STYGGEDALSTIND ØSTTOPPEN - 2387 METER
Styggedalstind er Norges 4. høyeste fjell og ligger på
fjellryggen som løper østover fra Skagastølsmassivet.
Adkomst:
Dersom man kun har som mål å bestige denne toppen, er den greieste
adkomsten via Jervvasstind (2351 moh)
fra Skogadalsbøen.
Det er relativt greit opp til Jervvasstind. Videre trenger man sikringsutsyr
selv om klatringen i seg selv er relativt enkel. Først bratt ned i skaret
mellom Jervvasstind og toppen, herfra bratt videre opp til selve toppen. Er man
glad i isbreer og isklatring kan man ta seg opp Jervvassbreen fra nord opp til
skaret øst for toppen, og herfra videre bratt opp til topps. Dette var ruta Slingsby
så for seg til toppen han aldri fikk besteget, selv om han gjorde flere
forsøk.
En annen populær adkomst til toppen er å gå traversen av alle
tindene fra Store Skagastølstind (2405
moh) til Jervvasstind, se for øvrig Gunnar Fermanns utmerkedeturopplevelse
samt tekniske beskrivelse av nettopp denne
turen.
STYGGEDALSTIND -
VESTTOPPEN - 2370 METER
Vesttoppen ligger omlag 500 meter vest for Østtoppen.
Adkomsten er grei dersom man er fortrolig med sikringsutstyr, langs den luftige
eggen fra Østtoppen til Vesttoppen. Toppen kan også bestiges som en del av
traversen over hele tinderekken mellom Vesle
Skagastølstind (2340 moh) og Jervvasstind
(2351 moh). Primærfaktoren
er ca. 25 meter.
For bilder av toppen se under østtoppen lenger oppe på siden.
Se også kart
samt Gunnar Fermanns utmerkedeturopplevelse
samt tekniske beskrivelse av traversen over
Styggedalsryggen fra vest mot øst.
STYGGEDALSRYGGEN:
TURARTIKKEL OG TEKNISK FØRER AV GUNNAR FERMANN
Motvekt mot trivialitetenes hegemoni - Styggedalstraversen
Opplevelsesfører til Styggedalsryggen
Av Gunnar Fermann
Presentert i Norsk Klatring, 2000
Klatring i høyfjellet, fjell-liv litt "on-the edge", fungerer som en motvekt til trivialitetenes hegemoni som stykker opp tilværelsen til en million meningsløsheter. Hurrungane i Vest-Jotunheimen ved Sognefjellet har i over hundre år blitt brukt av "tinderanglere" for å tilfredsstille ymse behov. I denne tindesportens vugge troner flere av Norges høyeste tinder med sammenbindende skar og egger, og gir uimotståelige fristelser for vante fjellfolk med en hang til ryggtraverser. Den høyeste av disse tinderekkene er Styggedalsryggen. For samlere av topper over 2300 meter er fem av 29 tinder å finne langs denne ruten.
Vi har lenge snust på denne turen uten at været eller lavlandsforpliktelser har tillatt et seriøst forsøk. Men nå i begynnelsen av september, helt på tampen av sommersesongen, gir en høytrykksrygg fra øst klarsignal for å sette av sted. Hektisk telefonering mellom Oslo og Trondheim avklarer hvem som skal ta med hva og hvor lite utstyr for at ikke klatreturen skal strande på for tunge sekker. Dette er det evige dilemma ved lengre klatreturer i høyfjellet: Tar man med for mye kan man være sikker på å bruke lang tid; tar man med for lite er sannsynligheten likevel stor for at man får oppleve en overnatting eller to uten sovepose og uten telt over hodet. Det siste kan være alvorlig nok i 2300 meters høyde om vinden skulle slå om til vest og bringe sludd og snø. Nettopp derfor lar vi sekkene svelge overnattings-utrustning og primus i tillegg til sikringsmidler, mat og klær. Vi får ta tiden til hjelp.
