet mellom Vesle- og Storebjørn.).
Toppen var en forholdsvis flat øst-vest gående rygg, hvor topp punktet lå lengst vest. Hundre meter lenger øst lå nok et mindre topp-punkt, og rett vestenfor der igjen nok et mindre, og langt mer luftig topp-punkt med en varde på.
Utsikten var upåklagelig. Man ser det meste av Jotunheimen og langt mer enn som så fra toppen, men det er likevel utsikten mot de andre, spisse, Smørstabbtindane som fanger det meste av oppmerksomheten.

Veslebjørn frasydøst så ut til å være en enkel sak så vi småsprang ned til skiene og kastet ikke bort mer tid slik at Julia skulle slippe å vente alt for lenge. Det var jevnt bratt opp til toppen, men heller ikke her problematisk for en nokså pysete fyr som meg. På toppen ble det en et par obligatoriske toppbilder, og en kort studie av eggene som strakte seg nordøstover mot Veslebjørn Nord og vest til nordvestover mot Skeii. Spesielt den førstnevnte fikk det til å gå frysninger ned over ryggen, mens den andre så litt snillere ut, om ikke enkel den heller.
På et blunk var vi nede ved skiene igjen. Snøen var tung og våt og innbød ikke til å kjøre Telemark, og siden vi likevel måtte opp et godt stykke til Bjørneskardet igjen valgte vi å beholde fellene på.

I Bjørneskardet delte vi oss. Broder'n ville på Saksi (2189 moh), mens jeg ville bort til Julia som ventet ved foten av Geiti, så ikke ventetiden ble for lang (vi skulle jo i utgangspunktet bare opp på Storebjørn).
Fra Bjørneskardet fulgte broder'n ryggen nord til nordøstover et lite stykke og sidelengs øverst på snøflaket opp fra breen til han kom bort til den karakteristiske renna som på en måte deler vestsiden av Saksi i to.
Den første delen av renna er bratt, og her er det greit å utvise litt forsiktighet, men på en dag som denne hvor snøen var myk var det forholdsvis enkelt å komme seg til topps.
Renna ble litt mindre bratt lenger oppe. De siste meterne opp til sydøsttoppen var det litt klyving. 
På vei tilbake ble også den andre toppen besøkt.
Vi møttes alle tre igjen på breflata.
Herfra var det bare morsomme nedoverbakker helt ned til brekanten. Litt senere kunne vi sette oss slitne, men fornøyde i bilen med kurs for Lom og campingplassen der. 

VESLEBJØRN - 2150 METER

Bilder fra Veslebjørn: 
(bruk tilbakeknappen i nettleseren for å komme tilbake til denne siden.)

Utsikt fra toppen mot Storebjørn. Mai 2001.
Ryggen fra Veslebjørn Nord bortover mot Veslebjørn, mai 2000 (ca. 400 x 600)

Veslebjørn har nok heller fått navnet sitt fordi den er nærmeste nabo til Storebjørn (2222 moh) enn at den ligner så veldig på en bjørn.

Adkomst:
Fra Krossbu / Sognefjellhytta følger man stien sydover mot Smørstabbreen og følger fjellet på venstre kant av Bøverbrefallet til man er over det mest oppsprukne området. Smørstabbreen følges så sydøstover og litt syd for toppen tar en seg opp på bandet mellom Storebjørn (2222 moh) og toppen via ei renne hvorfra det er greit videre nordvestover til toppen. 
Fra Leirvassbu følger man samme vei som beskrevet under Storebjørn, men fra Bjørnebreen svinger man ut mot høyre når man nærmer seg bandet mellom Vesle- og Storebjørn og følger sydvestryggen til topps.

Se også turartikkel under Storebjørn.

VESLEBJØRN N - 2110 METER

Toppunkt 3-400 meter nordøst for Veslebjørn (2150 moh). Enkel adkomst fra Bjørneskaret i nordøst. Til Bjørneskaret er det mulig å ta seg både fra Leirdalen og fra Sognefjellet. Dette krever riktignok brevandring. Fra Bjørneskaret er det enkelt videre til toppen. Videre bortover mot Veslebjørn er det imidlertid klatring.
Primærfaktoren er ca. 20 meter. Se bilde av toppen.

På vei det siste stykket opp mot Veslebjørn Nord.

Egen turopplevelse: 
En kald torsdagskveld i mai var vi (Pål Berglund og jeg) på skitur påmørstabbreen, som en start på "fototur" rundt Jotunheimen. Ved Krossbu spente vi på oss skiene og ruslet avgårde. Været var kaldt, forblåst, og for det meste overskyet, men en og annen liten blå flekk på himmelen levnet et lite håp. Vi skrådde opp og inn på Leirbreen i høyre kant og fulgte den oppover. Breoverflaten var isete og ujevn og jeg i alle fall gledet meg ikke spesielt til nedturen. Vi skrådde videre mot venstre i retning Kniven (2133 moh). Bortsett fra et lite området med godt synlige sprekker var det ikke antydninger til sprekker å se. Vi holdt oss likevel etter beste evne til de "sikreste" delene av breene og ungikk partier hvor det kunne være sprekker (konkave kuler, strekkpartier og de bratteste helningene). 
Under skaret mellom Kniven og Geita inntok vi en god porsjon energi nede i en dyp vindgryte (10-15 meter dyp). Vi begynte så å gå opp mot Kniven, men islagt fjell satte raskt en stopper for to "pyser" som oss. Vi vendte derfor om og fortsatte oppover langs breen til neste mulighet, nemlig Geiti (2077 moh). Det er en stusselig topp, men den var i det minste enkel å komme opp på fra syd til sydvest. Med denne toppen erobret ville vi i alle fall ikke returnere "tomhendt" til tross for de ugunstige forholdene. 
Saksi var helt uaktuell for meg å prøve på under disse forholdene så vi staket oss videre bortover til Bjørneskardet. Herfra så Saksi riktig imponerende og utilgjengelig ut. Rett på andre siden av Bjørneskardet (ut mot Bjørnebreen) gapte en diger bresprekk mot oss og fungerte som en påminnelse om at vi i høyeste grad hadde breer under og rundt oss. 
Skiene ble parkert i bjørneskardet før vi trasket opp til toppen på Veslebjørn Nord (2110 moh). Fra Bjørneskardet er det en enkel oppoverbakke til toppen, men med den isharde skaresnøen som var skulle det ikke vært så veldig mye brattere før jeg ville ha savnet stegjern. På toppen ble vi møtt av en kant som brått brakk av i et loddrett stup ned mot Bjørnebreen. Bortover mot Veslebjørn (2150 moh) forstatte en egg så smal at den ville vært uaktuell for meg under hvilke forhold som helst. Vi hadde flaks: I det vi var på toppen sprakk det opp og sola tittet frem. Med alle skyene og den lave kveldssola ble det et intenst og vakkert lys. De snødekte fjellene som lå i skyggen var dypblå, mens de partiene som lå i sola var gulrosa. Det ble knipset en masse bilder før vi returnerte. 
Nedturen gikk naturlig nok mye raskere enn oppturen, men slitsomt var det på det ruglete islaget som dekket det meste av breen. Nede ved bretunga var i alle fall jeg temmelig mo i beina. Dagen ble avsluttet med en kjøretur over Sognefjellet ned til sognefjorden hvor vi teltet.

Se også kart.