SURTNINGSSUI - 2368 METER

Bilder av Surtningssui: 
(bruk tilbakeknappen i nettleseren for å komme tilbake til denne siden.)

Fra Glittertind en tidlig morgen mot Surtningssui i rosa lys. Juli 2001.
Fra Knutshø mot Surtningssui gjennom telelinse. Mai 2000.

Nest etter Galdhøpiggen (2469 moh) og Glittertind (2464 moh) er Surtninggsui blant de mest besøkte stortoppene i Jotunheimen. Dette henger nok sammen med at det er merket rute helt til topps, samtidig som bestigningen ikke er spesielt krevende. Det er nok heller ikke noen ulempe at utsikten fra toppen flere steder omtales som kanskje Jotunheimens beste. Dette er ikke jeg udelt enig i, men dårlig er utsikten langt i fra. Den kjente jotunheimfareren Emanuel Mohn skrev dette i DNTs årbok fra 1878 om utsikten fra Surtningssui: ".. Jeg ved ikke om det blot var den blanke luft, som gjorde denne utsikt så praktfuld, ja den praktfuldeste jeg har havt, eller om det tillige var tindernes gruppering...". Førstebestigeren og venstremannen Johan Sverdrup, ble senere stortingsrepresentant. Litt vest under toppen står det en steinbu som ble reist av familien Sveine på Memurubu i 1889. Den har nok flere ganger fungert som ly for folk som har tatt turen opp til Surtningssui, og blitt overrumplet av uvær, opp gjennom årene. Turen til toppen tar 7-8 timer opp og ned fra Memurubu, som er det suverent vanligste utgangspunktet for en tur til topps.

Sett fra sydøst reiser Surtningssumassivet seg mot himmelen som en haifinne. På bildet ses Sørtoppen tydeligst, mens hovedtoppen anes som en liten spiss pigg til høyre for Sørtoppen. Bildet er tatt fra Riksvei 51 over Valdresflya en kveld tidlig på høsten.

Adkomst:

Alternativ 1: Den veien de fleste nok følger til toppen går på vardet sti vestover fra Memurubu på nordsiden av elva Muru. 7-8 km går man slik oppover Memurudalen slakt oppover, mens dalen (og stien) hele tiden svinger nordover. Rett øst for Reinstinden, der Surtninssubekken kommer ned fra nordøst og flyter inn i Muruelva, svinger man litt mot høyre og følger Surtningssubekken på sydøstsiden et stykke. Ca. 1 km etter at man forlot Muru, i omlag 1600 meters høyde, svinger ruta østover og forlater Surtningssubekken. Opp vestryggen mot toppen er det ganske bratt et stykke for det flater litt ut igjen den siste kilometeren mot toppen. En halv kilometer før toppen nås, passerer man steinbua fra 1889 som med sine 2230 moh trolig er Norges nest høyeste bygning. (hytta på toppen av Galdhøpiggen er selvsagt den høyeste). Fra toppen har man en gedigen utsikt, som noen mener er blant de flotteste i Jotunheimen. Det fører for langt å ramse opp alt man ser fra toppen, men jeg vil nevne utsikten østover mot den bratte vestveggen på Besshø (2258 moh). Det er vel ingen topper som har en flottere kvalitetsutsikt mot Besshø enn nettopp Surtningssui. Utsikten sydover rett inn i de brefylte holene, og bratte nordveggene på gjendealper som Tjørnholstind (2330 moh) og Store Knutsholstind (2341 moh) fortjener også ubetinget betegnelsen kvalitetsutsikt. Vestover har man heller ikke verst utsyn mot Memurubreene og bl.a. de spisse Hellstugutindene.

Alternativ 2: Også denne ruten begynner på Memurubu, men i steden for å følge Memurudalen nordvestover, følger den stien bratt opp i fjellsiden på nordsiden av hytta (bl.a. til Glitterheim / Gjendesheim over Besseggen) noen hundre meter, før den forlater hovedstien og tar til venstre. Hestbekken krysses før ryggen nordvestover mot høyden syd for Hesttjønne følges. Man holder seg videre nordvestover herfra stort sett oppe på ryggen, og har en flott utsikt mens man går. Raudhamran (1893 moh) passeres på vestsiden, før man kommer inn på stien fra Memurudalen litt vest for steinbua opp mot toppen. 