Det er i løftet stemning vi ser tåka stiger fortere enn oss opp Skagadalen. Det kan bare bety at en væroppklaring er underveis. Og ganske riktig: I det vi passerer et søvnig klatreparti ved steinhytta på bandet river vinden store flerrer i skydekket. Det er ikke ofte vi har truffet én av de førti soldagene som dette området årlig innrømmer fjellfolk.
Vindkastene blir avgjørende for valg av klatrerute opp Store Skagastølstind: Andrews renne utmerker seg ikke bare ved å være traséen for den første vinterbestigningen av Store Skagastølstind i 1923; rennen gir dessuten god beskyttelse mot kastevinder og er derfor langt å foretrekke fremfor mer vindeksponerte alternativer.
I 2250 meters høyde er det tid for tau. I et relativt jevnt sammensatt klatrelag er det vennskapelig kappestrid om hvem som skal begynne å lede. Vårt lag er intet unntak i så måte: For samtlige gjelder det å unngå de tyngste sekkene. Den børa faller naturlig på de som ikke leder og som dermed kan sikres desto tryggere ovenfra med tau. Spørsmålet om leding avgjøres ved loddtrekning. En drøy time senere står vi på toppen av Store Skagastølstind. Herfra kan vi se hele den flere kilometer lange ryggen fremfor oss: Mohns skar, Vesle Skagastølstind, Centraltind, Styggedalstindene og Gjertvasstind vokser som uregelmessige søyler opp av Sognefjellet og er tørre og innbydende. Denne sjeldne anledningen må gripes.
Følgelig avanserer vi raskt videre til Slingsbys fortopp og ned mot Mohns skar dypt der nede. Dette skaret er det historisk sus over. Det var fra Mohns skar engelskmannen Cecil Slingsby alene førstebesteg Store Skagastølstind i 1876 på langt mer isbelagt klippe enn den vi nå må handskes med. Ironisk nok var det Emanuel Mohn som fikk skaret oppkalt etter seg til tross for at - eller kanskje nettopp fordi - han ikke lot seg nøde av Slingsby til å klatre videre til topps.
Vel nede i Mohns skar begynner den egentlige Styggedalsryggen som ble traversert i sin helhet allerede for nesten hundre år siden. I dag betraktes ikke noen enkeltpassasje på ryggen som egentlig krevende, selv om traversens lengde og værutsatthet fortsatt gjør turen til et seriøst foretakende. Langt mer dramatisk må frøken Bertheau og herrene Berge, Bjerk, Paus og Tandberg ha opplevd det som i 1901 traverserte Skagastølsryggen og Styggedalsryggen i ett. Det var en fremragende prestasjon: Ikke bare manglet datidens tinderanglere moderne friksjonssåler, ordentlige sikringsmidler, sele og skikkelig tau. De gikk dessuten inn i et dårlig kartlagt område.
Med dette in mente begir vi oss med en smule ydmykhet ut langs galleriene under Vesle Skagastølstind på leting etter leirplass for natten. Den finner vi på en hylle under eggen i forkant av Centraltind. Et lite vannsig fra et snøfelt fyller vannflaskene og middagsgryten, mens teltet reises på en plattform av hellestein. Den neste timen omvandles himmelen fra glorød lava til planatarium. Vi er nå kommet til det punkt hvor det er omtrent like langt frem som tilbake, og derfor har det heller ingen hensikt å tvile på videre fremdrift. Dermed siger sinnsroen innover oss akkompagnert av halvgode vitser og skjeve kommentarer. Alt er til å more seg over i vårt lille kuppeltelt. Utfordringene hører morgendagen til.
