TJØRHNOLSTIND (VESTTOPPEN) - 2330 METER

Tjørnholtinden sett fra Valdresflya en vakker høstdag

Flere bilder fra Tjørnholtind: 
(bruk tilbakeknappen i nettleseren for å komme tilbake til denne siden.)

Nærbilde av toppen fra nord, juli 2000 .
Tjørnholtind opp bak en lav sky, juli 2000.
Tjørnholtind og Eggi sett fra stigningene opp mot Raudhamaren (fra nord), juli 2000.
Fra Mugna mot Tjørnoltind en tidlig aprilmorgen. April 2003.

Ypperlig dagsturtopp, og samtidig den østligste toppen over 2300 moh i Norge. De fleste som bestiger Tjørnholstind starter fra riksvei 51, eller de ligger i telt i Leirungsdalen. Selve toppen virker ikke særlig spesiell fra øst (der man gjerne bestiger den fra), men i det man kommer opp på toppen åpenbarer det seg en utrolig utsikt over hele Jotunheimen, samtidig som man føler suget fra det nesten 400 meter loddrette stupet ned i Nordre Tjørnholet. Regn 7-8 timer eller mer ad letteste vei til topps fra riksvei 51 over Valdresflya (alternativ 1 under adkomst).

Adkomst:
Alternativ 1:
Parker bilen ved Vargbakken (det kan ofte være vanskelig å få parkert her, og nå som arbeidet med å utbedre veien pågår er det litt usikkert med parkeringsmulighetene her.)  Man kommer inn på rute JS04 fra Gjendesheim rett før kryssing av Varga. Rute JS04 følges videre til man har passert Steinflybekkene. Her tar man av stien og følger Søndre Steinflybekken til man er oppe på Steinflye. Videre forbi tjern på ca. 1660 moh før det går på snø opp den neste bakken. Man følger bekkefaret videre opp mot Steinflybreen og ut på denne. Herfra tar man peiling rett over breen vestover. Steinflybreen er relativt trygg å gå på. Bortsett fra ei bregleppe innerst i Steinflyholet, er det ingen store sprekker her). Pass på å komme av breen mot syd før stigningene mot selve toppen begynner. Her går det delvis vardet på skrå bortover i fjellsida. (Temmelig rett mot vest hele tiden). Like under vesttoppen går veien bratt opp et skar, før man svinger mot øst igjen det siste stykke opp mot toppen. Det er en lang, men ikke spesielt vanskelig tur. Det kan være litt vanskelig opp skaret på forsommeren på grunn av mye snø, men det finnes alternativet ruter.

Alternativ 2:
Som for alternativ 1 til kanten av Steinflybreen. Ta så mot nordvest over Høgdebrotet og opp på snøbreen (se bilde til venstre) øst for østtoppen på Tjørnholstinden (Steinflytind) og opp på denne. Det er noe luftig fra østtoppen til vesttoppen, men det er går også greit å gå ned i sydsiden mellom øst og vesttoppen.

Alternativ 3:
Følg rute JS04 fra Vargbakken (ved riksvei 51) til man har passert Leirungsåe på bro.  Ta så av fra stien og gå vestover mot østryggen på Bukkehamaren (1910 moh). Man har en flott utsikt mot Knutshø (1517 moh), Gjende og fjellene på andre siden med Besshø sentralt mens man går oppover. Fra Bukkehamaran går det noe ned før det går slakt oppover i steinur til Kvassryggen. Derfra går det bratt, stedvis med klyving, opp til Høgdebrotet. Fra Høgdebrotet som for Alternativ 2. Returen legger nok de fleste langs veien beskrevet under alternativ 1. Denne rundturen tar 8-9 timer eller mer, og er en virkelig flott tur hvor en stor del av dagen tilbringes i over 1900 meters høyde. Det er selvfølgelig en forutsetning at været er bra hvis man skal ha noe glede av det.

Andre alternativer som er aktuelle dersom man har telt i Leirungsdalen er å gå opp på toppen og ned igjen over Tjørnholsoksle (2145 moh).

Fra toppen av Tjørnholstind mot vest med Skarvflybreen og Skarvflytindane rett bak varden.
Rett over og bak varden skimtes Store Knutsholstind.

