STORJUVTINDEN - 2344 METER
Storjuvtinden ligger litt utilgjengelig og bortgjemt (noe bl.a.
den sene førstebestgningen er et tegn på), sentralt i den nordlige delen av
fjellene mellom Visdalen og Leirdalen,
omgitt av breer på nesten alle kanter. Til tross for dette er toppen grei å
nå på en lang dagstur, uten at man behøver å krysse bre.
Adkomst:
Den enkleste måten å komme seg til toppen på er å parkere
bilen, eller hoppe av bussen nede ved Geitsetre i Leirdalen. Herfra følger man
Ytre Illåe, senere Nordre Illåe på nordsiden innover dalen mellom Svarttinden
og Dumhøe mot Nordre Illåbre. Det er ca. 5 km inn til breen fra veien.
Vel fremme ved breen fortsetter man på eller langs nordkanten av breen
ytterligere snaut 2 km til man befinner seg nedenfor Illåbandet (bandet mellom
Nordre Illåbre og Storjuvbreen). Her tar man seg bratt opp steinurda til
Illåbandet. Videre kan man enten gå temmelig rett opp fjellsida mot toppen,
eller ta opp i skaret mellom toppen og Ymelstind
(2304 moh) og følge ryggen nordøstover til topps. På eggen er det
et kort utsatt parti som må passeres. Fra toppen har man bl.a. en flott utsikt
rett bort på de sorte veggene til bl.a. Skardstind
(2373 moh), Vesle
Galdhøpiggen (2369 moh) og Bukkehø
(2314 moh). Videre har man flott utsikt mot 3 store isbreer, og ikke
minst er det en deilig, men kanskje litt sær følelse, å sitte alene
(sannsynligvis) på toppen å betrakte alle "maurene" på Galdhøpiggen
(2469 moh) gjennom en kikkert.
Turen fra Geitsetre er en ganske drøy tur, med en god stigning som man i hvert
fall ikke bør regne under 6 timer på opp og ned - heller noe mer.
Se forøvrig også egen turartikkel litt lenger
ned på siden.
Dersom man er glad i ryggtraverser og ikke lider av
høydeskrekk, samt har med seg utstyr til å sikre med kan man gå den meget
drøye turen Svellnosbreen rundt. Fra Spiterstulen
går man opp til Galdhøpiggen (2469 moh).
Fra Galdhøpiggen går man sydover ut til høyde 2438 moh på kartet, og
begynner nedstigningen ad sydvestryggen. Her er det stedvis bratt, men
etterhvert kan utsatte partier omgås i sydsiden ned mot Svellnosbreen. Videre
fortsetter man over Storjuvtinden, Ymelstinden, Tverråtind
N1 (2207 moh), Store Tverråtind
(2309 moh), Midtre
Tverråtind (2302 moh) før man kommer ned i vestkanten av
Eventyrisen på Svellnosbreen og følger stien herfra og ned til Spiterstulen.
Vanskelige punkter, som bl.a. syd for Ymelstind og vest for Midtre Tverråtind
kan omgås. Har man det man trenger for å gå trygt på bre kan man i tillegg
ta en liten avstikker ut til Svellnosbreahesten
(2181 moh). Dette er absolutt en maraton tur, kun for erfarne
fjellfolk, som i beste fall vil ta en lang dag, og mest sannsynlig en meget
lang dag - men hele 8 eller 9 totusenmeterstopper kan nås på en og samme tur!
Egen turopplevelse:
(26.08.2000)
Etter en kveldstur på Tverrbottindane
kvelden før hadde jeg egentlig planlagt å sykle ned Gravdalen for å bestige Gravdalstinden
(2113 moh) mm., men impulsivt bestemte jeg meg for å bruke denne
godværsdagen som det tegnet til å bli på å bestige høyere topper, nemlig
Storjuvtinden og Ymelstind sentralt i fjellområdet mellom Leirdalen
og Visdalen.
Jeg kjørte nedover Leirdalen og parkerte rett nedenfor broa over Ytre Illåa
(like ved Geitsetra).
Det var en nydelig dag og jeg måtte stoppe flere ganger på vei ned Leirdalen
for å ta bilder.