Den opprinner like grå som gårsdagen endte rød. Hva skjedde med høytrykket og sikten? Klippen er våt av klam tåke. Det eneste positive værtegnet er kastevindene som kanskje vil tynne ut tåken og skydekket i løpet av dagen. Vinden blir et problem opp den smale eggen mot Centraltind og tvinger frem treg standplassklatring fremfor hurtigere og mindre sikker klatring på løpende mellomforankringer. Vi klatrer nå i et terreng der sannsynligheten for fall ikke er så stor, men der konsekvensen ved fall kan være fatal. Det er risikovegreren i oss og den moderne klatreutrustningen som gjør klatring sikkert under slike forhold. Vi tenker tilbake på pionerene fra 1901 som på langt nær hadde samme mulighet til å forankre seg til fjellet. Ikke rart "førstemann faller ikke!" ble et aksiom for trygg ferdsel i vertikalt lende. Selv med dagens klatreutrustning er dette et fornuftig prinsipp for klatring i høyfjellet. Førstemann fanges opp av tauet ved et fall. Men det er langt hjem med hjernerystelse og et brukket ben.
Etter fire tåkeblinde nedfiringer fra Centraltind bidrar en generell oppletting i været til å bekrefte at vi er på rett vei. Rask klatring på løpende mellomforankringer opp vestre Styggedalstind er en nytelse nå som grått er blitt blått og klippen er tørr. Formiddagsmaten inntas på toppen i form av en obskur støp av havregryn, sirup, egg, kakao og ymse uidentifiserbare ingredienser. Dette er verken
gourmet- eller slankemat, men midt i blinken for vårt formål.
Klokken og svinnende matrasjoner forteller at vi begynner å få dårlig tid. Derfor haster vi videre mot øst-toppen som krever lite i form av klatring. Det samme kan ikke sies om den overhengende sørveggen på Gjertvasstind som er én av to storvegger i Hurrungane som fortsatt venter på sine førstebestigere. Definitivt ikke noe for oss. Derimot er det ingen vei utenom nedstigning til Gjertvasskaret og påfølgende klatring med isøkser og stegjern opp vestflanken til Gjertvasstind. Det er nå vi betaler prisen for å ha lagt turen til sensommer: Snø har smeltet gjennom sesongen og hardnet til is. Dette gjør klatringen mer risikabel. Isskruene ingen trodde vi skulle få bruk for kommer til anvendelse og innimellom balanserer stegjernstaggene mer på klippe enn på is. Slikt kan være tidkrevende.
Derom hersker ingen tvil i det natten tar til å pakke oss inn samtidig som vi når toppen av Gjertvasstind. Dette markerer slutten på traversen av Styggedalsryggen. Nå gjenstår en lang flankemanøver for å komme tilbake til bilen på Turtagrø, Sognefjellsveien. Den planlagte nedfiringen ned nordflanken av Gjertvassnosi er helt uaktuell i mørket. Isteden starter vi på den 1100 meter lange nedstigningen for å slutte oss til stien mellom Skogadalsbøen og Turtagrø. Men i mørket er alle katter grå: En liten snøflekk tyve meter unna utgir seg for å være en bre et sted i horisonten. Følgelig går vi 90 grader feil. Klokken er to timer over midnatt før vi skjønner hvor vi er. Dermed synes vi også vi har gjort oss fortjent til å slå leir for natten. I 1950 meters høyde bebreider vi oss selv for ikke å ha tatt med mer mat samtidig som vi priser 50 års produksjon av lav og mose for å gjøre liggeunderlaget like behagelig som på en Jensen-madrass.
Siste dag står i solens, fettforbrenningens og tilbakevendingens tegn. Én rosinpakke på deling minner oss om at sivilisasjonens membran mellom velvære og skrikende tarmtotter er tynnere enn man til vanlig forestiller seg. Nettopp derfor blir tilbaketuren gjennom Styggedalen et kappløp mot sivilisasjonens konvensjonelle gleder - dusj, mat, tørre sokker og en lengre natts søvn. Dermed aner vi atter en gang hvorfor vi utsetter oss for slike høylandsstrabaser: Det handler om at livet erkjennes og leves sterkest gjennom kontraster - man nyter ikke maten uten å ha vært sulten, hvile uten å ha tatt seg ut, og familie uten å ha opplevd dem foruten. Det handler også om mestring og om utforsking av egne grenser. Og så handler det om å finne måter å bygge og bekrefte kameratskap - derfor må også selvhevdelsen og "ego-trippene" holdes i ganske stramme tøyler. Men aller mest fungerer fjell-liv, litt "on the edge", som en motvekt til trivialitetenes hegemoni som stykker opp tilværelsen til en million meningsløsheter.