Egen turopplevelse:
Tjørnholstinden er ofte blitt besøkt av meg siden den er en av de lettest tilgjengelige stortoppene i Jotunheimen for oss som bor i Valdres. Denne gangen hadde vi bestemt oss for å utnytte en fin høstdag selv om vi måtte på jobb først. Vi sluttet litt tidligere enn normalt, og ankom Valdresflya rundt kl. 16. Vi krysset over litt nord for selve Flya og fulgte Leirungsåe et stykke. På et passelig sted var det ubønnhørlig av med sko for å vade over. Vel over gikk vi nordvestover mot Steinflybreen. Oppe ved kanten av denne var allerede sola på god vei nedover, og i det vi stod på toppen stod hun nesten nede i horisonten. Vi tok våre bilder og prøvde å nyte utsikten, men våte av svette og kalde, i et par minusgrader, var ikke det så lett. Det mest spektakulære var hvordan toppen kastet en mye over 10 km lang pyramideformet solskygge utover Valdresflya (se bilde under). Ned det bratte skaret langs den vanligste veien var det litt ekkelt fordi smeltevann fra tidligere på dagen nå hadde frosset til en tynn ishinne oppe på fjellet. Vi tok det med ro og gikk forsiktig selv om dagslyset var i ferd med å dø ut. Heldigvis var det litt månelys slik at det gikk forholdsvis greit ned til Leirungsåe.  Her nede i dalen nådde ikke månelyset og det var nermest bekmørkt. Det var en litt ekkel følelse å skulle ta av seg skoene og ta på kalde vadesokker for så å vade elva i bekmørket. Men lommelykt og litt stille psykologisk prat med seg selv gjorde susen. Mellom 1 og 2 tiden om natta nådde vi endelig bilen. Den påfølgende dagen på jobb var nokså tung for å si det pent.

Kveldsskygge fra Tjørnholstinden mot øst. Skyggen går godt forbi Øvre Heimdalsvatnet. Over 15 km fra toppen når skyggen i det bildet er tatt.

TJØRNOLSTIND (ØSTTOPPEN / STEINFLYTIND) - 2318 METER

Toppunkt ca. 200 meter øst for hovedtoppen på Tjørnholstind. Nås greit bl.a. fra Høgdebrotet. Se eller alternativ 2 på Tjørnholstind. Toppen nåes også greit fra sydvestenden av Steinflybreen. Se alternativ 1 på Tjørnholstind for en beskrivelse av turen opp til Steinflybreen. Toppeggen mellom østtoppen og vesttoppen er noe luftig, men man kan gå ned i sydsiden for å unngå dette. (Her er det riktignok ganske bratt.). Primærfaktoren er ca. 20 meter.

For bilder av toppen, se vesttoppen lenger opp på siden.

Se også kart.

HØGDEBROTET - 2226 METER

Høgdebrotet er et massiv med et brett nokså flatt topplatå. På både syd og nordsiden går det stup ned mot botnbreer. Høgdebrotet bestiges enkelt fra østkante av Steinflybreen. Se alternativ 1 under Tjørnholstind for beskrivelse av turen opp til kanten av Steinflybreen. Fra toppen av Høgdebrotet er det enkelt videre opp til østtoppen på Tjørnholstind (Steinflytind). Man kan også gå fra Høgdebrotet ned over Kvassryggen og Bukkehamaren tilbake til riksvei 51. Her er det riktignok ganske bratt fra topplatået og ned mot Kvassryggen.
Se ellers alternativ 2 og alternativ 3 i Tjørnholstind avsnittet for mer informasjon om rutene også til Høgdebrotet.

KVASSRYGGEN - 2071 METER

Steinhaug en snau km nordøst for Høgdebrotet. Kvassryggen bestiges via Bukkehamaren (se alternativ 3 under Tjørnholstind), eller direkte over Steinflye rett østfra. Fra Kvassryggen kan man fortsette videre bratt opp mot Høgdebrotet og videre mot Tjørnholstinden. Primærfaktoren er ca. 25 meter.

Se også kart.

EGGI - 2041 METER

Bilde fra Eggi: 
(bruk tilbakeknappen i nettleseren for å komme tilbake til denne siden.)

Tjørnholtind og Eggi sett fra stigningene opp mot Raudhamaren (fra nord), juli 2000 (ca. 400 x 600)

Lite besøkt topp snaut 2 km nordvest for Høgdebrotet. Greieste vei opp er å følge rute JS04 østfra til man har passert broen over Leirungsåe. Deretter holder man enten opp over Bukkehamaren (se alternativ 1 under Tjørnholstind) eller man følger Nedre Leirungsdalen til vestsiden av Øvre Leirungen, før man går opp skaret mellom Vesløyfttinden og Bukkehamaren. Man holder så vestover, runder Eggi og bestiger den enklest fra nordvest. Primærfaktoren er ca.70 meter.