Det er en fin kombinasjon å gå opp den ene veien og ned den andre for å få litt variasjon.

Fra nordøst bør det være mulig å komme opp til Surtningssui via Surtningssuoksle, men man må krysse brepartier. Like nordøst for toppen er det en imponerende snø / isvegg som troner over et sort stup. Denne formasjonen er godt synlig fra nord, og er et flott fotomotiv dersom man kommer nær nok.

Mellom Surtningssui Ø 2 (2251 moh) og Surtningssui Ø 3 (2033 moh) er det et flott brefall som lyser blått når man skuer mot Surtningssumassivet. En tur opp her må være midt i blinken for breinteresserte.

Egen turopplevelse: 
På grunn av mye jobbing og lite ferie ble det ikke så veldig mange fjelltuer denne sommeren (2000), men en julihelg hadde jeg og Julia satt av til fjellet. 
Vi gikk inn langs Gjende (JS01) fra Gjendesheim fredagskvelden, og slo opp teltet på en hylle med nydelig utsikt, ca. 1 km ovenfor Memurubu. Lørdagen våknet vi til strålende sol, og vi trodde det skulle bli en knalldag. Oppover stien mot Raudhamaren var det kortbukse og topp humør, men gleden ble kortvarig. Trassige skyer seg inn fra sydøst, og ikke stort mer enn en halvtime tok det skyene å dekke til alle toppene i området. 
Oppe ved Raudhamaren (1893 moh) mistet vi den merkede stien, men tok den igjen litt lenger ned på andre siden. Vest for toppen like under en bratt kneik kom stien fra Memurudalen innpå. Rød maling på en stein var det eneste som vitnet om at det her var et stidele. Det er greit nok ved klarvær hvis man vet hvor man skal, men i tåke bør man i alle fall være litt våken. De neste drøyt hundre høydemeterne er de bratteste på turen, men stien er god og den slynger seg sikkert opp gjennom steinura. Tar man bare de nødvendige pustepausene kommer de aller fleste greit opp her. 
Tåka blei tettere og vi så ingenting, vi registrerte imidlertid at terrenget slaket ut. Vi gikk vekselvis på stein og i nysnø som hadde falt et par dager tidligere. Denne etappen virket ekstra lang, kanskje fordi vi ikke så noe? Men omsider kom vi til Surtningsbui, denne Norges nest høyeste steinbu (2230 moh). Hytta var fylt opp av fokksnø så det var uaktuelt å sette seg inn. Mens vi hadde en kort pause her passerte flere grupper på vei ned, bl.a. en mengde Tsjekkere. Vi var alstå langt fra alene, men så er da Surtningssui blant de 5-6 mest besøkte toppene i Jotunheimen, mye takket være dens ry som førsteklasses utsiksttopp. Utsikten kunne vi imidlertid alle se langt etter denne dagen. Vi trasket likevel gjenstridig videre inntil varden (og et stup) fortalte oss at vi var fremme. 
Tett tåke, og rundt 0 grader satte en stopper for alle planer om å gå videre til sydtoppen (2302 moh) og eventuelt enda lenger. 
På tilbakeveien bestemte vi oss for å gå via Hestdalen. Ei stor snøfonn å skli på samt at det så kortere ut på kartet var grunnen til det. I tillegg er det kjekt å gå en annen vei ned enn opp. (Å gå om Memurudalen var ikke aktuelt siden vi hadde teltet et stykke oppe i fjellsida over Memurubu). Det var stort sett greit å gå ut Hestdalen, stedvis var det grov urd som var glatt og sleip i det fuktige været, men ellers var det en fin tur som kan være aktuell som alternativ adkomst.