Fra veien fulgte jeg tydelig sti som gikk nord for Ytre Illåe før den svingte
litt bort fra elva og opp ei bratt kneik. Etterhvert syntes jeg ikke stiens
retning matchet mitt turmål særlig bra, i tillegg begynte stien å bli
utydelig, så jeg forlot denne og gikk temmelig rett oppover mot Raudhamrane,
som navnet tilsier et parti med flere røde fjellhamre. Rødfargen oppstår
fordi fjellet er jernholdig og "ruster" når det kommer i kontakt med
vann. Her oppe var det på tide med dagens første hvilepause. Langt nede i
dalen så jeg bilen min, samt to andre biler (de var
antakeligvis på Skardstind (2373 moh) denne
dagen). På andre siden av dalen var det flott utsyn mot Veslefjelltinden
(2157 moh) med Hurrbreen under. På venstre side av Hurrbreen skar
det skarpe Skagsnebbet
(2003 moh) seg mot himmelen, mens den langt mer avrundede Loftet
(2170 moh) ruvet på høyre siden av Hurrbreen. Ut av et
trangt hol under Loftet kunne den bratte isveggen som danner tunga på
Høgskridubreen ses. Over alt i alle retninger var det tinder og breer badet i
strålende sol å se. Det var en utfordring å begrense bildeknipsingen.
Fra Raudhamrane holdt jeg høyden innover dalen høyt oppe i sida over nordre
Illåe. Her gikk ingen sti som jeg kunne se, og det var kronglete å gå.
Stedvis sand og stein, stedvis gress og mange steder også tett kratt. Dette var
egentlig den tråeste delen av turen, (spesielt på tilbakeveien) på grunn av
den enside belastningen ved å gå i en bratt helling, samt stadige partier med
kratt og busker.
Etterhvert kom jeg mer på høyde med elva, samtdig som terrenget ble flatere og
mer lettgått. Med litt misunnelse i blikket tittet jeg bort på den langt
enklere veien på andre siden av elva, problemet er bare at da må man over
Søndre Illå noe som til tider kan være alt annet enn enkelt.
Høyt over meg raget Skardstind, ikke altfor flott fra denne kanten, men Skardstindnåla
tok seg imponerende ut som den gjør fra alle kanter. Lenger opp i dalen så jeg
også dagens mål: Storjuvtinden stakk såvidt opp bak Illåbandet, mens
Ymelstinden ruvet godt over Nordre Illåbreen.
Fra den ytterste morenen (antakeligvis fra den "lille istid" på 1700
tallet) var det et par kilometer gjennom morenelandskap (overraskende lettgåtte
sådan) frem til bretunga. Jeg fulgte sidemorenen et stykke oppover langs den
første halvbratte delen av breen før jeg tok inn på isen. All grus og sand
som lå oppå isen her gjorde det enkelt å bevege seg på isen uten stegjern:
"Godt strødd breis".
Etterhvert gikk jeg mer på snøflak i kanten av breen enn på selve isen før
jeg omsider landet på ei "steintunge" som strakk seg litt ut i breen
under Illåbandet. Her tok jeg en god rast, beundret østveggen på Bukkehø
(2134 moh) og den taggete eggen fra Lindbergtinden
(2120 moh) ned mot Øvre Tverråbandet. Ymelstinden så steil
ut, som en hatt med loddrette vegger på alle kanter. Ryggen fra Tverråtindane
bort mot Ymelstinden så imidlertid forholdsvis grei ut (den
krever imidlertid ganske mye klyving det første stykke fra Tverråtindane og
nedover eggen og over den første toppen), i alle fall frem til foten
av Ymelstinden hvor det blir temmelig vertikalt (men
her kan man runde rundt på siden, enten via breen i øst eller rett under
vestveggen).
Opp steinura mot Illåbandet var det bratt og steinene ville ikke alltid ligge
stille. Det er imidlertid ikke værre enn at skiløpere i massevis går her på
senvinteren, en god del av kvistene fra sist vinter(?) lå for øvrig ennå
mellom steinene.
Oppe på Illåbandet fikk jeg igjen øyekontakt med Storjuvtinden som hadde
vært bort bak Illåbandet en langt stund. Det hadde snødd nylig og det lå
ennå en god del nysnø igjen opp steinura mot bandet mellom Storjuvtinden og
Ymelstinden.
Jeg fulgte et fotspor over øvre del av Storjuvbreen før jeg begynte på den
siste steinura opp mot bandet. Det er mulig jeg holdt for langt til høyre, men
steinura ble temmelig bratt mot slutten og jeg ba steinene pent om å ligge
stille før jeg tok tak i dem. Vel oppe på bandet ble jeg ønsket velkommen av
en kraftig, iskald vind som kom blåsende opp fra Svellnosbreen. Utsikten var
imidlertid flott: Mot den loddrette østveggen på Skardstind bak meg og ned mot
den jomfruelige Svellnosbreen foran meg. Nysnøen hadde slettet ut eventuelle
"svetteflekker" på breen og det var hvitt så langt nedover breen som
jeg kunne se. Midt utpå breen lå den såkalte Svellnosbreehesten
(2181 moh), et av målene for alle som samler på 2000 meters
topper. Spesielt spennende så den imidlertid ikke ut, mest som en grusøy midt
i breen.