Egen turopplevelse: 
Etterhvert begynner det å bli få 2000 meterstopper som er innen rimelig dagsturrekkevidde hjemmefra. En av de siste som lenge stod ubesteget er den litt bortgjemte Eggi. 
På mange måte er det en ikke spesielt attraktiv topp, og den har en forholdsvis lang anmarsj. Jeg må innrømme at det er langt fra sikkert jeg hadde tatt turen inn dit var det ikke for det at jeg mer eller mindre seriøst samler på 2000 meterstopper. Men turen inn hit var ikke bare en tvangsmarsj, den hadde mange flotte momenter som gjør at jeg kan anbefale den på det sterkeste, også for de som ikke samler topper. 
Turen begynte ved riksvei 51 rett øst for Knutshø, og jeg fulgte den tidligere merkede stien innover mot Leirungsdalen (JS04) til jeg var over Leirungsåi på bro. Jeg fulgte så en tydelig sti nedover dalen. Etterhvert løste stien seg imidlertid mer og mer opp, samtidig som stadig flere mygg oppdaget meg. 
Flere mygg krevde mer klær. Mer klær medførte mer svetting. Mer svetting medførte enda mer mygg. 
Nede ved Nedre Leirungen begynte jeg å skrå oppover i retning skaret mellom Bukkhamaren og Veslløyfttinden. Det var tett krattskog og ganske så ufremkommelig, og en tett varm luft. Myggsvermen rundt meg telte nå sikkert et par hundre individer og de var temmelig pågående. Hetta var en uvurdelig beskyttelse, samtidig som den gjorde det vanvittig varmt. Pusten gikk i 100 samtidig som jeg aller helst ikke ville stoppe. Jeg tror det kalles hyperventilering og jeg sendte en tanke til reinsdyr som i verste fall kan bli stresset til døde av myggsvermer. Først på et snøflak noe høyere oppe, etter å ha drept et femtitalls av forfølgerne begynte det så smått å bli levelig. Denne opplevelsen hadde imidlertid tatt ganske hardt på, og jeg hadde forlengst bestemt meg for å gå over Bukkehamaren tilbake. 
Terrenget videre var lettgått. Vekselvis steinur, fast fjell og vegetasjon. Nordover var det en herlig utsikt mot Surtningssui og dens brefall, Besshø og Besseggen. Bare det å kunne gå i lettgått terreng med en sånn utsikt er alene verdt turen. Nærmere Eggi ble det mer snø og grov steinur, og rett nordøst for massivet var det flott innsyn mot Høgdbrotbreen (navnløs på kartet). Breen falt bratt ned mot et lite tjern. (Utsikten ovenfra skulle senere vise at dette er en bre på definitiv tilbakemarsj.) Nordøstryggen til topps så mørk, bratt og truende ut. Det kan godt være man kan gå her, men jeg ville bare til topps og var på ingen måte ute etter noen eventyr, og fulgte derfor den letteste ruten: Dvs. på skrå opp mot nordvestryggen og videre sydøstover mot toppen. 
Selve toppen ligger helt syd på massivet og man må ned i et ca. 5 meter dypt skard før man bestiger selve toppen. Mens jeg var på toppen drev det tunge skyer over Tjørnholtind (2330 moh) og Høgdebroetet (2226 moh), men normalt har man en "førsterads utsikt" til de imponerende nordveggene til disse massivene. Mot vest ser man rett ned i Nordre Tjørnholsbreen, også en bre på definitiv tilbakemarsj. Jeg har litt medfølelse med disse smeltende breene, et slags "snømannen Kalle syndrom". 
På tilbakeveien gikk jeg over Bukkhamaren (1910 moh). Fra tjernet under Høgdbrotbreen er det en lang slak stigning opp til Bukkehamaren. Dette var en av flere tunge dager denne sommeren (2000). Jeg gikk riktignok på kvelden etter en lang arbeidsdag, men likevel: Så sliten da? 
På toppen av Bukkhamaren var jeg totalt ferdig. Jeg fikk likevel mannet meg opp til å ta noen solnedgangsbilder. Fra Bukkhamaren går det sti nedover, og det siste stykket tilbake til bilen gikk relativt raskt unna. 
Eggi er en fin, nokså lett tur. Man har fjellet stort sett for seg selv her, men man må også klare å finne veien selv. Jeg anbefaler å gå over Bukkhamaren, rett og slett på grunn av min truamatiske myggopplevelse i Nedre Leirungen og opp lia. De ekstra høydemeterne blir til en viss grad oppveid av et mer lettgått terreng.

Se også kart.