SURTNINGSSUI Ø-1 - 2302 METER

Surtningssui Ø 1, eller Sørtoppen som den blir kalt på kartet, er en topp ca. 1 km sydøst for selve Surtningssui. Toppen nås lett som en avstikker fra selve Surtningssui (en drøy halvtime ekstra). Eggen videre sydover mot Surtningssui S er derimot betydelig smalere og luftig. 

Arne Wold skriver i en kommentar: Den smaleste og bratteste delen av eggen sydover mot sydtoppen består av meget løse blokker med dårlige sikringsmuligheter. Det er lett klatring / klyving, men luftig og løst.  Anbefaler å gå ca. 50 meter ned i siden mot sydvest og opp en av rennene mot toppunktet (ikke nødvendig med sikring). Mulig å ta seg videre fra toppen sydvestover ned i Hestdalen.

Primærfaktoren er ca. 30 meter.

Se også kart.

Turartikkel av Marit Nyhagen sakset fra medlemsbladet til Valdre Tur og Fjellsportlag. (Gjengitt med tillatelse fra VTF).

Surtningssui, storslagen og mangfoldig.
Mange er dei jotunheimkjennarar som har uttale seg om utsikta frå Surtningssui. Ein av dei er Emanuel Mohn som beskreiv den slik: "Jotunheimens vakreste utsikt"
I DNTs årbok frå 1897 står fylgjande skrive om Surtningssui:
"Let og ufarlig selv for damer."

Med desse orda i minnet starta tre fjellvandrarar, Marit, Arne Magnus og eg, mot Surtningssui ein august dag i år 2000.
Den mest vanlege leia til Surtningssui er innover Memurudalen, oppover langs den vakre Memuruelva som går mjølkekvit av brevatn, og sjølv i turre perioder, er flaumstor. I den nedre delen av Memurudalen går elva i tronge gjel, medan lengre inne i dalen fløymer ho over i vide grusøyrer. Gjev du deg tid til å lytte ved elva, høyrer du korleis steinane blir ført med vatnet nedover mot deltaet i Gjende.

Denne gangen var det austtoppane som omkransar Surtningssubreen i sør og aust, vi skulle vitja. Derfor valde vi ei anna rute nå. Vi la vegen til høgre for Hesttjerni og vidare opp til sørtoppen (2133 moh). Grei rute i grov, men stødig ur. Vidare opp mot Ø-1 er det ein egg med ein liten hammar. For å drøye litt med å ta fram tau og sikringsutstyr, unngjekk vi hammaren ved å halde oss noko nede i venstre sida. Slik kom vi oss greit opp på Ø-1.

Utfordring nummer ein 
I utgangspunktet hadde vi tenkt å rappellere frå Ø-1 ned på ryggen mot Ø-2. Etter litt diskusjon om det, bestemte vi oss for å forsøke å ta osse ned på breen nokre hundre meter nærare hovudtoppen.
Her dukka utfordring nummer to opp. Det gjekk rimeleg greit ned ein bratt gursskrent med is under, ned til snøbakken. Der tok vi på oss tau. Arne Magnus sikra meg ned snøbakken til kanten på bregleppa. Den var overraskande djup, ikkje så voldsom brei, men det var høgt ned, mellom tre og fire meter. Kva skulle vi gjera nå? Vi hadde to mulegheiter. Den eine var å hoppe ned, den andre var å ta seg oppat snøbakken og grusskrenten og gå omvegen over hovudtoppen og ned på breen lengre nord.
Å gå rundt ville kanskje ta to timar ekstra, og timane hadde gått utruleg fort i dag.
Vel, vi bestemte oss raskt. Eg kasta ryggsekk og isøks ned, og nå var det ingen veg attende. Arne Magnus ga meg rikeleg med tau og eg hoppa bokstaveleg tala ut i det. Undrlaget var mjukt og godt, så dette gjekk greit. Dei andre to kom hoppande etter og endeleg stod vi trygt nede på breen.