Det skal derfor et tragisk sinnelag som Peter Wessel Zappfes til for å hevde at "klatring er meningsløst som livet selv". Tinderangling og klatring kan tvert imot leses som aktive forsøk på å skape mer mening og bedre innhold i det samme livet. Og dette bør være fullt mulig å få til uten å gå til det fjellromantiserende ytterpunkt. Liksom øyeblikk av pur begeistring på Styggedalsryggen kurerer oss for Zappfes svartsyn, utelukker skrikende gnagsår ethvert tilløp til idealisering i det vi nærmer oss Turtagrø via den utilgivelige anleggsveien gjennom Helgedalen. "Via Dollerosa" - smertens vei - finnes også på 61,5 grader nord, men her mer som en forringelse av skaperverket enn som varsel om et nytt frelsesverk.
Styggedalstraversen - fra Store Skagastølstind til Jervasstind
Teknisk fører av Gunnar Fermann
Anmarsj
Turen starter og ender ved Turtagrø (860 moh). Turen er lang og det er ingen ulempe å gjøre unna noe av anmarsjen kvelden i forveien. To muligheter byr seg frem: Er du medlem av Tindeklubben er det naturlig å etablere seg i hytta i Skagadalen (1290 moh). Er du ikke medlem og fortsatt ønsker tak over hode, er Hytta på Bandet et utmerket og høyereliggende alternativ (1758 moh). Her må du uansett passere på vei til Store Skagastølstind som danner den spektakulære åpningsetappen neste dag.
Klatring på Store Skagastølstind (Storen)
Oppstigningen til Store Skagastølstind (2405 moh) fra Bandet (1758 moh) kan deles i to etapper - den bratte anmarsjen over "svaene", og den derpå følgende klatringen til topps der valget står mellom en rekke ruter, men reelt to alternativer hvis du har overnattingsutstyr i sekken.
Går man feil eller uoptimalt er det fullt mulig at anmarsjen over "svaene" oppleves mer som klatring enn som anmarsj. Den vanligste feilen er å gå seg for langt ut i høyreflanken. Det riktige valg er å holde seg i høyrekant av eggen ut mot Skagadalen og ikke forlate denne før man når et lite skar/utflating og vestveggen av Storen åpenbarer seg i all sin prakt. Herfra kan man søke svakt skrått opp til høyre mot toppen.
Til Storen via Heftys renne
Om man lander riktig vil man ende på en stor grusfylt hylle som er utgangspunkt for flere ruter til toppen - inkludert Andrews og Heftys renner. Første beskrivelse er av Heftys renne som er en klassiker: Skrått opp til høyre 40 meter (opp til grad 2) vil bringe deg til Hjørnet. Herfra kan du se rett ned på Slingsbybreen. Traverser forbi en renne til høyre (nesen mot fjellet) (grad 2) for å nå en starten på en 15 meter hylle under (grad 1) som leder videre til høyre mot to sva som forseres diagonalt og rett opp til høyre til stor ueksponert hylle under Heftys renne.
Heftys renne starter ikke fra bunnen av hyllen du nå har nådd, men to meter opp på den loddrette veggen som danner innsiden av hyllen. Dette gjør starten krevende med sekk på ryggen. Løsningen er å trå på kameraten din slik at du kommer deg inn i "off-width"-renna (grad 4). Har du først fått inn hele kroppen er det vanskelig å falle ut igjen. Renna kan umulig være mer enn noen meter høy. Den topper ut på en svær hylle som danner utgangspunkt for den vanligste rapellreturen fra Storen til Hjørnet. Fra denne store hyllen klatrer du opp ca. 20 meter til fortoppen (grad 2). Mellom fortoppen og toppen er et lite skar som er endepunktet for Andrews-renne som er den alternative ruten til Storen med stor sekk. Fra skaret enkel klatring til toppen (opp til grad 2).