Jeg skottet bort på nordøstryggen på Ymelstind som lå i skyggen og lurte på
hvordan i huleste jeg skulle komme meg opp dit? Det så nokså loddrett og
luftig ut. I første omgang fortrengte jeg det spørsmålet og ruslet bortover
bandet til foten av Storjuvtinden hvor jeg satte fra meg sekken og skottet opp
den ikke helt ubratte ryggen. Jeg visste det var mulig å gå ned i steinura
igjen og ta seg opp direkte til toppen via denne, men jeg hadde egentlig fått
nok av bratt steinur så jeg bestemte meg for å prøve å komme opp ryggen.
Etter en kort rast og fotopause lot jeg sekken bli igjen før jeg begynte å
klyve oppover.
Det var i grunnen tre muligheter:
-
Den første å klatre opp eggen ut mot
Svellnosbreen. Helt uaktuelt for meg.
-
Den andre å klyve / klatre opp litt lenger
til venstre. Dette prøvde jeg på, men jeg kom klyvende ned igjen like
etterpå.
-
Den tredje å ta seg forbi et bitte
littegranne utsatt punkt og så opp ei skråhylle enda litt lenger til
venstre.
Jeg endte opp med sistnevnte. Det eneste litt ekle
var et langt skritt rundt en stein for å komme inn i bunnen av hyllegalleriet.
Det var ikke langt ned, men likevel: 2-3 meter loddrett for en pyse som meg! I
alle fall: Jeg kom meg opp i hyllegalleriet og derfra var det greit opp til
toppeggen som enkelt ble fulgt bort til toppvarden, for øvrig en ganske
beskjeden varde til en såpass høy topp å være (jeg må innrømme at jeg
gjorde ikke noe for å gjøre varden mindre beskjeden selv).
Nå fikk jeg for første gang øye på Galdhøpiggen
(2469 moh), en drøy kilometer i luftlinje mot nordøst.
Man kan si hva man vil om Galdhøpiggen, men sett fra denne kanten ruver den
godt. Her hadde jeg slitt meg opp nesten 1400 høyemetre til en topp godt over
2300 moh. Likevel føltes det nesten ikke som å være på en skikkelig topp
når jeg opp på den 125 meter høyere Galdhøpiggen. (En
stigning på ca. 10% fra der jeg satt).
Hele dagen hadde jeg ikke sett eller hørt et eneste menneske, men her kunne jeg
med det blotte øye betrakte et menneskemylder på toppen av "Piggen"
samt små sorte "tusenben" som beveget seg borte på Styggebreen på
vei til eller fra Juvasshytta.
Jeg ruslet et stykke bortetter eggen mot Galdhøpiggen til en liten topp litt
lenger borte før jeg snudde. Herfra virket det ikke altfor krevende å
fortsette bort mot Galdhøpiggen. Steile partier så ut til å kunne omgås ned
i siden mot Svellnosbreen.
Nede ved sekken var det "problemet" Ymelstind som fikk all
oppmerksomheten min. Jeg hadde lest at det skulle være forholdsvis greit opp
til toppen, men herfra så det ikke greit ut. Jeg begynte å tenke på
unnskyldninger som kunne legitimere en eventuelt avbrutt bestigning:
"Kraftig vind", "Nysnø og skygge", "Jeg er
alene".
Fornøyd med alle unnskyldningene jeg kunne ty til dersom jeg snudde la jeg
optimistisk i vei mot toppen bortetter eggen mellom Storjuvtinden og
Ymelstinden. Et par steder litt lenger bort mot Ymelstinden var det småklyving
bortetter eggen, men ikke vanskelig.