Toppane kring breen
Det var overraskande mykje sprekkområde her til trass for ei flat, fin bre. Men med tauet godt festa til seletøyet og isøksa i handa, kryssa vi breen og kom oss opp på ryggen til Ø-2. Marit og Arne Magnus stakk oppom toppen, medan eg tok meg ei lita ekstrapause.
Så var det på att med seletøyet før vi kryssa breen mot Ø-3, og ut på den er det reine spaserturen.
Nå var det att berre Nordøsttoppen. Men som sagt, timane hadde gått reint i frå oss i dag, så det var berre å stå på.
Eggen ut til Nordøstoppen er artig å gå, litt luftig på enkelt punkt med småklyving inni mellom.

Lett nedstigning
Frå Ø-1 og Ø-2 hadde vi sett at det gjekk ei snørenne nokså langt nedover mot øvre Russglopet. Den fann vi, og det gjekk raskt ned femhundre høgdemeter. 
Vi skilde lag då vi var komne ned, for Arne Magnus skulle vidare over Besseggen til Gjendesheim medan Marit og eg gjekk opp øvre Russglopet og ned att til Memurubu der andre i gruppa venta ved bålet med mat og drikke, telt og sovepose.

Marit Nyhagen

SURTNINGSSUI Ø-2 - 2251 METER

Surtningssui Ø 2, eller Midttoppen som den blir kalt på kartet, ligger en drøy km sydøst for selve Surtningssui, og noen få hundre meter øst for Ø 1. Ryggen fra Ø 1 østover til toppen er imidlertid smal og luftig (klatring / rapell noen meter ned fra Ø1).  Den trolig letteste adkomsten er å gå nordover inn i holet syd for Ø 1 fra Hesttjønne og skrå nordøstover mot sydøstryggen til toppen. Også dette er bratt. Primærfaktoren er ca. 20 meter.

Arne Wold skrier i en kommentar: Det er lett å ta seg inn fra breen øst for toppen, men vær obs på ei stor bregleppe hvis man går for langt opp / nord på breen før man går ut mot brekanten. Ryggen videre har et par litt luftige / utsatte punkter. Klatring (grad 3-4) de siste meterne opp mot Ø-1. Hold eggen rett mot toppunktet. Det er også mulig å gå ut på breen fra toppen og opp ei snørenne mellom Ø-1 og selve Surtningssui.

Se også kart samt turartikkel.

SURTNINGSSUI S - 2133 METER

Søre Surtningssui ligger snaut 2 km temmelig rett syd for Surtningssui. Adkomsten nordfra via Surtningssui Ø 1 er stedvis smal og luftig. (Også mulig å gå rett opp fra Hestdalen i sydvest.)Primærfaktoren er ca. 25 meter.

Arne Wold skriver i en kommentar: Den smaleste og bratteste delen av eggen sydover mot sydtoppen består av meget løse blokker med dårlige sikringsmuligheter. Det er lett klatring / klyving, men luftig og løst.  Anbefaler å gå ca. 50 meter ned i siden mot sydvest og opp en av rennene mot toppunktet (ikke nødvendig med sikring). Mulig å ta seg videre fra toppen sydvestover ned i Hestdalen.

Se også kart samt turartikkel.

SURTNINGSSUI NØ - 2078 METER

Surtningssui NØ, eller Austre Surtningssui som den heter på kartet, ligger snaut 3 km øst for Surtningssui. Adkomst: Fra Memurubu på sti mot Glitterheim (JS05) til deltaet hvor Glopåe renner ut i Russvatnet. Herfra bratt opp fjellsida fra sydøst. Primærfaktoren er ca. 25 meter.

Se også kart samt turartikkel.

SURTNINGSSUI Ø 3 - 2033 METER

Surtningssui Ø 3, eller Nestaustre Surtninssue som den heter på kartet, ligger snaut 2 km øst til sydøst for Surtningssui. Bestiges meget bratt opp fjellsida sydøst for toppen, eller via breen vest for toppen. Primærfaktoren er ca. 15 meter.

Se også kart samt turartikkel.