Til Storen via Andrews renne
Andrews renne er et godt alternativ til Heftys. Der du for Heftys renne tar av diagonalt til høyre opp mot Hjørnet, tar for Andrews renne av diagonalt ut til venstre. En kort taulengde (opp til 2+) bringer deg opp til en eksponert men ganske romslig hylle på et hjørne (ja, også her er et hjørne). Du har nå et nesten loddrett utsyn ned på Skagastølsbreen. Fortsett smal hylle til venstre (nesa fortsatt inn i veggen) 10-15 meter til du når starten på Andrews renne. Her etableres ny standplass. Etter en bratt start bringer en ny taulengde (30 meter) deg opp renna til stor grusfylt og skjermet hylle (opp til 3+). Videre ny taulengde fra høyrekant av hylla gjennom "kjøttkverna" (trangt dieder/innadvendt hjørne i den større renneformasjonen) og opp i romsligere terreng til det lille skaret mellom fortoppen og toppen (opp til grad 3). Herfra en kort og eksponert taulengde til topps (opp til grad 2). Sistnevnte taulengde er identisk med den siste taulengden for Heftys.
Hefty eller Andrews? Uansett - start tidlig!
Både Heftys og Andrews renner tilbyr lett til middels vanskelig klatring i fast fjell. Noen løse steiner er det på hyllene - kanskje mer på Andrews enn Heftys. Der Andrew gir mer vedvarende klatring, kan Hefty tilby det vanskeligste enkeltpunkt og et uvirkelig flatt parti rett i en loddrett vegg. Teknisk blir det hipp som happ. Avgjørende for valg av rute er trafikken i veggen. Begge ruter er populære. For dere som skal på langtur er dette en god grunn for å starte virkelig tidlig (ikke 07.30 fra Bandet, men 06.00) slik at dere unngår kø som virkelig spiser timer, og slik kan dere klare dere med en overnatting mindre før dere er tilbake ved Turtagrø.
Vær også svært kritisk til hva dere tar med. Vei alt på gullvekt. Vurder et halvt underlag isteden for et helt (bruk ryggsekken ved fotenden). Ta med mye vann, men drikk mest mulig av det før klatringen tar til. Velg bivaukk-sekk snarere enn telt. Hvis telt, ta et lett et og vurder å legge igjen ytterteltet. Lån/skaff en lett gassprimus til fordel for speiderprimusen som bør bli hjemme. Osv.
Jeg anbefaler å ta med dobbelttau (2 x 50). Dette gir lenger rekkevidde på rapeller og er en sikkerhet om dere skulle bli tvunget til en direkte-retur fra eggen (ex. torden, hard vind). Et lett ribbet rack med sikringsmidler med en overvekt av store og middels store størrelser er tilstrekkelig. Gjerne også en hex og en friend eller to. Ikke glem ti meter med slyngetau for de seks-syv rapellene dere må foreta frem til Jervasstind. Tauet skjæres til ved behov.
Fra Storen til Mohn skar
Traverser fra hovedtoppen til Slingsbys fortopp mot Mohn skar (retning åpenbar - ikke tilbake, men fremover). I nederkant av fortoppen vil dere vurdere en rapell ned til (grad 2) en stor hylle/utflatende grusrenne. Følg hylla videre ut mot Mohns skar og legg en avsluttende rapell i fast fjell ned til skaret (grad 2). Dere er nå i Norges høyestliggende skar av noen størrelse. Gratulerer! Her er ikke sjansen stor for å treffe slektninger om de ikke allerede er i taulaget.
Fra Mohn skar til Sentraltind
Nå er utfordringen å komme seg opp på ryggen mellom Vesle Skagastølstind (2340 moh) og
Sentraltind (2348 moh) og deretter opp på sistnevnte. Fra Mohn skar inn mot foten av Vesle Skagastølstind. Herfra om lag 200 meter ut til høyre langs galleriene på stor hylle. Herfra valgte mitt klatrelag å klatre rett opp på eggen mellom Vesle Skagastølstind og Sentraltind. Denne taulengden var uventet skarp med store støvler og sekk (ca. 4+). Alternativet er å følge galleriene og hylleformasjonene i nederkant av ryggen hele veien til laveste punkt mellom de to ovennevnte toppene - et punkt som ligger meget nær Sentraltind (altså - ikke klatre opp på ryggen for tidlig). Her skal ikke vanskelighetene overstige grad 2. Fra dette punktet tar det 10-15 minutter å gå seg tilbake til Vesle Skagastølstind og bringe hjem også dette trofeet.