Så stod jeg der, ved foten. Midt på eggen var det klatring 10-15 meter, men
på venstre side gikk det ei forholdsvis bred og slak hylle ut i siden mot
Svellnosbreen. Heldigvis lå det ikke alt for mye nysnø her. Det var enkelt opp
denne skråhylla. Helt øverst i hylla måtte man svinge til høyre opp mot
toppeggen. Akkurat her var det et litt luftig punkt hvor jeg måtte sette foten
på ei ca. 20 cm bred hylle med ganske mange loddrette metre nedenfor. Men
takene var gode og det var bare en kort avsats slik at man på ingen måte
følte seg "presset" ut mot avgrunnen. Videre bort til toppen var det
greit. Man kan klyveklatre rett opp eggen det siste stykket, men det enkleste er
å runde ned til høyre i ei steinur og så svinge til venstre og opp på
toppen.
Videre fra toppen og ned på eggen mot Tverråtindane trenger man tau.
Mens jeg satt der på toppen alene og nøt utsikten kom et ravnepar flyvende i
lav høyde innover toppen- De fløy forbi meg før de stupte ut over kanten mot
Nordre Illåbreen i stor høyde. Bare å se på dette gav meg et sug i magen,
men akk hvor skjønt det må være å være fugl i Jotunheimen på slike dager!
Veien ned igjen gikk lekende lett egentlig. På Illåbandet traff jeg en flokk
snøspurv som storkoste seg her i 2100 meters høyde. En annen observasjon jeg
gjorde på Illåbandet var en flekk på snaut 2x2 meter hvor det møysommelig
var ryddet bort store steiner slik at det var blitt et noenlunde jevnt gulv.
Helt kurant for teltere som ikke er alt for kresne på underlaget.
Jeg satte ufrivillig i gang et par steinras på vei ned steinura, men bortsett
fra det hendete det ikke noe spennende på vei ned.
Alt i alt brukte jeg drøyt 7 timer på turen og det beste av alt: Til tross for
godt over 1500 brutto høydemetre var jeg ikke antydning til gåen i knærne da
jeg kom ned til bilen. Mot normalt!
Turen var kjempeflott, men anmarsjen var lang og stedvis noe lei, jeg vet derfor
ikke om jeg vil anbefale denne turen spesielt for folk som utelukkende er ute
etter en fin topptur - Det finnes i alle fall nok av andre fine toppturer med
mindre omstendelige anmarsjer. Men en rolig dag uten alt for mange andre
mennesker, det er man nesten garantert.
Se også innsendt turartikkel fra tur til
Ymelstinden, Storjuvtinden og Skardstind her.
YMELSTINDEN - 2304
METER
Ymelstinden ligger midt i et ryggkryss (ikke veikryss!) der tre fjellrygger
møtes. Mot vest går det en fjellrygg i retning Skardstind
(2373 moh) via Illåbandet. Nordøstover strekker ryggen seg via Storjuvtinden
(2344 moh) til Galdhøpiggen (2469
moh), mens sydover strekker det seg en fjellrygg mot Tverråtindane.
Tre breer omgir Ymelstinden: I nord Storjuvbreen, i sydvest Nordre Illåbre og i
sydøst Svellnosbreen. Toppen selv er ikke spesielt vanskelig å bestige, men
den noe "bortgjemte" beliggenheten medfører at toppen ikke hører med
til de mest besøkte i Jotunheimen.
Adkomst:
Den enkleste måten å komme seg til toppen på er å parkere
bilen, eller hoppe av bussen nede ved Geitsetre i Leirdalen.
Herfra følger man Ytre Illåe, senere Nordre Illåe på nordsiden innover dalen
mellom Svarttinden og Dumhøe mot Nordre Illåbre. Det er ca. 5 km inn til
breen fra veien. Vel fremme ved breen fortsetter man på eller langs nordkanten
av breen ytterligere snaut 2 km til man befinner seg nedenfor Illåbandet
(bandet mellom Nordre Illåbre og Storjuvbreen). Her tar man seg bratt opp
steinurda til Illåbandet før man fortsetter østover mot skaret mellom toppen
og Storjuvtinden (2344 moh).
Herfra er det greit sydvestover til toppen. Det ser egentlig værre ut enn det
det er. Man passerer det bratteste partiet av nordøsteggen ad en hylleformasjon
litt ut til venstre (mot Svellnosbreen) for selve eggen. (Se for øvrig egen
turartikkel).
Storjuvtinden nås også relativt
greit under gode forhold fra denne kanten. Fra toppen har man en flott, men
kanskje noe begrenset utsikt, først og fremst mot den sort / hvite bre- og
tindeverden i den umiddelbare nærhet. Regn 6 timer eller mer opp og ned fra
Geitsetre.
For de som ønsker større utfordringer og som liker lange traverser kan man
prøve seg på turen Svellnosbreen rundt.
Turartikler:
|