Noe i forkant av Sentraltind er ryggen fortsatt ganske bred. Under et lite snøfelt der ryggen runder av mot Slingsbygreen (til høyre i fartsretningen) er det et plant parti der andre kan få glede av fundamentet til vår leirplass. Om da ikke naturkreftene har tatt kål på den.
Rett ved foten av Sentraltind smalner ryggen av til egg for så å gå over i halvbratt renneklatring opp mot toppen. Det dreier seg om en drøy taulengde opp til grad 2. Sentraltind egner seg godt for overnatting om du er sikker på ikke å få dårlig vær.
Fra Sentraltind til Vestre Styggedalstind
Uansett, veien videre går til Vestre Styggedalstind (2387 moh) via en lang og to korte rapeller ned fra Sentraltind (om man da ikke har lyst på treer-klatring med stor sekk på ryggen og øyne i gal ende av fartsretningen). Her hadde vi tåke og vind, og syntes det var spennende. Med godt vær er dette bare moro. Eggen mellom Sentraltind og Vestre Styggedalstind er nesten som et plant fortau - også når det gjelder bredden. Oppstigningen til Vestre Styggedalstind er nydelig. Vi var nå i siget og nøt toerklatring i fast fjell og løpende selvforankringer opp til den ganske spisse toppen. På toppen er det et ørnerede: Noen har laget en bivaukk med vindskydd (stein) på tre kanter med plass for to personer som bør være kjærester eller gode venner. Altså et overnattingsalternativ for klatrere som er raskere enn oss eller opplevde mindre kø i Andrews renne.
Fra Vestre til Østre Styggedalstind
Fra Vestre Styggedalstind er det en liten terskel ned til den ellers overveiende plane ryggen bort til
Østre (2387 moh). Her klatret vi ned med løpende mellomforankringer. Deretter er det bare å småløpe nesten frem til Østre. Dette partiet er ikke ulikt det likeså plane ryggpartiet mellom Sentraltind og Vestre Styggedalstind (se ovenfor). Men like før man lander på Østre Styggedalstind er det et 5-6 meter dypt "hakk" i eggen som med fordel kan rapelleres. Fra bunnen av dette enkelt opp til toppen.
Fra Østre Styggedalstind til Jervasskaret
Nedgangen fra Østre Styggedalstind til skaret starter med klippe og ender med snø/is - sistnevnte avhengig av føreforhold. Vi valgte å ta en rapell i overgangen mellom klippe og sne som et alternativ til å ta på seg stegjern tidligere enn nødvendig. Under de greie snøforholdene som fortsatt viste seg å herske her i solskyggen i slutten av august, kunne vi antakelig klart oss uten. Breen i bunn av Jervasskaret virket sprekkfri og grei.
Fra Jervasskaret til Jervasstind
Den første tredjedelen av oppstigningen var snødekket. Vi sikret også her. Etter passeringen av et svapreget klippebånd var det hard firnsnø og is som gjaldt. Tidligere i sesongen er nok forholdene bedre. På isen var vi helt avhengige av to isøkser og frontpigger, samt enkelte isskruer. Dette kommer altså i tillegg til utstyrsforlagene jeg nevnte tidligere. På toppen er Jervasstind (2351 moh.) stor som en smal fotballbane. Nedgangen mot øst og hjemover består av en snøegg som er hard som is sent i sesongen. Når den er unnagjort er KLATREturen over.
Retur
Dette er for langt som det er og jeg skal ikke fjerne ethvert overraskelsesmoment. La meg bare nevne at jeg ikke kom tørrskodd til Turtagrø
|